Kjellerviner i april

2005 Lequin-Colin Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Caillerets
Flott vin! Dyp gyllen som seg hør og bør en vin som snart er ti år. Dufter sitrus og litt allehånde, noe røyk, men det som kjennetegner den er en intensitet som varer gjennom ettersmaken. Den er frisk men samtidig fyldig. Jeg har smakt bedre Chassagne - men ikke til en slik pris. Dette er mer enn godt nok. Kjøpt i 2007 for 290 kroner.

2012 Weingut Ökonomierat Rebholz Muskateller Trocken
Nesen er svært floral med elderflower (litt usikker på hva det er på norsk). Duften er søtlig og intens med en undertone av druer (!). I munnen er vinen litt perlende - i alle fall i starten - men tørr og klar. Ettersmaken er lang og sylig. (Jeg betalte 226 kr. på spesialslippet 3. april, så den har bare såvidt vært innom kjelleren.)

Muskateller, Muscat, Muscat Ottonel, Gelber Muskateller osv. (den har ikke mindre enn 280 synonym) er en svært vanskelig drue å dyrke, og det er nok en årsak til at det er så lite av den å få kjøpt. Publikum vet heller ikke hva de får siden de ikke har noe kjennskap til den, så produksjonen blir liten og kjøperne en eksklusiv liten gruppe. Som jeg nå gjerne slutter meg til.

2006 Renato Ratti Barolo Marcenasco
Tett og mørk, og det dekker på mange vis smaksbildet også. Kirsebær, hint av tjære og jord. Syrlig, fruktig og lang. Velintegrerte tanniner. Ypperlig matvin som sikkert holder i flere år til.

2001 Domaine de Chevalier
Denne rødvinen var mørk, og tilbakeholden på nesen. Dekantert i en times tid. I munnen var den lapp. Det kom seg ørlite med tiden, men jeg holder en knapp på at vi her har med snikkork å gjøre. Lave nivåer av 2,4,6-tricoloranisol som ikke får vinen til å stinke av våt papp, men heller være en meget redusert utgave av seg selv. Stor skuff.

2012 Georg Mosbacher Kalkstein Riesling Trocken (kr. 225)
Kjøpt på Tysklandsslippet tidlig i måneden. Sitrus og kalk dufter det, og jeg er som en av Pavlovs hunder når jeg setter nesen nedi denne. Munnen renner over nesten. Klar, rettlinjet og lekker. Svært så apetittvekkende. GGene til Mosbacher lar jeg få noen år i kjelleren, men denne utgaven er det vanskelig å hode seg unna i mer enn noen uker.

No comment

Chardonnay fra Anderson Valley og Sonoma

Dette er fra en smaking i Vitis i september 2013 ledet av Lars Jørgen Rygh som bodde i Davis ett år og utforsket området. Først to viner fra Anderson Valley. Hans notater finner dere her. Resten av notatene kommer senere.

Harmonique «Un-oaked» Chardonnay 2008
Sitrus - litt sitronterte. Klar duft og ren, kjølig stil. Lekker og elegant vin.

Lioco “Demuth vineyard” 2009
Litt eikesniff i starten, men det "blåser av". Litt mer flint og svovel her enn i vinen over. Preget er en mer diffus vin - og kanskje også litt anonym. Etter tid i glasset kommer det en del smørduft.

Så tre fra Sonoma Coast/Sonoma Valley

Kesner «Sanddrift» Sonoma Coast Chardonnay 2009
Krydreet duft - litt allehånde. Ikke så ulikt en Chassagne, men dette preget blåser av. OK fylde, men litt alko-stikk. Svir en del i munnen. Friskest av de tre Sonoma-vinene.

Carte Blanc Sonoma Coast (Nicholas Allen) 2009
Her var det TCA på gang, men ikke helt hinsidet korket. Balansert og OK ettersmak. Kunne også "skimte" litt krydder og et lanolinsk preg.

