mandag 9. april 2012

Magnumtrikset

Det er et kjent, og ganske lumpent, triks blant vinentusiaster (eller nerder om man vil) å servere en vin fra magnumflaske (nederst i trappa) i to karafler uten å si noe. Med mindre noen skjønner at det er ugler i mosen vil alle begynne å se etter forskjeller - og de finner man. Man vil fremstå dummere jo "fjernere" man påstår disse to karaflene er fra hverandre. To årganger av samme vin er det nærmeste man kommer å beholde æren.

Siden boka jeg har skrevet med Douglas Burnham har med dette magnumtrikset, så tenkte jeg at det ville være lurt å prøve det en siste gang før det ble for sent å gjøre noe med det. Derfor tok jeg en magnum av Château la Louvière 2001 og fordelte den jevnt og forsiktig over i to like karafler. Jeg helte en tomme over i den ene, så en tomme over i den andre, så en tomme over i den første - og så videre til det var pinlig nøyaktig, og ingen kunne si at øverste halvdel havnet i den ene, mens den nederste halvdelen havnet i den andre.

De ble stående sammen hele tiden til de ble servert. Men: da jeg smakte på de to karaflene kom jeg til å ta litt mer av den ene. Det var den eneste forskjellen på de to.

Ikke uventet fant mine gjester ut at dette var to forskjellige viner. De peilet inn hvit bordeaux uten store problemer, men kom til at den ene kom fra et rikere år enn den andre. Jeg visste jo at det ikke var tilfelle. Likevel: det var liten tvil om at den ene karaflen fremsto som rikere: mer aromatisk, litt lavere i syrene, og ørlite mer viskøs i munnen.

Jeg prøvde om igjen og om igjen - men konklusjonen lot seg ikke benekte: de smakte forskjellig. Det kan derfor tyde på at den ørlille forskjellen i volum på de to karaflene førte til merkbare og konsistente forskjeller i det sensoriske inntrykket. Så hvem lo sist?

Poenget var naturlig nok ikke å henge ut noen, men å undersøke et fenomen. Til dette er testet i mer kontrollerte former nøler jeg med å konkludere for bastant, men en av konklusjonene fra bokens andre kapittel står seg godt: vin er et bevegelig mål og et vagt objekt. Og jeg fortsetter å bli fascinert av denne komplekse og "levende" væsken.

4 kommentarer:

Anonym sa...

2 ulike karafler, 2 ulike glass. Dette vil kunne spille inn. Tenker da spesielt på rester av vaskemiddel. Kan dette ha vært en faktor?
mvh,
Gard

Ole Martin Skilleås sa...

Nei. Karaflene var like (les innlegget), og glassene var like for oss alle som smakte den.

Karaflene var skylt under springen.

Den eneste forskjellen var at det var svært marginalt mindre vin i den ene.

Anonym sa...

Har sett noen som bedømte en hvitvin med rødfarge som en rødvin (på et tv-program), i ditt magnumtriks tror jeg faktisk ikke at det ble noen forskjell i smaken.

Lene Simonsen

Ole Martin Skilleås sa...

Lene: i kapitlene to og tre i boka The Aesthetics of Wine (kommer i juli) kommer vi inn på dette med rødfarget hvitvin, og vårt eget forsøk rundt dette. Akkurat det har vel mest med forventninger å gjøre, og vi ser lignende resultater når det gjelder helt andre forhold og ulike objekter.

Når det gjelder kommentaren til magnumtrikset lurer jeg på hva du mener med "faktisk" og ikke minst hvordan man kan avgjøre hvordan noe "faktisk" smaker uten smakere.

Som du ser ventet jeg at de skulle smake helt likt. Et par andre ganger har jeg kjørt lignende triks, og da har jeg ikke kjent noen forskjell (men med ett unntak gikk deltakerne fem på).

Jeg tror ikke man kan avdekke "faktisk smak" uten å bruke smakere. Og de som smakte denne vinen i to karafler er så drevne som man kan bli. Og mitt poeng var jo at selv jeg, som visste at det var samme vin, måtte konkludere med at de to karaflene smakte ulikt. Ikke mye - men systematisk og på samme måte gjennom flere "samples".

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...