Kalk og sitron, ørlite voks også - men det er sitrus som dominerer. Syrlig og litt slank i munnen.
Montmains 2005 Duplessis
Kalk og sitron her også, og et snev av fjære (det var det ellers lite av denne kvelden). Slank i munnen. Fint balansert. Litt stein og en del svovel i ettersmaken. Ikke så kledelig.
Montee de Tonnere 2005 Raveneau
Vanilje og sitron, eik og litt smør. Flott intensitet i munnen, men ettersmaken gir seg ganske fort. Kanskje like greit, for der var det en god del gummi (reduksjon). Helt klart den mest "sentralburgunderske" her - og det er noe som kjennetegner vinmakingen hos denne produsenten. Mint - noe annet som ofte er å finne på disse vinene - var ikke å "se" denne kvelden.
Så to viner fra en annen flight:
Les Clos 2005 Fevre
Svovel/gummi. Eller: reduksjonsaromaer. Fin munnfølelse, men mest gummi. Intens syre - og lengden er syrebasert. Det er dessverre reduksjonen som manifesterer seg nå, men kanskje den går det av seg?
Les Preuses 2005 Fevre
Snev av honning på nesen her - som en av ytterst få denne kvelden. Lekker, smidig og fruktig - samt krydret. Fyldig og rund i munnen. Ettersmaken er i korteste laget for nivået, men alt i alt en meget vellykket vin. (Derfor får den også pryde innlegget)
PS: Jeg har gått "off" Chablis. Det har ikke vært noen fordel at jeg har hatt mange oksiderte flasker - særlig fra en av de antatt beste produsentene (R&V Dauvissat), men jeg har også blitt grundig lei mellomlagret Chablis. For at de skal bli noe mer enn flytende sitrondrops så trenger de alder. Et kjennetegn er at de får en honningtone på duft, og at gjerne sjø-aromaene kommer tilbake (de er ofte der når vinene er unge). Men dette tar tid. Lang tid. Jeg sliter også med å finne tilstrekkelig mange interessante retter som bør ha Chablis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar