Utsiktene

Det er lenge siden jeg har hatt så mye å gjøre som nå. Neste uke skal jeg holde et vitenskapelig foredrag i Finland. Det har jeg ikke skrevet ennå. Det er også deadline på en NFR-søknad jeg er ansvarlig for dagen etter at jeg har reist til Finland. 30. mai er det merknadsfrist til det jeg har holdt på med mest i det siste: Utbyggingen på Skjoldnes. Den midterste oppgaven klarer jeg å farme ut en del på, og på den siste har jeg god hjelp. Men likevel: "det e mycke nu".

I mens ramler verden ned. Eller kanskje ikke? Norge er en liten øy som går klar av finanskrisens andre omgang - eller? Et lite land med en åpen økonomi vil uavvendelig bli påvirket, ikke minst siden vi har stor handel med EU.

Det mest skremmende med den siste ukens nedgang i aksjemarkedene, markante svekkelse av kronen og oljeprisen, samt stor oppgang i Libor (som betyr svekket tillit bankene mellom) er at det ikke ser ut til å være spesifikke årsaker. Det er som om tegneseriefiguren endelig ser at han står i løse luften, og så begynner å falle som følge av dette. I Europa er det enten slik at kutt og innsparinger ikke lar seg gjennomføre, og at Euroen bryter sammen. Eller så er det slik at de lar seg gjennomføre og tipper verdensdelen over i nedgangstider. I begge tilfeller er det dårlig nytt også for Norge.

I Storbritannia har den nye koalisjonsregjeringen begynt å fylle litt småstein i det store hullet i statsfinansene som de har overtatt, men seks milliarder pund er lite mot de 160 som trengs bare for å fylle hullet. Jeg lar derfor QE II pryde dette lille innlegget med hennes relativt klare observasjon. (Dobbeltklikk på bildet)

Alle er i toppen på ett eller annet

Kaffedrikking er slettes ikke den verste statistikken vi kan toppe! Dobbeltklikk på bildet for å se tydelig hva det viser.

George Orwell ser deg

Også i Bologna, en by jeg har et spesielt forhold til.

Koalisjonen

The devil is in the detail heter det på engelsk, og mange vil nok finlese dokumentet der koalisjonen av Tories og LibDems legger fram grunnlaget for en koalisjon som skal vare i fem år. Det viktigste er nok at mye tyder på at David Cameron, lederen for det største av de to partiene i koalisjonen, har gått langt i å gjøre samarbeidet attraktivt for Clegg og Liberaldemokratene. Han gir Clegg halv tilgang til Chevening, landstedet til den britiske utenriksministeren, bare for å nevne et eksempel. Det er nok klokt.

Et annet punkt er at de konservative og liberaldemokratene skal få lov til å være uenige om flere viktige ting, blant annet valgreform. Det å presse gjennom en felles politikk på alle områder ville raskt skapt så store spenninger at koalisjonen ville blitt pulverisert.

Fra min synsvinkel er det viktig at de er enige om at reduksjonen av budsjettunderskuddet gis en overordnet rolle: "The deficit reduction programme takes precedence over any of the other measures in this agreement". Mildere formuleringer ville risikert et angrep på pundet ganske fort. De siste dagenes plutselige fall i den norske kronen viser at markedene er skvetne, og flokkbevegelsene er store og brå.

Mesteparten av inndekningen skal være kutt i offentlige budsjetter, og ikke økning av skattene. Her tror jeg det blir vanskelig å følge opp. Tidligere budsjettkriser, som tidlig på 90-tallet (da jeg bodde i England), endte opp med halvparten hver på kutt og skatteøkninger. Jeg spår økning i momsen - i år eller til neste år.

Som jeg har nevnt tidligere: farene for denne koalisjonen er mange, men den er godt forankret på toppen. Det er backbenchers og selve partiorganisasjonene som vil være de mest pålitelige termometerene for spenningene i koalisjonen.

Koalisjonen var, i etterpåklokskapens klare lys, den eneste logiske utgangen på valget. De har et flertall i parlamentet og et flertall i folket (men bare i den forstand at partiene sammen har det) bak seg. Cameron kunne se for seg evig opposisjon hvis Labour og LibDems fant sammen og reformerte valgordningen. Ved å binde Clegg og co til masten har han fullført moderniseringen av sitt eget parti, og samtidig gjort det mer relevant for framtiden. Med små forandringer i valgresultatet kunne den politiske fremtiden i Storbritannia sett ganske annerledes ut.

Euro

Jeg beklager at det ikke har vært flere innlegg her i det siste, men det er og har vært travelt. Hva jeg har drevet med kan man få en idé om ved å lese litt på denne siden. Mitt uoffisielle mål - som vel nå må sies å være offisielt? - er å ha innlegg minst annenhver dag hver måned. Gjerne mer, selvsagt,men minst annenhver dag i gjennomsnitt i måneder der jeg har jevn tilgang til internett.

