Booby traps

Truth is stranger than fiction. Komisk men dødelig. Coming to an airport near you. Man skulle tro det var fra plottet i en ny James Bond film, men det er fra sikre og dystre kilder i Britisk etterretning: terrorister fester eksplosiver i bryst-implantat. Disse kan ikke spores, men de kan blåse hull i fly.

Og nei: jeg er ikke tidlig ute med 1. april. I kid you not. Jeg holder meg for god til slikt. Første juledag 2009 var en selvmordbomber nære på å blåse et fly i lufta med en bombe i underbuksa, og dette er vel den naturlige fortsettelsen? Exploding boobies - det er også noe Inspector Clouseau over dette.

Det var aldri en god idé å fiffle og foffle med fremmede kvinners bryster, men heretter blir det kanskje dødelig for mange flere.

SN: En hvit og en rød

Riesling Trocken 2009 (von Buhl) (kr. 109, på polets Grunnsortiment)
Dette må være en av de første vinene jeg smaker fra 2009-årgangen som etter de første rapportene å dømme har vært svært vellykket over det meste av Nord-Europa. Det er i alle fall ingen svakhetstegn å merke på denne vinen fra Rheinhessen (bildet viser en annen vin fra produsenten).

Det som først og fremst slår meg er intensiteten. Et skikkelig trøkk, rett og slett. Duften er umiskjennelig riesling, med grapefrukt over det dypere florale preget. I munnen blir den spenstige syren greit balansert av brukbar restsødme, og det er ingen svake punkter i smakskurven. Ettersmaken er overraskende lang til å være en vin på dette nivået.

Det er ingenting sart eller noen "hint" i denne vinen, men den er fint balansert hele veien gjennom. Nivået av restsukker er tett opp til grensen for Grosses Gewächs (8,8 g/l), og syren ligger på 7,3 g/l, mens alkoholen ligger på behagelige 11,5%. Det er lavere syre og alkohol enn deres Kabinett Trocken, mens restsukkernivået her er lavere. Men når det er sagt: man kan ikke bedømme vin ut fra tallene - andre aspekter gjør slike tall ganske tomme.

Fèlsina Chianti Classico Berardenga 2007 kr. 149 (Bestillingsvin, men mange pol i de større byene har den i eget utvalg)
Kirsebær og snev av vanilje i en syrlig, elegant stil. Flott vin på greie 12,5% alkohol. Matvennlig. Den sto seg overraskende godt til risotto med (blant annet) reker. Fèlsina skuffer sjelden, og år ut og år inn er dette en av pol-hyllenes sikkerstikk.

Savigny-les-Beaune 2001 (Pavelot) (forlengst utsolgt)
Min andre flaske, og denne var klart mer utviklet enn den forrige. Nå har den også fått en tydelig brunlig tone i ytterkant. Også i duft og smak er den nå ganske tydelig "framme", men alderdommelig er den slettes ikke. Det er nerve og liv her. Jordbær, litt i retning bringebær på duft, og det kjente jordlige preget i bunn. Pen fylde til landsbyvin å være i en mellomårgang, og en smidig eleganse i munnen løfter vinen over det nivå man kunne ha forventet gitt årgang, landsby og nivå.

Etter min forrige flaske tenkte jeg: burgundere på lansbynivå i mellomårganger er jeg ferdig med. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

BT på tynn is

I dag tidlig åpnet jeg Bergens Tidende og lærte noe nytt: Storbritannias statsminister, Gordon Brown, er fra Glasgow og er en stayer. Forfatter er BTs Olav Kobbeltveit.

Jeg hadde alltid trodd han kom fra Kirkaldy i Fife, but what do you know. Alle som har lest mer enn et par intervju med Brown har fått med seg dette, og informerte kommentatorer nevner det stadig vekk. Men Kobbeltveit har altså fått det for seg at han er fra Glasgow. Det er greit: han er født i Glasgow men vokste opp i prestehuset i Kirkaldy.

