Duften er litt mer diffus enn på viner som er dominert av Cabernet Sauvignon - her er det 80% Merlot. I munnen er den ganske så klassisk bordeaux, men fruktigheten er ganske robust på den måten jeg har lært meg i kjenne igjen fra andre biodynamiske rødviner. Ettersmaken i denne Côtes de Blaye-vinen er på den tørre siden, selv for en rød bordeaux på seks år. Den bærer alkoholen på 14,5% bra - det er ikke noe varmeblaff eller sviende munnfølelse av den grunn. Modnet på amfora (!) og barrique. Finnes på 60 av de største polene i landet.
Her er vi over på storbebroren til vinen over. Ti år eldre, og laget noe annerledes med 50% ny eik blant annet. Her har vi også 7% Malbec i blandingen - som mest består av Merlot (75%). Dufter klassisk bordeaux med sigarkasse og herreværelse. I munnen er den myk - avrundet av alderen, men den tørrer på en kledelig måte som seg hør og bør for en slik vin. Ikke helt der oppe med klassiske eldre bordeauxer fra vestsiden, men slettes ikke så langt unna og til en mye hyggeligere pris. Bare på to pol, men verdt en bestilling.
Her er vi i Medoc, noe blandingen med 65% Cabernet Sauvignon også vitner om. Resten er Merlot og ørlite (5%) Cabernet Franc. På nesen er det den klare, rene frukttonen som utmerker seg. I munnen er den saftig, men frukten fremstår som litt løs - jeg mistenker at den ble servert noe for varm. Tanninene gir et godt bitt, men er av det modne slaget. God pris og god vin.
Måten nylig avdøde Aretha Franklin ble omtalt på etter sin død, viser tydelig svakhetene med vår måte å omtale de døde på. Her glatter vi over det som ikke passer glansbildet, og når det negative er altfor godt kjent blir det euphemismer av typen "kampen mot rusen endte med tap" og lignende. Men de flest av oss har flere sider, og å kaste lys på hele bildet gjør kanskje den avdøde til mer, og ikke mindre, av et menneske. Det gjelder ikke minst Aretha Franklin. (Jeg kan knapt høre sangen over uten gåsehud og tårespreng.)
Her hjemme fikk vi den friserte og overfladiske versjonen av hennes liv og personlighet. I The Times og The Daily Telegraph fikk vi warts and all, som det heter. Det gjør henne ikke til noen dårligere artist eller mindre av et menneske. Heller tvert om.
Det var republikaneren George W. Bush som ga den tydelige demokraten Franklin The Presidential Medal of Freedom - amerikanernes høyeste ikke-militære utmerkelse. Han uttalte da at
“Aretha is
still the best singer in the world, bar none. She finds meanings in lyrics that
even the composers didn’t know they had." Hun hadde ikke bare en ubegripelig sterk stemme, men også et liv som ga resonnans til Soul.
“She was
afraid she wasn’t good enough as a singer, pretty enough as a woman or devoted
enough as a mother,” her younger sister and backing singer Carolyn Franklin
told Ritz. “I don’t know what to call it but deep, deep insecurity. Her style
was to either drink away the anxiety or, when that stopped working, disappear
for a while, find her bearings and go right back onstage and wear the crown of
the impervious diva.”
Med hennes enorme talent kom også et ego av samme størrelse og omfang, men speilbildet var usikkerhet og en ganske vanskelig oppførsel. Kan man vente noe annet? Hun ble gravid første gang som 12-åring, og fikk sitt andre barn i en alder av 14. Begge ble oppfostret av bestemor og en eldre søster. Hennes tredje mann banket henne, og Aretha søkte trøst i alkoholen.
“I think of
Aretha as Our Lady of Mysterious Sorrows,” wrote Wexler, who produced most of
her hits during the 1960s and 1970s. “Her eyes are incredible, luminous eyes
covering inexplicable pain. Her depressions could be as deep as the dark sea. I
don’t pretend to know the sources of her anguish but anguish surrounds Aretha
as surely as the glory of her musical aura.”
Moren reiste fra familien da Aretha var seks, og den strenge faren ble oppdrageren. Hennes første manager beskrev henne som a desperately unhappy child. Men barndommen var fyllt av musikk, og flere legender var husvarme hos familien Franklin som nå hadde flyttet til Detroit.
Talentet til Franklin var neppe bare genetisk, og heller ikke bare et produkt av en svært musikalsk oppvekst. Det fikk også næring fra et levd liv - et liv som ikke bare fikk sin forløsning i musikken, men også sine utslag i en vanskelig personlighet. Alt henger sammen med alt, og skal liv oppsummeres trenger vi hele bildet. Den britiske nekrologsjangeren bidrar til det.
2008 Gimmonet Oenophile Blanc de Blancs Premier Cru Litt bitterhet og kyllingkraft på nesen. Noe eikesniff. I munnen svir den litt, og ettersmaken er kort. Kanskje smakingens dårligste vin. 2008 Larmandier-Bernier Terre de Vertus Blanc de Blancs Premier Cru Litt stum på nesen. I munnen kommer brioche, syre og sødme.Etter hvert også litt grapefrukt. Stor stofflighet, og en fin og ganske typisk Blanc de Blancs. 2008 Diebolt-Vallois Blanc de Blancs a Cramant Jeg tviler nå på at dette er en Premier Cru, men det var slik den ble presentert på smakingen. Uansett: Frisk mousse med sitrus. Den virker litt lett og løs sammenlignet med de andre. Ettersmaken er også her ganske kort, men det er en grei nok champagne i en lettdrikkelig stil.
Duften domineres av honning - og det er ikke en modningsduft i denne vinen, men kjennetegnende for druen Chenin Blanc. Det er også merkbar sitrus i duftbildet, men ikke noe "våt hund" som ofte ellers bruker å vise seg fra denne kanten. God fylde i munnen, og den biter seg voldsomt fast i munnen på syrene. Så friskhet mangler det ikke. Flott vin, med god lengde også. Finnes på 59 pol tross at den ikke lenger er i noe basissortiment.
Dufter modent korn. Klarhet kjennetegner både duft og smak. I munnen er den fruktig, og fylden er god. God balanse, men vinen er slettes ikke av de syrligste, men en fin vin. Ingen kan mistenke dette for å være tysk, men derimot kunne man mistenke den for å være laget av Pinot Gris. Finnes på omtrent 30 butikker.
Dette er verken rødvin, hvitvin eller rosévin. Det er gråvin. Den er grumsete og perlende - og altså grå. Smaker rent av saltmineraler. Frisk og sommerlig - men for mange er nok fargen noe man må bryne seg på. 70% Trebbiano og resten Sauvignon Blanc. Produsenten holder til rett vest for Modena (tenk Ferrari og aceto balsamico) i Emilia-Romagna. Den finnes på BU og på tre pol i Bergen.
Her er det 100% av den lokale favoritten Lambrusco, og også denne er en PetNat. Med samme produsent og produksjonsmetode er det vel ikke til å unngå at det blir mye likt, men denne vinen er mer intens og det er lettere å finne et snev av røde bær. Også denne er frisk og sommerlig, men er utsolgt fra leverandøren i skrivende øyeblikk. Den er å få på to pol i Bergen, og to i Oslo.
På duft er den noe reduktiv. Vinen er frisk og syrlig i munnen, med god mousse, men det er ikke så mye som skjer lengre bak i munnen. Med gjentatte forsøk er det en antydning til ettersmak. Med denne prisen er det vanskelig å konkurrere med ekte champagne, for når tre hundrelapper må overlates kassen på polet er det der konkurrentene befinner seg. Vinen kommer fra vinmarken Hundskopf i Rheinhessen, og er å få på seks pol i sør-norge.