Men til saken. Euroen er under sterkt press. Ikke sterkt nok, sett fra det synspunkt at vi om litt over en måned drar til Euroland på ferie, men mer enn sterkt nok til å sette denne valutaen og dermed hele EU-samarbeidet i fare. Mye blir sagt og skrevet - med rette! - om dette samarbeidets svakheter, men nesten ingen sier noe om dets fordeler. Det vil jeg rette på her med noen få punkter om hvorfor Euroen er en god idé:

• Har man ett marked trenger man også en valuta. Selve vitsen med et marked er at de som opererer der skal kunne sette informerte priser på sine varer og tjenester. Hvis et marked, som det i EU, skal ha 27 forskjellige parametre som endrer seg hele tiden øker risikoen for investeringer over landegrensene betydelig. Det som var en beregnet fortjenestemargin på 10% blir plutselig et tap på 10% fordi valutaen ble nedskrevet med 20%.



• Dette vil i sin tur begrense lysten til å investere i et annet land enn der markedet ditt er. Landene i Europa handler stort sett med hverandre - til og med UK har 54% av sin handel med Eurolandene.

En annen god grunn til å skaffe seg en felles valuta er politisk. En gammel og kjent kilde til ufred og strid mellom land gjelder handel. Hvis man lar sin egen valuta gå ned i verdi mot nabolandenes flytter man konkurranseproblemene til naboen. Beggar thy neighbour, kalles det på engelsk, og det blir nesten uten unntak et ubehagelig sjokk for alle som driver næring.

Men EU er en hittil ukjent konstruksjon i verdenshistorien. Den har vært en stor suksess, og eneste grunnen til at EU ikke har fått Nobels Fredspris er vel at denne prisen deles ut i utenforlandet Norge der sterke krefter demoniserer organisasjonen?

En felles valuta men ingen felles finanspolitikk har vist seg å være ganske så problematisk. Avisene er fulle av hvor tåpelig dette prosjektet var, men ingen har kontrastert prosjektet mot det å ha et felles marked med 27 ulike valutaer. Før Euroen ble innført reiste noen rundt i Europa og vekslet pengene de hadde med seg (jeg husker ikke summen) ved hver grensepassering. Da turen var over var pengene borte - uten at de hadde kjøpt en eneste vare eller tjeneste.

Men det er klart: uten at valutakursen kan gjøre sin jobb som støtdemper mot plutselige endringer eller opparbeidede problemer, så må andre aspekter av økonomien gjøre det. Lave renter og åpne kreditter har gjort at denne velkjente utfordringen har vært oversett av alle involverte, og møtet med tvungen deflasjon har vært brutalt. Det kan være at Euroen ikke overlever, eller i hvert fall ikke med samme rammeverk og medlemsliste som nå.

Men man skal ikke tro alt som står i avisene. Ikke minst er en norsk blek-rosa avis skyldig i alarmistiske overskrifter. Idiotiske overskrifter som "Euroen i fritt fall" er bare latterlige. Hva betyr fritt fall? At det ikke stopper før "bakken" er nådd, og den er nådd når ingen vil ha valutaen lenger. Hvis man ser på historikken befinner Euroen seg, tross alle problemene i Eurosonen, i øvre del av sin historiske kurve mot Dollar, for eksempel. Det er bare å sjekke historikken: i bildet over er kursen mellom Euro og Dollar en grønn graf, og det er vanskelig å få øye på noen krise i kursen her. Finansjournalister trenger visst ikke hukommelse, ser det ut til, eller de ligger kanskje på gullfisknivå?

The Times kommer etter

Siden det er søndag tillater jeg meg å hvile litt - kanskje på laurbærene? I dagens Sunday Times kjører avisen en sak som sto på denne lille bloggen for omtrent fire uker siden. Det gjelder vulkaner på Island og deres tendens (om enn litt omstridt) til å ha mer og mindre aktive faser.

Den mindre aktive fasen har hatt perfekt sammenfall med oppståelsen av omfattende internasjonal luftfart. Dersom prediksjonene med hensyn til vulkansk aktivitet de nærmeste tiårene slår til, så tror jeg perioden med privateide luftfartsselskaper er over. Nasjonalstatene kan komme til å ende opp med flyselskapene igjen - omtrent som etter andre verdenskrig.