Det var intenting i artikkelen som tydet på at Kobbeltveit visste noe særlig om britisk politikk, eller var i stand til å analysere verken statsministeren eller hans personlighet, så at han bommet på hva Brown hevder er hans opprinnelse var ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men hvor har han det fra?

Jeg har svaret: den norske utgaven av Wikipedia! Her står det at Gordon Brown er født i 1951 i Govan, Glasgow. Det står det også i Store Norske også, så her er de på lik linje. Ingen av dem sier noe om livet mellom fødselen og Universitetet, men det er i det spennet det blir folk av de fleste av oss, og som før nevnt: Brown selv unnlater aldri å påpeke betydningen av oppveksten.

Kobbeltveit unnlater å nevne at Brown etter alt å dømme er den person i Europa som har mest personlig ansvar for Finanskrisen. Han lånte opp på statens vegne i oppgangstider da han var finansminister, og unnlot å følge anbefalinger om sterkere regulering av bank- og finansnæringen i landet.

Men han fortjener antakelig å få oppgaven med å rydde opp etter seg. Jeg har tidligere påpekt at Storbritannias neste statsminister kommer til å bli den minst populære siden Neville Chamberlain, for å komme ned fra budsjettoverskridelser på ca. 13% (som i Hellas) til mer akseptable nivå vil kreve betydelige lidelser. Tallene er dyster lesning. Brown fortjener å få svi for det!

Pinotphilia

Det er ikke bare greit å være vinnerd slik som undertegnede. Rett nok får man en del respekt fra andre interesserte som ennå ikke har kommet så langt/sunket så dypt som en selv, men det er også betydelige ulemper. Finansene er en av dem. Dette er dyrt!

En annen følger av preferansen for Pinot Noir, og nærmere bestemt de fra Burgund. Finansene har helt sikkert ikke godt av det, og implikasjonene for ens mentale helbred er heller ikke nødvendigvis heldige. Dette følger av vinenes natur: de kan gi deg større gleder enn du hadde forestilt deg, og dypere skuffelser også. De pinotfile - og mange er vesentlig verre angrepet enn jeg - tenderer mot en tilstand som ligner på den manisk-depressive.

Dette er sikkert vanskelig å begripe for utenforstående, men Mr. Burghound himself, Allen Meadows, forklarer her hva denne galskapen bunner i. Anbefales! (Bare trykk deg videre på "next page in story" øverst på siden.)

SN: Chateau Colombier-Monpelou 1996

Chateau Colombier-Monpelou 1996 (Pauillac)

Kjøpt for ti og et halvt år siden - like før vi flyttet til det nye huset - for 200 kroner. Jeg har skrevet 2002-2012 som drikkevindu, men dette var min første flaske.

Vinen er en "Cru Bourgeois", og slik smaker den også. Selv etter snart 14 år er fargen dyp rød uten noen tydelig utvikling, som man kanskje kunne vente, i retning murstein. Kanten er bare litt vandig. På duft er det bjørnebær mer enn solbær, og en velkjent understrøm av blyantspiss. I munnen er den utpreget myk og viskøs, og avsluytningen av smakskurven foregår i dannede former.

For noen år siden ville den kanskje hatt et klarere særpreg, men den er ikke sliten på den måten som eldre viner gjerne blir. Den taklet entrecôte med hjemmelaget kryddersmør på en fin måte, og skjemte seg ikke ut.

Personvern

Personvernet har fått berettiget oppmerksomhet i forbindelse med diskusjonen rundt EUs Datalagringsdirektiv (DLD). Dette har jeg tatt behørlig opp her på bloggen. Denne gangen er innlegget viet spørsmålet om hvordan man kan verne seg mot ubehørlig innsyn i egen persons gjøren og laden. Under har jeg laget en liten guide i sakens anledning. Grovt sett det viktigste først, og det minst viktige sist - men ingen spesielt findjustert rangering. Bildet er, i sakens anledning, logoen til ikke ukjente Stasi.

