Picpoul de Pinet er min "go-to" hvitvin når jeg er i Languedoc. Den omtales også som Middelhavets Muscadet, og området er på de høye grusbankene noen få kilometer fra Bassin de Thau (aka Étang de Thau) mellom Sète og Cap d'Agde. Selv om den har høy andel av salt, er den regnet som Frankrikes nest største innsjø. Anyway. Duften her er lett, med innslag av sitrus og hvite blomster. I munnen noe gress, og med fin syre. Litt enkel, men så er da prisen god også. Selv foretrekker jeg Ormarine sin Picpoul de Pinet, men den er ikke inne på polets lister for tiden. Denne har skiftet årgang til 2021.
Her er vi i Corbières, ikke så langt fra Carcassonne. Vinen er den beste av disse tre, og laget av halvparten hver av Roussanne og Vermentino. Litt stum på nesen til å begynne med. Så kommer det modent korn og litt sitrus. Fin munnfølelse til å begynne med, med godt grep. Her er det substans i vinmaterialet. Frisk, og kanskje litt i overkant frisk. Syren er ikke helt integrert her, men jeg ser ikke bort fra at den burde få noen få år på langs for å finne formen. God lengde.
Her er vi i Montpeyroux, like ved Mas de Daumas Gassac (som jeg smakte en vin fra i september). Også her har vi modent korn, urter og kanskje noe i overkant med cumin. Det siste må skyldes treverket i lagringen, som starter på på 100% stål og fortsetter på eik. Den henger riktig lenge i munnen og mangler på ingen måte friskhet - men uten å tippe over. Her er det 55% Roussanne, 30% Viognier og resten Bourboulenc. Slottet har en flott nettside, og her er fakta-arket til denne vinen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar