Nekrologer her og i Storbritannia

Måten nylig avdøde Aretha Franklin ble omtalt på etter sin død, viser tydelig svakhetene med vår måte å omtale de døde på. Her glatter vi over det som ikke passer glansbildet, og når det negative er altfor godt kjent blir det euphemismer av typen "kampen mot rusen endte med tap" og lignende. Men de flest av oss har flere sider, og å kaste lys på hele bildet gjør kanskje den avdøde til mer, og ikke mindre, av et menneske. Det gjelder ikke minst Aretha Franklin. (Jeg kan knapt høre sangen over uten gåsehud og tårespreng.)

Her hjemme fikk vi den friserte og overfladiske versjonen av hennes liv og personlighet. I The Times og The Daily Telegraph fikk vi warts and all, som det heter. Det gjør henne ikke til noen dårligere artist eller mindre av et menneske. Heller tvert om.

Det var republikaneren George W. Bush som ga den tydelige demokraten Franklin The Presidential Medal of Freedom - amerikanernes høyeste ikke-militære utmerkelse. Han uttalte da at

“Aretha is still the best singer in the world, bar none. She finds meanings in lyrics that even the composers didn’t know they had." Hun hadde ikke bare en ubegripelig sterk stemme, men også et liv som ga resonnans til Soul. 

“She was afraid she wasn’t good enough as a singer, pretty enough as a woman or devoted enough as a mother,” her younger sister and backing singer Carolyn Franklin told Ritz. “I don’t know what to call it but deep, deep insecurity. Her style was to either drink away the anxiety or, when that stopped working, disappear for a while, find her bearings and go right back onstage and wear the crown of the impervious diva.”

Med hennes enorme talent kom også et ego av samme størrelse og omfang, men speilbildet var usikkerhet og en ganske vanskelig oppførsel. Kan man vente noe annet? Hun ble gravid første gang som 12-åring, og fikk sitt andre barn i en alder av 14. Begge ble oppfostret av bestemor og en eldre søster. Hennes tredje mann banket henne, og Aretha søkte trøst i alkoholen.

“I think of Aretha as Our Lady of Mysterious Sorrows,” wrote Wexler, who produced most of her hits during the 1960s and 1970s. “Her eyes are incredible, luminous eyes covering inexplicable pain. Her depressions could be as deep as the dark sea. I don’t pretend to know the sources of her anguish but anguish surrounds Aretha as surely as the glory of her musical aura.”

Moren reiste fra familien da Aretha var seks, og den strenge faren ble oppdrageren. Hennes første manager beskrev henne som a desperately unhappy child. Men barndommen var fyllt av musikk, og flere legender var husvarme hos familien Franklin som nå hadde flyttet til Detroit.

Talentet til Franklin var neppe bare genetisk, og heller ikke bare et produkt av en svært musikalsk oppvekst. Det fikk også næring fra et levd liv - et liv som ikke bare fikk sin forløsning i musikken, men også sine utslag i en vanskelig personlighet. Alt henger sammen med alt, og skal liv oppsummeres trenger vi hele bildet. Den britiske nekrologsjangeren bidrar til det.