Hvis vi ser for oss en gradert skala fra "Godtroende" til "Paranoid" ligger jeg antakelig nærmere den første enn den siste polen. Dette er mest for de som ligger lengre mot den siste.

1. Skaff deg hemmelig telefonnummer. Ikke bare kan hvem som helst ta kontakt med deg når som helst så lenge du står i telefonkatalogen, men de kan også finne ut hvor du bor og bruke kart og annet til å kartlegge mye om deg. De som har iPhone kan også kjøpe en "app" som via GPS kan spore hvor (omtrent) telefonen din befinner seg til enhver tid.


2. Flytt til utlandet. Her blir inntekt, formue og skatten din lagt ut til offentlig beskuelse. Både på Facebook og andre steder - og sikkert som "app" på iPhone - kan du få lister og sammenligninger, adresser og kart, på hvem, hvordan, hvor etc. i forbindelse med skattelistene. Norge er et paradis for snoker og nysgjerrige, og den eneste måten å unnslippe dette er å flytte ut av landet. De som er for utlegging av skattelistene og mot DLD av personvernhensyn er hyklere - eller skrudd sammen på en for meg ubegripelig måte.


3. Slett Facebook profilen. Her kan alle og enhver - i alle fall på Facebook (som er åpent for alle i demokratiske land) - se hvem som er dine venner. Det inntekt og formue, bosted, hvor telefonen befinner deg og en opprigning med foregivelse å være fra et meningsmålingsinstitutt ikke kan avsløre om deg, det finner man fort ut ved å se på Facebook profilen. De som ikke har slettet sin Facebook profil og som er mot DLD av personvernhensyn er antakelig også hyklere - eller skrudd sammen på en for meg ubegripelig måte.


4. Bytt til en knøttliten bank og klipp kredittkort mv. i fillebiter. De ansatte i bankene har tilgang til kontoen din og hvor du har brukt kort, for hvor mye, etc. Er banken stor er det svært mange som med noen tastetrykk kan finne ut svært mye om deg om de har lyst.


5. Når du har gjort alt dette kan du vurdere å engasjere deg mot DLD. Hvis du av en domstol blir mistenkt for en forbrytelse der strafferammen er tre år eller mer kan politiet få tilgang til dine trafikkdata - telefon eller PC. Det kan være krenkende. Da må man veie ulempen med det mot den mulighet at slike data også kan være med på å styrke din sak som uskyldig i saken. Samt, så klart, at slik tilgang kan være med på å få kjeltringer, overgripere og mafiøse personer ut av sirkulasjon i lengre tid. Det kan jo også styrke personvernet?

Datalagringsdirektivet og FrP

Dagen etter mitt innlegg om Datalagringsdirektivet (DLD) her på bloggen går politiet ut gjennom en sak i Aftenposten der de hevder at DLD er nødvendig for å gjøre godt politiarbeid - ikke minst i samarbeid med de 23 landene som allerede har implementert direktivet. De fremhever også trafikkdatas betydning i en rekke kjente saker, men en ting nevner de ikke: den betydning trafikkdata kan ha også for å avkrefte mistanke om straffbare forhold. Ikke så få alibi i vår teknifiserte virkelighet vil kunne styrkes (og svekkes) på denne måten. Det er altså ikke bare aktoratet som kan styrkes gjennom DLD men også forsvaret!

Som så mange andre, mener nå jeg, har FrP tatt standpunkt i saken uten å ha belyst alle forhold. Det er vel ikke første gangen i partiets historie? Nå vil flere i partiet ha omkamp. Ikke at det er min sak, men det bør de kanskje få? Det er vel viktigere at partiet får et velfundert standpunkt enn at man skal pukke på formalia?

For meg kan det se ut som om motstanden mot DLD trives svært godt med skjev saksframstilling som dokumentert på onsdag og en utpreget emotiv billedbruk. Også Trine Skei Grande, i saken i Aftenposten i dag snakker om at DLD vil føre til at "alle borgere overvåkes til enhver tid" som med Stasi i DDR. I så fall blir vi det i dag også gjennom at tilbyderne lagrer data om bruk for å lage regninger. Det springende punkt er lengden på denne lagringen. Blir det Stasi-overvåkning ved at telefonloggene lagres et år heller enn tre måneder? Det skal som kjent en retslig kjennelse, og velbegrunnet mistanke om alvorlige forbrytelser, til for at selv politiet skal få tilgang til disse.

Lederen av "Stopp Datalagringsdirektivet" Paarup Michelsen påpeker at Politiet har mulighet til å innhente trafikkdata også i dag - men hvilken nytte har den muligheten når dataene er slettet? Alvorlige forbrytelser har forgreininger tilbake i tid, og da hjelper det ikke med data for det korte tidsrommet fram til tilbyderne finner det for godt å slette dem. Også Paarup Michelsen snakker om "masseovervåkning". Enten har jeg gått glipp av noe, eller så er dette bevisst villedende saksframstilling. Denne "masseovervåkning", hvis det er det det er, pågår as we speak, og er en del av bedriftenes forretningsvirksomhet. Betyr lengre lagring av slike data at vi går fra forretningsvirksomhet til masseovervåkning? Det er ingen som har rett til, eller vil få rett til, å holde kontinuerlig oppsikt med denne trafikken uten rettslig kjennelse på basis av velbegrunnet mistanke om alvorlige forbrytelser. Vi lever i en rettsstat, ikke i DDR.

Tyskland ut av Euroen?

18 måneder, eller deromkring, etter at Finanskrisen fikk sin utløsning gjennom konkursen til Lehman Brothers kan vi registrere hva som er gjort for å unngå at noe slikt skjer igjen: ingenting.

Verdens finansmarked er et dynamisk system der det ikke er bare en faktor som utløser kriser, men til grunn for mange av faktorene ligger ubalansene i verdenshandelen. Det er særlig to land som utmerker seg med enorme handelsoverskudd: Kina og Tyskland. Det betyr at andre land må ha underskudd på sin handel med omverdenen - og her er det særlig USA som utmerker seg. Over tid kan ikke et slikt mønster vare ved, og presset på Kina til å revaluere sin valuta har vært betydelig og velbegrunnet. Kina har en politisk styrt vekslingskurs som er for lav med den hensikt å stimulere eksporten, og dette er en av kildene til den krisen som i siste instans også rammer landet selv.

Men hva med Tyskland? Det er ikke vanskelig å sympatisere med det syn at de land som jukser og bedrar seg til fordeler må få svi for det, men når Merkel nå mer enn antyder at noen land bør ut av Euro-samarbeidet åpner hun en diskusjon der den sannsynlige faglige konklusjonen er at det er hennes eget land som bør ut av samarbeidet for å gjeninnføre Mark til en høyere pris enn dagens Euro. De spenstige tyske produktivkreftene lar seg ikke temme av seg selv, og resten av Eurolandene har mer behov for ekstra konkurransekraft gjennom devaluering enn det motsatte.

De interne reglene i Eurosamarbeidet har vært erstatningen for et felles finansdepartement, og Tyskland har lettere for å klare de reglene enn de fleste. Men det er ikke der ubalansene i verdensøkonomien har sitt tydeligste Europeiske avtrykk. Euroen har vært en suksess gjennom åtte år, men nå kommer den avgjørende testen. Skal Euroen berge seg gjennom å sparke ut de svakeste blir det få igjen, mens det er Tyskland som bør ut dersom fremtidige kriser av den typen vi så nettopp skal avverges.

Hva er det med Datalagringsdirektivet?

Ja, hva er det med Datalagringsdirektivet som får ellers rasjonelle personer til å spre desinformasjon? Senest i morges hørte jeg på NRK Dagsnytt Georg Apenes implisere at det er Staten som skal lagre dataene som omfattes av Datalagringsdirektivet, og at de blir samlet inn for å overvåke innbyggerne i tilfelle de finner på noe galt. (Bilde: Datatilsynet)

Det er sprøyt. Det er de som lever av å tilby tjenester som telefon og internettforbindelse som lagrer dataene. Det gjør de for å skrive ut faktura til oss som bruker dem. De samler og bruker disse dataene for å tjene penger. Direktivet sier bare at de ikke må slette dem før det har gått en nærmere angitt tidsperiode, 6 til 24 måneder. Når det gjelder regnskapspliktige bedrifter står det i lovene i dag at de er pliktige til å ta vare på regnskapene i ti år. Dette er en digital parallell.

Apenes sa også, og han har sagt det før, "at det er som å konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg å være en nål i en av dem". Det bildet er, forsiktig sagt, ikke særlig dekkende. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg her på bloggen fikk jeg denne saken tettere på livet da noen jeg kjenner ble avhørt om en overgriper som hadde etablert kontakt med sønnen deres. "Nålen" i denne saken var den mistenkte overgriperens telefonnummer og IP-adresse. Betydelig lettere å finne enn nåler - det går antakelig på et hundredels sekund. Men det forutsetter at man har databasen, og har man ikke den kan overgriperen glise bredt og lykkelig over at nålen har blitt brent med høystakken.

SN: Bourgogne Rouge 2007 (Hudelot-Noellat)

Bourgogne Rouge 2007 (Hudelot-Noellat) kr 210
Hvordan skal man vurdere Bourgogne Rouge som vin? Under forutsetning av at det er en vin som alle andre, og at den kan legges ned og måles mot den felles målestokken som heter "kvalitet", og der man kan sikte inn en poengsum som kan vurderes mot alle andre viner? Som en annen burgunder? I begge tilfeller blir det en skrinn utgave - langt ned på stigen.

Men noen ganger er det bare Bourgogne Rouge som duger. Jeg betrakter disse vinene som en helt egen art. De er som en ballettdanserinne på månen: lett, elegant og nærmest eterisk. (OK da, med romdrakt ville hun neppe vært særlig elegant, og uten ville hun ha omkommet fort - men dere skjønner vel hva jeg mener?)

Denne utgaven trykker på alle knappene: deilig og konsentrert duft i rødfrukt spekteret: mest markjordbær, i munnen er den helt perfekt i balanse mellom letthet og smidig syrlighet, fin balanserende sødme og syren holder seg godt i munnen etter at den er svelget ned eller spyttet ut.

Jeg har hatt en flaske i kjøleskapet en liten uke nå, og hver liten smaksprøve løfter humøret. Produsenten holder til i Chambolle-Musigny, og vinen er svært Chambolle i stilen. Den kom med Burgunderslippet på Valken i Bergen, og der har de nok en del flasker igjen.

Energisk forflytning

Statnett har inne en konsesjon for å bygge store kraftlinjer gjennom Hardanger. Dette er nødvendig for å sikre kraftforsyningen til Bergen sier de, mens andre har stilt store spørsmålstegn ved disse forutsetningene. Ikke minst Bergens Tidende gjorde sitt for å undergrave argumentasjonen gjennom undersøkelser av situasjonen på den dagen da strømforbruket i Bergen var på sitt historisk høyeste.

Men hva skjer når folk plutselig kjøper de nye bilene som i løpet av få år vil være på vei ut på markedet? De leveres med batteri og støpsel, og vil gå på både flytende brensel og på strøm. Hva skjer når alle disse kommer hjem, parkerer og dytter inn støpselet i garasjen? Nissan Leaf kommer på markedet i USA til høsten, og Chevrolet Volt (som blir Opel Ampera i Europa) er en hybrid som kommer kort tid etter. Politikerne elsker biler av denne typen, og det ville ikke være rart om de fikk stor hjelp av avgiftsystemet.