Når den italienske økonomien kollapser er det, ulikt brokollapsen i Genova, ingen som blir drept umiddelbart. Men det blir alvor. Matteo Salvini, lederen i Lega, skylder på EU og begrensningene i pengebruk for medlemslandene i euroen. Disse begrensningene gjør at Italia ikke kan bruke så mye som det behøves til vedlikehold av veier og annen infrastruktur, sier han. Slik taler en populist med frekkhetens nådegave. Med få unntak har italienske politikere aldri klart å sette tæring etter næring, og har derfor opparbeidet seg en grusom statsgjeld som vokser stødig. Det gjør ikke økonomien. Den har stagnert. Salvini ønsker å få bruke enda mer penger som landet ikke har. Populister ser alltid etter noen andre å skylde på, og EU er god å ha for dem. Mye bedre enn å måtte innrømme, på vegne av den italienske politkerstanden, at de har prioritert feil. Italia var alltid inne i en syklus med devalueringer. Det reddet konkurranseevnen igjen og igjen. Men med euroen har den muligheten blitt borte, og det har også vekstkraften i økonomien. Det hjelper heller ikke at befolkningen eldes. Det som redder landet er Den europeiske sentralbanken. Den kjøper landets obligasjoner til pålydende. Inntil videre. I høst skal sentralbanken halvere oppkjøpene, og helt avslutte dem mot slutten av året. Hvem skal da kjøpe Italias gjeld? Vil du sette sparepengene på at de vil betale det de skylder deg? Ikke jeg heller! Enhver redningsaksjon fra EU vil komme med strenge betingelser. Slutt på å bruke mer enn man tjener. Men alt er ikke ille i Italia. Landet selger mer enn det kjøper, og italienske husholdninger har større formuer enn de tyske. Men de har aldri, ulikt det Tyskland med Hartz IV programmet, klart å holde økonomien konkurransedyktig uten devalueringer. Det har ikke vært noen vekst på omtrent 20 år, og ledigheten er høy. Det er godt mulig at det isolert sett vil være lurt for Italia å forlate euroen, men det vil medføre en kjedereaksjon av katastrofalt omfang. Ikke at det bekymrer Salvini, som mener at euroen er en forbrytelse mot menneskeheten. Men det bør bekymre ham at det neppe er noen som vil fortsette å låne Italia penger de aldri vil betale tilbake.
Gatinois Grand Cru Brut 2008 Dypere gyllen enn de andre, og med et rødskjær som er tydelig. Duft av markjordbær, og i munnen er den intens med et skikkelig godt grep. Lover godt for de flaskene jeg har i egen kjeller. 90% Pinot Noir, resten Chardonnay. Pol Roger Brut 2008 Klart lysere enn vinen over. På duft er det mest grønne epler, og duft og smak er også "lysere" enn vinen over. Også intens, og med et godt grep, og tydelig fyldigere enn vinen under. En av de to-tre beste vinene denne kvelden etter min mening. Den bør nok ligge fem til ti år til, og jeg har oppdatert langringstiden på mine flasker på Cellar Tracker. Litt mer Pinot Noir enn Chardonnay. Lanson Gold Label 2008 Som Pol Roger er dette en vin jeg handler inn omtrent hver årgang. Den ligner mye på Pol Roger, men den er stummere på nesen, og det er kanskje mer som skjer foran i munnen - og lite bakover. Først i ettersmaken kommer det tydelig grapefrukt og eple. Vinen framstår som yngre enn Pol Roger. Jeg har oppdatert drikkevinduet til 2025-2035. Halvt om halvt med røde og hvite druer, og ingen malo som vanlig er hos Lanson. Vinen er fortsatt å få! Taittinger Brut 2008 Her er syren merkbart lavere enn i de to vinene over (men den er fremdeles høy), og i munnen er frukten noe løsere. Rett og slett en snillere stil enn i de to vinene over. Også halvt om halvt med røde og hvite druer.
Château Rioublanc er en eiendom som drives økologisk av eieren Philippe Carretero, og som har en hyggelig prisprofil. Men det avgjørende er jo hvor godt vinene smaker! Ch. Rioublanc 2016 (hvit) kr. 160 Dufter som en Sauvignon Blanc (50%) med stikkelsbær, men her er det også gress. I munnen er den litt tart - syrlig på en litt skarp måte, og fylden er ikke all verden. Men sett i forhold til prisen, er dette en klassisk og god hvit bordeaux. Resten av druemiksen er 40% Semillon og 10% Colombard (som er mer vanlig på den franske vestkysten utenom Bordeaux). Vinen er inne på 16 pol, men kan alltid bestilles via polet. Ch. Rioublanc 2010 (rød) kr. 160 Nesen er mest Cabernet Sauvignon (med blyantspiss og solbær), til tross for at det er mest (75%) Merlot i drueblandingen. I munnen er den overraskende søtlig, med et jordlig drag. Strukturen er det lite å si på. Det er totalt sett en god rød bordeaux vurdert mot den svært hyggelige prisen, og den er å finne på alle større pol (kategori 6).
Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider) Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme.
Jeg har begynt å si det privat, så kanskje jeg skal gjøre det offentlig også. Saken er at jeg legger merke til at Raymond Johansen - Byrådsleder i Oslo (han fikk ikke lov til å kalle seg noe finere) - har begynt å høyne profilen sin i nasjonale saker. Han uttaler seg om det ene og det andre som ikke på noen måte har med Oslo og hans virke der å gjøre. Det er tydelig at Arbeiderpartiet sliter nasjonalt, og det gir seg utslag også lokalt. Selv mener jeg at Støre har gjort en så god jobb som man kunne vente med rabalderet i partiet, men mud sticks som man sier på engelsk. Støre har heller ikke lett for å fronte et arbeiderparti med sin bakgrunn og stil fra Oslo vest. Raymond Johansen har street cred som utdannet rørlegger. Det er en stund siden han lå under vasken hos noen, men han kommer fra øst for elva. Videre er han scenevant, gjør seg meget godt i debatter og har etter hvert solid erfaring som politisk leder i Oslo. Jeg tror ikke Støre sitter så trygt, og de to fløyene som har avtegnet seg etter Giskesaken har begge spilt seg sjakk matt i en lederstrid. Raymond har nok lyst på jobben, tror jeg, og Arbeiderpartiet ville gjøre klokt i å satse på han. (Johansen og jeg var i samme parti en periode. Begge startet i SV og SU. Han ble omtalt i beundrende ordelag - mye fordi han var ekte arbeider. Slikt var eksotisk i SV og SU.) (Foto: Europabevegelsen - EU hadde nok mye med at både Johansen og jeg gikk ut av SV.)
10/10 på utfordringen fra Brynjulf Risnes.
Album fra oppveksten som har gjort varig inntrykk. Jeg kunne ta et sikkerstikk,
og velge noe fra Led Zep, Stones eller The Who. Kanskje Jethro Tull. De
fortjener det i alle fall. Kanskje Genesis - men de var ikke heeeelt der oppe i
min vurdering da jeg var tenåring. David Bowie (som Low), Iggy Pop kanskje?
Britiske favoritter av det litt rå slaget som Sex Pistols, Clash eller Public
Image Limited? Låta Public Image er kanskje min absolutte favoritt av noen som
er laget noen gang - men et album? Nei.
Symfoniske rockere som Yes og King Crimson
er absolutt aktuelle. Fanastiske musikere, og det er musikk jeg fortsatt lytter
til med stor interesse og velbehag. Klassisk musikk er i denne sammenhengen
litt ut - men bare fordi min klassiske fase (fortsatt i den) er av noe yngre
dato.
Kanskje en erkjennelse av å være grepet av
anglophilia totalis (tross Brexit og alt), og det kanskje mest engelske av de
band jeg kjenner? The Jam.