Is frisbee soufflé

Arven etter Brown

Storbritannia ligner nå mer på Norge. Dagen etter valget skrev jeg her på bloggen at det som kunne føre Liberaldemokratene og de Konservative sammen, tross den britiske politikkens konfrontasjonstradisjon, var vissheten om at kampen mot budsjettunderskuddet forutsatte en bredt sammensatt regjering. Britiske kommentatorer ble tatt på sengen, og fremdeles har det vel ikke helt gått opp for noen hva som egentlig har skjedd i de sene nattetimer i forhandlingenes hete. Vil dette holde hele veien inn?

Mitt inntrykk er at koalisjonen er så godt forankret på toppen som man kan forvente i et land der koalisjoner ikke fortoner seg naturlig. Problemene vil komme nedenfra, og de vil komme når den bitre mixturen mot budsjettunderskuddet skal svelges. Alle "normale" land som ble rammet av finanskrisen har budsjettunderskudd (Norge er ikke normalt), men hva gjorde budsjettunderskuddene verre i Storbritannia? Årets forventede underskudd er jo nesten på gresk nivå.

I boom-årene 2003-2007 lånte Brown, da finansminister, mer enn 160.000.000.000 pund, eller 1.400 milliarder kroner. Å kjøre budsjettunderskudd i oppgangstider er ikke noe Keynes anbefalte, for å si det forsiktig. Brown sa at britene ble rikere, men han gjorde dem fattigere. Han begynte å tro sin egen retorikk med at han hadde avskaffet "Tory boom and bust", men å låne i oppgangstider er å invitere skjebnen til et allmektig tilbakeslag. Det er nok en viktig grunn til at nedgangstidene har blitt spesielt dype i Storbritannia, og til at budsjettunderskuddet er høyere enn i de fleste andre land.

En annen grunn er at London er den europeiske finansindustriens sentrum. City har generert en betydelig andel av det britiske nasjonalproduktet, men skal skal man unngå nye finansbobler og påfølgende kalamiteter må mye endres i måten finansselskapene opererer. Det vil begrense deres inntjening, og dermed Storbritannias totale inntjening.

Underskuddet vil det bli vondt og vanskelig å avskaffe, men det er minst like viktig å regulere finansindustrien på en slik måte at den ikke skaper eller forsterker bobler og kriser. Dette er minst like viktig som å dekke inn budsjettunderskuddet, for nesten ingen land har råd til nye redningspakker. Det betyr at en ny finanskrise, denne gangen utløst av statsgjeld, nesten uavvendelig vil føre til en verdensomspennende depresjon. Selv oljerike Norge vil bli dratt med i det dragsuget.

SN: Flotte viner

Her er noen kjappe notater av noen viner smakt i det siste. Ingen notater ble tatt der og da, så dette er på husken. Jeg var også opptatt med legging av små eller koking mens noen av disse gikk rundt. Eller jeg ledet en smaking. Presisjonsnivået er derfor litt moderat.

Agrapart Blanc de Blancs 1996
Denne holder fremdeles koken. Mener å huske at det var et mer enn alminnelig godt kjøp, og vinen har innfridd. Den har vært i drikkevinduet en to-tre år allerede. Dufter tørket aprikos, mineraler og litt krydret. Fast og solid i munnen, men en fin bitterhet i ettersmaken. Den har utviklet seg til å bli en favoritt som mat-champagne.

Chablis Grand Cru Les Clos 2001 (Dauvissat)
Nydelig. Honning, fylde, men ikke mer enn behøvelig syre. Likevel en høydare. Det er på tide å ta mine egne flasker også, for dette tror jeg ikke vil bli bedre.

Chablis 1er Cru Les Forest 2000 (Dauvissat)
Den første av mine flasker som ikke var oxidert. Stram, mineralsk, litt sitrus. Neste dag var den litt mer utviklet, men fremdeles på den stramme siden. Mine gjenværende flasker lar jeg ligge lengre: de er enten helt ferdige på grunn av prematur oxidering, eller på langt nær modne.

Charmes-Chambertin Grand Cru 1998 (Drouhin)
Kjøpt på Valken for ikke så lenge siden. Helt fantstisk vin. Lag på lag med myk men spenstig fruktighet, og en helt ufattelig lengde. Ganske urettferdig mot resten av vinene denne kvelden. De var flotte, men denne stjal en stor del av oppmerksomheten. Når viner blir så gode som denne er det i grunnen ikke så mye å si. Smaksnotater kan aldri formidle en opplevelse, og jo bedre vinen blir jo mer påtrengende blir denne innsikten. (Et bilde av feil vin, men fra rett kommune og produsent får pryde dette innlegget).

Blagny 1er Cru "La Piéce Sous la Bois" (Matrot) 1998
Samme årgang som vinen over, og i seg selv en svært god vin - men rett etter en Grand Cru fortoner denne seg som skrinnere enn den ellers ville gjort. Den har både spenst og dybde, men i en mer vegetal retning enn Charmes-Chambertin. Jeg har en flaske igjen, og den kommer nok på ut-listen om ikke så lenge.

Volnay-Santenots 1er Cru 1996 (Matrot)
Denne årgangen har generelt blitt helt avskrevet på den røde siden. De framstår som skrinne og litt skjærende, og få tror de vil bli noe særlig. Denne hadde jeg en positiv rapport på, men den løftet seg ikke over det akseptable. Den fikk ikke noe dra-hjelp fra den supre vinene tidligere på kvelden heller. Slanten som hadde stått i kjøleskapet hadde faktisk utviklet seg en smule. Det kan jo tyde på at den kan by på litt mer om en stund - men mye blir det neppe.

Søndag ledet jeg en smaking med Pfalz-viner i Vitis Bergensis. Notater vil omsider dukke opp på sidene våre. Dagen etter ledet jeg en liten smaking etter konferansen jeg organiserte. Det var fire viner i to flighter.

Polish Hill Riesling 2009 (Clare Valley, Australia) (Grosset)
Gress-preget, ganske tight. Etterhvert litt bade-salt. Stram, kjølig og ganske forknytt. Ingen dårlig vin, og antakelig en lagringsvin. Den kostet ca. 270 kroner på spesialslippet på Valken.

Forst Freundstück Riesling Grosses Gewächs 2008 (Mosbacher)
Denne kostet 254 kroner, men var i en annen liga. Lime og honning, stor dybde og stor intensitet. Lang avslutning. Jeg har kjøpt noen viner til egen kjeller, og den første skal jeg åpne i år. Det er sikkert. Kveldens vin for meg - og for de fleste har jeg grunn til å tro. Det finnes flere på Valken etter spesialslippet i april.

Block 3 Pinot Noir Felton Road (Central Otago, New Zealand) 2008
Enda en vin fra Valkenslippet. Interessant. Frisk, men kanskje over-ekstrahert. Moderat eik. Mint. Lang finish. Litt varm i ettersmaken.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "La Chaboeuf" 2007 (Confuron)
En av vinnerne av Vitis' Burgund 2007-smaking, men den fikk ikke full tilslutning på denne smakingen. Notatene på Vitis' side sier blant annet "mineralsk og elegant", men det var "litt ekstrahert frukt" som dominerte folks respons. Jeg mente det var litt overdrevent. Og i alle fall: alle var enige om at dette var den beste av de to Pinot-ene. Men kanskje det var urettferdig å prøve dem mot hverandre? De koster omtrent det samme, ca. 550 kroner hver.

England er ikke Norge

Overskriften byr kanskje ikke på de store nyhetene, men denne selvfølgeligheten er det visst nødvendig å gjenta overfor mange kommentatorer i Norge i dag. Den eneste jeg har registrert med en betydelig grad av forståelse for Storbritannia og det politiske systemet i landet er Per Edgar Kokkvold.

I overskriften har jeg heller ikke blandet sammen England og Storbritannia, for det er hovedsaklig i England at det politiske systemet og de politiske partiene er preget av en konfrontasjonell stil og tenkemåte. Mange har visst fått det for seg at det er bare for Cameron å ringe Nick Clegg, trøste han litt for valgresultatet, og så foreslå forhandlinger om valgreform og felles regjering.

Men i England er partiene bitre motstandere. De møtes ansikt til ansikt i parlamentet, og det er bare å høre på buing og klapping for å forstå at her gjelder andre spilleregler enn i det tamme norske Stortinget. Partiene, kulturen og ikke minst valgordningen er resultater av hverandre, der røttene går til motsetninger mange hundre år tilbake. Liberaldemokratene er Venstres søsterparti i Storbritannia, og de Konservative er Høyres søsterparti. Høyre og Venstre kan samarbeide lettere enn noen annen konstellasjon på Stortinget, antakeligvis, men dette politiske naboskapet lar seg ikke transportere over Nordsjøen.

På den annen side: situasjonen i Storbritannia er ikke normal. De økonomiske utfordringene har jeg dekket på ganske omfattende vis her på bloggen tidligere, og de har ikke blitt noe mindre de siste dagene. Bølgeslagene fra de østre delene av Middelhavet vil etterhvert nå også Storbritannia. David Cameron er ikke dum. Det å kunne dele ansvaret for de brutale beslutningene som vil måtte komme må virke forlokkende tross alle motsetninger.

Man skal heller ikke se bort fra at Storbritannia er mer enn England. De politiske konfrontasjonene er ikke like sterke i Skottland der parlamentet blir valgt etter forholdstall-metoden (omtrent som i Norge). Kanskje har dette etter hvert begynt å manifestere seg også i den politiske kulturen i Westminster?

Bare tiden vil vise. Kanskje britene vil oppleve det samme som vi i Norge: politikken blir utformet på bakrommet, der hestehandel er den dominerende tenkemåten. Jeg tror det ikke før jeg får se det, men vi som opplevde Murens fall har fått litt trening i å tenke det umulige som mulig.

SN: Resten

Nå ble det bare tull å lage flere kategorier, så her kommer resten av vinene fra smakingen i Grieghallen 20. april. Maleriet over: illustrasjon av Cantina Ratti i La Morra.

Miros Rosa 2008 (Ribera del Duero) kr. 140 (BU i mai)
Vanilje og bringebær, hvit pepper, frisk og fyldig. Svært god rosé.

Torriglione Barbera d'Alba 2009 (Ratti) kr. 150 (Hovedsort)
Ingen nyhet, men heller en "traver". Stort sett et sikker-stikk i vinutvalget dette, men den virker litt "løsere" i strukturen enn vanlig i denne årgangen - men det kan ha hatt noe med vinens temperatur å gjøre også. Flott farge i alle fall.

Valpolicella Classico Superiore 2005 (Roccoli Grassi) kr. 279 (BU)
Tydelig bruning her. Tørkede frukter. Høy alkohol slår gjennom og ødelegger totalinntrykket.

Amarone Classico 2005 (Zenato) kr. 360 (BU)
Rosiner, edelt treverk. Fin sødme og balanse. Lang ettersmak. Høy pris, dessverre.

Barolo Marcesnasco "Rocche" 2004 (Ratti) kr. 430 (BU i mai)
Meg bekjent har ikke denne - produsentens antatt beste - vært i sortimentet tidligere. Lys, murstein i kanten. Dufter roser og edelt treverk - i bakgrunnen fioler. Forførende duft. Myke tanniner, og svært lang. Vinen er moden i en tidlig fase. Fantastisk Barolo. Helt sikkert dagens beste rødvin.

SN: Søtvin

Her er flere notater fra smakingen i Grieghallen 20. april, denne gangen søtviner.

Polena 2009 (Donnafugata) kr. 149 (BU i mai)
Dette er strengt tatt ikke en søtvin, men aromatisk og på andre måter ligger den i nærheten. Litt voks, honning - svært aromatisk. Fin fylde, mangler en del på syren, men kan fungere som tørr vin til desserter.

Kabir Moscato 2008 (Donnafugata) kr 209 (BU i mai)
Laget på druen Muscat d'Alessandria. Dette er en flott vin. Dufter aprikos, honning. Fyldig og svært lang ettersmak. Perfekt balanse mellom sødme og syrlighet. Det er en litt emmen bitterhet i ettersmaken, men dette er en ubetydelig svakhet i en svært rimelig vin (gitt kvaliteten).

Jeg har hatt gleden av å møte José Rallo - en svært sjarmerende og hyggelig dame som man ikke kan unngå å legge merke til på en positiv måte - så hun får pryde innlegget denne gangen.

Grüner Veltliner Eiswein 2008 (Allram) kr. 225 for 1/2 fl. (BU nå)
Dette er flotte greier. Friske epler og botrytis. Litt krydret ettersmak i retning cumin. Fyldig, frisk og deilig.

Quarts de Chaume 2006 (Baumard) (Loire) kr. 295 (BU i mai)
Svært ung ennå, og litt kort. Men dette smaker nydelig (beklager at jeg ikke er mer presis, men de som kjenner vintypen vet hva jeg skriver om), og smaken blir ikke dårligere av at prisen er satt ned ca. 100 kroner!!!

SN: Tyske viner i anledning Berlin

I går kveld ledet jeg en smaking av tre tyske viner i anledning lanseringen av Knut Hoems bok på Spartacus forlag: Berlin. (se også bildet). Evenementet foregikk på Studia i Studentsenteret her i Bergen.

Jeg hadde plukket ut tre viner (som ble til fire). Dessverre var jeg ganske forkjølet, og glassene på en slik masse-smaking (ca. 60 personer tilstede) var heller ikke optimale (burde tatt med mine egne!), men noen inntrykk ble det jo.

Riesling Trocken 2009 (Leitz) kr 112
Antakelig den tørre rieslingen som selger best i Norge, og Norge er jo produsentens største eksportmarked. Nå har dette blitt en helt egenprodusert vin, og den er god. Ingen tvil om det. Sitrus og kjølig fruktighet. God lengde. 8,8g/l restsukker - og det trenger den for å matche syren.

Silvaner Ipfhöfer Julius-Echter-Berg Grosses Gewächs 2008 (Juliusspital) (Franken) kr. 190
Navnet på denne vinen kunne de jo bruke som test på at kundene på polet er edru: klarer du å uttale dette uten å komme på villstrå er du edru nok til å kjøpe varer på polet. På den annen side: da ville vel omsetningen gått kraftig ned!

