torsdag 31. januar 2019

Kjellerviner i januar


2011 Domaine Huet Vouvray Sec Clos du Bourg
Dufter våt ull og limekompott. Ikke at jeg noen gang har spist sistnevnte rett, eller observert at den i det hele tatt finnes, men det må være slik den dufter. Klar og tydelig syre, men med økende temperatur blir dette meget bra og passe fyldig. Her kan man godt være generøs med tempereringen, og heller kjøre den tett opp mot gammeldags romtemperatur for å få mer frukt og fylde inn i ligningen. For syren er markant. Flott vin til smaksrik fiskerett.

Gjenkjøp? - Helt klart!


2012 Lucien Muzard Santenay 1er Cru Clos de Tavannes
Det er første gang jeg smaker denne årgangen etter at den var fersk, og etter denne flasken å dømme er dette gode greier. Mørk farge, men klar på burgundervis. Duften går i retning jord og frisk og sprø rødfrukt. "Sprø" fordi det er en klar og litt sprø tone i frukten, og jeg ikke finner noen andre adjektiver som kan passe. I ettersmaken er det et tydelig preg av urter. Nesten litt uforløst, men uten å være umodent. Vinen står seg meget bra i dag, med en hovedvekt på den fine frukten som nettopp synes å ha nått modning.

Gjenkjøp? - Absolutt! Santenay er en perle.

Exton Park Brut NV kr. 370

Lys gul på farge. Heftig mousse - glassene bobler nesten over. Dufter mest av sitron, men også av blomster. Herlig vin, med sødme som balanserer den heftige syren. Men når man vet hvor mye syre og dosage det er her, så er det lett å få fornemmelsen av at det henger tunge lodd i hver sin ende av smaksbalansen. Både syre og sukker ligger på rundt 10 g/l. 60% Pinot Noir, og resten Chardonnay. (Bildet: Exton Park Estate - ca. en mil fra der jeg var mange helger under mitt opphold i England 1988-93). 


Dyp rød, nesten svart. Flott frukt og dybde i munnen. Saftig, men fast, og skjuler sine 14,5% alkohol med stil. Faugères er en appellasjon med stort potensiale, og flotte viner. Dette er ikke noe unntak, og Valken har flere på lager. 95% Syrah, og resten Grenache. Produksjonen er på bare 2.500 flasker


2007 Château de Puligny-Montrachet Meursault 1er Cru Les Perrières
Fortsatt lys, og fargen forsikrer meg derfor om at den ikke er prematurt oksidert. Duften er etter oppskriften: sitrus og fat, uten at fatpreget på noe vis er påtrengende. Lekker i munnen, med et i hovedsak friskt og kjølig preg. Lite fedme her. Kanskje et lite innslag av sopp, men i all hovedsak en relativt lite utviklet Meursault av den moderne typen. (Moderne i Meursault betyr frisk og mineralsk, ikke fet og nøttepreget).

Gjenkjøp? - Ja. Røverkjøp til 291 kroner.  

2005 Patrice Rion Gevrey-Chambertin Clos Prieur
Ganske dyp farge, noe som hører årgangen til. Duften går mest i retning modne bringebær og litt fat. I munnen er den svært så "savoury". Frukten er ikke så imponerende som på mange andre viner fra årgangen, men syrene og lengden er det klasse over. Blir sittende å smatte og svelge. Flott landsbyvin.

Gjenkjøp? - Ja. 

tirsdag 29. januar 2019

Beaujolais


Dufter intenst av rødfrukt, først og fremst jordbær og tyttebær. Saftig og deilig i munnen som Grand Cru Beaujolais skal være. Smakskurven avbrytes litt for tidlig. Ikke dramatisk tidlig, men litt skuffende tidlig. Mye Saint Amour (bildet) er dårlig fordi den ikke behøver å være god for å selge (tenk Valentindagen og det faktum at denne Cru'en kan selges en måned før de andre på grunn av 14. februar), men dette er en lekker vin. 


Mørk farge, herlig duft av morellstein. Lekker, saftig og fast i munnen. Flott vin, rett og slett. (Smakt i heimen nylig, og ikke på en smaking i oktober som de to andre.)

Mer nedtonet frukt på nesen. Dypere toner av jordbær enn vinen over. I munnen er den også en mer "normal" rødvin, og ikke så tydelig en Beaujolais Cru. Jeg syns vel ikke at denne vinen er verdt merprisen. Heller tvert om. Den treffer ikke helt planken, men kanskje den mest av alt behøver tid? 

søndag 27. januar 2019

Drømmesamfunn?

Jeg hadde mareritt her forleden. Når man våkner i aller av en drøm, så er det ikke alt som er klart og tydelig. Men her sto kjernen klart for meg, og det er først og fremst realismen som i etterkant har grepet mitt sinn. (NB: Illustrasjonen har ikke noe direkte med saken å gjøre)

Jeg var  journalist på besøk i et alternativt samfunn. Det lå i drømmen nær Trondheim, uten at det har noe med saken å gjøre egentlig. Samfunnet opererte utenfor storsamfunnet, men var ganske omfattende både i utstrekning og medlemstall. Slik sett omtrent som Amish i USA, men den indre orden lignet mer på et religiøst samfunn av typen vekkelseskristendom. Jim Jones og Jonestown er vel en parallel. 

Men det sentrale var at det ikke var religion som var samfunnets eksistensgrunnlag. Det var en kombinasjon av political correctness og veganisme. Selv det minste tegn til alt som kunne være støtende for enhver liten minoritet ble slått hardt ned på og straffet strengt. Etter å ha vært vitne til denne typen undertrykkelse, ville jeg vekk fra det hele. Jeg hadde fått nok. 

På veg ut og vekk møtte jeg en lys og fager kvinne som utviste påfallende interesse for meg. Det gikk gradvis opp for meg at hun var en honningfelle satt opp for å hindre meg i å komme meg ut og fortelle om det indre liv i dette undertrykkende alternative samfunnet. Skrekken fikk meg til å våkne. 

Det er i grunnen rart at et slikt samfunn ennå ikke har oppstått (såvidt jeg vet). Grunnene til i alle fall veganisme er gode og åpenbare, og siden det tar så lang tid å snu storsamfunnet til et mer bærekraftig alternativ vil det kanskje melde seg et behov for å stå frem med et tydelig alternativ og å gjøre det i fellesskap. 

Samfunn knyttet til en sak eller en livsstsil har lett for å bli ensartede, og gruppepresset blir fort betydelig. AKP (m-l) her i landet er et godt eksempel. 

Jeg er for skeptisk anlagt til å tro at jeg er sanndrømt, men det er ikke noe usannsynlig i opprettelsen av et slikt alternativt samfunn eller at det kan utvikle seg til å bli undertrykkende. Som før sagt: du leste om det først på denne bloggen. 

tirsdag 22. januar 2019

Lykke til!

Nå har ikke den nye regjeringen kommet ut på Slottsplassen ennå, men jeg vil gjerne få sagt at jeg ønsker Erna lykke til! Man skal alltid være forsiktig med hva man ønsker seg, for det kan hende man får det. 

Den forrige lederen av en firepartiregjering var en bonde fra Trøndelag. Vi fra den trønderske landsbygda, født før 1970, har erfaring med å bære staur. Det har ikke Erna, men hun har pågangsmot og sinnsro. Det kan hun få bruk for. (Foto: Oppland Arbeiderblad.)

mandag 21. januar 2019

Chablis Grand Cru


Dufter sitrus og voks. I munnen er den klar og fokusert. Den virker lett som en ballettdanser, men med styrke og smidighet i overflod. Den har dybde og fokus, og fremstår som en lovende vin. Men også Chablis har beveget seg opp i en prisklasse som svir. 

Det svir ikke mindre her. En tusenlapp for Chablis Grand Cru. Det er ikke så lenge siden det kostet ca. 400 kroner for en Grand Cru fra en av de beste produsentene. Nå har de gått over i luksussegmentet og holder selskap med Armanidresser og Breitling klokker. Akk ja. 

Grand Cru Moutonne, forresten, er produsentens monopol - et amfi der 95% er i Vaudésir or resten i Les Preuses.

Duft av krutt og sitron (ligger det en filmtittel her, kanskje?). I munnen er den intens. Enkel å identifisere som en vin av høy klasse - og det burde den jo absolutt være gitt prislappen. Men det som ikke passer helt inn i det bildet er at ettersmaken er litt kort. 

lørdag 19. januar 2019

Fransk Chardonnay 2016


Dufter moden grapefrukt og hvite blomster. Grei fylde, og fin syre i munnen. Det er også syrene den henger på i ettersmaken. Meget god vin til prisen! Dessverre bare tatt inn på ett pol, men det er jo bare å bestille. 

Dufter og smaker sitrussyrlig - ikke så langt fra sitronterte. Fylden er grei. Det som er verdt å bemerke er at det er lite annet enn navnet på etiketten som sier meg at dette er en vin fra Chablis. Og de er litt synd.

Av disse to er det klart den første vinen som er best i forhold til prisen. Et klart godt kjøp. Den andre er langt fra dårlig på noe vis, men lite stedegen og i sammenligning med den første er den rett og slett for dyr. 

torsdag 17. januar 2019

Hirsch California Pinot Noir


Slank stil på denne vinen - slankere enn de to jeg omtalte for noen dager siden. I munnen er den virkelig intens og tørr på en klar og tydelig måte. Dette er minimalisme med stil - men prisen er maksimalisme uten særlig stil. 

Fyldigere enn vinen over, og på frukten er det her tydelig bringebær. Intens vin som fremviser mer fatpreg enn vinen over. Gode greier, men stiv pris.

Dufter fioler og fat. Svært saftig vin. Den mest fullstendige og mest tilfredsstillende av disse fem vinene fra Hirsch. At det er den dyreste gjør lite når prisene likevel er så høye. Skulle jeg kjøpt noen av dem, så ble det denne. Hedonisme på flaske. 


tirsdag 15. januar 2019

Labour og Brexit

Det har åpenbart vært en god idé for Labour å sitte stille og se på at de konservative maler seg i stykker over Brexit. Men det er ikke til gavn for landet de så gjerne vil styre. 

Labour har hatt to år på seg til å komme opp med et forslag til hvordan UK skal gå ut av EU, og de har presentert absolutt null og nix. Det er en skandale, og det er bare den enda større skandalen som heter The Conservatives som har gjort at den ikke har kommet i fokus. 

Når sluttspillet for overgangsavtalen nå er i gang så vet vi hva som er Labours alternativ: politisk spill, og ingenting annet. De har ikke noe annet å by på. Nå er håpet å manøvrere seg slik at de kan få nyvalg, og snu Storbritannia i en radikalt annen retning

søndag 13. januar 2019

Utmelding av Røde Kors

Røde Kors har statutter. Der står det klart og tydelig:

"For å kunne bevare alles tillit skal Røde Kors ved konflikter ikke ta parti eller på noe tidspunkt la seg engasjere i uoverensstemmelser av politisk, etnisk, religiøs eller ideologisk karakter." (Uthevelsen er ikke min)

Deres Generalsekretær i Norge, pensjonert Generalløytnant Robert Mood, har åpenbart ikke fått med seg det. Han skriver et politisk innlegg i Morgenbladet  som man kan være enig eller ikke enig med. Men det er det som er poenget. Man skal ikke, på vegne av Røde Kors og uten noe vedtak, bruke sin posisjon til å fremme politiske synspunkt. 

Jeg er medlem i Røde Kors, og han skriver ikke på vegne av meg. Han engasjerer seg i uoverensstemmelser av politisk art og overskrider sitt mandat og setter Røde Kors i forlegenhet. 

Det vil si: jeg var medlem av Røde Kors. Nå har jeg stanset betalingen av medlemskapet mitt, og jeg blir ikke medlem igjen før de skaffer seg en Generalsekretær som har lest og skjønt sine egne statutter. 

Det er mye annet han ikke har skjønt også, men dette ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. 




torsdag 10. januar 2019

Slow Horses (krim)

Her går det ikke fort i starten, og det kan være lett å gi opp. Jeg holdt ut og det er jeg glad for. 

Denne boka ble begynnelsen på en serie, der den sjette boka kommer i løpet av dette året. Vi befinner oss i London, men veldig langt fra James Bond og hans like. Vi er i etterretningens personalmessige søppelbøtte der anti-heltene er svært så anti. Men det tar seg veldig opp.

Vi får en grundig innføring i karakterene som befolker Slough House, the "slow horses" som de blir omtalt av etterretningen forøvrig. Hit blir tjenestens fiaskoer flyttet for at de skal forstå at de er ubrukelige og si opp, men det er ikke alle som er like raske i oppfattelsen, eller som rett og slett pønsker på å finne en veg tilbake.

Jackson Lamb leder avdelingen, og han har vært i aktiv tjeneste under den kalde krigen. Uten ambisjoner om å komme tilbake i varmen, men med en suveren forakt for pult-rytterne og en sluhet av en annen verden, blir han etter hvert den sentrale karakteren i denne romanen - og i hele serien. Lamb er ikke lett å like, men han blir likevel en anti-heltenes anti-helt. 

Forbrytelsen som står i sentrum i boka er at en ung muslimsk mann blir bortført, og kidnapperne skal hogge hodet av han i løpet av et par dager sier de. Kan han reddes? Har etterretningens søppeldunk noe å bidra med? Hvem skal få æren av å lykkes, og hvem vil sitte med svarteper om det går til helsike?

Som skrevet: til å begynne med gikk det litt tregt, men etter midten var det full gallopp. Jeg skaffet meg kvikt neste bok i serien. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Alt har en ende

I pinsen var jeg på Skage kirkegård, der jeg hadde sommerjobb sju somre på 70- og 80-tallet. Jeg slo gresset, stelte blomster - og gravde en grav for andre. Flere ganger kunne jeg spilt sentrale scener fra Hamlet. Etter hvert "kan" jeg denne kirkegården. Jeg vet hvem som ligger hvor, og min egen familie kan jeg aller best. Her ligger Ole Svendsen Skilleås, og Svein Olsen Skilleås, og Svein Johan Skilleås - forfedre, og formødrer finner jeg også lett. Det gir en følelse av at slekt skal følge slekters gang, barna skal gravlegge sine foreldre. Sånn skal det være.

Men jeg kjenner andre graver også, og jeg tenker ofte på dem. B., f. 1962, d. 27/12 - 1975, er en av dem. Hun gikk i min klasse. Hun likte Rolling Stones - og ikke bare "Angie", og var en av de ytterst få jentene jeg syntes det var verdt å prate med. Før jul det året vi begynte på Ungdomsskolen ble hun påkjørt, og døde i romjula.

B., f. 1969, d. 1971 er en annen. Druknet i en kanal på Ny Jord, et par kilometer fra Skilleås. Nå når jeg har små barn selv blir jeg kvalm av frykt bare av tanken.

K., f. 1960, d. 1981. K. skjøt seg selv. Vi kjente hverandre, og hørte av og til på plater sammen omtrent tre-fire år før han tok sitt eget liv. Foreldrene kom og plantet og vannet blomster nesten hver dag, og jeg ønsker nå at jeg hadde hatt mot til å si at jeg ofte tenkte på han. Det gjør jeg fremdeles. Men hva kan man gjøre? Vise forståelse for de etterlatte, og minne dem om at man tenker på de døde, antakelig.

Det er mange flere som vekker sterke følelser også. En sjelden gang ser jeg for meg min egen. (Jada, dette begynner å bli riktig dystert, men hold ut. Det er en mening med det hele - om ikke med livet, så denne posten i alle fall.) I påsken 1971 fikk jeg hjernehinnebetennelse, feberkramper og hele pakken. I ettertid var det snakk om at det kanskje var viralt, og dermed ikke livstruende. Men jeg hadde godt over 41 i feber, så ufarlig var det ikke. Jeg husker jeg var hos legen på slutten av det tiåret, og ville vite hvordan det var stelt med meg den gangen - hva journalene sa, heller enn det minnet til de involverte hadde gjort det til. Legen forsvant, og dukket opp med journalen. Han leste, og jeg spurte: hvor nær var jeg? Han holdt opp tommel og pekefinger, og jeg kunne ikke se noe mellomrom fra der jeg satt.

Derfor er det viktig å minne meg selv på at jeg så langt har hatt over 36 år med ren bonus! Det har gått meg bra, og jeg har ikke mange tunge stunder, men alternativet fra 1971 glemmer jeg ikke!

Og hva så? Er det et liv etter dette? Noen ganger håper jeg det, men jeg tviler sterkt. John Stuart Mill håpet det ikke:

"It is not only possible but probable that in a higher, and above all, a happier condition of human life, not annihilation but immortality may be the burdensome idea; and that human nature, though pleased with the present, and by no means impatient to quit it, would find comfort and not sadness in the thought that it is not chained through eternity to a conscious existence with it cannot be assured that it will always wish to preserve". Essays on Theism 1889, p. 122.

søndag 6. januar 2019

To californiske Pinot Noir fra Hirsch


Pinot Noir fra Sonoma Coast. Den er ganske stum - både på nesen og i munnen. Minner litt om burgunder, men smaksprøven var ganske liten. Vinen er dyr, men gjerrig representant for importøren bidrar ikke til å øke sympatien for produktet. Jeg hadde i hvert fall ikke våget å betale så dyrt for en vin som ikke sier meg så mye, og som jeg ikke har erfaring med. 

Myk i alt sitt vesen. I munnen har den et ganske så ferskt preg. Men her merker man også godt tanninene. Alt i alt en meget lekker vin, en flott pinot. Men prisen er gruelig stiv. 

fredag 4. januar 2019

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

  • Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
  • Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
  • Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
  • Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
  • Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
  • Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.
Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.
  • Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
  • Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
  • Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
  • Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 
Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt. 

onsdag 2. januar 2019

To umake


Jeg prøver så godt jeg kan å finne interessante viner å sette sammen i disse innleggene, men av og til blir det et umake par igjen. Dette er ett av dem. 

Duften går i retning nøtter og lyng. Frisk i munnen, men mangler noe på fylden mener jeg. Det er ikke så lett å vurdere en vin som denne, for hva er målestokken? Den kommer fra Napa, California, og er laget av 60% Ribolla Gialla, 31% Friuliano og 9% Chardonnay. Den skal i alle fall ha for interessant druemiks, men prisen blir for stiv til at det er aktuelt å eksperimentere med innkjøp. 

Ganske lukket på duft, men en kan ane epler, muligens også nøtter. Ganske smal i anslaget. Frisk, men også uforløst. Mixen er 60% Pinot Noir og resten Chardonnay. Jaquesson gikk denne vinen en høy gang da jeg smakte dem på samme dag, men jeg har troen. Pol Roger kjøper jeg i alle årganger som kommer (nesten), og produsenten mener 2009 er klart bedre enn 2008. I øyeblikket har jeg fem årganger i kjelleren. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...