SN: Tysk Riesling og Italiensk Barbera

Barbera d'Alba 2008 (Renato Corino - også på bildet) kr. 199
Dyp rød farge. Første dagen var rødfrukten mest merkbar, med en sjelden blanding av bringebær og nype. Dagen etter, i dag, drikker jeg den av smalere glass, og nå er det blåbær og syltede kirsebær som preger det olfaktoriske spekteret. Et snev av krekling har man også. I munnen er det syrene som dominerer, men fylden er grei. Ettersmaken sitter godt i - mest på syrene. God matvin som antakelig vil være bedre om et år eller to. Vinstokkene er plantet i 1975, 1985 og 1990. Syrene ligger på 5,8 g/l. Vinene gjærer på stål i syv dager med daglig overpumping, og så lagres den fire måneder på franske barrique og en måned på flaske. I snitt lager Corino 460 kasser av denne i året.

Dette er en god vin, og jeg er positivt disponert til produsenten etter et besøk der 1. juni 2008, men mitt inntrykk er at mange produsenter prøver for hardt med sine Barbera-viner. Mange priser disse vinene langt over potensialet de har. Barbera har et marked hos de som liker frisk rødvin, men som ikke liker tanniner. Komplekse blir de nok aldri, og det finnes for mye god Barbera til rundt 150 kroner til at dette blir noen salgssuksess.

Riesling Kabinett Feinherb 2007 (Schloss Johannisberg) kr 289
Dette er for dyrt via Polet. Lenge har jeg og fruen fylt kvoten hver gang vi har passert Flesland fra utlandet de siste årene, og sist betalte vi 135 kroner for den der. Det er den vel verdt, og den har vært husets hvitvin uansett årgang etter at vi oppdaget den for et par år siden. Den er fantastisk vel balansert, med 11,5% og 18,2g/l restsukker. Den sitter som et skudd til et bredt spekter av retter, sist i dag til stekt laks og bønnesalat. Den er druepreget - ikke bare av Riesling, men rett og slett "druete". Gyllen på farge, sømløst velbehag og flott fylde i munnen, og den er konsentrert og lang i ettersmaken.

Kort sagt: jeg kjenner ikke til bedre fersk Riesling når det gjelder å matche mot et bredt spekter av matretter - men 289 kroner? Det blir for drøyt! Wine Tailor fortjener ros for å ha tatt denne produsentens solide forbedringer på alvor og re-lansert dem i Norge, men prisingen må de justere ned noen hakk.

Riesling Spätlese Trocken 2004 (Robert Weil)
Mest for syrefreaks! Duft av sitrus, mineraler og "Firne" (eller petroleum for meg og deg). Slank i munnen, og syrene slår deg omtrent ut av stolen. Knockeltrocken, og grovt overpriset. Jeg betalte 240 kroner for denne i 2006, og i dag koster 2007 årgangen 265,90 kroner. Det er for mye. Man får viner som matcher denne for hundre kroner mindre.

Kanskje kommer det et bredere spekter etter hvert? Jeg har opplevd tyske syremonstre som plutselig blir malende pusekatter, men det er også en mulighet for at den rett og slett surer ut. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med min gjenværende flaske. Har du et forslag basert på erfaring?

Datalagringsdirektivet (DLD)

Debatten har gått høyt og hett om en eventuell innføring av EUs direktiv om lagring av trafikkdata også i Norge gjennom EØS-avtalen. Jeg har fulgt denne med - etter min målestokk - medium interesse. Selv om jeg er medlem av Bergen Høyres representantskap fikk jeg ikke anledning til å være tilstede da dette eleverte organ gikk mot å innføre det. Det tilsvarende organ i Oslo Høyre fattet sist helg en lignende resolusjon.

Sist tirsdag var det debatt i Den Konservative Diskusjonsklubb her i Bergen med Heidi Nordby Lunde, aka bloggeren Vampus, og Torbjørn Hansen - leder i Bergen Høyre og tidligere stortingsrepresentant. De sto for henholdvis "nei" og "ja" til DLD.

Innleggene og debatten var saklig og opplysende. Begge innlederne var kunnskapsrike og veltalende. Det var lite "himmel eller helvete" over debatten, noe også ordstyreren skal ha ære for. Men la oss nå spole fort fram til konklusjonen: ble jeg overbevist i den ene eller den andre retningen? La meg dele noen momenter med dere:

• Noen som er mot DLD har fremstilt det som at Staten skal lagre trafikkdata og innhold i din elektroniske kommunikasjon. Ingen av de to ting er riktig. Det er selskapene som tilbyr telefoni og internett mm. som skal lagre data om hvem du har ringt og hvilke servere din PC har vært i kontakt med i en nærmere angitt periode. Hva du har sagt eller skrevet blir ikke lagret av selskapene.


• Disse selskapene lagrer disse dataene også i dag for å utarbeide regningene du skal betale, og for å kunne vise til dem dersom du klager. Praksisen med når de slettes varierer fra tilbyder til tilbyder.


• Saken står om loven skal påby selskapene å la være å slette disse før en nærmere angitt periode har gått. DLD åpner for ulik praksis mellom 6 mnd. og to år.


• Noen tilhengere har framstilt det som om fraværet av DLD vil gjøre Norge til en lekegrind for mafia og terrorister - samt lumske pervoer fra hele planeten. Det er selvsagt tøys. De både kan og blir etterforsket med de metodene som finnes.


• Landene som innfører DLD kan også selv avgjøre hvor sannsynlig det må være at X har foretatt ulovlige handlinger og ikke minst hvor alvorlige forbrytelsene må være før en rettsinnstans skal gi politiet tilgang til trafikkdataene. Din surfing på snuskesider og chatting med en elsker/elskerinne vil derfor ikke være interessant - med mindre du også har lagt ut overgrepsbilder eller chattet for å få seksuell kontakt med en mindreårig.

Så hvor alvorlig vil DLD være for personvernet i Norge? Det vil blant annet være avhengig av hvor lav/høy strafferamme det må være for å få tilgang til trafikkdata. En grense på tre eller fem år burde være mer enn høy nok til å senke pulsen på de fleste med normal paranoia.

Hvis man først er bekymret for personvernet - og det er det nok stor grunn til å være - er nok vår tradisjon med å legge ut skattelistene mer alvorlig. Man kan ikke google noen her i landet over 16 år uten å finne hva de har tjent og betalt i skatt. Med de verktøy enhver tenåring behersker til fingerspissene kan man lage lister og sammenstillinger som vil få George Orwell til å rotere i sin grav. Dessuten: ditt bankkort forteller svært mye om deg. De som ser min utskrift vil vel lure på om jeg er periodedranker for av og til brukes det store beløp på polet. Alle som jobber i banken jeg bruker har tilgang på disse data. Setter du sammen noen slike data vil du fort finne ut om jeg har surfet på noe mistenkelig, eller vært på hotellrom med noen jeg ikke skulle vært på hotellrom med. For eksempel.

Som "App" på noen telefoner kan man visst få en tjeneste der man kan taste inn et nummer, og se på et kart hvor den telefonen befinner seg nå. Orwell anyone? Personvern?

Saken om DLD ble aktualisert for meg denne uken. Det følgende er omkrevet og kamuflert av hensyn til dem det gjelder: Et par jeg kjenner har en sønn i tenårene. De får en telefon fra Kripos om at det gjelder en alvorlig sedelighetssak. En person i en nærmere angitt by i Norge er tiltalt for overgrep mot gutter under 14 år, og hos denne er både navn, bilde (bare ansikt) og telefonnummer til deres sønn (som da var under 14) funnet. SJOKK! Foreldrene ble avhørt separat i en time hver. Gutten på videoverføring.

Sønnen hadde chattet med overgriperen som blir etterforsket nå, men det hadde ikke kommet til kontakt. Flaks! Den mistenkte overgriperen hadde et modus der han først skaffet oversikt under egen identitet, og så skiftet "kjønn" og identitet for å opprette personlig kontakt. I dennes hjem ble et omfattende kartotek funnet.

Mine venner og sønnen slapp unna med skrekken. Men kunne det hjulpet Politiet å ha tilgang til hvilke numre denne mistenkte overgriperen hadde ringt? IP-adresser til maskiner som hadde chattet? Det er nok hevet over tvil. Tilbyderne vil nok spare penger på å slette trafikkdata når regningene er betalt, men når stadig flere lever større og større deler på nett og på mobil blir også dette en arena for alle menneskets tilskikkelser.

Jeg er en betinget tilhenger av innføringen av direktivet i Norge. Men verken innføring av DLD eller EØS-veto mot det er noen sak der det står om svart mot hvitt, himmel mot helvete.

Et liv etter industridøden for SAAB?

Jeg bør vel ta et jafs humble pie: i et år nå, og flere ganger, har jeg forutsett SAABs endeligt. Men i dag kom nyheten om at avtalen mellom GM og Spyker er i boks, og at sistnevnte kjøper SAAB av førstnevnte for 300 millioner Euro. SAAB fortsetter i alle fall som SAAB Spyker (eller var det Spyker SAAB?).

Men før jeg setter til livs hele bakverket: kan noen forklare meg hvordan Spyker kan tjene penger på dette, og utvikle SAAB som merke? De siste 20 årene tjente SAAB penger i ett av dem. Og det til tross for at de kunne presse prisen hos underleverandørene ved å tilhøre GM: verdens største (og senere nest største) bilprodusent. Hvem vil tilby gode priser til Spyker? Det første som skjer er at kostnadsbasen til SAAB går opp med minst 20% - i den grad leverandørene tør levere til et så ubeskrevet blad.