Karakteristisk flaske, den EU-beskyttede Bocksbeutel, rommer denne vinen på 14% alkohol og knasende tørre 1,6 g/l restsukker. Fränkisch trocken. Krydret og fyldig, bærer alkoholen svært bra. Lang avslutning. Et skikkelig hyggelig bekjentskap dette. Nå forstår jeg hvorfor mange sammenligner disse vinene med Chablis.

Forster Ungeheuer Grosses Gewächs 2007 (von Buhl) kr. 245
Er og forblir et av de beste kjøpene av tysk kvalitetsvin på polet. Bismarcks uttalelse om at "Dieses Ungeheuer schmäckt Mir ungeheuer" er fremdeles gyldig. Nydelig vin!

Forster Kirchenstück 2001 (von Buhl) kr. 550
Jeg fikk svingt pisken over forsamlingen denne kvelden: er dere klar over at det kanskje nest beste utvalget av tysk kvalitetsvin finnes her i Bergen? Det lå for det meste og samlet støv på Valken en måned, men fordelen er at nå kan vi gå dit og få strålende vin når som helst.

Denne vinen var et solid nivå over selv Ungeheuer. Litt petroleum, men for en fylde, stramhet og lengde. Den utviklet seg i glasset så lenge jeg hadde den. Dette er regnet som produsentens beste vinmark, og det var det ikke vanskelig å legge merke til. Se også min omtale av samme vin i 2008-årgangen her på bloggen.

På søndag skal jeg lede en smaking i Vitis med 23 viner fra Pfalz. Det gleder jeg meg virkelig til! (De som ønsker medlemskap i Vitis kan finne ut hvordan de kan bli med ved å finne fram på siden).

Hvorfor stemmer ikke folk etter overbevisning?

Det er valg i Storbritannia i dag, og resultatet er helt åpent. For første gang på en mannsalder ser det ut til at valgnatten ikke vil gi et klart flertall for noe parti i parlamentet. Meningsmålingene spriker, selv om alle gir flest stemmer til det konservative partiet.

Meningsmålingene har også noe til felles som det sjelden snakkes om: de legger inn at de fleste som sier de er usikre stemmer akkurat som sist. Hvorfor det? Det har noe med identitet å gjøre, og svaret på spørsmålet om hvem de er. I min serie på bloggen om "Politikk og personlighet" har jeg fulgt min egen politiske utvikling fra barndommen og til ca. 1990. Jeg har ennå ikke skrevet om første gangen jeg stemte til høyre for midten, og stemte Høyre. Kort fortalt hadde jeg dype sjelekvaler. De sto for en politikk jeg var enig i, men det var tungt å gjøre det. Jeg måtte ta springfart inn i valglokalet, og jeg følte en sterk trang til å rope ut: "Jeg stemmer ikke SV som dere tror, jeg stemmer Høyre!" Men jeg gjorde det selvsagt ikke.

Som Daniel Finkelstein i The Times så treffende sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det krever mot å skifte gjeng. I en strålende artikkel i dagens The Times skriver han at det var enkelt for han å skifte til de konservative. Han hadde en helt annen opplevelse av det enn meg, med andre ord, men mest fordi han allerede var medlem av en "klubb" - britiske jøder - og aldri hadde hatt behov for noen annen. Han visste derfor hva det ville si å være på utsiden av det gode selskap, og som jøde sto han også på sett og vis utenfor klassesystemet.

Finkelsteins artikkel er interessant for meg av flere grunner. Han skiftet fra venstresiden til høyresiden av akkurat de samme grunnene som meg - og samtidig!

For min del ble et sår leget i 1999. Min far var formann i det lokale Senterpartiet flere ganger, og satt også i Kommunestyret for partiet, og var tillitsvalgt også på fylkesnivå. Senterpartiet den gangen var et betydelig mer konservativt parti enn det er i dag, og det var nok ikke noen ønskesituasjon for far at hans eneste barn var aktiv i SV i mange år. Selv om han på 80-tallet snakket om å stemme Høyre regner jeg med at identiteten vant over overbevisningen inne i valglokalet. Den gjør gjerne det. Jeg sa aldri klart fra hjemme at jeg endret retning og stemte Høyre, og far døde i 1995. Men da jeg i 1999 var kandidat til Fylkestinget i Hordaland snakket jeg med min onkel Olai, fars bror og han som tok over farsgården. Jeg gjorde det klart at jeg var valgt inn for Høyre, og var ikke det forferdelig? "Nei, det er på den rette siden. Gratulerer med valget!", sa 97-åringen. Han døde en måned senere, men jeg hadde i alle fall fått godkjent! Selv om det er fritt valg og alle må gjøre seg opp sin egen mening lar vi oss likevel styre av identitet og forventninger. Det gjør mange briter i dag også - i den ene eller andre retningen.

SN: Rødviner fra områder som begynner på "B".

OK, så dette ble en restkategori - en av flere. Denne gangen smakte jeg langt færre viner fra Burgund, Barolo, Barbaresco og Beaujolais enn tidligere, så her er en mixed bag.

Beaujolais

Morgon Côte du Py 2007 (Foillard) kr. 229 i BU
Duft: jordbær, i munnen er det mest krekling. Lett, men allerede kompleks. Lett, seriøs og god. Selvsagt 100% Gamay.

Burgund

Terres Burgondes 2008 (Gibulout) kr. 212,90 i BU
Dette er Bourgogne Rouge by any other name. Kommer fra feil side av RN 74 ved Beaune. Lett og finslig stil, dufter jordbær. Litt vanilje. Altfor dyr.

Merurey Rouge 1er Cru "Clos Barraults" 2007 (Juillot) kr. 279
Bringebær, dyrepels og et lite fatpreg. Fersk Pinot Noir, med flott syre og god fylde for årgangen. Lang ettersmak. Vellykket vin! (Bildet: Clos des Barraults er rett bak muren på bildet)

Bare-nesten-Barbaresco
Noe måtte jeg gjøre for å få inn denne vinen her.

Gattinara 2004 (Travaglini) kr. 184,90 (Basis)
100% Nebbiolo til en hyggelig pris og lett tilgjengelig landet over. Svært brun på farge, dufter tørkede roser, svært fast. Her må man drikke den til noe skikkelig kremet eller fett på andre vis, eller lagre den i håp om at det myknes litt. Rustikk stil - men som sagt: god pris.

SN: Bordeaux

Flere viner fra smakingen i Grieghallen 20. april, denne gangen noen få fra Bordeaux.

Cuvée K Rouge 2008 kr. 119,90 i BU
Ikke egentlig en Bordeaux - området er Bergerac - men siden det er en typisk Bordeaux-blanding i nærområdet får den bli med her. Dufter krekling, i munnen er den finslig med et godt bitt i ettersmaken. Ingen stor vin i den klassiske tradisjonen, men denne økologisk dyrkede rødvinen fra bergenske Katharina Mowinckel (foto: Ulf Dalheim) er en ypperlig vin til prisen!

Jeg fikk også en lengre prat med henne i Grieghallen om vin, arbeidet som vinbonde, og litt mer generell vinprat.

Château La Fleur Garderose 2007 (St. Emilion) kr. 179,90 (BU i mai)
Klassisk duft av blyant og cassis. Lett og myk, men en god vin til prisen. 70% Merlot, og resten Cabernet Franc.

Château Coutet 2005 (St. Emilion Grand Cru) kr. 259,90 (BU i mai)
Duft av edelt treverk, stram med solide tanniner og kompakt frukt. Ikke spesielt ekspressiv i dag, men en flott vin som kan lagres lenge og bli en fin representant for årgang og område. Den type vin som imponerer og lover, men som liksom "holder igjen".

Et bilde kan si mer enn tusen ord?

Vote for me or else...

Urettferdig valgsystem?

På torsdag er det valg i Storbritannia, og det foregår på et svært enkelt vis. Det er 650 valgkretser med omtrent like mange velgere i hver krets. Den kandidaten som får flest stemmer i kretsen vinner plassen i parlamentet, og representerer alle innbyggerne i sin valgkrets - selv om han eller hun tilhører et bestemt parti. I dette innlegget vil jeg fremheve flere fordeler med dette systemet - noe du neppe vil se et ord om i norske aviser.

Det er svært forutsigelig at norske kommentatorer ensidig vektlegger de negative sidene av denne valgordningen. Det norske overlegenhetsyndom er vanskelig å bli kvitt: om bare hele verden var som oss ville alt blitt bra! Og i Storbritannia, i alle fall når det gjelder valg til parlamentet i Westminster, er alt helt galt. Det ser vi for eksempel i Aftenposten i dag der det på nettets forside omtales som "grotesk urettferdig".

Men hvem er det urettferdig mot? I hovedsak partiene. Men hva med velgerne?

For det første må vi huske at årets valg foreløpig ser ut til å bli utypisk i og med at det kan gi et utfall der ikke noen av de store partiene får rent flertall. Vanligvis har det største partiet fått rent flertall i parlamentet, som i 1979, 1983, 1987, 1992, 1997, 2001, og 2005. Et såkalt hung parliament har det bare vært en gang etter siste krig - i noen måneder i 1974.

Så det typiske er at det største partiet får flertall og kan regjere. Det betyr at politikken til det partiet som får flest stemmer vil bli gjennomført. Har ikke partiet gjort det de lovet kan de holdes til ansvar ved neste valg.

Slik er det ikke i Norge. Her kan vi bare vite at uansett hvem vi stemmer på vil ingen få den politikken de stemmer for. Regjeringsplattformen blir ikke gjort kjent for velgerne før valget, men forhandles fram på et hotell i nærheten av Oslo i ukene etter valget. Hvor rettferdig er det overfor velgerne? Stem på hvem du vil - politikken blir avgjort gjennom tuskhandel i de lukkede rom.

I Norge er det slik at det ikke er mulig å danne regjering uten enten Senterpartiet, KrF eller Venstre. Gjerne flere av dem - eller alle, som da Jagland kastet kortene i 1997. Disse partiene har få velgere, men en enorm innflytelse siden ingen kan danne flertallsregjering uten dem. Hvor rettferdig er det overfor de ca. 85% av det norske folk som ikke stemmer på dem? Stem på hvem du vil - det du får er Senterparti- og/eller KrF-politikk uansett. De gangene ingen av dem har vært i regjering har de solgt stemmene sine på Stortinget til en betydelig politisk pris likevel gjennom kompromisser i de lukkede rom.

En annen fordel ved det britiske valgsystemet er at ditt parlamentsmedlem fungerer som en ombudsmann. Har du et problem forventes det at ditt parlamentsmedlem hører på deg og tar affære. Din MP har "surgery" en gang i uken i sitt valgdistrikt. Selv skrev jeg, da jeg stemte på et stort parti på andre siden av delelinjen, til en av representantene for dette partiet fra mitt fylke. Flere ganger. Fikk jeg svar? Aldri.

Ulempene med systemet får vi alltids høre mye om: med samme stemmetall får Labour langt flere representanter enn Toryene, som igjen får over dobbelt så mange som LibDem. Dette er et ganske nytt problem, og et problem som gjør at flere konservative er lydhøre for forslag til endringer. Men det perfekte valgsystemet får man antakelig aldri. Selv et så "rettferdig" system som det vi har i Norge, som er svært rettferdig for partier over 4% grensen, er ikke så rettferdig overfor velgerne at de får velge mellom regjeringsplattformer. Nei, de vil politikerne selv forhandle om bak lukkede dører. På et hotell. Nær Oslo.

Norges nasjonale karaktertrekk

Hva kjennetegner oss nordmenn som folkeslag? Vi er over i de kanskje ikke så informative stereotypenes sfære, men de fleste er i alle fall klar over de stereotypene som sier at skotter er gjerrige og tyskere formelle og humørløse. Men hva er nordmenns nasjonale stereotyp?

Mitt forslag er: grenseløs naïvitet! (Bildet: grenseløs naïvitet representert ved Harry Enfields figur Tim-nice-but-dim). Forslaget styrkes av den ufattelige naïvitet representert ved det norske forsvar, NAV, PST, osv. Saken med at navnet på ansatte i norges mest hemmelige tjenester har vært ute på et ugradert nett tilgjengelig for ca. 40.000 personer uten sikkerhetsklarering har gitt meg hakeslepp av Gordon-Brownske-proporsjoner.

Og hva gir dere meg for dette sitatet: - Vi er klar over dette og har kjent til det i flere år, sier kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken i PST.

Saken ble kjent på NRK for noen dager siden, og først i går kveld på Dagsrevyen kunne journalisten finne på å si "dette kan faktisk ha satt livet til ansatte i disse tjenestene i fare". Bare grenseløs naïvitet i stort omfang står mellom det å ha kjent til dette i flere år og innsikten i at dette kan sette tjenestepersoner i operative tjenester i fare.

Jeg er ikke ekspert på hemmlige tjenester, og den kalde krigen er over. Men etter det PST selv sier er spionasjen mot Norge mist like sterk som under den kalde krigen. Internasjonale terrorister og personer innen organisert kriminalitet vil ha få skrupler med å eliminere de tjenestepersoner som evt. måtte finne på å innfiltrere dem.

Regjeringens hovdkvarter i strid er selvsagt tydelig merket for alle som måtte ha interesse av å knerte dem skulle landets sikkerhet være truet.

Da det ble klart at Kim Philby hadde gitt sine overordnede i KGB navnelister over alle britiske spioner avsluttet CIA og NSA samarbeidet med britene umiddelbart. Ingen etterretningstjeneste i verden vil vel samarbeide med en tjeneste som legger navnet på sine ansatte ut på usikrede sider på internett? Vår nytte overfor allierte må vel være som klovner: Norway-nice-but-dim