Exit Gaddafi

Det er en fornøyelse å avslutte mine mange innlegg om Gaddafi og Libya, men jeg noterer samtidig med beklagelse at han ikke ble tatt i fangenskap og stilt for retten. Det er allikevel vanskelig å føle noe annet enn lettelse over at han er borte. 19. mars skrev jeg at "Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten," og det at han er død gjør kanskje sitt til at frykten fra 42 år med diktatur kan slippe taket? Selv om sjansene for hans retur til makten etter en rettssak ville vært mikroskopiske, skal man ikke bagatellisere den angsten som har bitt seg fast i befolkningen.

At Overgangsrådets rapporter om hans endeligt synes å være feilaktige anser jeg som en mindre forseelse all den stund hendelsesforløpet neppe er helt klart for noen. Han var i live, og så var han død, og krigens tåke hviler over det hele til tross for noen svært forvirrende videosnutter.

"Alle" ønsker en fredelig og demokratisk utvikling for Libya, men ingen av oss vet noe om fremtiden. Det er lett å glemme at demokrati er en krevende styringsform som forutsetter langt mer enn frie valg. Tillit er en avgjørende faktor, og et nøytralt og velfungerende statsapparat er en forutsetning. Gaddafi hadde ikke noe statsapparat. Alt av institusjoner må bygges opp fra grunnen - inklusive en fri og selvstendig presse.

Noen faktorer taler til landets fordel: oljepenger og en liten befolkning. Dessverre er pengene også en faktor i den store plagen for slike land: korrupsjon i ulike former. Det vil kreve mye bygge opp landet, men med Gaddafi-klanen ute av bildet kan det i alle fall ta til.