Er all PR god PR? Jeg tror ikke det. SAABs gode navn og rykte er ødelagt, og det er lenge - SVÆRT lenge - siden merket var innovativt eller spesielt på noen måte. Den nye SAAB 9-5 er bare en dyrere måte å kjøpe seg en Opel Insignia.

Men det er selvsagt mulig at Spyker har en genial forretningsplan. I så fall går den mest sannsynlig ut på å selge teknologien til kjøpere i Russland eller østen til mer enn de kjøpte den for - men det er rart om ikke GM har lagt inn klausuler som forhindrer det. I alle fall vil det overraske stort om dette er noe annet enn en utsettelse av det uunngåelige. Vil SAAB gå med overskudd og utvikle nye modeller etter de nåværende? Jeg tar imot veddemål nå.

Filosofi på en ganske annen måte

M.A. Numminen synger Wittgenstein.





Wovon man nicht sprechen kann, darüber darf man NICHT singen!

Hvordan vil Kina styre verden?

To ting på samme dag: Dani Rodik skriver om Kina i Aftenposten og jeg har en lang prat med min kinesiske venn. Min venn er ung og oppvokst i Kina, og gjennom å snakke med han har mitt bilde av Kina både forandret seg og blitt en god del dypere.

Rodik skriver for det meste på basis av en bok skrevet av den vestlige marxisten Martin Jaques. Jaques var redaktør av tidsskriftet Marxism Today fra 1977 og til det gikk intellektuelt konkurs i 1991.

Jaques synes å tro at når Kinas økonomi blir like stor som USAs - omkring 2027 visstnok - så blir resten av verden mer som Kina er i dag. Rodik tror heller at Kinas svakheter vil avdekkes i tiden framover, men synes å kjøpe Jaques' teori om at Kinas verdier vil bli mer fremherskende i verden.

Jeg blir selvsagt ikke ekspert på Kina etter å ha snakket med en venn derfra i noen timer, men han hevder bestemt at Kina vil endre seg de neste ti-tyve årene i vestlig retning. Han peker på en enorm generasjonskløft i Kina, der den yngre generasjon er liberal og ikke innstilt på å underordne seg et autokratisk regime. Hans vurdering er at den vestlige opinion overser det trykket de yngre utøver mot regimet og tradisjonelle verdier. Det ville jo ikke være første gang at venstreorienterte i vesten undervurderer demokratiets appell i land som ikke har det! Jeg tenker ikke bare på da jernteppet revnet i Europa, men også på de første demokratiske valgene i Irak i 2005. Selv de mest ideologisk forblindede i Det Hvite Hus ble overrasket over alle de millioner som risikerte liv og lemmer ved å gå til urnene for første gang i landets historie.

Trykket fra den oppvoksende generasjon er kombinert med at det sittende regimet i Kina er gjennomført korrupt på alle nivå, og det er et kraftfullt irritasjonsmoment i hele befolkningen. Derfor vil presset for endringer i regimet gripe om seg tror min venn. Kina vil åpenbart gjøre mer av seg i verden framover, men det er naïvt å tro at vestlige stereotyper om "Østen" og dype autokratiske tradisjoner ikke kan gjøre oss blinde for vesentlige aspekter ved disse samfunnene.

Det som synes klart gjennom Jaques' bok og andre som den er at vestlige venstreorienterte tåler så inderlig vel de diktaturene de ikke lever i selv.

Små nok til å gå konk

Så sent som på tirsdag skrev jeg ganske så dystert om de økonomiske utsiktene. Faren for en ny nedtur er langt fra over, men i dag kom nyheten om at President Obama vil ta tak i finansnæringen på en ny og bedre måte. For å unngå at verdensøkonomien om noen år plutselig faller i et nytt dypt hull er det ikke nok å fylle det som vi falt oppi - man må sørge for å fjerne de strukturelle årsakene.

De er mange, men de omfatter blant annet eksistensen til de finansielle konglomeratene. Alt fra tradisjonell bankvirksomhet - som innskudd og lån - og til mer kasino-preget virksomhet var, og er, samlet under en paraply. Dette gjorde det vanskelig å få oversikt over virksomheten og dens ulike former for risiko. Svikt i en del - og kasinodelen var mest utsatt - fikk hele byggverket og dets omgivelser til å ramle i grus.

Obama sa i dag at dette skal det bli slutt på, og han var tøff i praten. Lenge før Obama tonet flagg, i oktober, gikk Mervyn King (bildet), Governor of the Bank of England, ut og sa det samme. Ikke bare det, de konservative har signalisert at de vil følge Kings anbefalinger når de etter alt å dømme danner regjering senere i år.

Bankene må være små nok til at de kan gå konkurs uten at resten av økonomien følger med i dragsuget. Da trengs det reguleringer på størrelse, og et klart og tydelig skille mellom investeringsbanker og gammeldagse lån-og-innskuddsbanker.

Dette oppretter ikke ubalansene i verdensøkonomien. Det betaler ikke lånene til alle som er overbelånt - herunder svært mange land - og det får ingen ut av ledighetskøen. Men det kan hindre at den neste krisen blir like dyp og omfattende.

Det er ikke lite det heller!

Grafsing og samfunnsnytte

Nå kommer årsoppgavene i posten, og det gjør at mine og dine inntekter, skatter og formue gjøres til underholdning for familie, venner, uvenner, aviser og nettsteder om åtte-ni måneder. De er også nyttige - ikke minst for kjeltringer og de som driver med direkte markedsføring. I dagens DN på nett leste jeg (i all hast) den beste artikkelen jeg kan huske å ha lest om offentliggjøring av skattelistene. Men ett moment nevner ikke forfatteren, Bettina Banoun: det er bare i Norge at ligningstallene legges ut til offentlig underholdning.

Hun nevner heller ikke alternativer som kan bevare den samfunnskritiske funksjonen til å koble navn med inntekt og skatt uten samtidig å invitere til vegg-til-vegg grafsing, kjendiseri, misunnelse og mobbing. Alternativet er en ordning med varsling. La oss si at avisen A vil undersøke ligningen til Kaks Kakserud. Da får de en kode fra Ligningsmyndighetene, og det blir sendt melding til Kaks Kakserud om at avisen A har undersøkt ligningen hans. Omtrent som når Lindorff eller hvem det nå skal være sender deg orientering om at de har sjekket ligningen og evt. betalingsanmerkninger på vegne av en eller annen når du søker lån eller kreditt.

Banouns artikkel viser også tydelig de historiske grunnene til at ligningen ble gjort offentlig. Ingen av de forholdene som gjorde det ønskelig eller nødvendig er lenger tilstede, og svært mange forhold taler mot. På tide å stoppe denne særnorske grafsingen!

Læring og status

Har du lurt på hvorfor vi i Norge bruker mer enn nesten noe annet land på utdanning, og alikevel gjør vi det i beste fall middels på sammenligninger med andre land? Årsakene er selvsagt mange, men flere av dem har nær sammenheng med dette: STATUS, og her kommer ikke lærere særlig godt ut. Sykepleiere har merkbart høyere status, og det har håndverkere (som aldri kommer når de skal) også. Advokater og leger er selvsagt himmelhøyt over.

Hva er din reaksjon (dersom du ikke er lærer selv, da) dersom noen du møter for første gang svarer "lærer" når du spør dem det uunngåelige: "hva gjør du da?"?

• "Denne personen må jeg se opp til"?


• "Skulle ønske det var meg"?


• "Skulle hatt den lønningsposen"?


• "Han/hun må være flink"?

Neppe!

I beste fall beundrer du vedkommende for idealisme, i verste fall lurer du på hvorfor han/hun ikke fikk bedre karakterer på videregående.

Alle undersøkelser som har gått inn på sammenhengen mellom lærernes utdannelsesnivå og elevenes læringsresultater viser en sterk og positiv korrelasjon. Kan det ha noe med den respekten elevene har for dem? Som de har med seg hjemmefra?

De som skal være lærere bør få bedre betalt, og det må bli vanskeligere å komme inn på lærerutdanningen. Allmennlærere hører til på Barneskolen, mens faglærerne må komme inn mye tidligere enn i dag.

Finanskrisen - del II?

Av og til kan man spore et nesten - men bare nesten - umerkelig stemningsskifte i kommentariatet. Den siste måneden har merkbart mange med greie på slikt gått ut og advart mot en mulig ny konjunkturnedgang i verdensøkonomien. Sjefsøkonomer, ledere for IMF og Verdensbanken - og mange flere. Etter at "sikkerheten" for mange lån verden over viste seg å være bobler måtte statene rykke inn og "fylle i" bunnen på konjunkturkurven for at nedgangen ikke skulle bli en selvforsterkende spiral.

Dette var helt nødvendig, men førte også til at statene ble sterkt forgjeldet. USA er lagt fra verst stilt. Land i Baltikum og langs EUs sørlige og vestlige kant bikker på kanten av stupet, og selve Euroen har mistet tillit de siste par ukene. To enkle forhold gir grunn til bekymring:

1. Mange land har nådd maksimum av det de kan tørre å låne for å motvirke nedgangen gjennom offentlige stimulanser. Av de større økonomiene har Storbritannia nådd dette punktet.


2. Økonomiene har flatet ut og nedgangen er stoppet - men uten stimulansene er sjansen stor for at nedgangen vil fortsette der den slapp da pengene fra staten strømmet inn.

Statene kunne redde banker og store bedrifter fordi statene med loven i hånd kan tyne penger av folk gjennom skatter og avgifter. Men når ingen i neste omgang vil låne statene mer penger - hvem skal da redde statene?

Det er en reell mulighet for at de siste 8-10 månedene bare har vært en pause i en lang resesjon med konsekvenser vi knapt kan ane.

