Kjellerviner i oktober - del II

2008 Lanson Champagne Gold Label Brut

Nesen, med toastet brød, sladrer om modning og noe alder. I munnen er det spenst som forslår, og som ikke gjør skam på årgangen akkurat. Dyp og god frukt er det også, og ettersmaken er lang. Jeg forstår de som sier at dette må være en Blanc de Blancs, men det er nok klarheten og syren som lurer dem. Omtrent halvt om halvt med Chardonnay og Pinot Noir. (89/100)

2015 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Franc de Pied Les Bournais

Denne vinen har allerede fått en del dybde i fargen. Omtrent gyllen som en giftering. På duft er det akasiehonning, sitrus og mango i en harmonisk og elegant blanding. I munnen er vinen merkbart tørr i en grad som nesen ikke har forberedt oss på. Det er elegansen og harmonien som hersker. Passet svært godt til salat med lun Chevre, nøtter og akasiehonning. Laget av druer fra upodede vinstokker. (90/100)

Gjenkjøp? - Definitivt! (Foto: Ole Martin Skilleås ⓒ) 

2008 Château Bouscassé Madiran Vieilles Vignes

Mørk, dyp, kraftfull og solid. En kjerne av frukt som er sømløst fast i den erkesolide strukturen. Dette er en vin som kunne tåle en kjernefysisk ladning. Den retter opp ryggraden på enhver, og gir mot og styrke til å gå løs på (i det minste) de mest solide rettene. (87/100) 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Léon Beyer Riesling Cuvée des Comtes d'Eguisheim

Duft av røyk og litt sitrus. Harmonisk og integrert i munnen. Litt viskøs. Merker litt til alkoholen, men det er ikke sjenerende mye. God matvin, men den har ikke detaljene og kompleksiteten til en tysk GG (fra god produsent!) fra samme år, for eksempel. Ganske grei pris for en ti år gammel vin i 2019 (420 kr) (86/100)

Gjenkjøp? - Kanskje muligens ikke

2013 Mosbacher Forster Ungeheuer Grosses Gewächs

Noe modning merkes på dybden i den gylne fargen. På nesen er det mest bakt sitron over moden mango. I munnen er det moden frukt og god lengde, men det er syrligheten som utmerker seg. Årgangens syre er merkbar. Ikke så gale at det tipper over, men litt for mye til at jeg vil si den er harmonisk selv om den er i balanse. (88/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Pic Saint-Loup

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup l’Elementaire 2019 kr 310 

Dufter frisk garrigue. Saftig og frisk også i munnen, med mye frukt i den mørke delen av spekteret. God struktur med finslige tanniner. Denne har jeg også kjøpt til eget bruk. God pris! 50 % Syrah, 20 % Mourvèdre, 20 % Grenache og 10 % Cinsault. Ingen eik her, som er en god idé siden vinene på disse kanter verken trenger sødme eller tørrhet. ★★★★★

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup 2020  kr 315 

Dufter asfalt og olje, kanskje litt bensin. Strukturen er tydelig strammere enn på vinen over - kanskje i overkant, for jeg er ikke så sikker på frukten her. Med tid i glasset er det tydelig rustent oljefat på nesen. Ikke så lekkert.  Syrah 60 %, Mourvèdre 23 %, Grenache 17 %. Fjerde årgangen av denne. ★★

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup Mourvèdre du Coeur en Vente 2020 kr 375 

Dufter kirsebæryoghurt. Saftig, solid og med finkornede tanniner. Virkelig en flott vin, og en av de beste på Languedoc-smakingen jeg ledet i september. Denne har jeg kjøpt og lagt i kjelleren. Fem til ti år kanskje, selv om den smaker riktig så godt nå. 100% Mourvèdre. ★★★★★

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup Le Côte Obscur 2020 kr 405

Denne dufter oljefat og smøregrav. Myk i munnen, men også solid. Fin vin, men den mangler en solid kjerne i frukten. Den har vært lagret i et halvår på amfora, og her kan man lese hva Andrew Jefford skrev om denne vinen. 80 % Syrah og resten Mourvèdre. (Bildet er fra eiendommen på 50 mål leid vinmark.) ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP 

