tirsdag 17. november 2009

Politikk og personlighet - del X (Utenriks)


Da jeg var ung politikk-nerd var jeg og mine like politisk interesserte venner (av ulike politiske sjatteringer) skjønt enige om at den eneste ministerposten vi virkelig drømte om var Utenriksminister. Jeg har vanskelig for å tro at mange unge politikerspirer sikler etter den posten i dag. Som vi skal se hadde utenrikspolitikken mye å si for min politiske utvikling.

I en utveksling på Facebook for kort tid siden mente en av mine gamle klassekamerater fra Videregående at overgangen fra venstresosialist til Høyremann lett kunne forklares med mer penger og murens fall. Som forklaring har den bare en fordel: enkelheten.

For det første: folk liker sitt ståsted, og jo mer politisk interssert man er jo mer er det del av den historien vi spinner om oss selv. Så også med meg. Politisk ståsted blir en del av identiteten. Folk har også svært utviklede evner når det gjelder å bortforklare det som ikke passer med de oppfatningene vi er nærmest knyttet til, så murens fall var en filleting i den sammenhengen. Det var få ledende kadre i SV som forlot partiet av den grunn.

En forklaring har jeg allerede gitt i denne serien: skiftet av miljø. Det blir enklere å endre syn når man ikke lenger omgås med gjengen. Men det forklarer ikke hvorfor endringen skjer i utgangspunktet. Indre og ytre dissonans, det at ulike deler av det man står for og mener ikke lenger henger sammen, og at det ikke står seg mot virkeligheten. Det er slik jeg helst vil forklare det, og det er her utenrikspolitikken kommer inn igjen.

Da jeg ble med i SV var det for en vesentlig del begrunnet i den kalde krigen. I 1977, da jeg ble med i SV, var en mulig riksrett mot Berge Furre og Finn Gustavsen aktuell og noe som engasjerte en 15-åring. Da jeg kom på sesjon valgte jeg også å søke fritak fra militærtjeneste, og SV var et naturlig valg for pasifister.

Men utover 80-tallet begynte plagene. Da general Galtieri og co invaderte Falklandsøyene var jeg helt og holdtent på Britene og Mrs. Thatchers side. Det passet seg ikke for en SVer. Jeg mente at diktatorer som mot innbyggernes ønsker tusker til seg noen øyer fordi de ligger i nærheten fortjente juling. Og det fikk de. Min pasifisme var svekket.

Da Saddam Hussein gikk inn i Kuwait og annekterte landet 2. august 1990 (det var DA Gulfkrigen begynte, og ikke da de allierte slo tilbake[Illustrasjonen over er av Operation Desert Storm]) var jeg av den klare oppfatning at Irak måtte slås tilbake snarest, mens norske venstreorienterte var klart imot militær inngripen - og det var mange innen Arbeiderpartiet også. Det ble veldig klart for meg at jeg ikke kunne stå for noen mellomposisjon i vesentlige utenrikspolitiske saker. I 1990 var det forlengst klart at det syn SV og jeg hadde hatt på den kalde krigen og forholdene i Øst-Europa var uholdbart: vi hadde bare bidratt til å legitimere undertrykkelse og et umenneskelig system. Jeg var mer enn klar til å gå linen ut og støtte det partiet som klarest hadde en vest-orientert utenrikspolitikk: Høyre.

Da tok jeg også konsekvensen av mitt endrede syn og søkte meg over til militærtjeneste. Når prinsippene fører til konsekvenser man ikke kan stå for, er det prinsippene som må vike. Mitt eksplisitte syn og mine dypere holdninger var igjen i balanse.

2 kommentarer:

kds sa...

"Jeg skriver en blogg. Hvor mange n-er er det i annekterte?"

Ole Martin Skilleås sa...

Intet er nytt under solen:

Karakterbok for 3. klasse: "Ole Martin er over middels i lesning og matematikk, som begge faller mye lettere enn rettskrivning".

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...