Det sliter på fantasien å skulle finne dekkende overskrifter på blandede smaksnotater som knapt er smaksnotater. Mer inntrykk og oppsummeringer. Her følger en snodig blanding av litt sånn ymse.
Savennières "Clos du Papillon" 1999 (Baumard)
Nydelig vin i en vanskelig årgang. Dufter lanolin (eller linoleum som noen foreslo). Ganske typisk Chenin Blanc. Med litt tid i glasset kommer honningen også, og man får kombinasjonen av frisk, tørr og søtlig duft. Jeg ser at 2005 er å få, og det er et lovende prosjekt.
Riesling Cuvée Frédéric Émile 1996 (Trimbach)
Denne var lys som vann, og ganske brutal i syrene. Langt fra optimum - om det noen gang vil være oppnåelig for denne årgangen. Ellers er dette en vin som stråler, år etter år, og som norske vinjournalister helt overser. Det kan være greit at den unnslipper hysteriet som noen ganger bryter løs over vinmiljøet, men på den annen side bikker det kanskje i retning av at importøren ikke gidder mer?
Volnay 1er Cru 1999 (Potel)
Denne hadde nok blitt litt for gammel, og dessuten ble den dekantert. Det er en litt risikabel øvelse når det gjelder burgundere. Den duftet ikke ulikt en Barolo til å begynne med, men "delene" sluttet fort å henge sammen. Den ble rar og ikke særlig sjarmerende, selv om en av forsamlingens mer skarpsindige plasserte den som Volnay. Men likevel: vin slutter aldri å overraske, for etter at siste slanten hadde stått i glasset en time eller to duftet den som en moden burgunder skal gjøre: skogsbunn og litt sopp, og det kantete og usammenhengende preget var forsvunnet. Nå var det fløyel hele veien inn. Men nå hadde de andre slått ut vinen i vånde, og var gått over til:
Gjenkjøp - Ja, såfremt den drikkes før den blir for gammel
Clos Vougeot Grand Cru 2001 (Meo-Camuzet)
Dette er en årgang som ikke har overbevist, men her skjønner man hvorfor man skal legge på grovt med penger for å kjøpe vin i øverste prislag. Eller kanskje ikke? Ren fløyel, først kirsebær og fiol, men dessverre: jo lengre vinen får i glasset jo mer påtrengende blir geraniumsduften - som jeg først identifiserte som fiol da den var mindre dominerende. Det kan skyldes 3,7-Dimethylocta-2,6-dien-1-ol, også kjent som geraniol. Det er et molekyl som kan dannes i alkholholdige væsker. Nei, det er nok ikke til å fornekte: verken gode årganger eller gode produsenter er noen garanti i Burgund. Men du hildrande du så nydelig det er når alt klaffer!
I går testet jeg NRKs valgomat, som jeg antydet var vridd til fordel for Arbeiderpartiet og Venstre. I dag prøvde jeg Aftenpostens valgomat i nasjonal drakt - det vil si uten lokale saker eller noe.
Først tok jeg den som den jeg er, og forsøkte å svare så ærlig som mulig. Rekkefølgen overrasket ikke:
Høyre
Venstre
Fremskrittspartiet
Og nederst Rødt og SV. So far so good!
Og som noksagt da? En person som er usikker på alle spørsmål og mener de er lite viktige, eller clueless and careless. Her var Arbeiderpartiet og Venstre høyt oppe på NRKs valgomat, med rundt 70% (hvordan det er mulig må de selv forklare - noksagten tar ikke stilling til noen spørsmål, og bryr seg ikke, men er 67% enig med Arbeiderpartiet). Aftenposten:
Senterpartiet
Venstre
KrF
Men her var prosentene mer sannsynlige, med rundt 17% for alle. Og dette med "mellompartiene" får en renessanse: det er partiene for de som ikke vet og ikke bryr seg.