★★★★ GODT KJØP 

★★★ GREIT KJØP 

★★ FOR DYR 

★ STYR UNNA

Kjellerviner i oktober - del I

2011 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

God dybde i fargen vitner om at den gylne tonen skyldes alder. På duft er det pasjonsfrukt, mango og fersken - mens syrligheten trekker i retning sitrus. I munnen er det flott spenst og en harmoni som bikker mest i retning syrligheten, men på langt nær så syrlig som 2010. Lang ettersmak. Denne flasken var ikke like sublim som den jeg tok sist vinter, og det er ikke godt å si hvorfor. Uansett er det en særdeles god vin, til og med utmerket, til 257 kroner (i 2014). (89/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

2011 Cavallotto Barolo Bricco Boschis

Mørk til Barolo å være. Duften er typisk, med vekt på roser og et hint av lakris. I munnen er den meget velbalansert og det er lite som stikker seg ut. Ja, de kjente tanninene er der men gjør mye mindre av seg enn man er vant med fra en Barolo som er elleve år. Lengden er grei. Vinen fungerer godt til mat, men den skinner ikke på noe slags vis. Aromatikken, som jo er hovedattraksjonen i en Barolo, er grei men ikke mer. Den biter ikke fra seg i munnen heller, og "eleganse" og "spenst" er det ikke egentlig dekning for. Skuffende, tross at det ikke er noen dårlig vin. En dårligere vin, dog, enn to av de tre andre Barolo 2011-vinene jeg omtalte nylig. (84/100) (Bildet tatt av meg i 2008 ⓒ: Giuseppe Cavallotto i sentrum, med f.v. Neil Beckett, Ophelia Deroy og Barry C. Smith)

Gjenkjøp? - Nei.

2017 Barthod Bourgogne Rouge

Dufter først mest lær og jord, og det tar lang tid og tilnærmet romtemperatur før den avgir den duften jeg søker: Små villbringebær. Den sarte, friske, spenstige og elegante duften og smaken. Da var det egentlig litt for lite igjen av vinen - som jeg også hadde luftet på forhånd. En god vin til BR å være, men så tar de da seg godt betalt for disse også. Faiveleys rekke av rimeligere viner fra Mercurey og Marsannay, for eksempel, er like gode - om noe annerledes - og rimeligere. (83/100)

Gjenkjøp? - Tja. 

2009 Château Ormes de Pez (St. Estephe)

Litt vandig kant som sladrer om alderen. Duften byr ikke på de typiske markørene for bordeaux, så det tok litt tid før panelet kom seg til Bordeaux på kartet. Fast, ganske tørr, og noe litt vegatalt. Det siste var det som trakk noen i retning Cabernet Franc og Loire, men det er (fortsatt) litt for mye sødme her. Dette var mye vin for 350 kroner i 2012. (85/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Faugères

Faugères er et av de mest interessante AOC-områdene i Languedoc. Ganske lite, men med gunstige forhold gjennom kjølige nattevinder og lange, tørre somre. Nedbøren kommer særlig om høsten. Rosemary George MW har også skrevet bok om dette området. De følgende tre vinene ble smakt på Vitis-smaking ledet av meg i september.

Mas Onesime Faugères Le Sillon 2020 kr 259

Duften bikker mot det vegetale. I munnen saftig, men strukturen merkes også. Det kan virke som den er litt oksidert. I alle fall den vinen jeg likte minst i denne flighten. 70% Grenache, og mindre deler Carignan, Syrah og Mourvèdre. 

Mas Onesime Faugères Paradis Cache 2019 kr 312

Dufter skogsbær, og her er det betydelig mer struktur under den saftige frukten med mørke bær. Selv om denne har lavest alkoholprosent av disse tre (14), så merkes den kanskje litt for mye her. Men det er kritikk på et høyt nivå. Virkelig en flott vin, og produsentens flaggskip, som jeg også har kjøpt inn. 50% Mourvèdre, 35% Carignan og resten Grenache. 

Ch. des Estanilles Faugères Les Clos du Fou 2015 kr 301

Og denne har jeg virkelig kjøpt inn! Det er snakk om kassevis, men nå er det bare ni flasker igjen i landet og de er på Hamar. Velintegrert vin med stor harmoni, friskhet og frukt, og lang ettersmak. Det er liksom ikke noe som stikker seg ut. Den passer godt til solid matfølge, og særlig kjøtt som har vært på grillen. Sammen med to dyrere viner fra Montpeyroux var dette kveldens vin på Languedoc-smakingen. 95% Syrah, og resten Grenache. 

Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

Mas Gabriel Pezenas Les Trois Terrasses 2020

Mas Gabriel Pezenas Les Trois Terrasses 2020 kr 251

En sjelden gang kommer det enkle smaksnotater her, og ikke "pakker" på to-tre-fire eller flere. Denne vinen er fra området der vi bruker å feriere, og der vi stadig oppdager uventet gode viner. Denne er laget av 75% Carignan fra 60 år gamle vinstokker, og resten fra Syrah og Grenache som er 14 år. Den er skikkelig mørk. På duft er det små mørke bær og solid fruktsødme, over sydlige urter. Fruktsødmen følger deg gjennom smakskurven, og gir deg opplevelsen av en fortettet balanse. Solid og sødmefull uten på noe punkt å tippe over. Rett og slett en vin som er knallgod å drikke. Det er vanskelig å stoppe, så det burde vel vært en advarsel på flasken. Vinen har ikke vært i nærheten av fat, og er lagret på sement. 

Jeg kjøpte den på Valken i Bergen, men den er å finne på andre pol. I Bergen er det nå 2021-årgangen som er å få, ser det ut til, og den er å få også på alle spesialpolene. Jeg tipper den er like god. 

Bildet under er fra vingården like utenfor Pezenas. 

Hvitviner fra Languedoc

Les Équilibristes Pic Poul 2020 kr 210

Picpoul de Pinet er min "go-to" hvitvin når jeg er i Languedoc. Den omtales også som Middelhavets Muscadet, og området er på de høye grusbankene noen få kilometer fra Bassin de Thau (aka Étang de Thau) mellom Sète og Cap d'Agde. Selv om den har høy andel av salt, er den regnet som Frankrikes nest største innsjø. Anyway. Duften her er lett, med innslag av sitrus og hvite blomster. I munnen noe gress, og med fin syre. Litt enkel, men så er da prisen god også. Selv foretrekker jeg Ormarine sin Picpoul de Pinet, men den er ikke inne på polets lister for tiden. Denne har skiftet årgang til 2021. 

La Baronne Les Chemins Blanc (Corbières) 2020 kr 270

Her er vi i Corbières, ikke så langt fra Carcassonne. Vinen er den beste av disse tre, og laget av halvparten hver av Roussanne og Vermentino. Litt stum på nesen til å begynne med. Så kommer det modent korn og litt sitrus. Fin munnfølelse til å begynne med, med godt grep. Her er det substans i vinmaterialet. Frisk, og kanskje litt i overkant frisk. Syren er ikke helt integrert her, men jeg ser ikke bort fra at den burde få noen få år på langs for å finne formen. God lengde.

Château Capion Languedoc 2016 kr 490

Her er vi i Montpeyroux, like ved Mas de Daumas Gassac (som jeg smakte en vin fra i september). Også her har vi modent korn, urter og kanskje noe i overkant med cumin. Det siste må skyldes treverket i lagringen, som starter på på 100% stål og fortsetter på eik. Den henger riktig lenge i munnen og mangler på ingen måte friskhet - men uten å tippe over. Her er det 55% Roussanne, 30% Viognier og resten Bourboulenc. Slottet har en flott nettside, og her er fakta-arket til denne vinen. 

20 år gammel topp-champagne

Billecart-Salmon Cuvée Nicolas François Billecart Brut 2002 kr 1576

Litt duft av hyllebær og sitrus, og også litt champignon. Klar, fokusert og utrolig syrlig. Kanskje i overkant syrlig. Grei, men ikke overveldende, lengde. Ørlite kaffe sist i ettersmaken. 

Svært god vin med en blanding av 60 % Pinot Noir og 40 % Chardonnay. Prisen er jo skikkelig stiv, så jeg hadde forventet meg en mer harmonisk og integrert vin enn dette. Syren er for dominerende til at den kan få noe applaus fra meg. 

Truss kaster Kwarteng under bussen

For en gangs skyld "tett på nyhetene" her på bloggen, men så er jeg jo TV-ekspert.

