En av oss

Det var ikke overraskende at Øystein Mæland i går trakk seg som direktør for Politidirektoratet, og det var heller ikke videre oppsiktsvekkende at vi i den forbindelse fikk avdekket hvor tette bånd det var mellom politisk ledelse i Arbeiderpartiet og dermed i regjeringen, og Mæland. Mye har vært skrevet om dette, og mye ble sagt i går og i dag om denne saken. Jeg skal ikke repetere noe av dette i dette innlegget. (Bildet: Wikimedia Commons)

Det som er interessant på et mer overordnet plan er de prosessene som fører til slike utnevnelser som den av Mæland. Det er hevet over enhver tvil at han er flink. Men dertil var han også godt kjent blant de som skulle ansette Politidirektøren. Utenfra, og særlig blant de av oss som gjerne ser et skifte av regjering neste høst, er det klart at dette er et eksempel på "kameratkjøring": man ansetter "en av oss". Begreper som "Arbeiderpartistaten" sitter løst når slikt kommer opp.

Men dette fenomenet er vesentlig mer utbredt enn som så. På et grunnleggende plan viser forskning at ansiktslikhet tillitsfremmende - trolig fordi det øker sjansen for at man er i genetisk slekt. Jeg husker godt da jeg satt på en fortauskafe i Roma med en romersk venn. På andre siden var det et byggeprosjekt, og alle firmaene som var involvert sto nevnt på et skilt. Det påfallende (for en nordbo) var at alle etternavnene var det samme - bortsett fra ett. Min venn, som har amerikansk mor og har bodd mange år i utlandet, så hva jeg så på og forsto: "I will bet you anything that it is the son-in-law". Jeg ville ikke vedde imot.

Men likhet er ikke bare genetisk, den gjelder annen type likhet også - noe jeg omtalte i forbindelse med min serie om "Politikk og personlighet", særlig i innlegget "Gjengen". Det gir en trygghet å omgi seg med folk som deler ens verdier, verdensbilde og ikke minst fordommer. Dette får man gjennom oppvekst og utdanning.

I næringslivet, i alle fall på toppnivå, har man en svært sterk tendens til å ansette folk med ens egen bakgrunn. Siviløkonomer ansetter siviløkonomer som har gått på de samme forelesningene som en selv, og som deler verdensbilde, kompetanse og fordommer. Gjerne kjønn også, men det er man i det minste mer bevisst på i disse dager. Det er verre med alt det andre som IKKE lar seg avdekke så klart og tydelig som kjønn.

I offentlig forvaltning tilsetter man gjerne jurister - enten juridisk kompetanse er påkrevd eller ikke.

Jeg overdriver selvsagt - men bare litt. Tendensen er allmenn, og dypt menneskelig. Derfor er det ikke rart at Mælands navn kom opp i forbindelse med den stillingen han hadde. Han var "en av oss", og dermed et trygt valg. Ikke bare kjente man til hans kompetanse, man kjente også hans verdier, verdensbilde og man hadde delt formative erfaringer gjennom flere år i regjering sammen.

"Nettverk" og "nettverksbygging" består ofte av akkurat dette: belønning av likhet. Ulempen er selvsagt at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye. Det brer seg en kultur, en kultur der man ikke evner å se seg selv utenfra. Enten det er City bankers, mange som er ansvarlige for utrolig grådighet og feilvurderinger, eller det er mindre innflytelsesrike miljøer: dette skjer over alt. Men konsekvensene - som i det norske politiet og i finansmarkedene - kan bli katastrofale.

Det viktigste botemidlet er rett og slett å være klar over farene. Man kvoterer for kjønn, men ikke for faktorer som har mye mer å si for hva som skjer mellom ørene på folk. Et blikk utenfra, noen som skiller seg litt ut og tør si fra, er nødvendige i enhver sammenheng der viktige beslutninger skal fattes.

Selv er jeg av den oppfatning at næringslivet burde kvotere inn en humanist eller statsviter i ethvert styre. Naturligvis etter grundige vurderinger. Der det er noen som tenker litt annerledes må alle skjærpe seg. Det er også en gevinst i seg selv.