Kjellerviner i oktober - del III

2008 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé

Kobberfarget - virkelig nydelig fargetone. Dufter gule epler og modne stikkelsbær. I munnen er det fin snerping i tillegg til sømløs syre og fylde. Det er harmoni, men allikevel karaktér og særpreg. Jeg har ikke data på akkurat denne årgangen, men det er gjerne en del Pinot Noir i blandingen hos denne produsenten. Trolig ca. 60% i denne. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2012 Domaine Charles Audoin Marsannay Clos du Roy

Mørk. Dufter ikke så mye, det er først etter ganske lang tid i glasset at det kommer litt typiske Pinot-aromaer på nesen. I munnen er den ganske hard. Ikke ubehagelig hard, men det er ikke noen etterlengtet smidighet og mykhet å finne. Går greit til maten, men overgår ikke prisklassen til 260 kroner for seks år siden. Korken er av ypperste klasse - lang som lillefingeren min. Kanskje den har skylden, for her tror jeg ikke det har skjedd stort siden vinen kom på flaske. 

Gjenkjøp? - Neppe. 

2010 Albert Morot Beaune 1er Cru Theurons

Fargen sladrer såvidt om litt alder. Nesen sier jord, markjordbær og ørlite krydder/fat. I munnen er den myk, lekker, med fin friskhet. I ettersmaken er det marjordbærene som som merkes. Dette er en flott representant for årgangen. Jeg har hatt denne vinen i flere årganger, men så langt er det 2010 som har vært best.

Gjenkjøp? - Javisst!

Kjellerviner i oktober - del II

2004 Renato Ratti Barolo Rocche

Fortsatt frisk rødfarge, dufter typisk Nebbe med tjære, kirsebær og høstløv. Fortsatt god frukt og dermed et flott matfølge. Tanninene stikker seg ikke ut, men ordner opp i munnen. Harmonisk vin som kanskje ennå ikke har nådd fram til kvalitetene til en eldre vin selv om det ungdommelige har blitt dempet?

Gjenkjøp? - Tja. 

2001 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Dette er den andre oksiderte flasken av tre jeg har drukket så langt. Det er mer enn mistenkelig! Som med flasken jeg smakte i april var det også her bunnfall i form av slam (og ikke tartrat), og duften var ram. Man er jo ikke vant med oksiderte røde viner, så det tar litt lengre tid å komme fram til konklusjonen. Men det er klart nok. 

I det hele tatt: Jeg har smakt en del fabelaktige Barolo og Barbaresco med høy alder, men oftere enn med andre viner som har ligget lenge (som burgundere og bordeaux, for ikke å nevne Nord-Rhône) er det mange viner jeg helst vil la være å drikke. Slike som har blitt til buljong eller verre. Jeg har for lengst konkludert: Dette er ikke en type vin jeg satser på å lagre til egen alderdom. Det er for risikabelt, og alternativene er betydelig mer forlokkende. 

Gjenkjøp? - Å i helvete heller!

2017 Faiveley Marsannay

Fremdeles fabelaktig! Presis, fin frukt, god dybde. Og ikke minst god pris! Dette er et eksempel på en vin jeg helst drikker rimelig ung - opp til fem år. Andre burgundere tåler lang tid i kjelleren, og burgundere fra 2005 begynner nå å vise seg fra en meget god side. DET er viner å lagre på. Nå lot jeg et glass av denne stå i nesten et døgn, og den var kanskje bedre neste dag. Den hadde gått av seg den eika som sjenerte litt jo varmere det ble i glasset. 

Gjenkjøp? - En kasse!

2014 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc kr. 300

Denne vinen kjøpte jeg inn jevnt i mange årganger, og drakk den omtrent fem til åtte år etter årgang. Den var alltid meget god og pålitelig. I de senere årene har jeg vært litt mer av og på med denne, men 2011, 2013 og 2015 har vært innom kjelleren min. Nå kom den legendariske 2014, og den er ikke noe dårligere. Sitrus, fat og hvit fersken på duft. Utrolig intens, lang og fint balansert i munnen. Det er vel intensiteten og lengden som er årgangens avtrykk i vinen. Den tåler relativt høy temperatur, og folder seg mer ut når den kommer over ca. 15 grader. Herlig vin!

