Kjellerviner i juli

2010 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Grosses Gewächs

Dyp gyllen farge - et tydelig aldringstegn (se bildet). 2010 er en årgang i Tyskland som fikk stor åtgaum for syren, men den skjærer litt i denne vinen. Som et barberblad. Kunne man skrudd den ned noen hakk ville denne vinen vært helt super. På nesen er det litt epleskrott til å begynne med, men legger seg fort ned for å bli bare nok et element i kompleksiteten. Ellers har vi bakt sitrus og urter. Delikat vin i munnen, men syren merkes godt - som nevnt. 

Jeg hadde tenkt å holde på 2010-årgangen fra Tyskland siden syren er så skarp, men jeg konkluderer nå motsatt: Syren forsvinner jo ikke, mens frukten helt klart vil gjøre mindre av seg med årene. Det er best å drikke opp, og å holde seg unna de syresterke årgangene (jeg kjøpte bare to flasker tysk Riesling fra 2021, og det var denne vinen). 

88/100

2008 Pierre Damoy Chambertin Grand Cru

Hva skal man si? Dette var en helt ekstraordinær vin. Absolutt en av de beste jeg noen gang har smakt. En brun-oransje tone i kanten forteller on alder. Den har lag på lag av duft, med syrlige kirsebær, sopp, orientalske krydder, noe jordlig, lær, osv., osv. Både dybde og friskhet, eleganse, letthet, dybde og framfor alt harmoni. Dette er absolutt en av de beste vinene jeg har smakt noen gang. Kjøpt på Red & Whites "salg" i februar 2012 for 750 kroner. En virkelig helt ekstraordinær vin fra en produsent og en årgang som ikke skaper forventninger om dette, men Chambertin er viden berømt av en grunn. Jeg er glad jeg holder igjen på poengene slik at viner som denne kan få rettferdighet på poengskalaen. 

97/100

2013 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles

Lys og klar vin fra en årgang jeg ikke investerte så mye i, og som jeg kjenner lite til i moden utgave. Det var en kald vår med ujevn modning, en del styrtregn i løpet av sommeren, men der september - som vanlig -reddet det hele. På nesen kjente jeg kork. Det mente jeg i hvert fall, men en smak av vinen viste at det måtte være noe annet siden frukten var frisk, robust og helt intakt. Jeg klassifiserte det bedre etter hvert, som en tydelig vegetal tone. Vinen er elegant, mer Chambolle enn Nuits om man skulle navigere etter "læreboken." Og med mer varme i vinen kommer markjordbærene klart til sin rett. Flott vin, men noe på den grønne/vegetale siden i første aromabildet. 

88/100

THIS 100-POINT RATING SCALE

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-70)

Og denne tar jeg på alvor! 90 poeng, for eksempel, betyr "enestående" og ikke "utmerket." De vinene jeg vurderer med denne presumptivt presise skalaen er viner jeg har brukt mye tid og oppmerksomhet på, men tallene vil uansett bare gi en illusjon av presisjon. 

Kjellerviner i mai - del II

2002 Pol Roger Champagne Vintage Brut

En dypere gyllen farge, men langt fra ytre løkskall (som gammel champagne gjerne får). Energisk mousse, og duften er eple - til og med glasseple - og fersk aprikos. I munnen er det fylde i friskheten, og en skikkelig "drive" gjennom hele smakskurven. En tvers i gjennom kvalitetsvin som det var en dyp tilfredsstillelse å drikke.

Gjenkjøp? - En kasse, takk! 

2013 Domaine Marc Morey & Fils Puligny-Montrachet 1er Cru Les Referts

Flott sentralburgunder helt uten ukledelig eikebruk, smørmalt eller prematur oksidering. Tvert om, så er det harmoni, eleganse og en sømløs intensitet gjennom hele vinen som virkelig løfter sjelen og fremmer takknemlighet for å være i live og å ha sansene i orden. Denne vinen minner meg om hvor flott denne vintypen kan være, men en titt på polets nettside forteller meg at prisen fra jeg kjøpte den i 2016 har gått opp noe fryktelig. Fra 650 til 1045. Det er skrekkelig!

Gjenkjøp? - Javisst!

2008 Pierre Damoy Chambertin Grand Cru

Svært mørk til burgunder å være. Ble tatt for å være Barolo i første omgang, men dette er likevel umiskjennelig en burgunder, og usmiskjennelig en Grand Cru. Det siste merker man særlig på den intensiteten i frukten som bærer hele veien gjennom smakskurven. Det er som dreiemomentet til en stor gassturbin - fullstendig uimotståelig. Det er rødfrukt, men ikke med de høyeste tonene. Det er i det litt mørkere toneleiet, men også med begynnende skogsbunn. Strukturen er det ingenting å si på, men den skiller seg noe fra en Nebbiolo gjennom å ikke være så skarp i syren og i tanninene. Her hersker harmonien, men i et svært energisk og livaktig modus. For dette vidunderet betalte jeg bare 753 kroner i 2012 (Red and White hadde salg - kanskje for å kvitte seg med portefjøljen?). Damoy har ikke status til å ta de enorme påslagene (En Clos de Beze 2014 koster ca. 3000 i London), men bevaremegvel for en flott vin! Dessverre ser det ikke ut til at vinene til Pierre er å få i Norge lenger.

Gjenkjøp? - Igjen - en kasse!

2004 Pol Roger Champagne Vintage Brut

Mest sitrus på nesen, og bare litt modning på nesen. Merkbart annerledes enn 2002-årgangen (se over). Intens i munnen med god mousse. Sammenlignet med 2002'eren er det syren på denne som stikker seg ut, og selv om dette er en god vin og en god champagne, så er det igjen 2004-årgangens syre-dominans (over hele Europa, omtrent) som ødelegger det som kunne blitt en mer sømløs og tilfredsstillende opplevelse. 

Gjenkjøp? - Tror ikke det. 

2008 Etienne Sauzet Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrières

Omtrent akkurat som du håper en hvit burgunder skal være etter et passe opphold i kjelleren (denne fra mars 2011). Harmoni, eleganse og kontrollert fylde med intensitet og ettertrykk. Den sto seg meget godt mot to andre og gode hvite burgundere som ble servert samme kvelden (men som ikke var mine). (Denne drakk jeg også omtrent på dagen syv år tidligere.)

2005 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Argillières

Mellomdyp farge - langt fra de mest ekstraherte burgunderne. Dufter flott av delikat rødfrukt og litt skogsbunn, og man aner kanskje også at den har vært fatdominert i sin ungdom. Men nå er det bare et lite bidrag til kompleksiteten. Også i munnen er det eleganse og klarhet, og det er godt driv i smakskurven hele veien - uten at det er helt på nivå med Grand Cru'en over. En flott og moden 2005'er. Kjøpt for 570 kroner i november 2007.

Gjenkjøp? - Ja. 

P: "Gjenkjøp" er et mål på om jeg ville kjøpt den dersom jeg da visste hvordan den smakte da jeg mente den var klar til å drikkes. Det er ikke en "løp og kjøp" melding til meg selv. 

Gevrey-Chambertin - og selveste Chambertin 2013

Dette er siste innlegget fra Vitis-smakingen av røde burgundere i 2013-årgangen. Jeg hekter på selveste Chambertin Grand Cru på Gevrey-Chambertin flighten her. (Bildet: Cellartracker.com) 

D. Bachelet Gevrey-Chambertin Vielles Vignes 2013

Dette ble en av kveldens mest særpregede viner, men ikke på en god måte. Duft av støv, skiklister og litt tjære. Kanskje også grønn paprika? Ganske vegetal i stilen, og det er mulig det har vært stilker i fatet her ja. Likevel bra frukt, balansen og lengde - men det er dyrt (750 kr.) for noe som mest minner om en god Cabernet Franc fra Loire. 

Denis Bachelet er nærmest en kultprodusent, og vinen ble ganske fort utsolgt. Basert på dette ene eksemplaret er jeg glad jeg sparte pengene. Men her er et annet syn på denne vinen. 

Tortochot Gevrey-Chambertin Champerrier Vielles Vignes 2013

Her er det vinstokker plantet i 1920 som står for materialet. Mitt notat er ganske kortfattet: flott høytonet rødfrukt. Mest burgundersk av alle disse vinene.  

Faiveley Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux-Saint-Jacques 2013

Mørkest av disse vinene, og her er det mye stoff. Duft av orientalsk krydder, men det er i munnen den skiller seg mest ut. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en så tydelig demonstrasjon av hva mouth coating betyr. Vinen dekker hele munnhulen - på en fyldig, fast og meget god måte. Den biter seg godt fast med sine myke tanniner, og minnet om den er fremdeles meget levende. 

Tenke seg til at noen kunne finne på å velge Bachelet-vinen? Det er bare 30 kroner mer for denne.

Tortochot Chambertin Grand Cru 2013

Duft av krutt og fjøs - det er nok noe svovling her. Tett farge. Det er harmonien som utmerker denne vinen. Konsentrert uten å bli tung. Svært lang ettersmak. Rett og slett en knallvin. Det var et godt valg å heller kjøpe denne og la den være alene i en flight, enn å bruke pengene på to andre mindre eksepsjonelle viner. 

En flott avslutning på en meget vellykket smaking. (Om jeg så får si det selv.)

SN: Ekslusive viner

En kveld med gode venner, strålende viner og en generøs vert resulterte i inntrykkene under. Det vil være å ta det litt langt å kalle dem smaksnotater for ingenting ble nedskrevet der og da. Vinene var mange, og inntrykkene likeså, så i når jeg skriver dette i etterhånd er det mer de varige inntrykkene og bedømmelsene som sitter igjen.

Krug NV Champagne
Kjøpt samme dag av verten. God. Røyk og epler, utvikler seg godt i glasset og litt utover kvelden. Flott vin som ventelig er fra denne produsenten, men de siste slantene som gikk med var ikke like bra som:

Champagne Cuvée Winston Churchill 1999 (Pol Roger)
Jeg likte denne bedre, faktisk, og mer og mer utover kvelden når jeg kom over en slant. De som sist var bortom denne vinen skrøt av den.

Riesling Vendage Tardive 1988 (Hugel)
Dette var mitt lille bidrag til kveldens portefølje. Dyp farge, og til å begynne med var den litt ram i ettersmaken. Moden vin, men pussig nok ble den bedre og bedre utover kvelden. Den siste slanten smakte jeg ca. to-tre timer etter at den ble åpnet, og da var det ingen bitterhet - men en sømløs fylde og et blomsterpreg over skifer i duft og smak.

Bernkasteller Lay Riesling Auslese GK 1993 (J.J. Prüm)
Her har jeg ikke så mye å si. Skikkelige saker og etter årgangen bedømt frisk og god Riesling. Litt svovelsniff, mener jeg. Ikke at det er helt ukjent når det gjelder denne produsenten.

Riesling Achleiten Smaragd 2002 (Prager)
Her gikk jeg rett på Chablis - trolig en Grand Cru ut fra en viss fedme. En av de andre gikk for Chenin Blanc på høyt nivå, mens alle vi andre holdt på Chablis. Min erfaring fra tidligere er at Achleiten ikke bryr seg så mye med druesorten - om det er Grüner Veltliner eller Riesling er underordnet, for det er vinmarken som manifesterer seg. Mineralsk. Utrolig mineralsk. Solid, nesten litt salt. Lang og intens. Achleiten og Prager er en kombinasjon som slår!

Chablis Grand Cru Les Preuses 2002 (Dauvissat)
Her var i alle fall min bedømmelse korrekt. Til å begynne med duftet den ost. Peccorino, for å være mer presis, men det "blåste av". I munnen fikk man en svært markant mintpreg, i tillegg til de mer kjente sitrus og mineralske tonene. Flott vin, men for ung. 2001 som jeg åpnet fra egen kjeller for en tid siden var strålende. Hvis oksidasjonen holder seg unna er det bare tiden som trengs for denne vinen også.

Goldert Clos St Imer La Chapelle Gewurztraminer 2005 (Burn)
Min begeistring for druetypen har vært lett å kontrollere. Jeg kan ikke fri meg fra at viner av denne druetypen (uten lang lagring) dufter intenst av min forlengst avdøde mormors badesalt. Intens og kjemisk roseduft. Men her er også syrene med, og vinen får en balanse som er sjelden kost for denne druetypen. Fyldig, så klart, og forførende. Ikke plump i det hele tatt. Produsenten er ikke å få i Norge, så min beholdning av Gewurztraminer i kjelleren vokser neppe ut over to flasker med det første. Satt som et skudd til vertens strålende utvalg av oster, forresten.

Château Margaux 1986 (Bildet)
Lite av lærebokens fiolduft, men en fantastisk kraft, dybde og harmoni her. Dette er saker man kan sitte og undres over en hel kveld. Det er også det man BØR! En fabelaktig vin som ikke på noe vis har nådd sitt optimum.

Jeg ble vinnerd for sent, eller har jobb i feil sektor og bransje, til å ha råd til å utvikle en forståelse av Bordeaux på dette nivået. Men det er ikke vanskelig å forstå at dette slår inn på den vinøse seismografen som et av de riktig store skjelvene.

Château Cos d'Estournel 1985
Flott vin, og mer eller mindre på sitt optimale sted i utviklingskurven (men Bordeaux på dette nivået er lenge i den fasen). Faller gjennom kvalitetsmessig i forhold til Margaux - men vinner på å være mer utviklet. Likevel: urettferdig å måtte stille i heat med Margaux 1986.

Chambertin Clos de Beze 2001 (Rousseau)
Første gang jeg har smakt vin fra denne vinmarken (også godt utenfor innkjøpslisten til offentlig ansatte akademikere). Litt vel mye eikepreg (high toast) til at jeg tar slår stiften, men dufter etterhvert mest av kirsebær og underskog. Fabelaktig smidighet, kraft og lengde. Flotte greier - og ingen tegn til årgangens slitenhet. Det er nok nivået som manifestererer seg.

Barolo Serralunga 1999 (G. Rosso)
Kom nok litt i skyggen av vinene over, dessverre, men ut fra "egne forutsetninger" var dette en moden og flott vin.

Château Doisy-Daene 2005 (Barsac)

Dette kan være en av de bedre søte viner jeg har smakt. Det ble etterhvert en god del viner, og det er ikke sikkert vi fikk konsentrert oss tilstrekkelig om alle. Særlig de siste.

D'Olivieros Verdelho 1988 (Madeira)

Jeg har ikke god nok peiling på vintypen til å yte denne noe som minner om rettferdighet, men god var denne også.

An embarrassment of riches, som man sier. Det var gode viner, og det kan være at jeg har glemt noe.

Heldigvis spyttet jeg som en Llama med mindre jeg spiste, så jeg kom greit fra det helsemessig. Men inntrykkene fra de tre siste rødvinene i uthevet skrift over slo effektivt i hjel alle muligheter for detlajerte minner av vinene etter.