I 2008, da boblene brast så høyt, ble det klart at den private sektor i de fleste utviklede land hadde lånt for mye i forhold til det som viste seg som reell sikkerhet. Men situasjonen i dag er ikke mye lysere:

1. Den private sektor er fremdeles grovt overbelånt. Ikke minst gjelder dette Norge, der husholdningene i gjennomsnitt har lånt 200% av brutto inntekt. Dette er nær verdensrekord.


2. I tillegg er de aller fleste statene belånt til smertegrensen, og noen godt forbi denne grensen. I Norge er vi grunnet Statens Pensjonsfond Utland gunstig stilt, men når regjeringen bruker mer penger enn det FrP ønsker er vi langt utenfor komfortsonen.

Disse to forholdene kan bare komme under kontroll gjennom lavere forbruk og høyere skatter. Begge vil trekke i retning resesjon, som i sin tur vil svekke sikkerheten til lån i privat sektor, og svekke offentlige finanser.

Den brutale sannhet er at ingenting av betydning er gjort med de grunnleggende ubalansene i verdensøkonomien som førte til finanskrisen. Mye av det som kunne og burde vært gjort ville gjort krisen verre, men faren for en ny runde med resesjon er reell. Og hvem skal redde oss fra den?

SN: Noen viner en kveld i godt selskap

Her følger noen få kommentarer om noen viner vi koste oss med i heimen en kveld i det siste. Vinene ble som vanlig servert "blindt". Jeg hørte til vertskapet og skrev ikke noen notater, og derfor blir det ikke noen inngående analyser av vinene - mer generelle inntrykk og vurderinger. Dersom de andre som var tilstede vil føye til noe i kommentarene er det fint!


Champagne Grand Cru Le Mesnil Sur Oger Blanc-de-Blancs 1996 (Pascal Doquet)
Denne vinen har jeg omtalt tidligere på bloggen, og den er like god fremdeles. Det nye er at mitt lille innkjøp var av de siste flaskene i landet. Den kom inn på listene nå etter nyttår og kan skaffes på alle pol gjennom bestillingslisten, og noen pol, blant annet i Oslo og Stavanger, har den på lager. Drukket til toast med ørretrogn og sjalottkrem - en perfekt match.

Condrieu "De Poncins" 2007 (F. Villard)
Her gjentar jeg meg selv igjen. Få av oss har mange referanser på Condrieu, men denne falt i alle fall i smak. Nydelig. Drukket til scampi og kamskjell med ymse tilbehør, deriblant parmesan-chips. Også en god match.

Savenniéres "Becherelle" 1996 (N. Joly)
Veldig preget av "våt hund" - but in a good way. Chenin Blanc er ikke for nybegynnere. Dette var en flott utgave av vinen, og ikke så vanskelig å plassere.

Riesling Gaisberg 2001 (Schloss Gobelsburg)
Flott vin. Syrlig og stram, mineralsk til tusen, rett og slett flott. Syrene gjorde at jeg først gikk for Tyskland.

Bacharacher Wolfshöhle Riesling Grosses Gewächs 2001 (Ratzenberger)
Strålende. GG/EG lagrer tydeligvis bra - i alle fall denne utgaven med 12,5% alkohol.

Barolo Bricco Boschis Riserva "Vigna San Giuseppe" 1997 (Cavallotto)
Dette er en ganske burgundersk nebbiolo. "Panelet" tok den først for å være en burgunder, antakelig fra Vosne-Romanée. Årgangen gir den et mindre "barskt" preg enn disse vinene vanligvis har. Flott vin drukket til and med appelsinsaus. Kjøpt på Piemonte-slippet på Valken sist høst. Jeg har ikke drukket denne vinen før, men har en omtale av produsenten og flere av vinene på bloggen fra mitt besøk i juni 2008. Jeg har handlet inn denne vinen i 2001 i alle fall, og lurer på om jeg ikke skal følge den i gode årganger framover (og stoler dermed på et langt liv - eller vininteresserte barn). (Bildet øverst er av anlegget til Cavallotto i Castiglione Falletto)

Barbera d'Alba 2006 (Giacomo Conterno)
Mørk, fast, dyp, litt sur-søt. Barbera på svært høyt nivå.

Gould Campbell 1980 (Portvin)
Svært gjenstridig kork. Drukket til Christmas Pudding i romsaus - en perfekt match.

Europeisk kulturimperialisme

Om et års tid, knapt, kommer den nye Ford Focus. Det er et ledd i Fords nye "One Ford" strategi: bilen blir identisk verden over. Det er gambling på høyt nivå, for tidligere forsøk har ikke gått bra for Ford. Men nå, sier Alan Mulally og Bill Ford jr. i kor, blir det andre boller. Folk verden over verdsetter det samme, og vi skal selge det til dem.

Det som er verd å merke seg er at det er en europeisk Ford som skal passe alle verden over. I all hovedsak er bilen utviklet i Tyskland og Belgia, og de nye motorene i England. Focus har alltid hatt en svært "krisp" kjørefølelse, og det skal nå Amerikanerne kjøpe? I USA trenger du knapt svinge hvis du kjører fra kyst til kyst, og hvis du gjør det - svinger altså - i en amerikansk bil havner du fort ute i geografien.

Jeg ønsker dem lykke til, og Europeeren i meg (som utgjør en betydelig andel av totalen) fryder seg. Bilen ser i alle fall ut som en million dollar!

FrP-formynderiet

Akkurat når Fremskrittspartiet begynte å virke mer strømlinjeformet og profesjonelt dukker dette opp: FrPs kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen vil styre NRKs sendeskjema fra Stortinget. Kulturministeren må møte i Stortinget for å forklare hvorfor "Drømmehagen" har forsvunnet fra NRK Super kl. 17:30.

Saken er grei nok. Hinkel-Pinkel, Topsy-Turvy, Hanky-Panky og Rompy-Pompy (eller hva de nå heter) er populære hos de små, og en Facebokgruppe har fått svært mange medlemmer. NRK kan gjerne sette dem opp igjen. Men å bruke Stortinget, og å gjøre Kulturministeren ansvarlig for NRKs sendeskjema? Fatter denne Thomsen det prinsippielle i saken, eller er det bare sjansen til oppslag i avisen om noe populært som driver den karen?

FrP har mange eldre velgere. Kanskje de skulle trekke Kulturministeren inn på Stortinget og forlange at "Husker Du" settes opp igjen? Eller repriser av noen debattprogram der Carl I. Hagen gjorde god figur?

Alltid noe friskt og lite gjennomtenkt fra FrP! Det skal de ha.

De siste årgangene i Burgund

Det følgende er et lite konsentrat av det jeg har lest og smakt om de siste årgangene i Burgund. Jeg skriver det litt for å opplyse de som måtte ha interesse av det, men mest for å samle mine egne inntrykk. Når det gjelder de to siste årgangene, 2008 og 2009, så har jeg ikke smakt noen av vinene. Ingen viner fra 2009 er å få, og 2008 er heller ikke i allment salg. Derfor: jeg må lite på andre, men etter en ti års tid som sertifisert vinnerd har jeg en viss idé om hvem jeg kan stole på - og hva jeg må legge til og trekke fra hos de enkelte.

Altså:

2009
Her kan man bare basere seg på inntrykk fra vekstsesongen og innhøstingen, og hvordan vinene har oppført seg i kjelleren så langt. Alt dette er svært lovende, ikke minst for de røde, og jeg tror dette går i retning av den beste årgangen siden 2005. 2002 synes å være et år mange sammenligner med, og kanskje 1999. Men her er 9-talls mystikken kanskje en medvirkende faktor?

2008
Det kanskje vanskeligste året siden 2005 for de røde. Høy syre og ikke alltid modne tanniner gjør at mange trekker sammenligningen mot 1996 - og det er ikke klart om de flaskene vi har av rød burgunder fra 1996 blir vin noen gang. Om 20 år vet man kanskje svaret? Årgangens suksess ser ut til å bli de hvite, som kombinerer mineraliteten og klarheten fra 2007 med det modne og fyldige preget fra 2006. Men hvem tør kjøpe hvit burgunder så lenge ingen vet hva den premature oksideringen skyldes?

2007
Året for de utålmodige. 2005 er viner for 15-20 års lagring, og hva gjør man i mellomtiden? Kjøper 2007 med forsiktighet, antakelig. Mange tror at de røde aldri vil lukke seg, og at de når drikke-platået (eller vinduet om man vil) ganske fort. Noen sammenligner med 2000 for de røde, men med bedre frukt. Det er helt greit for meg, for jeg har drukket flere 2000-viner det siste året med stor glede. De hvite er stjernen, som nevnt over, med mineralitet og klarhet som gleder mange - særlig de som tør å kjøpe hvite burgundere. Men flere hevder også at vinene vil vise seg fra en positiv side relativt tidlig, og da er det fristende å gjøre et forsøk på å slå "premox"-spøkelset på oppløpssiden.

2006
Ganske strukturerte og "stramme" røde viner. En smaking i World of Fine Wine nylig tydet på at en landsby utmerket seg særlig, med viner som kvalitativt var minst på linje med 2005-årgangen (men tidligere moden): Nuits-Staint-Georges. Fint, da, at det er de vinene jeg så langt har kjøpt fra årgangen. De hvite var på grensen til tropiske, men gode produsenter har holdt igjen på det mest overdrevne. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte noen flere hvite for å drikke på relativt kort sikt.

2009 er en årgang det virker "verdt å vente på", mens 2007 synes å være det sikreste stikket med hensyn til "pausemusikk". Men som alltid i Burgund: det er produsentene som er den viktigste variabelen.

Mooot normalt

Det har vært kaldere enn dette. Barndomsminnene strømmer på i disse dager, for da jeg var liten (på 60 tallet) og da jeg begynte som student tidlig på 80-tallet og skulle betale egen strømregning for første gang, DA var det kaldt da! Og i 1971 kom snøen på Skilleås i september, like før Onkel Olai skulle treske kornet, og den ble liggende til april/mai 1972.

De fleste av oss har vanskelig for å fatte forskjellen på vær og klima, og her er media store syndere. Alle flommer, stormer og ekstremer (i alle fall av varme) blir nå tatt fram som eksempler på klimaendringene. Faren er derfor stor for at når endringene i været går andre veien, som nå, mister folk troen på menneskeskapt temperaturøkning. Har man først etablert dette mønstret, som i beste fall villedende og i verste fall helt falskt, er det vanskelig å snu det.

Fra 1850 til i dag har økningen i gjennomsnittsemperaturen på jorden vært omkring 0,7 grader. En liten endring om det gjelder været en dag, men ganske betydelig når det gjelder klimaet. Som grafen over, fra Meteorologisk Institutt, viser er ikke temperaturendringer fra år til år noe nytt fenomen. På begynnelsen av 1930-tallet var det mange svært milde vintre, akkurat som det var det på 1860-tallet. Mye kan tyde på en osilasjon med omtrent 70 år mellom toppene, og der vi nå kanskje er på vei ut av en slik vinterlig temperaturtopp. Dette er fenomen som kommer i tillegg til menneskeskapte klimaendringer, men som kan gi betydelig "støy" når man bruker været til å illustrere endringer i klima.

Til sist klassikeren når det gjelder avvik fra normalen (og jeg HAR vært på Røros da det var firti-en kuldegrader, men ikke firti-to):

Hva er det han prøver å si?

I dag hørte jeg flere ganger på radio en statsminister som med ettertrykk sa noe så opplagt at bare ekstreme voluntarister kan tenkes å reagere på det: "de som er syke skal ikke ha dårlig samvittighet for å være hjemme". Han sa noe lignende om uføre, og Stoltenbergs mildt sagt lite kontroversielle utsagn ble hovedoppslaget på NRK Dagsnytt utover dagen. Ingen er uenige. Så hvorfor si dette, og hvorfor gi det så stor oppmerksomhet?

Jeg ser for meg to muligheter:

1. Stoltenberg prøver å få det til å høres ut som noen opposisjonspartier er mot dagens sykelønnsordning. Kanskje han lykkes? Det er i så fall juks og bedrag, for ingen partier på Stortinget har i sitt program at sykelønnsordningen skal svekkes.


2. Stoltenberg sier egentlig motsatsen (som ikke er det motsatte) av det han sa: "de som er hjemme med full sykelønn uten å være syke, eller som er uføretrygdet uten å være uføre bør ha dårlig samvittighet og skamme seg".

Ufine metoder mot politiske motstandere er ikke noe nytt fra Arbeiderpartiet, så alternativ 1) er på ingen måte usannsynlig. Alternativ 2) kanskje likevel mer sannsynlig. Stoltenberg prøver seg i så fall på øvelsen "å få sagt noe uten å si det". Den er krevende, men Stoltenberg er antakelig ikke modig nok til å si det direkte. Hvis sykefraværet er høyt og stigende i en befolkning som etter alle solemerker er sunnere enn noen gang så må det være fordi noen utnytter generøse ordninger. Et alternativ til å gjøre ordningene mindre generøse/gode er å få folk til å ta seg sammen. Vel optimistisk, kanskje, men likevel.

Et tredje alternativ er at Stoltenberg ikke hadde noe å si, så han måtte si noe opplagt uten å støte noen. Likevel fikk han topp-oppslaget på NRK Dagsnytt. Bedre bevis på at vi lever i det beste av alle mulige land finnes vel ikke?

Når demningen brister

For snart førti år siden, i desember 1970, spilte Led Zeppelin inn "When the Levee Breaks" med Rolling Stones' mobile studio i Headly Grange i Hampshire som en av de første låtene på Led Zeppelin IV, Zoso eller Four Symbols. Kjært barn har mange navn.

Det første man hører er trommene. Aldri før har man hørt lignende tromming. I følge Jimmy Page var det han som var misfornøyd med tam trommelyd på platene og som kom opp med idéen med å plassere slagverket nederst i trappegangen på Headly Grange, og mikrofonene øverst i trappen. Trommene får dermed skikkelig romklang, samtidig som de ikke blir så skarpe. I studio la Andy Johns på ekstra romklang. Dernest kommer Robert Plants munnspill som er kjørt gjennom en fuzzbox. Sammen med drivende gitarer skal dette illudere uværet som førte til den store oversvømmelsen av Mississippi i 1927 - den verste oversvømmelsen i USAs historie.

En sang med samme tittel ble spilt inn i 1929 av Memphis Minnie (se bildet) og ektemannen Kansas Joe McCoy. Mye av teksten er beholdt, men en del nydiktet er det også. Melodien er en helt annen. Oversvømmelsen bidro i betydelig grad til de store folkeforflytningene til Chicago og andre industribyer i midt-vesten der den elektrifiserte bluesen etter hvert vokste fram.

Diket teksten dreier seg om er etter alt å dømme i nærheten av Greenville, Mississippi, der mer enn 13.000 mennesker måtte evakuere under den store flommen til et område med et mer solid dike.

Led Zeppelin spilte "When the Levee Breaks" live bare en gang! For meg er "When the Levee Breaks" et høydepunkt hos det beste bandet noen gang. Musikkvideoer vil IKKE bli vanlige her på bloggen, men denne bare MÅ ut til folket.

Alcohol, Liquor, Booze...

Klassiker! Laber bildekvalitet - beklager - men likevel:

"Jeg skal sykmelde meg"

Sitatet i overskriften sier en del om et av de mest betente tema i den offentlige debatten i Norge. Sykefraværet i Norge er det høyeste i verden, og våre ordninger er også de mest generøse. Kan det være en sammenheng? Dette spørsmålet vil forfølge oss lenge, ikke bare i 2010, for gjenomsnittsalderen i befolkningen er sterkt økende og presset på de offentlige ytelsene vil bli større samtidig som inntektene fra olje og gass synker. Hva kan og bør gjøres?

En av tre kjenner en trygdesnyter, sier en undersøkelse, fraværet øker ikke hos de som kommer inn i arbeidslivet under høykonjunkturer men hos oss "vanlige" arbeidstagere. Mange av de som forsker på trygdeøkonomi, som professorene Alf Erling Risa og Kjell Vaage her i Bergen, mener at fraværet ikke kommer til å gå ned uten at sykelønnsordningen blir mindre lukrativ.

Det er mulig de har rett. Da Sverige kuttet ytelsene i sin sykelønnsordning ble folket plutselig mye friskere. Men det er ikke sikkert et slikt kutt vil være så effektivt som man ser for seg. Også før den norske ordningen ble den mest lukrative i verden var det store grupper som hadde 100% syketrygd som del av sin tariffavtale. Det er langt fra utenkelig at enda flere vil ordne seg på denne måten om vår sykelønnsordning skulle endres, og da blir effekten på fraværet også fraværende for store grupper.

Sitatet i overskriften betegner en interessant del av problemet. På folkemunne er det ganske klart at det å skaffe seg sykemelding er en grei sak. I stridigheter på arbeidsplassen er det visstnok vanlig å true med å sykemelde seg. På noen år gikk andelen av gravide på sykemelding kraftig opp uten at helsetilstanden skulle være endret på noe vis. Og det mest avslørende av alt: de fastlegene som har fulle pasientlister er de mest restriktive med sykemeldinger. For dem betyr det lite om en misfornøyd pasient skifter fastlege, mens de som sliter med å få nok pasienter er mer slepphendte.

Jeg tror at innstramminger bør starte med å se på om det kan innføres restriksjoner på selve sykemeldingspraksisen. Kanskje bør sykemeldinger ut over et visst tidsrom godkjennes av dertil oppnevnte leger?

Det som er klart er at dagens ordning er flott for de som er syke, men alt som er gratis vil etterhvert fortone seg som både selvsagt og verdiløst. Det skjer en gradvis endring av holdninger der tidligere generasjoners arbeidsmoral svekkes. Det er det store spleiselaget som står for finansieringen, og den enkelte syke og den enkelte "syke" betyr ikke mye for økonomien til hver enkelt skattebetaler. Det spørs om vi har moralsk ryggrad til å tåle så gode ordninger på lengre sikt. Akkurat nå ser det ikke så bra ut.

For å være litt personlig på tampen her: for litt over ti år siden fikk jeg et brutalt og akutt ryggtilfelle. Jeg var dopet til over øyenbrynene, men likevel var det vanvittig vondt. Det var den sommeren da jeg lå på gulvet. Men da semesteret begynte gikk jeg likevel tilbake på jobb. Ikke på grunn av min overlegne moral, men fordi jeg visste at jeg ikke ble noe bedre av å ligge hjemme og kjenne godt etter hvor vondt det var. Jeg ble ikke noe bedre i ryggen av å gå på jobb, men jeg unngikk den nedadgående spiralen som fører mange sykemeldte ut av arbeidslivet. Psyke og soma hører nært sammen, og selvtilliten og selvbildet tåler dårlig trykket av å både være utenfor og å ha det vondt. Har man annet å tenke på kjenner man ikke så godt etter hvor vondt det er heller.

For svært mange vil innstramminger i sykemeldingspraksisen være et eksempel på at man må være cruel to be kind.