Gjenkjøp? - Ja.  

Undercover (Netflix)

På den idylliske flamske landsbygda, på grensen til Nedeland og Tyskland, foregår det produksjon og distribusjon av store mengder narkotika i form av MDMA - også kjent som Ecstasy. Toppsjefen heter Ferry Bouman, og han bor på en campingplass nær Lommel.

Serien er basert på arrestasjonen i 2009 av Janus van Wesenbeeck, som bodde på en campingplass ved Lommel og drev i denne bransjen. Han ble avslørt på bakgrunn av arbeidet til en eller flere agenter som jobbet under dekke av falsk identitet.

Det er også opplegget her. Det gjelder å komme tett på Ferry og kona Danielle. Men Ferry er ikke født i går - han har også kilder i politiet, og blant skurkene er det ingen venner men derimot mange griske slanger. Komplikasjonene og spenningen bare øker på.

Serien er virkelig spennende, og til tider morsom. Frank Lammers som Ferry er bare helt fantastisk. Mannen ser ut som den type karikatur man kjøpte fra raske tegnere på gatehjørner før i verden, og spiller rollen til perfeksjon. 

Serien har ti episoder. Den andre sesongen kommer 8. november, har jeg lest. Jeg klarer nesten ikke vente!

Lesere av mine anbefalinger av TV-serier har kanskje lagt merke til at jeg vurderer det som positivt om serien går på et annet språk enn Engelsk. Her er det Nederlandsk og Flamsk det går i, og det er forfriskende. 

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Snik-kork

Snik-kork er en av de minst omtalte problemene med vin, men det er et stort problem og vinprodusenter bør ta det mer alvorlig. Men hva er det?

Min venn David Schildknecht skrev dette for 18 år siden:

EVERY TIME I come to a bottle that seems mute in the nose, inexpressive in the finish, or just in any way not up to the standards typically established at the estate in question (and usually confirmed by other bottles from that same vintage standing open on the winemaker's tasting bench at the same moment) I SUSPECT cork. So, I do some shaking of the wine and a little waiting for any possible taint to 'blossom' with airation – as it will – and in MOST instances TCA proves to be the culprit. But in such cases, few wine enthusiasts let alone casual consumers would have come to this conclusion.

David smakte enorme mengder vin på den tiden (han skrev for bladet til Robert Parker) og han mente han at andelen av viner som var utsatt for dette var så høy som 14-15% i Tyskland, og ca. 10-12% i andre land som USA, Italia og Frankrike. Kork-bransjen har i mellomtiden tatt rev i seilene, og BIVB (foreningen til vinprodusenter i Burgund) mente for noen år siden at andelen viner som led av TCA på deres meget omfattende smakinger var gått ned fra ca. 8% til mindre enn 3%. (Bildet av David over tok jeg i Piemonte i 2008)

Det er også min erfaring at viner sjeldnere er korket nå til dags, men snik-kork er min mistanke hver gang en vin ikke leverer det jeg har forventet. Ofte, men ikke alltid, vil dette avsløres av en sniff dagen etter.

Mosel Riesling 2012

Van Volxem Goldberg Riesling Grosse Lage 2012

Fruktig sitrusduft, litt sukat - søtlig, med andre ord. Også i munnen merkes sødmen. "Snill" i munnen, uten noe særlig til avtrykk. Mange har vel lagt merke til at 2012-årgangen er ganske snill i syrene. Nå er det 2016 som er inne til 339 kroner. 

Fritz Haag Brauneberger Riesling Kabinett Feinherb 2012

På duft mineralsk med tydelig sitrus. I munnen ganske kjedelig og endimensjonal. Sørgelige saker. Kanskje det er syresvekkelsen som er hovedansvarlig igjen. Eller kan det være snik-kork? Det er når nivåene av 2,4,6 Tricloranisol er så små at det ikke stinker mugen papp, men store nok til å knerte frukt og liv i vinen godt under nivåene de ellers ville vært på. Ofte vil en ny sniff neste dag avsløre synderen. 

Jeg mistenkte ikke snik-kork da jeg smakte vinen, så laber syre er vel den mest sannsynlige synderen.

(Smaksnotatet er fra oktober 2019)

Assyrtiko fra Santorini 2016

Argyros Assyrtiko 2016

Lysest av disse vinene. Dufter røyk og melon, samt grapefrukt. Klart smaksbilde med betydelig syrlighet og litt for merkbar alkohol. Jeg går ut fra at det er denne vinen som nå er inne i 2019. Hvis prisen var den samme, så er den etter min mening for dyr. 

Assyrtiko by Gaia Wild Ferment 2016

Dufter voks og gule epler, samt litt krydder, på duft. Minner en del om Chardonnay. Fin balanse og god lengde. Inne på en del pol, og 2019 selges nå for 265 kroner. 

Gaia Thalassitis 2016

Dufter røyk og gule epler, og det er litt voks her også. Like syrlig som Argyros-vinen. Grei lengde, men vinen over har bedre lengde. Står i listene til 285 kroner, men er utsolgt. 

Gaia Thalassitis Oak Fermented 2016

Dufter korn og hvite blomster, og er også - som vin nummer to over - en Chardonnay look-a-like. Fin fylde og intensitet, og god lengde. Sammen med vin nummer to er dette den best balanserte, og med en pris på 199 kroner det klart beste kjøpet. Men som vinen over, er denne også utsolgt til tross for at den står i listene.  

Young Wallander (Netflix)

 

Young Wallander er en serie på Netflix som byr på mye hodebry selv før plottet kommer i gang. Forbindelsen til Henning Mankells Wallander er både tydelig og eksplisitt, men Wallander er allerede død (tipper vi). Likevel er denne serien lagt til nåtidens Rosengård i Malmø, og alle snakker engelsk selv om de er svenske. Jeg har sett lignende løsninger før og klart å venne meg til det (med 'Allo 'Allo som det fremste eksemplet på hvordan det kan gjøres), men her sliter jeg hele veien gjennom.

Adam Pålsson som unge Wallander er den eneste svensken i hele serien, og hans engelsk med svensk aksent gjør det litt mer tilforlatelig. I omtrent ti sekunder til neste engelsktalende, gjerne med dialekt, tar over dialogen. Det hjelper på at han er en god skuespiller, og han spiller bra. Det er flere presumptivt gode skuespillere med, men de spiller heller middelmådig. De blir ikke troverdige. 

Der er mørkt i denne serien - på både den ene og den andre måten. Det er scandi-noir så det forslår. Det er forsåvidt spennende til tider, men det er for mye som skurrer. Ikke minst er det stereotypene. Man kan jo prøve å gjette, da, gitt dette formatet om det er de kriminelle gjengene og deres ledere som er skyldige - eller kanskje en rik mann med arvede penger?* Hva er sjansen for det første i svensk krim?

Konklusjon? - Take it or leave it. 

* - Det er ingen premie for å gjette riktig. 

Kjellerviner i oktober - del I

 

2005 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Argillières

Aromatisk, delikat og lekker vin. Den passer overhode ikke inn i den utdaterte stereotypen av NSG som tannisk, rustikk og kraftig. Denne kunne lett passert som en Volnay eller en Chambolle-Musigny i samme divisjon. Den forrige flasken drakk jeg i mai, og denne følger godt opp som moden, aromatisk, fruktig og meget tilfredsstillende. Dette er en sånn vin som gjør at jeg av og til lurer på om det er noen vits i å kjøpe andre viner enn burgundere til kjelleren. 

Gjenkjøp? Oh yes!

2010 Fattoria La Monacesca Mirum Riserva

Verdicchio di Matelica er en kvalitetsregion for hvite viner i Italia, og dette er en av de beste vinene fra en av de beste produsentene. Dufter av mandler, litt appelsin og med en fin honningtone mot ettersmaken. Det vitner om at vinen er godt moden, og kanskje er den godt og vel moden. Jeg syntes den var litt lapp, rett og slett. Den forrige flasken som ble konsumert for halvannet år siden var strammere og friskere, men slikt kan også skyldes flaskevariasjoner. Prisen på 280 kroner i 2016 taler til vinens fordel, og for tiden er det 2013 som er inne. 

Gjenkjøp? - Kanskje.  

2014 La Chablisienne Chablis Dame Nature

Fortsatt en strålende landsbychablis fra en riktig god årgang. Robust, fruktig men syrlig. Flott vin som var meget tilfredsstillende til mat. Den robuste fruktigheten til biodynamisk dyrket vin gir en robust fruktighet, som nevnt, og den er egentlig et lite fremmedelement i klassisk Chablis. Men det smaker godt likevel, og det er det viktigste. Siste flasken. 

Gjenkjøp? Helt klart. 

2009 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Dennne flasken drakk vi i to situasjoner: Først til fersk tagliatelle med reker (ganske sterk utgave), og så an sich (som sikkert passer en tysk vin). Den fungerte flott til første oppgave. Fruktighet til å takle det sterke innslaget, og syre til å ordne opp med pasta og reker. Men det var helt på egen hånd den virkelig kom til sin rett. En ubeskrivelig harmoni og varhet. Det er som dugg på en blomstereng om våren, eller hånden til din mor som stryker deg varsomt over kinnet i vogga. Jeg tar meg i å se på glasset for å forvisse meg om at det ikke har dukket opp en ånd eller noe, men det er bare gjæret druesaft. Eller bare? Det er som å si at en symfoni bare er svingninger i luften. Dette er magisk! Og kostet bare 227 kroner for litt over ni år siden. 

Gjenkjøp? - En kasse! 

Daniel Silva - The Kill Artist

 

Denne thrilleren fra ca. 20 år tilbake ligner mye mer på Le Carrés bøker enn på andre amerikanske thrillere med Bosch og Reacher som "helter." Det er Gabriel Allon som er gjennomgangsfiguren i denne serien. Allon arbeider for Mossad med farlige oppdrag, men er minst like interessert i sitt cover-yrke som er å føre gamle malerier tilbake til fordums prakt. 

Det viktigste for bøker som denne er å være spennende, og det er den absolutt. Men den er også noe mer. Atmosfæren, de ulike miljøene og perspektivet fra ulike karakterer gjør at den streker opp en verden som har flere fasetter en en thriller vanligvis har. Her er det modellen Rachel i Paris kommer inn. Hun er etterkommer av et par franske jøder som ble sendt i gasskammeret, men ikke før deres lille sønn ble reddet av naboene. 

Rachel, som egentlig heter Sarah Halévy, er allerede pensjonert som agent men den farligste palestinske terroristen har planlagt å ødelegge fredsforhandlingene med en spektakulær aksjon. Derfor blir hun trukket inn i bransjen igjen og går under cover. Jeg skal ikke avsløre så mye mer, annet enn at det er svært spennende og at man får sjansen til selv å avdekke sammenhenger og skjønne hvordan ting henger sammen. Likevel kommer en del ting ganske så overraskende. 

Silva konverterte til jødedommen før han giftet seg med en jøde. Selv om vi følger en Mossad-agent trenger ingen trenger frykte for israelsk propaganda. Her er det skurker og mer sympatiske figurer på begge sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en så velbalansert fremstilling av bakgrunnen for konflikten i en fiksjon noen gang. Knapt nok i sakprosa heller. 

Av serien med Gabriel Allon har jeg så langt bare lest denne. Den har gitt mersmak, så neste bok i serien er lastet ned. 

Konklusjon - Anbefaling. 

Mosel-Ruwer 2012

Fritz Haag Brauneberger Riesling Kabinett Trocken 2012

Fint mineralsk og balansert smaksbilde. Intenst syrlig med grønne epler i fokus. God lengde, men litt enkel og endimensjonal. Det er for øvrig en generell karakteristikk, mener jeg, for mye Moselvin med restsødme. Det skal svært lang tid til for å få frem noen flere toner. (2018-årgangen er å få nå.)

Willi Schäfer Graacher Himmelreich Grosses Gewächs 2012

GG er jo et annet dyr enn Kabinett. Her er det honning og sitrus på nesen - sitronterte! Relativt lett og elegant til GG å være, men med god lengde. Den bærer kraften med letthet. Mosel kan gjerne lage flere GG når resultatet blir så bra som dette, men årgangen er også relativt syresvak så ett av de mest vesentlige momentene for å ha restsødme over 10g er dermed av mindre betydning her. 

