Men svært ofte viser det seg å være en nær forbindelse mellom det detektiv Wisting driver med, og det hans datter, journalist Wisting, skriver om. Dette gir Horst gode muligheter for å veksle mellom to scenarier fra kapittel til kapittel, og dermed ende hvert kapittel innenfor hvert scenario med en liten eller stor cliffhanger.
I tillegg kan han appellere til flere lesergrupper. Det er kanskje ikke så mange yngre lesere som lar seg begeistre over den middelaldrende detektivens oppdaging av nye rynker i ansiktet (ikke så mange middelaldrende mannlige lesere heller, forresten), og det er forfriskende å få det fiksjonale perspektivet til en ung kvinne som kontrast.
Tross disse fordelene for både lesere og forfatter, så begynner det å bli i overkant opplagt med disse forbindelsene. Det blir for mye Hardyguttene, der det alltid viste seg at den hemmelige saken faren etterforsket hadde klar forbindelse til de mysteriene guttene hans ramlet over. Horst skylder oss å overrakse neste gang - kanskje far og datter faktisk jobber med helt ulike saker? Sjokk! Vantro!
Språket til Horst er det få andre som bemerker, men jeg vet av egen erfaring at det som oppleves lett å lese ofte er det vanskeligste å skrive. Det er ikke slik at det som er vanskelig å lese er vanskelig å skrive, eller at det som er vanskelig å lese rommer grundig og dypt tankearbeid. Det er som regel motsatt. Prosaen til Horst glir lett og uanstrengt - det er en fornøyelse å lese, og det går fort unna.
Konklusjon - Klar anbefaling!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar