Exit Gaddafi

Det er en fornøyelse å avslutte mine mange innlegg om Gaddafi og Libya, men jeg noterer samtidig med beklagelse at han ikke ble tatt i fangenskap og stilt for retten. Det er allikevel vanskelig å føle noe annet enn lettelse over at han er borte. 19. mars skrev jeg at "Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten," og det at han er død gjør kanskje sitt til at frykten fra 42 år med diktatur kan slippe taket? Selv om sjansene for hans retur til makten etter en rettssak ville vært mikroskopiske, skal man ikke bagatellisere den angsten som har bitt seg fast i befolkningen.

At Overgangsrådets rapporter om hans endeligt synes å være feilaktige anser jeg som en mindre forseelse all den stund hendelsesforløpet neppe er helt klart for noen. Han var i live, og så var han død, og krigens tåke hviler over det hele til tross for noen svært forvirrende videosnutter.

"Alle" ønsker en fredelig og demokratisk utvikling for Libya, men ingen av oss vet noe om fremtiden. Det er lett å glemme at demokrati er en krevende styringsform som forutsetter langt mer enn frie valg. Tillit er en avgjørende faktor, og et nøytralt og velfungerende statsapparat er en forutsetning. Gaddafi hadde ikke noe statsapparat. Alt av institusjoner må bygges opp fra grunnen - inklusive en fri og selvstendig presse.

Noen faktorer taler til landets fordel: oljepenger og en liten befolkning. Dessverre er pengene også en faktor i den store plagen for slike land: korrupsjon i ulike former. Det vil kreve mye bygge opp landet, men med Gaddafi-klanen ute av bildet kan det i alle fall ta til.

Libya

Historien gjentar seg ikke. Libya er ikke Irak, for i Libya har folket selv vært i førersetet selv om hjelpen fra NATO har vært nødvendig. Likevel: det jeg sa tidlig om at Libya hadde alle forutsetninger for å bli en suppe behøver ikke ende i en rett av den art jeg forestilte meg. Men likevel:

• foreløpig vet visst ingen hvor Gaddafi befinner seg. Noen avklart situasjon vil man ikke få før han er lokalisert - død eller levende.
• ingen har noen klar formening om hvilken rolle stammer eller kulturforskjeller mellom øst og vest i Libya vil ha for samholdet i landet.
• Libya har olje, men regionen behøver antakelig assistanse utenfra for å stabiliseres. EU og USA er nede for telling økonomisk, kanskje Kina vil spille en rolle her. Det vil være en vekker for EU å eventuelt få Kina som betydelig aktør så nært på sitt eget område.

Alt tyder på at Gaddafis dager som diktator i Libya er over, og det var, som jeg tidligere har pekt på, et nødvendig resultat av borgerkrigen. Det behøver ikke bli noen suppe i Libya, og alternativet i vinter var dårligere. Hvis NATO og FN hadde latt erfaringene fra Irak styre handlingene - eller helst mangelen på handlinger - så hadde Gaddafi massakrert Benghazi, slått ned opprørerne, og fått fornyet selvtillit som despot og horn i siden til den vestlige verden. Områdets andre diktatorer, som Assad, hadde vært mer brutale med å slå ned opprør i egne land. Det tjener Norge til ære at vi deltok i NATO-operasjonene i landet, for det var ikke klart den gang at assistanse fra luften alene ville holde til noe annet enn å forlenge konflikten.

Det var denne gangen Europa, og særlig Storbritannia og Frankrike, som drev fram en kraftfull respons utenfra. Kan disse klare å drive fram et internasjonalt klima der et samlet og demokratisk Libya kan finne sin plass og bli et forbilde for regionen? Jeg tillater meg å tvile - men så langt har det gått bedre med Libya enn jeg fryktet i vinter.

Libya og NATO

Da jeg for tre måneder siden skrev om Libya fikk jeg mer rett enn jeg ønsket. Det ble en skikkelig suppe, og slutten MÅ bli at Gaddafi går fra sin post. Grunnene ga jeg da, men de kan godt gjentas:

• En Gaddafi med makten vil bli en svært stor utfordring for alle nasjoner lokalt og internasjonalt. Det har han vært før - gjennom støtte til internasjonal terrorisme - og det vil han helt sikkert bli igjen.
• Hvis Gaddafi får sitte, vil han være en inspirasjon for alle diktatorer i denne og andre regioner. Hvis man bare er hensynsløs nok får man beholde makten.

For en drøy uke siden begynte USA og Storbritannia å bruke sine Apache helikopter i striden (Bildet: Apache Longbow). Disse er svært presise og effektive våpen, men  fortutsetter også at man allerede har et betydelig overtak i striden. Overtaket har nok vært der en stund, men siden man ikke skal sette tropper på bakken fratar man seg selv muligheten for å avslutte striden også. Det hele trekker ut.

På en måte kan det være greit: da slipper man i det minste å å presentere et alternativ. Felles for mange stater med diktatorisk styre er at mer organiske prosesser i samfunnet gjøres umulige gjennom undertrykkelse, og det er kun diktatorens voldsapparat som holder dem sammen. Det betyr at de er helt uforberedt på hva som skal komme den dagen diktatoren er borte. Det så vi i Irak, og de kan vi godt komme til å se i Libya.

Så hva skjer i Libya? Jeg tipper at det eneste som på kort sikt kan få en avslutning på stridighetene er at Gaddafi blir tatt av dage. Skal det skje fra NATOs side må man ha god etterretning, og i praksis en sviker i hans innerste krets. Mer sannsynlig er det at den innerste kretsen tar saken i egne hender.

Men en skikkelig suppe er det, og det vil det forbli en god stund til. Selv om Gaddafi er borte.

Den Arabiske Liga og Libya

Amr Moussa (bildet), lederen i Den Arabiske Liga, splitter koalisjonen mot Gaddafi på konfliktens første dag. Det lover ikke godt. Mine forutsigelser i går, om dette blir en suppe, fortoner seg raskt som en ganske mild versjon av sakens realiteter.

Moussa, som forventes å stille til valg som president i sitt hjemland Egypt, sier at Ligaen bare ønsket et flyforbud, ikke angrep mot styrker på bakken. Det er lett å forstå at de nå presiserer dette, men ikke lett å forstå at de så ut til å støtte FN-vedtaket.

Den Arabiske Liga er ikke akkurat noen spydspiss for demokrati og menneskerettigheter. Medlemslandene er for det meste diktaturer med ulike grader av undertrykking av sine folk. Det overrasket meg at de syntes å gå inn for FN-resolusjonen - men nå ser vi jo at de heller ikke gjorde det.

Medlemslandene kunne umulig ønske utenlandsk inngripen til fordel for krefter som ønsker demokrati og menneskeretter i ett av deres medlemsland. For hvor skulle dette stoppe? Regime etter regime som sitter i rådet ville falle.

Men nå vil Gaddafi vinne sin første store propagandaseier, og bare vent: snart har vi anti-amerikanister her hjemme på krigsstien også.

Libya igjen

Den pågående krigen i Libya har alle ingredienser som trengs for å lage en skikkelig suppe. Det gjelder ikke bare de pågående kamphandlingene i Benghazi og andre steder, men også sluttspillet og etterdønningene. La meg ta sluttspillet først.

Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten. Hvis han og sønnene blir sittende, enten i et rest-Libya eller et komplett land som grensene er nå, vil man måtte påregne det følgende:

• Resultatet vil være en grei oppskrift til alle sittende diktatorer i denne regionen og utenfor. Bare man er rå og brutal nok kan man beholde makten ("Mubarak var bare en pyse, og se hvordan det gikk!"). Innleide tropper fra andre land for god betaling er også et suksesskriterium. Diktatorer lærer fort.
• Vestlige land tør ikke eller kan ikke lenger intervenere på bakken, og diktatorer vil lett kunne legge opp strategien etter dette.
• Gaddafi vil ikke ha noe å vinne på å opptre "dannet" i det internasjonale selskap, og vil sponse det som finnes og foreløpig ikke finnes av terrorister med vesten som fiende.

Derfor må alliansen mellom Den Arabiske Liga og NATO lykkes også på bakken, og ikke bare med å slå ut luftvåpenet som Gaddafi nå disponerer over. Hvem skal gå inn på bakken og sørge for at det skjer? Det er det nok mange som lurer på for tiden.

Etterdønningene vil også ha mange fine ingredienser for å lage en suppe. La meg bare nevne en:

• Det er uklart om Libya vil ha nok "lim" til å holde det sammen. Foreløpig synes dette lite belyst, men jeg blir ikke beroliget av at nesten alle Libyere som uttaler seg om situasjonen og om Gaddafi bruker ordet "stamme" eller "stammer" svært ofte. Libya ble vel en stat under koloniveldet, og har blitt holdt sammen av hær og sikkerhetspoliti. Gaddafi har vært påpasselig med ikke å bygge opp et statsapparat, og det vil gjøre "det nye Libya" til et vanskelig prosjekt.

Men likevel: prisen for ikke å gjøre noe ville vært for stor. En triumferende Gaddafi ville, som nevnt, vært et lysende eksempel for alle diktatorer. Opprørerne som ventet seg hjelp fra vesten ville ropt om hykleri, og lett kunne skifte over til bin Laden. Bosnia, og vestens manglende intervensjon der til å begynne med, rekrutterte beviselig mange terrorister.

Som så ofte ellers i internasjonale konflikter: you're damned if you do, and damned if you don't. Det jeg lurer på nå er hvem som vil gå inn på bakken for å knerte Gaddafi. Han har sagt at han vil dø i Libya, men ingen har noen grunn til å tro på noe den mannen sier.

Kina og Libya

Kina har i FNs sikkerhetsråd stemt for å sende Gaddafi til den internasjonale domstolen i Haag, og for at hans penger i utlandet skal fryses. Ikke at dette vil ha særlig stor betydning for utviklingen i Libya, men det kan ha mye å si for verdens beskaffenhet framover.

Det er liten grunn til å tro at Kinas støtte til dette har vært særlig entusiastisk. I 1989 var Kinas ledere i samme posision - på mange vis - som det Gaddafi er nå. De beordret å skyte demonstreranter på Tiananmen plassen. Kinas ledere skjøt også på sitt eget folk - handlinger de nåværende lederne vil ha Gaddafi til Haag for.

Dette er strålende nyheter, for det vil ikke være så lett for det kinesiske lederskapet å komme seg unna denne forpliktelsen på internasjonale regler for handlinger overfor eget folk. Dette er ikke interne anliggender, synes Kina nå å mene, for dette kan man holdes til ansvar for overfor det internasjonale samfunn. Det er en tydelig holdningsendring fra den kanten. Kan fredsprisen allerede ha gjort sin virkning i Beijing?

Kanskje er den perioden da Kina ville massakrere egne innbyggere som protesterer over? Vi vet ennå ikke, men dette er et tegn man bør merke seg.

Kina kan også ønske å posisjonere seg i regionen. Når, evt. hvis, diktaturene faller i de arabiske landene bør verdenssamfunnet bidra med en slags "Marshallplan". Det er bare en hake ved det hele: de fleste vestlige demokratier sliter med nesten uhåndterlige budsjettunderskudd og statslån. Den store kreditoren i verden er Kina, men deres entusiasme for demokrati er begrenset. Alt henger sammen med alt, og Kinas globale interesser kan på sikt spille en like stor rolle for utviklingen i landet som Fredsprisen til en dissident.

Gaddafi - gal hund eller slu rev?

Det er vanskelig å finne noe å like ved Muammar Gaddafi, Libyas inntil videre diktator. Men alle som sier at han er gal tar feil. Hans diktatur er uberegnelig, teatralsk, hensynsløst, løgnaktig og mye annet man ikke liker, men det er likevel en oppskrift på vellykket konservering av maktposisjon.

De to hovedpillarene for å bevare diktatorisk makt er på plass: en personlighetskult og frykt. Frykten for utlendinger og imperialister har han gitt jevn og god næring i over 40 år. De nye figurene på scenen er islamister og narkomane - som har fått deler av skylden for opptøyene. Da han for et par år siden besøkte Italia - den gamle kolonimakten i Libya - på en forsoningstur, så han ut som han hadde ramlet av scenen i en operette. Fargekart på uniformen - men også et bilde av en opprørsleder som tidlig på 30-tallet var blitt hengt av italienerne. Publikum var ikke italienerne eller vesten (som naturlig nok lo av det hele), men folket hjemme. Her var den struttende lederen av den permanente revolusjon. Italia betalte ca. 30 milliarder kroner i kompensasjon og beklaget koloniseringen, mens Gaddafi ga Italia fortrinnsrett ved utbygging av infrastruktur i Libya ("velkommen tilbake").

Verden har ledd av Gaddafi som har gitt 500 italienske prostituerte Koranen i gave, forlangt å sette opp telt i Central Park når han besøker FN, og i samme organ foreslått å avskaffe Sveits. Men alt dette har vært for innvortes bruk i Libya. Det var det helt klart også å fly inn en flylast med kameler til et møte med alliansefrie land i Jugoslavia slik at han kunne ha fersk melk hver dag.

Hans grønne bok, islamsk sosialisme, er som så mye annet av sitt slag utelukkende beregnet på å holde folk nede og sin egen makt oppe. I 1996 beordret han en massakre på 1200 politiske fanger i et av sine fengsel, og hans bruk av terror i utenrikspolitikken innrømte han jo til slutt selv også. Hvorfor skulle han ikke det? Det viste jo bare hans makt ute som hjemme. Da det passet hans maktspill kom innrømmelsene, og han fikk innrømmelser tilbake som var mye mer verdt.

Komikken er det vanskeligere å se i disse dager. Det er den underliggende volden i et diktatur som nå kommer frem, og Gaddafis sanne ansikt vises i all sin gru. Her hjelper det ikke med ansiktsløftninger. (Robert Fisk i The Independent: "Only a few days ago, as Colonel Muammar Gaddafi faced the wrath of his own people, he met with an old Arab acquaintance and spent 20 minutes out of four hours asking him if he knew of a good surgeon to lift his face. This is – need I say it about this man? – a true story."

Keiseren har ikke bare mistet ansikt, han er også naken. Når frykten er borte er det bare naken vold igjen, og nå bomber han sitt eget folk. Gjemt bort i en liten setning i Robert Fisks artikkel finner vi en listig liten formulering: "Gunfire and flames and cellphone screams; quite an epitaph for a regime we all, from time to time, supported." Nei, Robert Fisk. "We all" gjorde ikke det. "We all" er kanskje venstreorienterte vestlige journalister som Fisk, men ikke ta meg med. De fleste på høyresiden i vesten har hele tiden gjennomskuet dette grusomme skuespillet - og ikke bare "from time to time".