Hanzell Chardonnay 2007
En varm årgang i California. Litt dempet aroma med likevel klar profil med sitrus, fin fylde og velintegrert. Gjennomført vin. En av de bedre!.

Andre Agassi - Open (bok)

Man behøver slett ikke være interessert i tennis for å lese denne selvbiografien med meget stort utbytte, for ikke bare forteller den en meget gripende historie om å oppfinne seg selv men den er framfor alt ufattelig fengede skrevet. Jeg kan ikke huske å ha lest selv den mest spennende thriller så fort som denne boka. Men de siste femti sidene posjonerte jeg ut over flere dager for jeg ville absolutt ikke at den skulle ta slutt.

Historien som fortelles er Andre Agassis, men den som har ført den i pennen er J.R. Moehringer. Han ville ikke ha navnet sitt på coveret for det var ikke hans historie, men alt tyder på at det er hans grep som har gjort boka omtrent umulig å legge fra seg. Men ikke for det: denne historien griper deg og gir deg innsikt på så mange måter og nivå at det er vanskelig å gjøre rede for alle.

Det er liten tvil om at faren hans, en armensk-iransk lutfattig immigrant og tidligere bokser, ville blitt arrestert her i Norge. Det var langt over grensen til barnemishandling - med ballmaskin og racket smo midler. Men når resultatet blir et utall millioner og ekteskap med først Brooke Shields og Stephanie Graf kan det vel ikke være så ille?

De to nevnte damer deler en vesentlig erfaring med Andre Agassi: den definerende opplevelsen av å være drevet fram av svært ambisiøse foreldre. Nei, det en bagatellisering: av ekstremt ambisiøse, steinharde og slavedrivende foreldre. Det er lite trolig at han ville kunne skape seg et meningsfyllt samliv med noen som ikke delte denne grunnleggende erfaringen.

Kan man bli virkelig vanvittig god til noe - på Mozart og Agassi nivå? Man kan lure.

Men det er mye mer her enn bare barndommen. Som kombinasjon av høy læringsfaktor og gripende underholdning er denne boka noe nær perfeksjonen. Omtrent som retur-vollyene til Agassi.

Konklusjon - Klar befaling!

(PS: Jeg var aldri noen Agassi-fan som TV-tennis publikum i hans aktive periode. Men det er jeg nå.)

"Man måste alltid jämföra…”

Dobbelklikk for å få den i fullt format.

Chablis 2001 og 2000

Så var det bare to årganger igjen av notatene fra Chablissmakingen 6. april. Siden det var bare en flaske fra den botrytis-infiserte 2001-årgangen får den være med den mer klassiske 2000-årgangen.

Beauroy Premier Cru 2001 Tribut
Dufter stikkelsbærgrøt, druer/lychee og honning. Klart preg av botrytis (som de for Chablis noe uvanlige fruktaromaene vitner om). Likevel syrlig. Interessant og god vin - men mer typisk for årgangen enn for området.

Beauroy Premier Cru 2000 Tribut
Dufter voks og litt hvit moden frukt. Den svir litt i munnen og har litt flint/stein i ettersmaken. Her er det noe muffens - men det er ikke oveveldende.

Côte de Léchet Premier Cru 2000 Tribut
Stum på første nese. Dyp mineralitet. Syrlig. Lett og lekker. Det dukker opp en liten undertone av aprikos. Den er ikke så lett å plassere, og ville kanskje gitt noen utfordringer hvis den ble servert blind.

Les Clos Grand Cru 2000 Dauvissat
Grønne epler (som eneste vin denne kvelden), klarhet, intensitet og lengde. Fin vin, men 2002 var bedre. Ser ikke bort fra at denne har noen år å gå på før den kommer i optimal drikkefase.

Sett under ett var denne smakingens viner ikke så imponerende. Jeg har nevnt før at jeg har trappet ned Chablisandelen i vinkjelleren, og ser vel heller fram til å redusere den ytterligere enn å trappe opp. Jeg liker gjerne fersk Chablis, og også moden Chablis. Mange av disse vinene burde vært modne men de mangler minst en, og oftest begge, av de solide kjennetegnene på modning i Chablis: honnintonen og sjøaromaene.

Ingen av vinene denne kvelden hadde sjøaromaer, og bare noen få hadde antydning til honning. Kanskje er de for unge? Mange av mine 1999-ere fikk begge deler, og da er det nydelige viner. Men uten blir det fort flytende sitrondrops av det - og det er jeg ikke så begeistret for.

Chablis 2002

Nest siste runde fra Vitis-smakingen av Chablis 6. april. Årgangen 2002 ble regnet som en av de aller beste, om enn kanskje på den varme siden av klassisk.

Montee de Tonnerre 2002 Duplessis
Litt svovel og sitrus på nesen. Svært flat smaksprofil med mye gummi. Reduktive aromaer dominerer.

Montee de Tonnerre 2002 Fevre
Syltede stikkelsbær og nype. Feit i munnen med litt karamell også. Høy syre også. Ikke helt integrert.

Les Forêts 2002 Raveneau
Korka. 2,4,6, tricloroanisol.

La Forest 2002 Dauvissat
Litt honning, ellers klassisk chablis med ypperlig kvalitet. Intens, med svært lang ettersmak. Om bare alle mine Dauvissater var så gode som denne. De har ellers utmerket seg i min kjeller ved å oksidere prematurt.

Les Clos 2002 Dauvissat
Honningtoner, viskøsitet og lengde. Smooooth. Kveldens nydeligste vin. Helt klart.

Konklusjon: basert på et litt for lite utvalg så må man kunne si at det var et blandet resultat. Når de ikke oksiderer prematurt så er vinene til Dauvissat fabelaktige. Duplessis er utpreget hit or miss. Jeg har klart i minne viner herfra som stinket bål og brann. Fevre og Raveneau traff ikke planken her.

C9dP Vieux Telegraphe versus Clos de Papes

Serien med smaksnotater fra Vitis-smakingen av Chateauneuf-du-Pape avsluttes her med to av de antatt beste produsentene. Likevel: det var Beaucastel som viste seg fra sin beste side. Det er den jeg kjøper.

Chateauneuf-du-Pape Vieux Telegraphe 1995
Avdempet rødfrukt, stum i munnen og ganske tannisk. Ikke helt på topp nei.

Chateauneuf-du-Pape Vieux Telegraphe 1996
Fruktkake! Kompleks duft med fioler og geranium. Lekker og harmonisk i munnen. Sursøt stil. Flott vin.

Chateauneuf-du-Pape Clos des Papes 1995
Våt papp (ikke Pape!). Stum. Korket.

Chateauneuf-du-Pape Clos des Papes 1996
Dempet rødfrukt og sigarkasse. Har tanniner og intensitet, men lite finesse og kompleksitet.

C9dP 2003 og 2001

Chateauneuf-du-Pape 2003 Beaucastel
Murstein og tyttebærgrøt. Flott balanse og harmoni. God lengde, men kanskje litt tam. Tørkede frukter i form av rosinboks og dadler kommer mer og mer, og det gjør tanninene også. Årgangens syremangel merkes, men det er en flott vin likevel.

Chateauneuf-du-Pape 2001 Beaucastel
Fioler og møkk. Harmonisk og lekker. Lang ettersmak. Flott vin!

Chateauneuf-du-Pape Ch. Rayas 2001
Frisk rødfrukt og litt voks. Samt et vegetalt preg som minner mye om røde burgundere fra 2004-årgangen. Litt volatil også. Lys farge, litt brunlig og litt lapp. Kanskje varmeskadet? I alle fall noe muffens her.

Dom Fonsalette Côtes du Rhône 2001 Fonsalette (Rayas)
Dufter litt av orientalsk krydder, men den er svært lite ekspressiv og svært tannisk. Jeg lurer på om det kan være et snev av kork her.

Chateauneuf-du-Pape Clos de Papes 2001
Litt hestesvette, litt søtlig duft også. Litt løs. Har lengde, og er ganske tannisk. Den kom seg etter tid i glasset, så jeg ser ikke bort fra at denne kan bli riktig bra.

Dusjing

Det har visst skjedd ting med unge personers hygiene de siste ti årene som jeg ikke har fått med meg. I en større reportasje i BT-Magasinet i går kom det fram at de unge kvir seg for å dusje uten klær sammen med jevnaldrende. Dette er visst fryktelig traumatisk. Til og med menneskerettighetene blir påberopt, for der står det at alle har rett til privatliv.

Så de unge stinker etter gym. Eller omgir seg med en sky av deodorant sprøytet på svettestinkende kropper. "Brave New World that hath such people in it". (Shakespeare, The Tempest.)

Samtidig lider de unge under kroppspress. Trykket er stort for å være perfekt. Media og reklame bugner av bilder av perfekte kropper.

Men nesten ingen har sett normale jevnaldrende nakne, for de dusjer jo ikke i gymmen. Eller de dusjer med klær eller i det minste undertøyet på. (Skal man tro denne reportasjen). Burka neste.

Likevel er det ingen i denne reportasjen som ser ut til å ha sett sammenhengen: hvis fotoshoppet reklame med modeller og porno er eneste kilde til informasjon om hvordan en normal kropp ser ut er det ingen premie for å gjette hvorfor folk ikke vil vise seg nakne for medelever. Men at "ingen" viser seg nakne for andre er jo også den viktigste grunnen til denne vrangforestillingen om normalitet. Catch 22.

Noen oppgir at de er redde for å bli mobilfotografert og lagt ut på sosiale media. Skolene har eller bør ha klare regler for slikt, og hva følgene av dette skal være for de som tar slike bilder. Vi går i fare hvor vi enn går. Tryner du på isen er det fullt av folk med kamera rundt deg, og du kan være på Youtube før du kommer deg opp. Fact of life! Vi kan ikke la frykten styre livene våre.

Jeg har personlig erfaring med panikkangst, og jeg vet hvordan den bygges opp. Det er ved å frykte frykten, og å unngå situasjoner der den kan tenkes å oppstå. På den måten får man bygget seg et lite fengsel av unnvikende atferd som før eller siden begynner å vokse seg inn på andre områder og lage et lite helvete for deg og dine omgivelser. Ved å tillate denne typen dusjangst hos ungdommen gjør man flere årskull en bjørnetjeneste.

Konklusjonen er at skolene må pålegge elevene å dusje etter gym, og før og etter svømming. Dette ikke bare av hygieniske årsaker, men også av mentalhygieniske årsaker.

Til orientering: jeg dusjer før og etter svømming, og etter trening. Jeg er overvektig og hårete som en gorilla. Og jeg gir faen. Det bør du også gjøre!

C9dP 2007

For noen dager siden fryktet jeg at jeg hadde mistet notatene mine fra Sør-Rhônesmakingen etter å ha publisert bare noen av dem. Da hadde jeg tenkt å oppsummere det hele med en setning: Kjøp Beaucastel - og drit i resten. Det er en grei oppsummering, men uten detaljene. Her er noen av dem:

Chateauneuf-du-Pape La Bernadine 2007, Chapoutier
Dufter tyttebærgrøt (type "evighetsgraut"), litt bringebærdropgs og røyk. Hele 15,5%. Fin fylde, men alkoholstikk. Viskøs, men ikke helt integrert.

Chateauneuf-du-Pape 2007 Marcoux
Stum på første nese, så litt røyk og stein. Solid i munnen men litt vel tydelig alkohol her også (15,5%). Svir lenge. Ekstrahert stil, og biodynamisk dyrket.

Chateauneuf-du-Pape 2007 La Nerthe
Mest prisgunstig av disse, med 287 kr. Og en prosent ned på alkoholen. Litt eik og rødfrukt, det er det også på andre nese. Litt burgundersk på flere måter - blant annet litt jordlig (men kanskje det er kontrasten til vinene over?). Mer balansert og elegant i munnen en de vinene. Lang ettersmak som øker på - før den igjen gir seg.

Chateauneuf-du-Pape 2007 Beaucastel
Litt eik, dyp rødfrukt og litt stein. Den er frisk og spenstig i munnen, men smaksbildet er ikke helt avklart. Jeg ville ventet til den ble 10 år. Meget god lengde.

For budsjettkundene er det La Nerthe som er vinen, for de som vil ha det ypperste og kan vente, så er det Beaucastel som peker seg ut. Årgangen 2007 ble kvikt erklært som århudrets årgang. Basert på disse vinene er det ikke helt opplagt at alle har taklet årgangen så bra.

Chablis 2004

Fra smaking i Vitis sist søndag, og første del sto her.

Montmains 2004 Pinson
Ganske stum, så kommer det litt stikkelsbær men mest reduksjonsaromaer med gummi i spissen. Litt feit i munnen, men mye bitterhet i ettersmaken. Jeg tipper den er godt i overkant svovlet. Den er syrlig men uten videre spenst (så merkelig som det høres ut). I glasset endrer den seg fort, men aldri til noe interessant.

Les Forest 2004 Dauvissat
Ganske stum denne også, men det kommer sitrus og stein. Litt sitrondrops også etter hvert. Velbalansert med bra ettersmak. Typisk Chablis, men kanskje fem år for ung.

Montee de Tonnerre2004 Raveneau
Svak duft av sitrus og stein, men også en del vanilje og eik. Det blir i grunnen sitronterte i min forstand. Ganske så burgundersk i stilen. Klart feitere munnfølelse enn vinene over.

Les Clos 2004 Fevre
Her er det noe ureint på nesen. Den er syrlig, men det er lite smak og duft. Klarere og klarere oksidering - mest merkbar i ettersmaken. Bra fylde, men den er oksidert. Sørgelig.

Les Preuses 2004 Dauvissat
Dufter steinstøv - kanskje skyldes det svovel? Syrlig, men likevel integrert og fyldig. Det kommer mer gummi (reduksjon) etter hvert. Svært intens vin som kanskje blir bra med tiden.

Chablis 2005

Søndag 6. april hadde vi Chablis-smaking i Vitis Bergensis. Dette er det første innlegget med mine smaksnotater.

Montee de Tonnere 2005 Duplessis
Kalk og sitron, ørlite voks også - men det er sitrus som dominerer. Syrlig og litt slank i munnen.

Montmains 2005 Duplessis
Kalk og sitron her også, og et snev av fjære (det var det ellers lite av denne kvelden). Slank i munnen. Fint balansert. Litt stein og en del svovel i ettersmaken. Ikke så kledelig.

Montee de Tonnere 2005 Raveneau
Vanilje og sitron, eik og litt smør. Flott intensitet i munnen, men ettersmaken gir seg ganske fort. Kanskje like greit, for der var det en god del gummi (reduksjon). Helt klart den mest "sentralburgunderske" her - og det er noe som kjennetegner vinmakingen hos denne produsenten. Mint - noe annet som ofte er å finne på disse vinene - var ikke å "se" denne kvelden.

Så to viner fra en annen flight:

Les Clos 2005 Fevre
Svovel/gummi. Eller: reduksjonsaromaer. Fin munnfølelse, men mest gummi. Intens syre - og lengden er syrebasert. Det er dessverre reduksjonen som manifesterer seg nå, men kanskje den går det av seg?

Les Preuses 2005 Fevre
Snev av honning på nesen her - som en av ytterst få denne kvelden. Lekker, smidig og fruktig - samt krydret. Fyldig og rund i munnen. Ettersmaken er i korteste laget for nivået, men alt i alt en meget vellykket vin. (Derfor får den også pryde innlegget)

PS: Jeg har gått "off" Chablis. Det har ikke vært noen fordel at jeg har hatt mange oksiderte flasker  - særlig fra en av de antatt beste produsentene (R&V Dauvissat), men jeg har også blitt grundig lei mellomlagret Chablis. For at de skal bli noe mer enn flytende sitrondrops så trenger de alder. Et kjennetegn er at de får en honningtone på duft, og at gjerne sjø-aromaene kommer tilbake (de er ofte der når vinene er unge). Men dette tar tid. Lang tid. Jeg sliter også med å finne tilstrekkelig mange interessante retter som bør ha Chablis.

McDermid - Cross and Burn (krim)

Det er vanskelig å tenke på karakteren Tony Hill uten å se for seg skuespilleren Robson Green. Ikke at det er noe problem akkurat, men det må sies. TV-serien Wire in the Blood gjorde sitt til det, og det samme dypt forstyrrede og gruoppvekkende universet får vi servert her. Men det er på sett og vi enda et hakk værre. Etter The Retribution er ikke Tony og Carol Jordan på talefot - men jeg skal ikke si hvorfor i tilfelle det er noen som ennå ikke har lest den. Tony har ikke lenger oppdrag for politiet og Carol har sluttet. Når en seriemorder så slår til blir det opp til en ikke fullt så kompetent stab å ta seg av det.

Det er ingen premie for å gjette at Tony og Carol blir involvert, men det blir ikke helt på den måten man kunne forvente. Mer tør jeg vel ikke si. Dette er høyspenning, men til tider i overkant gruoppvekkende. Jeg må tilstå at jeg bare skummet de kapitlene som dreide seg om seriemorderens tanker, gjøren og laden.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Stoltenberg

Det er snart fire og et halvt år siden jeg vurderte Stoltenbergs exit-strategi, og nå har vi noe i retning av fasiten etter at vår ex-statsminister blir ny Generalsekretær i NATO.

Flere ganger på bloggen har jeg hatt anledning til å si "Hva var det jeg sa?" (noe som er rene julekvelden for besserwissere med hang til gambling), men denne gangen blir det en mer blandet evaluering.

Jeg tok feil med hensyn til tidsplanen. Jeg gjettet på vinter/vår 2012 for hans planlagte avgang for jeg trodde ikke Stoltenberg hadde lyst til å tape et valg og gå på en periode som leder av opposisjonen. Kanskje hadde han høyere forventninger til valgresultatet enn det de fleste andre hadde?

Men det er også en mulighet at han bare ventet på en tilstrekkelig stor jobb ute. Slike er det, som jeg nevnte den gang, ikke så mange av og det er ikke bare å sende en søknad heller. I Stoltenbergs sko ville jeg vel sørget for å få intensivopplæring i Engelsk på et høyt nivå, for det er ikke på det feltet han har imponert mest. En ting er å beherske språket godt nok, men i en så krevende stilling er det viktig å kunne være såpass på høyden at man kan improvisere og leke seg litt med ord og uttrykk. Det kommer kanskje med tiden, men det er lurt å være så godt forberedt som vel mulig.

Arverekken er ennå ikke avklart, men det at Støre ikke er interessert ble betraktet som en aprilspøk i Aftenposten forleden. Jeg spådde på tampen av 2009 både at Støre ville ta over og at han kom til å få en innenrikspolitisk oppgave før den tiden kom. Jeg er villig til å vedde mye på at jeg får rett også i det første.

Kaffegruten jeg tolket i 2009 hadde ikke helt satt seg. Jeg tok feil på tidsaksen, men ikke på målet for Stoltenberg, tiden på året eller arverekken. Selv om det siste ennå ikke er avklart. Formelt.

Valkens nedrykk

På torsdag er det kanskje det siste slippet med Valken som spesialpol i egen divisjon. En historisk figur snakker her på vegne av vanvittig mange. DOBBELKLIKK for å få fullt bilde. (Fra Lars Rune Aasland på Fjasbokas vin-forum)