Så kommer turen til entusiastene, de som er helt enige i alt og mener saken er svært viktig. Vinnerne i NRKs valgomat var igjen Arbeiderpartiet og Venstre (ganske utrolig gitt at også noksagtene burde velge disse av de nasjonale partiene). Men Aftenposten utpekte andre vinnere:
Rødt
SV
FrP
Dette virker mer sannsynlig. Dette er partier med sterke og tydelige oppfatninger. Kanskje de også slår godt ut for kverulantene? Det eneste ved NRKs valgomat som virket sannsynlig var at Rødt var partiet for kverulantene de som er mot alt og mener saken er svært viktig (men mindre sannsynlig at Senterpartiet var nest mest kverulantisk).
Fremskrittspartiet (51,7%)
Rødt (40%)
Høyre (36,6%)
De to øverste er ikke så unsannsynlige, og det må sies at mange andre partier var på samme nivå som Høyre.
Ut fra testene på ekstreme utfall virker det som om Aftenposten har den mest rimelige fordelingen av standpunkter. Min egen opplevelse av å foretrekke Høyre og Venstre dekkes også inn da jeg tok testen som meg selv. For NRKs del bør de gå i seg selv. Når Venstre og Arbeiderpartiet kommer ut som partiene for både noksagter og entusiaster bør det ringe en bjelle eller flere. Eller søker de bevisst å støtte disse partiene gjennom å forlede folk til å tro at de er mer enige med dem enn de kanskje er?
Jeg er godt over gjennomsnittet interessert i politikk - og informert om politikk. Det siste håper jeg i alle fall.
Men hva med de som ikke følger med så mye, og kanskje ikke har så sterke oppfatninger om så mange spørsmål? Jeg utstyrte meg selv med en for meg ukjent personlighet, gikk til NRKs valgomat for Bergen, og svarte først som dette: Verken/eller og litt viktig på alle spørsmål. Resultatet ble som følger
Byluftlisten (73%)
Arbeiderpartiet (67%)
Venstre (66%)
For å variere litt svarte jeg så verken/eller og uviktig på alle spørsmål. En velger som ikke mener noe, og bryr seg mindre - både clueless and careless.. Hva skal han eller hun velge?
Byluftlisten (73%)
Arbeiderpartiet (67%)
Venstre (66%)
Litt interessant var det at SV kom helt på bunn. Som entusiast, da, som er helt enig i alt og mener det er svært viktig?
Venstre (62%)
Arbeiderpartiet (56%)
Pensjonistpartiet (56%)
Legg merke til at vi så langt har to partier som er med på toppen av alle listene: Arbeiderpartiet og Venstre. Men så: hva skal kverulanten velge - han eller hun som er drivende uenig i alt og mener det er svært viktig. Her fikk vi et annet utvalg. For første gang.
Rødt (52%)
Senterpartiet (51%)
Miljøpartiet De Grønne (50%)
Så hva sier slike tester om folks partivalg? Da jeg prøvde den som åpen og ærlig velger heller enn ekstremist kom heldigvis Høyre på topp, men Kystpartiet og Pensjonistpartiet gjorde det skremmende godt. En annen gang kom også FrP altfor høyt opp.
Slike tester er aldri bedre enn de forutsetningene som legges inn. Resultatene over kan tyde på en innebygd tendens i retning Arbeiderpartiet og Venstre - for nesten alle er vel usikre eller lite engasjerte i en del ting?
Kystpartiet ville jeg aldri velge uansett hvor enige jeg måtte være med deres program, og det samme for Pensjonistpartiet. Å basere politikk på så snevert grunnlag er etter min mening helt feil. FrP gir populismen et dårlig rykte, og å blande politikk og religion som KrF gjør partiet uaktuelt for meg. Slike forhold klarer ikke valgomater å ta høyde for ser det ut til. Og det kan jo være greit: anvendelse av egen dømmekraft og klokskap kan ingen algoritme erstatte.
Historien gjentar seg ikke. Libya er ikke Irak, for i Libya har folket selv vært i førersetet selv om hjelpen fra NATO har vært nødvendig. Likevel: det jeg sa tidlig om at Libya hadde alle forutsetninger for å bli en suppe behøver ikke ende i en rett av den art jeg forestilte meg. Men likevel:
foreløpig vet visst ingen hvor Gaddafi befinner seg. Noen avklart situasjon vil man ikke få før han er lokalisert - død eller levende.
ingen har noen klar formening om hvilken rolle stammer eller kulturforskjeller mellom øst og vest i Libya vil ha for samholdet i landet.
Libya har olje, men regionen behøver antakelig assistanse utenfra for å stabiliseres. EU og USA er nede for telling økonomisk, kanskje Kina vil spille en rolle her. Det vil være en vekker for EU å eventuelt få Kina som betydelig aktør så nært på sitt eget område.
Alt tyder på at Gaddafis dager som diktator i Libya er over, og det var, som jeg tidligere har pekt på, et nødvendig resultat av borgerkrigen. Det behøver ikke bli noen suppe i Libya, og alternativet i vinter var dårligere. Hvis NATO og FN hadde latt erfaringene fra Irak styre handlingene - eller helst mangelen på handlinger - så hadde Gaddafi massakrert Benghazi, slått ned opprørerne, og fått fornyet selvtillit som despot og horn i siden til den vestlige verden. Områdets andre diktatorer, som Assad, hadde vært mer brutale med å slå ned opprør i egne land. Det tjener Norge til ære at vi deltok i NATO-operasjonene i landet, for det var ikke klart den gang at assistanse fra luften alene ville holde til noe annet enn å forlenge konflikten.
Det var denne gangen Europa, og særlig Storbritannia og Frankrike, som drev fram en kraftfull respons utenfra. Kan disse klare å drive fram et internasjonalt klima der et samlet og demokratisk Libya kan finne sin plass og bli et forbilde for regionen? Jeg tillater meg å tvile - men så langt har det gått bedre med Libya enn jeg fryktet i vinter.
Riesling 2009 (Hugel)
Innkjøpt på Flesland på tur hjem fra ferie til 95 kroner (tror jeg at det var). Helt klart et godt kjøp i alle fall. Fersk og tørr Riesling med fine 12%. Fargen er lys med et ørlite grønnskjær. Kjølig og mineralsk stil, duft av druer og sitrus. God lengde, og i ettersmaken et lite preg av fat. Det siste er på ingen måte skjemmende, og jeg vet ikke om det faktisk kommer fra fat.
Gjenkjøp? - Ja (men ikke foran Schloss Johannisberg)
Schloss Johannisberg Riesling Kabinett Fenherb 2010
Også innkjøpt på Flesland etter ferien. Dette er en vin jeg har fulgt over tid og mange årganger - alltid fra flyplassen. Vinene på polet er over dobbelt så dyre. 2009, som jeg sist prøvde, var fersk og pågående. Uten den flotte balansen jeg hadde ventet meg ut fra erfaringene med årganger fra 2002 og framover. Derfor kjøpte jeg bare to av denne, og supplerte med Hugel over. Det skulle jeg ikke gjort. Hugel var flott, men denne var superb. Helt strålende. 139 kr., men verdt hver krone. Sublim balanse mellom fyldig fruktighet med solid preg av druer, og velintegrert syre som får deg til å tørste etter mer. Kabinett med 11% lar seg høre. Dette er den optimale struktur for Riesling fra dette området, mener nå jeg.
Enda har ikke norske vinjournalister gjenoppdaget Schloss Johannisberg. Det er på tide. De ligger høyt over oppskrytte produsenter som Leitz. (Og i det siste har jeg begynt å lure på Breuer også). Etter min gane er det Johannisberg og Weil som leverer konsistent i Rheingau.
Gjenkjøp? - Oh yes! Her må man reise mer på utlandet!
Barbaresco "Ovello" 1996 (Produttori di Barbaresco)
Dette er ikke vinen du severer for at den skal være innsmigrende. Fortsatt ganske mørk på fargen selv etter femten år. I duften er det mest tjære og lær å spore - lite eller ingenting av mer utviklede aromaer og ingen fruktkaraktér å spore. Mineralsk og med grei lengde. Ganske endimensjonal og hard i kantene, men jeg likte den nå likevel selv om den ikke overbeviste.
Skal personer på 16 år få lov til å stemme ved Stortingsvalg eller lokalvalg? Saken er ikke ny, og ble aktualisert gjennom en Stortingsmelding, og i år er det forsøk i 20 kommuner landet rundt.
Ved lokalvalget i 1979 kunne 18-åringer for første gang stemme. Da var jeg 17 år, men ble intervjuet på NRK Nord-Trøndelag i anledning skolevalgkampen det året. Jeg var nok moden nok til å stemme den gangen selv om jeg ikke fikk lov. Men det gjelder kanskje ikke alle?
Det er flere argumenter for og imot, naturlig nok. En serie av argumentene for finner du her. Ingen av dem overbeviser meg. En viktig grunn for meg er at politiske valg henger sammen med modenhet, en evne til å vurdere for og imot og foreta valg med konsekvenser for seg selv og andre. Det er derfor vi har noe som kalles "myndighetsalder" - og den er på 18 år.
Når man er 18 - men ikke før - blir man regnet som moden nok til å føre bil, og til å avgjøre om man skal drikke alkoholholdige væsker. For min del ser jeg en nær sammenheng mellom myndighetsalder og stemmerett. En frikobling mellom disse betyr at man vurderer politiske avgjørelser lavere enn avgjørelser som har med andres (motorvogn) eller egen (motorvogn og alkohol) sikkerhet. Det er ikke så nøye, kan det virke, hva man velger politisk. Når man blir atten år og myndig kan man selv slutte juridisk bindende avtaler og råde over egne midler uten verge.
For meg er det helt urimelig å skille myndighetsalder og stemmerett fra hverandre. Hvis den siste skal være lavere enn den første betyr det at man på offisielt hold vurderer de politiske rettighetene lavere enn de økonomiske og rettslige. Jeg mener helt klart at disse henger sammen, og at man ikke bør stille lavere krav til personer som skal avgjøre den politiske sammensetningen av styrende organer enn til de som skal inngå avtaler og råde over egne midler.
BBC Comedy sketsjer fra midten til slutten av 90-tallet, hovedsaklig bygd rundt karakterer. Den viktigste og klart beste skuespilleren her, og samtidig skaperen til mye av det beste materialet og de viktigste karakterene, er geniet Paul Whitehouse (men Johnny Depps påstand om at Whitehouse er 'the greatest actor of all time' er kanskje i overkant rosende).
Man skal ikke vente seg å rulle rundt på gulvet etter en episode, men det bygger seg opp. Det er "alternativ humor", men det har også en dybde og en (tør jeg si det?) humanitet som stort sett er fraværende i genren forøvrig. Det er de uforglemmelige karakterene som gjør dette virkelig stort. Blant de beste er Ron Manager, Ted and Ralph, Rowley Birkin QC, Bob Fleming, Unlucky Alf, Louis Balfour, Ken and Kenneth (oh, suit you sir!), Chip Cobb (døv stuntman - se klippet over) og Chris the Crafty Cockney - bare for å nevne noen. Artikkelen på Wikipedia er instruktiv.
Meg bekjent har ikke dette gått på norsk TV. De som bestemmer fryktet nok at ingen ville forstå det, men jeg tror de tar feil. Det tar litt tid å komme inn i, men det er det absolutt verdt. Etter å ha sett siste episoden i går kveld senket mismotet seg. Men med boksen i hus kan man gjøre noe med det når som helst!
Jeg klarer ikke helt å slippe opptøyene og masseplyndringen i England i forrige uke. Mitt forrige innlegg dreide seg mye om at kommentatorer først og fremst avslører sitt verdensbilde når de skal komme med forklaringer: de fordommer man har sitter dypt, og man har nok, som kommentator, lett for å fortsette der man slapp sist.
For min del vil jeg peke på noen trekk det kan være verdt å få med seg, og som har havnet litt under radaren for de fleste.
Det hele startet som en demonstrasjon i forbindelse med at politiet skjøt og drepte en firebarnsfar i Tottenham. Han var bevepnet, men hadde såvidt vites ikke avfyrt sitt våpen. Politiet fikk beskjed om å holde en lav profil, og ikke provosere. Når demonstrasjonen så kom ut av kontroll og plyndringen begynte holdt de seg tilbake og grep ikke inn i noen grad. Mange ellers lovlydige følte nok at det var fritt fram, og vi fikk et sammebrudd i den offentlige orden som vi ellers også ser i krig og krise. I Namsos 20. april 1940 var det plyndring i forlengelsen av bombingen, og mannen som kom ut av naboens kjeller med en sekk potet da han møtte eieren sa "det vart ei underlig tid". Slik masse-psykose var nok en vesentlig del av forklaringen i Tottenham og andre steder.
Det har vært mye fokus på lærere, lærlinger, studenter og millionærdøtre som ble tatt etter plyndringen, men mindre på det at 69% av de arresterte var gjengangere. Mange av disse igjen var gjengmedlemmer. Det sies på engelsk at opportunity makes the thief, men her var det mange tyver ute allerede.
Mange har oversett et klart etnisk aspekt: blant de arresterte er det en relativ overvekt av unge menn med karibisk og hvit engelsk bakgrunn, mens det blant ofrene (drepte og plyndrede) var en klar overvekt av asiater (pakistanere og bangladeshi i særlig grad). Det er de siste som driver forretninger i fattige områder, og bygger lokalsamfunnene. Deres familiestruktur er vesentlig sterkere enn blant karibiere og hvite engelske, der fraværende fedre synes å være normen.
Britene er kanskje planetens mest selvkritiske folkeferd. Det er mye vrangt og leit i landet, men også mye fortreffelig og bra. Jeg anbefaler sterkt denne artikkelen i det venstreorienterte tidsskriftet Prospect. Når livet påviselig blir bare bedre og bedre, så mener britene at det blir værre og værre.
Men det er, for all del, store og påviselige forskjeller i landet og innen London. Da jeg bodde i England var jeg svært ofte i London, særlig i helgene. Jeg brukte å bo hos en venn i Tottenham (fem min. spasertur fra Seven Sisters tube) og en venn i Kensington (i Lexham Mews - der eiendommer i snitt selges for 13 mill. norske kroner). Det var virkelig a tale of two cities - selv om det var samme byen. Det første en nedkjørt del av et arbeiderklassestrøk, det andre på motsatte enden av den sosiale skalaen. Ikke helt Mayfair, men absolutt øvre middelklasse. (Min venn i Tottenham var jøde, kommunist og politisk flyktning fra Sør-Afrika. Jobbet i det britske motsvaret til Kommuneforbundet, mens min venn i Kensington bodde i foreldrenes hus og var konservativ chartered accountant. Født i Argentina, oppvokst i Brasil, utdannet på katolsk kostskole i England).
Og grunnen til at de var rimelige var at jeg ikke kjøpte via Vinmonopolet, men derimot Carrefour i Balaruc. Det er vel ingen viner som har større prisforskjeller fra Frankrike og til polet i Norge enn Bordeaux'er?
Château Cantemerle 2005
Denne ga jeg 24 euro for, noe som blir i nærheten av 200 kroner. Forbløffende langt kommet til årgangen å være. Det sies at denne eiendommen har stort potensiale, men driverne har svært små ambisjoner. Dufter sigarkasse, snev av blyantspiss og varm murstein. Flott og deilig vin, men som sagt: forbløffende utviklet.
Château Pontet-Canet 2007
29 euro var prisen her, ontrent 240 kr, noe som lar seg høre for denne vinen. 655 kr. skal polet ha. Den nærmeste beskrivelsen må bli "en god Barolo uten de brutale tanninene". Betydelig mørkere rød enn Cantemerle, duft av kirsebær/roser/høstløv. Saftig stil og god lengde. Årgangen er vel av de svakeste i Bordeaux i forrige tiår, noe som kan forklare hvorfor denne vinen var å finne på super'n til en svært grei pris. Jeg har alle årgangene fra 2004-2006, men denne tror jeg at jeg hopper over. I alle fall til 655 kroner. Det ryktes at 2009 kommer til Norge for i overkant av 900 kroner. Det er mye for vin, men jeg har ikke helt avskrevet den som innkjøpskandidat. Dette slottet er en stigende stjerne.
Noe av det mest interessante med massetyveriene og bråket i England den siste tiden er forklaringene som kommer fra "eksperter", journalister og andre. "Si meg hva eller hvem som har skylden, og jeg skal si deg hvem du er!". Som så ofte ellers virker forklaringene ferdigskrevet før det skjer noe som helst, og har mye mer med verdensbildet til eksperten eller journalisten å gjøre, enn med en analyse av hva som skjer og hvorfor. (The Smiths var som vanlig forut for sin tid)
Norske journalister og "eksperter" på Storbritannia tenderer mot venstresiden i politikken. Dermed får vi arbeidsledighet, klassesamfunnet og store sosiale ulikheter som forklaring. Opptøyene blir satt inn i en sammenheng der de blir gjort til uttrykk for en politisk bevissthet og en holdning til samfunnet og politisk endring. Utløsende årsaker er nedskjæringer og stengning av ungdomsklubber. Fra enkelte hold får vi inntrykk av at alt dette i bunn og grunn er Margaret Thatchers skyld siden hun satte seg fore å ødelegge det britiske samfunnet på 80-tallet - og klarte det.
Høyresiden hører vi lite eller ingenting i fra her i Norge. Det norske folk er oppfostret på Jan Tystads dekning av landet fra 80-tallet, og NRKs reportarsjer som i begredelig grad har kjørt på de evige stereotypene. Vi må derfor til England for å høre hva høyresiden har som forklaring. Norman Tebbit, til høyre for Thatcher nå som før, mener det er avhengigheten av velferd som har brutt ned samfunnet og forbindelsen mellom innsats og belønning. Andre peker på familiens sammenbrudd, og at et flertall av alle barn i nabolag med en overvekt av personer med røtter i karibien har vokst opp uten far. Uten mannlige forbilder og sterke normer blir veien over til kriminelle gjenger ganske kort.
Det er lett å finne det man ønsker å se, men ingen har vel klart å se at dette har noen politisk retning? Få om noen "mål" har hatt politisk eller annen symbolsk betydning. Dette har ikke vært opptøyer i klassisk forstand, for opptøyer gir - om enn i voldelig grad - uttrykk for politiske mål og hensikter. Det har vært ødeleggelser av helt vanlige butikker, og røveri av forbruksvarer.
Det må være lov også å minne om fotballpøblene og deres storhetstid fram mot Heysel og Hillsborough. Da var det også arbeidsledighet og Thatchers kutt som fikk skylden - inntil det ble klart at pøblene var unge menn i gode jobber som bare likte å slåss og lage kvalm på fritiden. Nå hører vi fra retten at det er rikmannsdøtre, barn, lærere, frisører, lagerarbeidere osv. blant de arresterte. Smartelefonen "Blackberry" har vært sentral i organiseringen. De koster tre tusen, og ingen fattig og utslått "opprører" har vel til nå blitt sett uten fottøy til mindre enn 1500 kroner.
De er heller ikke så fryktelig mange som man skulle tro. De er velorganiserte, og blir som Tordenskjolds soldater. Omtrent 500 er så langt arrestert. Det dreier seg altså ikke om noe masseopprør. Men de er - tross oppslagene om rikmannsdøtre og andre overraskende arrestanter - unge menn, ofte tenåringer, fra nedkjørte arbeiderklassestrøk. Demografien er, virker det som, kliss lik de kriminelle gjengene som har fått fotfeste i London og andre større byer. Narkotika, innbrudd, heleri, ran og vold er det de driver med. Spenningen og masse-psykosen har fått mange andre med, men det kan virke som kjernen her har vært etablerte kriminelle. Når varebiler dukker opp for å ta tyvegodset bort, og det blir slossing mellom grupper som forsøker å stjele tyvegods fra hverandre, skjønner man at det ikke bare er opportunister på banen men også proffe skurker.
Enorme summer og stor innsats har blitt disse områdene til del. Disse unge menn enten går på eller skulker fra ganske nye skoler, de har gitt f**** i tilbud som lære osv. Boligområdene er pusset godt opp siden 80-tallet. Sjansen for at de har blitt utsatt for diskriminering fra politiet er mye mindre enn den var for tjue-tretti år siden. Men likevel: forklaringene fra begge sider i politikken kan ha mye for seg, sosiale, politiske, moralske og så videre. De fleste pøblene er nederst på rangstigen i samfunnet, og for noen timer eller netter har de hatt initiativet. Politiet og øvrigheten har fryktet dem. DEM. Følelsen må ha vært berusende.
Så langt har jeg ikke sett noen feministisk vinkling på dette: tross rikmannsdatteren dreier dette seg om minst 95% unge menn. Har vi fått noen forklaring på hvorfor det ikke er noen kjønnskvotering her?
Det er vanskelig å skrive om det som skjedde i Oslo og Utøya 22. juli, men jeg har fått oppfordringer om å gjøre det så noen punkter bør jeg kanskje få ned. Jeg skrev et innlegg mens det fremdeles var uklart hva som var i ferd med å skje, så det slettet jeg ganske raskt. Dagen etter hendelsene reiste jeg på ferie til Frankrike og jeg har derfor ikke fått med meg mye av hva som har blitt sagt og skrevet i Norge de to ukene jeg var borte. Jeg så nyheter på BBC og delvis ITN, og leste noen britiske aviser sporadisk. Jeg er litt redd for å skrive om noe som berørte så mange her i landet så dypt, men here goes:
Som alle andre - går jeg ut fra - ble jeg nesten fysisk syk av mordene på Utøya. Til tross for åtte døde i Oslo og store ødeleggelser på statsapparatets bygg, er det måten og omfanget av myrderiene på Utøya som har satt seg som motbydelige bilder i sinnet på de fleste av oss. Norge er et lite land, og som svært mange andre kjenner jeg noen som har mistet noen.
Massemorderen fremstilles som islamfientlig - og det er det nok god dekning for - men så langt jeg kan se har han også lært mye av militante islamister både når det gjelder det verdensbilde han baserte seg på og de frytkelige handlingene han utførte. Ekstremister utenfor rekkevidden til rasjonell argumentasjon har kanskje mer til felles enn vi har villet se?
Det som slo meg med hendelsene 22. juli er at det ligner så mye på terror-angrepene i Mumbai i 2008. Fikk vår hjemlige massemorder inspirasjon fra Islamistiske terrorister? Også der var det mest grufulle at kaldblodige mordere spaserer rolig rundt og skyter folk (Bildet: Mohammed Ajmal Kasab - den eneste av disse terroristene som lever). Også I Mumbai var det en kombinasjon av bomber og reglerett nedslakting av sivile med masingevær, men med flere terrorister involvert. Det gruoppvekkende er ikke vanskelig å forstå: man går fra å være et menneske til å være et mer eller mindre bevegelig mål. På Utøya var det et ekstra motbydelig element: målene var nesten utelukkende unge mennesker.
Ha så med det tankemessige? Jeg har ikke lest dette "manifestet" morderen skrev og publiserte på nettet, men jeg har lest en rekke referater. I tillegg til å være usammenhengende, selvmotsigende og selvforherligende (etter det jeg kan forstå), har det også kommet frem nok om morderens verdensbilde til at det må være lov å si at det synes å være et speilbilde av Osama bin Ladens. Historieforfalskere er de begge to, naturlig nok, men det er det samme bildet av religionskrig med en forherligelse av middelalderen vi møter. Det er korsfarere og riddere hos vår hjemlige massemorder, og det er korsfarere som fiender og gjenopprettelse av kalifatet med en Europeisk komponent hos bin Laden.
Midt i denne påståtte striden plasserer de seg selv, vår hjemlige massemorder og Osama.
Selvsagt er det forskjeller hos de to, men det kan se ut som has-bin Laden posthumt fikk det svaret og den bekreftelsen han ønsket seg.
Jeg kom hjem igjen i går fra ferie, og i ferien er jeg totalt offline. Ellers blir det ikke ferie. Bildet over illustrerer min positur i ferien (minus pels og værhår).
Det føltes nesten som et svik å reise utenlands dagen etter bomben og massakren, men reiste gjorde vi likevel. Der vi var hadde jeg tilgang til BBC og av og til til britiske aviser (min fransk er ikke god nok til å ha stor nytte av avisene), men der forsvant saken ganske fort.
Jeg regner med å være tilbake til vanlig blogging ganske umiddelbart, og det vil si nye innlegg annenhver dag i snitt.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".