Liz Truss, Statsministeren, har kastet sin finansminister. Det er trolig første trinn i det eneste forløpet hun kan se for seg for å holde på sin posisjon.

Det er feigt: Kwarteng har ikke gjort noe annet enn å gjennomføre den politikken Truss har stått for gjennom kampen for å bli leder i det konservative partiet og dermed statsminister. Det er å kutte skattene for å få vekst i økonomien. 

Problemet er at det er akkurat det motsatte av det Bank of England må gjøre, som er å ta luften ut av inflasjonsbalongen. Prisene øker mye over alt for tiden, og ekstra mye i Storbritannia som lider under et svakt pund. Ved å øke rentene vil penger dras inn, og misforholdet mellom tilbud og etterspørsel kan balanseres bedre. 

Markedene har reagert kraftig på mini-budsjettet Kwarteng la fram, og noe må skje innen mandag da Bank of Englands støttekjøp av obligasjoner avsluttes. Nå blir Jeremy Hunt, som er på venstresiden i det konservative partiet, ny finansminister. 

Troverdigheten til Truss er borte, men kanskje en U-sving med ny sjåfør i Finansdepartementet kan berge stumpene? Det er det hun håper på, men jeg setter ikke så mye som et pund på det. 

Valhammer og ansvar

Byrådsleder Roger Valhammer går av og gjør det klart at han ikke kommer tilbake. Det er ikke nytt nå, men likevel velkomment. Ikke fordi jeg ønsker mannen noe vondt, men fordi han gjør noe som burde vært opplagt men som - særlig i Norge tror jeg - har blitt mer og mer uvanlig. Det har blitt vanlig for personer i Valhammers posisjon - at noe har gått galt i en organisasjon som de leder - å liksom ta ansvar ved å si "jeg tar ansvar" og så fortsette som før. (Bildet: Marit Hommedal, NTB scanpix)

Valhammer gjorde det klart at han så svikten i barnevernet i kommunen som sitt ansvar, at det var alvorlig, og at det derfor måtte få konsekvenser for han og hans posisjon. Selv om Arbeiderpartiet antakelig kommer tilbake som det viktigste og største partiet i Byrådet, så blir det uten Valhammer som leder. Jeg fikk plutselig mye mer respekt for mannen. Respekten var, rett nok, litt moderat etter all manøvreringen rundt bybanetraséen til Åsane. 

Men Valhammer har skjønt det helt sentrale: 

Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret.

Det å bare si ordene "Jeg tar ansvar", som mange norske leder har gjort, er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter.

Derfor er det å håpe at flere ledere strammer seg opp og ser hva et lederansvar betyr når Valhammer går av. Virkelig går av, som han selv har poengtert, og ikke bare tar en liten tur ut på bakrommet til støvet har lagt seg. 

Domaine Fontsainte, Corbières

Ch. Fontsainte Corbières Tradition 2021 kr 238

Carignan (60%) Grenache (30%) Syrah (10%), og Carignan er plukket for hånd og karbonisk vinifiert (a-la Beaujolais). Duften er da også ganske Beaujolais på høyt nivå, med mørke skogsbær som dominerende kraft. Saftig i munnen, fruktig med greit bitt - men det er syren som gir mest struktur her. Flott vin til prisen. Lagring 5 år, sier produsenten. 

Ch. Fontsainte Corbières Demoiselle 2020 kr 275

Klart mørkere enn vinen under. Kjøligere stil enn den over, og mer avdempet på nesen også. Myk munnfølelse og flott frukt, men også overraskende lengde på denne vinen. Jeg fornemmer litt eik, men det er neppe kilden siden den er laget på sement og Carignan er karbonisk vinifiert her også som i vinen over. Nesten samme drueblanding men med 10% Mourvèdre heller enn Syrah, med håndplukket utgammel Carignan. Produsenten angir 8-10 års lagring, men dette er knallgodt å drikke nå. 