Symfoniske rockere som Yes og King Crimson
er absolutt aktuelle. Fanastiske musikere (bassen til Chris Squire!), og det er
musikk jeg fortsatt lytter til med stor interesse og velbehag. Klassisk musikk
er i denne sammenhengen litt ut - men bare fordi min klassiske fase (fortsatt i
den) er av noe yngre dato.
Jeg holder meg til oppdagelser fra
tenårene, og der er det også mange å ta av. Jeg gremmer meg allerede over flere
jeg ikke kan få med, men Steely Dan kan ikke være blant dem.
Så er det å velge blant flere strålende
album med perfekt jazz-pop gjort intens av bass, gitar og sax - samt Donald
Fagens dypt ironiske tekster.
Valget faller på Countdown to Ecstacy fra
juli 1973. Mye på grunn av King of the World - en dystopisk låt med fabelaktig
instrumentering. Skiva er da også Donald Fagens favoritt.
Jeg er svak for fargen av rosévin, og det blir ikke annerledes av at det er bobler i den. Dette er også den mildeste av vinene jeg smakte Likevel må det sies at den har godt grep om gommene, og er litt tannisk. Men munnfølelsen er meget god. Det er stas med champagne som ser bra ut og som gjør mye av seg - på en god måte.
Hva får man igjen for en dobling av prisen og et årstall? Den dufter litt stall til å begynne med, så går det over i nype. Igjen er det et godt grep i munnen her - de driver jo ikke med malolaktisk fermentering som mildner syren. Det er rett og slett mye som skjer i munnen med denne vinen. Ettersmaken er ekstra lang. I mine notater står det rett og slett: "Flott!". Det er vel en grei oppsummering. Det er flasken helt til høyre i bildet mitt fra smakingen som står for opplevelsen.
2007 Schloss
Johannisberg Riesling Grünlack Spätlese Trocken
Lys med et klart grønnskjær. På duft er det mye lime, og ingen petroleum. Duften ligger ganske nær regnvann, og det er en egen letthet or renhet også i munnen - men sukkeret er ikke helt spist opp. Lekker vin med 8,5%, og fint følge til reker med chilli og kvitlauk.
Gjenkjøp? - Definitivt kanskje.
2006 Domaine Robert
Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles
Denne vinen var betydelig bedre enn fryktet. Etter å ha drukket Vaucrains fra samme produsent i samme årgang, var min tillit til årgangen oppbrukt (en Rion St. Marc var også rett og slett dårlig). Men her var alt i orden. Den vesentligste forskjellen til Vaucrains, var at her var frukten og intensiteten med hele veien inn i ettersmaken. Duft av jord og sure kirsebær, god fylde og intensitet. Ikke helt på topp. Jeg har smakt bedre fra denne adressen, men det er vel bestått på vitnemålet.
Gjenkjøp? - Ja.
2009 Château du Petit
Thouars Touraine Amiral
Denne kjøpte jeg i Paris for ca. 160 kroner, som et eksperiment. 2009 var en ganske varm årgang i det meste av Frankrike, og Loire er et marginalt område, så jeg tenkte det var en god kombinasjon når man tenkte å kjøpe en vin med alder til en latterlig pris. Vinen hadde holdt seg godt. Knapt noen vandig kant. Farge som en solid burgunder. Duften vitner om Cabernet Franc, og i munnen blir den bare bedre og bedre. Temperaturen, og litt luft kanskje, gjorde den godt. Skikkelig tørr avslutning, og en fin matvin. Ingen kompleksitet å snakke om - men en interessant og ærlig vin.
Gjenkjøp? - Javisst.
2010 Jean-Yves Devevey
Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Fremdeles ganske lys gyllen, og stikk motsatt av hva jeg trodde: den er ikke sliten på noe vis. Frisk sitrus, blaff av flint, og lang, elegant og med fin fylde hele veien. Nå er det visst 2013 som er på lager.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".