Maximin Grünhaus Abtsberg Alte Reben 2012

Dufter parfymert av røde blomster og litt akasiehonning. Finslig mineralsk med litt petroleum også, men det preget dominerer ikke. Meget god, solid og lang ettersmak. (Bildet: Abtsberg)

(Notatene er fra høsten 2019)

Philip Guston - The Studio (1969)

Philip Guston var en mester til å få frem det dagligdagse ved amerikansk rasisme, og ikke uten humor. Nå er han offer for idiotisk politisk korrekthet. Idiotisk fordi beslutningen om å utsette en vandreustilling av hans arbeider er gjort for å unngå at hans bilder blir misforstått. Og antakelig fordi det ikke passer at en hvit (jødisk) mann behandler emner som rasisme - som om rasisme ikke angår majoritetsbefolkningen i USA. Den blir utsatt i fire år fordi de da mener hans kraftfulle engasjement for sosial og etnisk likebehandling vil bli bedre forstått. Eller for å si det på en annen måte: Han er så relevant at vi må utsette det hele. 

Humor og satire er svært effektive midler til å få folk til å revurdere sine holdninger, men det brukes (etter det jeg kan se) lite av klimaforkjempere og anti-rasister. Men det skjer også at disse lager ufrivillig satire av seg selv. 

To rimelige røde

Altamente Pie Franco Monastrell 2019 kr 170

"Pie Franco" betyr at disse druene har Vitis Vinifeira røtter også. Jumilla ungikk Phylloxera da vinproduksjonen i resten av Europa gikk nedenom i siste halvdel av 1800-tallet (og litt videre inn i det neste århundret). Men i 1989, gode hundre år etter resten av kontinentet, begynte vinlusa å herje også i Jumilla. Denne vinen er laget på druer som har vokst i en høyde på 900 moh og som åpenbart har klart segr, eller som er replantet på gamlemåten. Det siste tviler jeg vel på. Produksjonen er økologisk, den har både sponangjæret på sement og vært modnet på sement. Mange kryss i de riktige rutene, altså, men det viktigste er vel hvordan den smaker? 

Den er fruktig, saftig med bærpreg av moreller. Strukturen er ikke det mest fremtredende, og en kunne ønsket seg mer trøkk utover i smakskurven. Men ærlig talt: Det er krav man kun kan stille til viner som koster vesentlig mer enn denne. Virkelig en super vin til prisen, men dessverre bare i butikker rundt Oslofjorden. Men det er ingen kunst å bestille den. 

Domìni Veneti Valpolicella Classico Superiore 2018 kr 130

Når jeg anbefaler en vin til 130 kroner er det under forutsetning at ingen venter seg mirakler. Når man kjenner til kostnadene med flasker, korker, frakt og ikke minst avgifer forstår man at produsenten ikke får så mye for hver 0,75 l med vin han eller hun selger. Da er det begrenset hva man kan gjøre. Men desto større er gleden over å finne riktig gode viner straks forventningene er riktig justert (om å justere forventningene - se bildet under). Vinen er saftig, passe fast med god lengde. Det er naturlig nok røde bær som dominerer, og denne vinen sitter som et skudd til pizza, pasta og salater. Druemiksen er relativt typisk for området med mest (70%) Corvina. De fleste polene har denne vinen inne i sine hyller. 

Rosablogger?

- mer rustrød kanskje i dette tilfellet? 

Bildet tatt av kunstneren Anthony Morton sensommers på Fana Tennisklubb. 

Toscana 2009

Fontodi Vigna del Sorbo Chianti Classico Riserva 2009

Fruktig, fast og frisk. Mye av alt, men ikke for mye av noe. Tross elleve års alder bør den nok lagres litt til, for den er noe røff og kantete for de fleste ganer. 

Fontodi Flaccianello 2009

Først flott og moden, dufter varm murstein, men etter tid i glasset kommer det en del kokos på nesen. Utviklet og finslig i munnen. Fin vin, men klin kokos!

Felsina Fontalloro 2009

Litt stum. Frisk, saftig og dyp i munnen. Lang og ganske subtil. Elegant ettersmak. Kan nok, og bør kanskje, leve en god stund til i kjelleren. Mye bedre i munnen enn på nesen. En kan skaffe seg 2015 årgangen for 475 kroner.