1. "Welcome to My World" (Gore). En ganske melodisk start - ikke den nesten tradisjonelle introduksjonen med elektronisk støy som kan minne om det man kan tenke seg i en metallarbeidsbedrift. Det første halvannet minuttet er ganske minimalistisk og statisk, men så bygger det hele på seg.
2. "Angel" (Gore). Denne går mer i blues-rock retning, men med et refereng som er betydelig lysere i stemning og stil. Klare og hakkende gitarer og en svært tydelig beat.
3. "Heaven" (Gore). Rolig rytme på denne balladen der det er Dave Gahans stemme som kommer i fokus. Dette er klart mer soul enn electronica, og her er det også en elektrisk gitar som definerer lydbildet til tider.
4. "Secret to the End" (Gahan/Uenala). Fast og rockete rytme driver denne låta som ikke utfordrer vokalen til tekstforfatteren i særlig grad. Men Kyle Anderson skryter av "the end-of-days bass loop that underscores it." Refrenget tar også vel mye plass og blir litt masete etter min mening.
5. "My Little Universe" (Gore). En minimalistisk instrumentert og sart melodi blir introdusert, og det er Gahans stemme som tar oss gjennom det første halvannet minuttet. Etter hvert blir det mer og mer elektronisk - det kanskje mest elektroniske sporet så langt.
6. "Slow" (Gore). Gitarbasert og bluesy. Nesten noe Rolling Stones kunne gjort - men med en litt annen instrumentering.
7. "Broken" (Gahan/Uenala). Meget fengende låt. Bankende rytme og igjen en meget tydelig gitar som driver mye av melodilinjen. Absolutt en av mine favoritter, og det gjelder også neste:
8. "The Child Inside" (Gore). Melankolsk og elektronisk med en svært rolig rytme. Ingen kan beskylde Martin Gore for å skrive overfladisk popmusikk. Her er det intensiteten som bærer det hele, og det på en svært så overbevisende måte.
9. "Soft Touch/Raw Nerve" (Gore). Rocka låt, med ganske stakkato rytme. Ikke min favoritt, men som nevnte Kyle Anderson elsket.
10. "Should Be Higher" (Gahan/Uenala). Ganske alminnelig i starten, men den tas opp på et høyere nivå etter hvert. En av de mange man fester seg med på denne første platen av de to albumet består av.
11. "Alone" (Gore). Spiller mest på det store formatet, men det er også vare og kontrasterende toner her som gjør en flott helhet.
12. "Soothe My Soul" (Gore). Starter bare med sang og en rytme, med ganske vare elektroniske harmonier, før det bygger seg opp og blir svært så rocka - men med mellomspill der minimalismen får råde uinnskrenket. Denne låta var brukt i traileren til NBCs serie Dracula.
13. "Goodbye" (Gore). Ren gitartone i starten som bygger seg opp til fyldigere saker, og som gir sterke amerikanske assosiasjoner. Gores klare gitar bærer melodilinjen hele veien. Likevel, dette er ikke min favoritt selv om den ble brukt i BBCs serie Luther i den tredje sesongen.
Den andre plata
14. "Long Time Lie" (Gahan/Gore). Dette burde de gjøre oftere - skrive sammen, ikke minst siden denne låta er vellykket. Dessuten er det en vederstyggelighet å bringe musikken til noen annen enn Gore inn i Depeche Mode - selv om flere av Gahan/Uenala produktene absolutt er på høyden.
15. "Happens All The Time" (Gahan/Uenala). Som denne. En av mine absolutte favoritter herfra - hvis det ikke var for at den setter seg på hjernen så lett. Ganske var og sårbar vokalkvalitet det meste av tiden, og like var men suggerende melodi.
16. "Always" (Gore). Svært elektronisk i stilen med lyder og vokal med mye overlagt forstyrring i starten, men så snur den i mellompartiene til noe svært melodisk og harmonisk. Nesten søtt. Før den elektroniske rytmen tar tak igjen, og så får vi et vekselspill mellom de to uttrykkene gjennom hele låten. Virkningsfullt.
17. "All That's Mine" (Gahan/Uenala). Også her er det mye elektronisk sound i starten, og det er Gahans følsomme soulstemme som gjør den så gripende. Etterhvert kommer det koring og en dynamisk melodilinje inn. En av mine absolutte favoritter.
Konklusjon - Klar anbefaling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar