De fire store?

Den siste flighten i Vitis Bergensis' blindsmaking 13. september i år hadde overskriften "De fire store". Siden det var den siste så regnet jeg som sikkert at det var snakk om rødvin her som på de foregående. Jeg gjettet også på at de tre B-ene måtte være med (Burgund, Bordeaux og Barolo), men hva kunne den fjerde være? Barbaresco? Nei, altfor for likt Barolo. I mitt hode var Toscana, og kanskje til og med Brunello, en kandidat. 

Notatene under her ble skrevet før vinenes identitet var avslørt, og det var ikke så vanskelig å plassere tre av dem. At de var fra samme årgang klarte jeg ikke å gjette. 

Château Gloria (St. Julien) 2010

Mørkest av alle fire. Avslepet og myk duft med sigarkasse, røde plommer og bjørnebær. Klart på den fruktige siden i munnen. Kanskje litt kort. 

Rossignol Volnay 1er Cru Tallepieds 2010

Frisk og syrlig duft av røde bær. Lett, elegant og fruktig i munnen med tydelig modning. At det var en burgunder var ganske opplagt (selv om det kan være lett å ta feil av noen Nebbiolo fra Piemonte også). 

Lopez Heredia Viña Tondonia Reserva 2010

Nest mørkest, og også her er det sigarkasse på duft, samt kokos og vanilje. Det burde ført meg mot Rioja, men jeg ble sittende fast i Toscana. 

Roagna Barolo 2010

Ganske stum. Heftig syre og tanniner, og totalt sett ganske røff fortsatt. Ganske kort i ettersmaken. Det var ikke vanskelig å plassere denne i Piemonte, og første kandidat var ganske riktig Barolo. 

Det er sjelden å få disse fire områdene i en og samme flight, så lysten til å generalisere på litt tynt grunnlag melder seg. For min egen del ble det i alle fall klart at på basis av dette utvalget, så foretrekker jeg fortsatt klart Burgund om vinområde, fulgt av Bordeaux. St. Julien (på betydelig bredere basis enn denne flighten) har seilt opp som min favorittkommune, selv om jeg på ingen måte har gitt opp Pauillac. 

Rioja drikker jeg ganske lite av, men jeg bruker å sette stor pris på eldre viner fra Rioja Alta når de dukker opp på bordet. Barolo og Barbaresco liker jeg fortsatt meget godt, men jeg har nesten helt sluttet å kjøpe dem. De trenger såpass med tid til å utvikle de karakterene jeg liker best ved dem, at jeg ikke er så sikker på at jeg er på mitt beste når vinene er det. 

Kjellerviner i oktober

2009 Château Branaire-Ducru (St. Julien)

Dekantert en liten time, og drukket fra Spieglau Bordeaux og med oksekjøttgryte på tallerkenen. Mørk rød. Duften er rik og dyp, og det er lite som skiller seg ut. En mørk rødfrukt dominerer, og kan minne noe om tyttebærgrøt (et fast innslag i oppveksten) og bjørnebær (som jeg plukket ivrig da jeg bodde i England). Harmonisk vin, der frukten har et overtak over friskheten, uten at den andre på noe vis er fraværende eller i manko. Ettersmaken var litt kort, men den utviklet seg positivt med tiden og varmen og ble vel, når det bare var litt igjen av vinen, helt adekvat. Utmerket vin, men ikke enestående. 

89

2010 Domaine Rion Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc

Den siste av mine fire flasker, drukket fra 2021 og fram til nå, framstod overraskende nok som den minst utviklede. Mørk rubinrød, som slett ikke er den fargen man forventer av en burgunder på denne alderen. Litt dempet på duft, men bare sett i forhold til den aromatiske rikdommen en burgunder kan og bør by på etter 16 år. Likevel lokket jeg fram noe møbelpolish og syrlige kirsebær. God energi i munnen, mer på den friske enn den fruktige siden, og god lengde. Den mest tilfredsstillende slurken fra denne flasken var, som så ofte, den siste. Den hadde en imponerende og vakker struktur. Jeg har vel med tiden kommet til å sette større pris på strukturen i vinene. (Bildet: Besøk hos Patrice Rion i 2011 - han så på Rugby på TV men ofret seg for å servere og diskutere vin med oss.)