Ch. Fontsainte Corbières Clos du Centurion 2020 kr 318

Til å være toppcuvéen er denne overraskende lys - lysere enn vinen over, for eksempel. Den har samme drueblanding som den første vinen, men her er det håndplukking på alt og pressingen er forsiktig - noe som vel forklarer fargen. Her er vinene fra fire spesielle plotter på til sammen fire hektar, og den blandede vinen ligger et halvt år på fat før den får en runde på fransk eik. Det gjør ikke vinene over. Det er kanskje derfor jeg får karamell på nesen her? Men også solbær og modne kirsebær. Den sitter som et skudd i munnen, og er i tilnærmet perfekt balanse. Produsenten sier ikke noe om lagring, men dette er vel åpenbart den klare kandidaten for lagring i dette selskapet. Både på grunn av eikefornemmelsen og på grunn av den flotte balansen i vinen. 

Produsenten, som forvirrende nok heter Domaine (ikke Château) Fontsainte, holder til i Boutenac en mil vest for Narbonne i Languedoc. Disse vinene er å finne på spesialpol, og er ikke så dyre at du ikke har råd til å prøve en av dem. Den siste er det ikke så mange av, men de to første finnes i gode antall inntil videre. 

Vinene ble smakt fra Spieglau hverdagsglass på min Vitis-smaking i september 2022. Demoiselle har jeg også smakt i heimen fra Zalto Universal. Bildet er fra Domaine Fotsainte. 

Skatt og fordøm!

Det du skatter får du mindre av! (Tabellen viser skatt på næringskapital i Norge) Så enkelt er det. Det er derfor det koster å kjøre gjennom bomringen eller å kjøpe alkohol. Det er selvsagt terskler her som på andre felt. Vanens makt er sterk, og opp til et punkt lar man seg ikke påvirke så mye, men så blir det for drøyt. 

Drøyt har det tydeligvis blitt for en del rikinger her i landet. Noen mer profilerte enn andre. Sveits er landet for både eks-skiløpere og eks-fiskere med betydelig næringsvirksomhet. Det er sikkert ikke bare flagget som er et stort pluss. Skatt spiller nok også en rolle. 

Med på turen får de hat og forakt fra de samme politikerne som har skattet dem ut av landet. Det spiller også en rolle. Dersom du blir uglesett for å lykkes, så bidrar det ikke til at du vil være lenge i landet. Insentiver, og skatt er et negativt insentiv, virker. Noen ganger positivt. Uten skattenivået i Storbritannia under Labours Harold Wilson hadde vi sikkert ikke fått Beatles-sangen "Taxman" og Keith Richards ville vel heller ikke flyktet til Nellcôte ved Nice der Exile on Main Street ble spilt inn. I Storbritannia ville de ha betalt 98% skatt, og de hadde gjeld å betale. Skatte-Exile ble løsningen. 

Men skatt må vi (det vil si stat og kommune) ha, og skatt må vi betale. Ingen krangler på det, og det er heller ikke skattenivået Sveits-flyktningene plages mest med men systemet. Systemet der man må betale skatt av næringsformue, enten den tjener inn penger eller ikke. Formueskatten er ikke - som moms, utbytteskatt og inntektsskatt - knyttet til en pengestrøm. Slik sett fungerer den som en straff for ikke å bruke opp pengene i banken eller verdiene i en bedrift. De som eier bedrifter må ta penger ut av virksomheten som den har skattet av, og betale utbytteskatt på dette, for å betale formueskatten sin. Slik tappes bedrifter for midler på en måte som få OECD land fortsatt gjør. Ikke Sverige, ikke Danmark, ikke Finland, og så videre. 

To bedrifter som ligger vegg i vegg, som gjør det samme og tjener det samme, kan få to ulike utfall år for år. Hvis den ene er eid av en norsk eier og den andre av en utenlandsk, må den norske ta ut ekstra utbytte (som beskattes) for å betale formueskatten. Det må ikke den som eies av utlending. 

Det synes umulig å få en debatt om skattesystemet i Norge uten at det utarter til en utskjelling av rikinger. Ikke for det, skatten på næringsformue har økt betydelig i Norge det siste år. Regjeringens økning av skatt på næringskapital er den største i Norges historie. Fra 2021 til 2022 er den mer enn doblet fra 7,2 mrd til 15,2 mrd (men noe av dette skyldes tilpasning til fremtidig skattenivå). Og mer skal det bli, om signalene fra Regjeringen og ikke minst budsjettpartner SV er til å stole på. Det skal virkelig svi å lykkes med næringsvirksomhet her i landet. 

Utbytteskatten øker også, fra 22 til 32 milliarder fra 2021 til 2022 (sier Finansdepartementet). Totalt betaler norske eiere ca. 47 mrd i formueskatt og utbytteskatt i 2022 (estimert). Det er omtrent det samme som det koster staten å sponse folks låneopptak (rentefradrag). 

Norske husholdninger er verdens mest forgjeldede, og hvert år blir de mer forgjeldet. Gjeldsveksten er år om annet på minst det doble av veksten i nasjonalproduktet og har lenge vært på et kritisk nivå. Ikke rart, når du får betalt på skatteseddelen for å ta opp lån. (Noe jeg skrev om for snart ti år siden, og fikk titusenvis av lesere på.) Hvis man skal se etter en løsning for penger i statskassen som også reduserer den norske overforgjeldingen, så har vi her en ordning som er overmoden for revisjon eller fjerning. 

(Dette ble skrivet over en uke før Statsbudsjettet legges fram.)

Hvite sicilianere

Passopisciaro Guardiola 2015

Dufter mango, sitrus og litt voks. Dette glir mer over i gummi etter hvert. Frisk i munnen, men den svir litt på alkoholen. Tipper fort over i melne epler i glasset. 100% Chardonnay. Skuffende til nesten 350 kroner, men den er nå utsolgt. 

Marco de Bartoli Grappoli del Grillo 2019

Dufter søt grapefrukt og litt pære. Klar og intens på alle vis. Fin balanse, og en lekker vin med grei lengde. Klart den beste i flighten. 100% Grillo. 2020-årgangen kostet 300 kroner, men er nå utsolgt.

Marco de Bartoli Integer Grillo 2019

Dufter litt autolyse og gummi. Frisk stil, men også mer sødme her enn over, og mer grums. Bakt sitron i munnen. Kostet omtrent 350 kroner. 

Marco de Bartoli Integer Zibbio 2019 kr 400

Grumsete vin, type naturvin. Dufter bakt rød grapefrukt og litt nype. I munnen er den dessverre veldig kjedelig og vandig (noe som neppe skyldes de 11% med alkhol). Smaker/dufter litt nesle. 100% Zibbio. Gøy drue, gøy historie (se lenken), gøy flaske, men kjedelig vin som er altfor dyr. 

No comment

Tegning av Nahid Zamani (2021)

Atomkraft i Norge?

Skal vi satse på kjernekraft i Norge? Nå er det til og med etablert et norsk selskap med mål om å etablere og drifte kjernekraft i Norge i et 10-15 års perspektiv. Det som skal bygges er SMR - små modulære reaktorer. Disse har ennå ikke blitt bygget eller utprøvd.

To spørsmål må besvares:

1) Har vi noen komparative fordeler i forhold til andre land innen kjernekraft?

- Nei. Vi har ingen eksisterende kjernekraftindustri og derfor ingen kompetanse på feltet. Av naturlige fortrinn har vi ingen som ikke også Sverige, Finland og Storbritannia også har. Derimot har vi et mye høyere kostnadsnivå. 

Der vi har naturlige fortrinn er på vindkraft. Knapt noe land i verden har større vindkraft ressurser i forhold til arealet enn Norge. Skal vi tjene på kraftproduksjon, eller tjene på å ha tilgang til rimelig kraft, er det vind og vann som er Norges fortrinn. Hvorfor satse på noe der andre har alle kortene på hånden og vi ingen? 

2) Behøver vi kjernekraft i Norge?

- Her er det naturlig å se dette i relasjon til ulempene med vindkraft, som er at det ikke blåser hele tiden og at kraftbehovet ikke varierer i takt med vinden. Her er vi så heldige i Norge at vi kan regulere med magasinert vannkraft. Omtrent en prosent av landarealet i Norge er nok til å dekke det totale behovet for energi i Norge med vindkraft, og dermed erstatte olje og gass i all virksomhet til lands og til vanns og i lufta med. 

Så nei - sammenvevd som vi er med land som har kjernekraft i sin miks, og som har bedre forutsetninger for å lykkes med SMR-reaktorer, er det ingen grunn til å bygge slike i Norge. (Og Uran er heller ikke fornybart, men derimot mer og mer vanskelig å utvinne.)