87

2010 Giacomo Brezza e Figli Barolo Cannubi

Kort dekantering. Her råder harmonien, og bra er det. Fargen er mørk rubin, og det er ingen visuelle tegn til aldring. Likevel er vinen fint integrert og ganske smooth - særlig til Nebbiolo å være. Aromatikken trekker mot Burgund, og det er et godt tegn vanligvis. I alle fall tyder det på god modning, og at det ikke er noen røffe kanter å slipe vekk. Og det stemmer. Vinen er smidig og lekker, kanskje mer kirsebær enn bringebær - men bringebærene er ikke helt borte her. 

89

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg

Bordeaux 2015

Château Gruaud Larose 2015 (St. Julien)

Sødmefull duft. Eleganse og harmoni dominerer her. Litt nedtonet på alle plan, men best in flight. ★★★★

Château Haut Batailley 2015 (Pauillac)

Rød bærfrukt med litt vanilje. Definitivt mer tydelig struktur enn på vinen over, og henger godt på tanninene. God å drikke nå. ★★★

Château d'Issan 2015 (Margaux)

Duft av tobakk og sigarboks. En del eik med en del toast - som tar vel mye over. Tar godt tak i munnen. Ser ikke bort fra at den kan bli bra om ti år, men i dag var den svakest i flighten. ★★

Disse vinene, i alle fall den første og den siste, kostet rundt 800 kroner da de ble kjøpt. Stjernene må forstås på den bakgrunnen.  

Jeg holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt særlig mye tid med dem, og stjernene sier ikke noe om absolutt kvalitet eller verdi, men først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene er eller var.

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Saint Julien 2014 og 2105

Château Branaire-Ducru 2014

Duft av bringebær og vanilje (eik). Fin frukt, og fast struktur. Meget god lengde. En vin på den faste og strukturerte siden som klart er inne i drikkevinduet. Sommeren 2014 var kald og våt, men årgangen kom til mållinjen gjennom en god høst i september og oktober. Tross høy syre er det ikke en årgang å ruge på. Drikk opp! (Bildet: Slottet) ★★★★

Château Branaire-Ducru 2015 kr 900

Først og fremst ganske sjenert på duft, men det er tross alt et lite preg av rød frukt. Fast og litt søt frukt i munnen. Virker uforløst og ganske sjarmløs med en solid struktur som virker bygd for en langtur i kjelleren, men med uklart mål. Årgangen ble fort regnet som den beste siden 2010, men med tiden har tanninene blitt i overkant påståelige, og 2016 seilte opp og stilte 2015 i skyggen. Stjernene avspeiler en mer gunstig lanseringspris. ★★★

Château Gloria 2015

Lite duft, men et snev av vanilje. Fin balanse i munnen, men fast og uforløst. De som eier denne får leve i håpet, og ikke la seg lure til å åpne den på noen år ennå. Selv kjøpte jeg inn 2019 - et strålende år - til en meget hyggelig pris (400 kroner). Nyere årganger på polet ligger i spennet 500-900 kroner omtrent. ★★★

Jeg holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt særlig mye tid med dem, og stjernene sier først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene er eller var.

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Saint-Julien 1989

Château Gruaud Larose 1989
Dufter tobakk og lær i klassisk stil. Deilig dyp i smaksbildet med søte hagebær, men likevel delikat. Det er det første inntrykket, men etter hvert får jeg inntrykk av at den kanskje er noe grov og rustikk i strukturen der tanninene ikke har smeltet inn i helheten på den måten man kunne ønske seg i en vin av denne aldersklassen. Kanskje ekstraksjonen har vært i hardeste laget? (På Valken er det i skrivende stund en 1988 igjen til dryge 1.500 kroner.)

Château Leoville-Barton 1989
Klart friskere i stilen enn vinen over. På duft og smak noe mentol i tillegg til tobakk og varm murstein. Med tiden syns jeg mentolpreget blir litt for tydelig, og at det skjærer gjennom smaksbildet på en lite kledelig måte. Dette er selvsagt kritikk på et meget høyt nivå. (Man kan skaffe seg 2014-årgangen på bestilling til 930 kroner.)

Château Leoville-Las-Cases 1989
Som de andre i flighten er dette også en Deuxièmes Cru - det høyste nivå for noen i denne landsbyen - men den selges til priser langt over de to andre. Det (uformelle) nivået viser den også i denne smakingen. Dufter varm murstein, tobakk og høy. Noe sopp kommer til etter hvert. I munnen fyldig, ren og frisk, og rett og slett nydelig. Harmonisk og kompleks vin. Dessverre gjør kaffepreget (litt overdreven eikebruk?) seg gjeldende ettersom temperaturen stiger, men det svekker ikke inntrykket av en herlig vin. Den gode nyheten er at den finnes å få kjøpt på Hamar! Den dårlige nyheten er at den koster over 2.500 kroner. Nyere årganger, som 2016, koster faktisk mer! 

PS - Notatene er fra 2016. 

Bordeaux 1989

Årgangen var, for den tiden, meget varm. Det var min første sommer i England dit jeg hadde flyttet året før, og jeg husker sommeren som en sammenhengende herlighet av sol. Noe lignende var det nok i Bordeaux. Vinene sies å være rike og tilgjengelige. 

Château Branaire-Ducru 1989 (St. Julien)
Dufter varm murstein og litt undermoden nype. I munnen frisk og litt syrlig med meget godt grep, og i ettersmaken er den ganske grønn og frisk. Meget god vin. (Sjattået på bildet)

Château Pichon Longueville Comtesse de Lalande 1989 (Pauillac)
Et litt støvete og muggent preg ligger og lurer her i starten - noe som vitner om korkproblematikk (TCA). Tror den tar frukt og demper det hele. Den kan nok klassifiseres som snik-kork. Det vil si at konsentrasjonen av TCA er så liten at den mest alvorlige konsekvensen er at frukten blir drept, og at helhetsinntrykket er bedrøvelig. 

PS: Dette er også notater fra en smaking i 2016. Pandemien har ført til betydelig færre smakinger, og dermed en sjanse til å få noe opp fra skrivebordsskuffen. 

Vestsidebordeaux 2001

Château Haut-Bailly 2001 (Péssac-Leognan)
Mindre ekspressiv enn vinen under. Noe avdempet rødfrukt og søt tobakk, og klassisk understatement på det meste egentlig. Det passer for så vidt på vinens kjente stil, men den forventes å breie seg ut med tiden. 2016-årgangen er å få for knappe 1400 kroner. 

Château Brane-Cantenac 2001 (Margaux)
Rik duft med lær, stikkelsbær og fioler. I munnen er den bløt, lekker og drikkeklar i en hedonistisk stil. Ganske fruktdreven. 2016 kan man få for drøye 800 om man går på de rette butikkene.

Château Langoa Barton 2001 (St. Julien)
Dufter varm asfalt, bildekk og litt fjøs. I munnen er det særlig tanninstrukturen som imponerer. De er flotte; modne og heldekkende. Virkelig mouth coating. Sjelden har jeg vært så begeistret for strukturen i en vin. Det var nok den som gjorde dette til den beste vinen i flighten, og en av de beste denne kvelden - for meg, i alle fall. (Det er slottets kjeller i bildet.)

Også disse notatene stammer fra en smaking i 2016.

Rød bordeaux

Château Brane-Cantenac (Margaux) 1996
Relativt lys til bordeaux å være, men helt uten den orange kanten som viser seg med en del alder. Den er en del mer syrlig enn man normalt kunne forvente på en 16 årig vin av dette kaliber, men det kan man vel tilskrive årgangen. Den er ganske kjøttfull i munnen, med duft av både blyantspiss og blomster. Det siste er et kjennetegn på Margaux. Drukket til Beef Wellington - svært vellykket match.

Gjenkjøp? - Ja!

Sociando- Mallet (Haut-Medoc) 1985
Denne ble servert blindt på en stor smaking i oktober (var det vel?). Dominerende duft var grønn paprika og blyantspiss - men definitivt mest grønn paprika. I det hele tatt var totalinntrykket svært "grønt".

Léoville-Barton (St. Julien) 1990
Også servert blindt på samme anledning som vinen over. Mild i anslaget, fin balanse, men svært slapp/lapp. Den mangler spenst, og uten at et edelt aldringspreg har slått inn for å kompensere. Alt i alt en skuffende vin gitt at dette var en Deuxièmes Crus i en anerkjent årgang.

På disse siste to vinene var notatet basert på det jeg skrev før vinens identitet ble avklart.