Det som ofte blir oversett er at elektrisitet ikke er en energikilde men en energibærer. Stømmen må genereres på en eller annen måte, og det har jeg skrevet om her på bloggen tidligere. I tillegg må den transporteres til bilen. Det må vel bety store, stygge linjer gjennom Hardanger eller kanskje gasskraftverk? Kanskje begge deler?

New Scientist skriver om det marerittet elektristitetsleverandørene vil møte når et hittil ukjent forbruksmønster etablerer seg i forstedene. Ladepunktene kan overvåkes via internett, og effekten de leverer kan reguleres ut fra tilgjengeligheten.

Men likevel, det grunnleggende forblir det samme:

• Stømmen må genereres, og den kommer i tillegg til eksisterende forbruk. Det vil derfor bli behov for mer strøm. MYE mer strøm.


• De som skal kjøre biler med støpsel må ha en grad av sikkerhet for at de får det de forventer når de plugger inn.


• Strømforbruket vil øke betraktelig, og overføringskapasiteten må økes dramatisk.

SN: Viner på Voss

Flaks! På fredag ettermiddag ante jeg fred og ingen fare. Jeg skulle være hjemme alene med barna på kvelden, mens fruen skulle til en venninne. Dette var bare et røykteppe, viste det seg, for fru Skilleås hadde andre planer. Hun hadde lagt en plan der jeg hadde en avtale på kontoret kl. 14:30 - og der hun dukket opp og annonserte at vi skulle til Park Hotell på Voss. Der skulle vi overnatte, og spise fem retter med vin. Barna var tatt godt vare på. Så la vi i vei.

Etter et besøk i den sagnomsuste vinkjelleren var jeg helt perpleks. Overveldet av utvalget. Av forskjellige grunner endte vi med disse to vinene:

Duval-Leroy "Femme" 1996 (50cl)
Dette er Duval-Leroys topp-cuvée, og den består av 79% Chardonnay og 21% Pinot Noir. På duft er det rødfrukten som dominerer: toner av bringebær og jordbær - også litt plomme. I munnen er den kremet og savoury. Flott grep og fylde, sitrus og bacon, med strålende konsentrasjon og svært god lengde. En svært god champagne - en svært god vin til en svært god pris. Vi betalte 575,-. Jeg driver ikke med poeng, men jeg ville landet rundt midten på 90-tallet på denne vil jeg tro. En fantastisk vin!

Vi var to stykker, og det var begrenset hvor mye vin vi kunne tylle i oss den kvelden. Vinen skulle passe til både torsk og hjort. Siden dette var en overraskelse fikk jeg ikke anledning til å se mye i listen på forhånd, og etter at vi først ikke fant den vinen jeg hadde plukket ut kom vi over denne:

Vosne-Romanée 1er Cru "Les Suchots" 2001 (Sylvain Cathiard)
Mørk, med bare et lite hint av bruning i kanten. På duft var den søtlig og krydret litt i retning allehånde. I munnen fyldig og fin, men den manglet spenst. Etter en runde i champagne-kjøleren fikk den rett temperatur. Den var fin, men over middagshøyden. Litt sliten vil jeg si. Ingen dårlig vin, men til over 1200 kroner var det et dårlig kjøp. Med litt research i vinlisten på forhånd ville jeg funnet langt bedre viner til mye hyggeligere priser. Bare to år tidligere var denne priset til 695,- i samme restaurant. En brutal og vinmessig helt ubegrunnet prisøkning. Det var den prisen jeg så i listen i kjelleren. Skal jeg fortsette å peile meg inn på 100 poengsskalaen ville jeg plotte denne vinen inn rundt 88.

Maten? Den var svært god.

Hjernen, Eia, arv og miljø

Hvilket kjønn har hjernen din? Det er lett å falle for fristelsen til å svare det samme som ens biologiske, reproduktive kjønn. Men så enkelt er det ikke. Mer om det mot slutten av dette innlegget, der du også vil få mulighet til å finne ut litt mer om deg selv.

Diskusjonen om hvorfor vi blir som vi blir har pågått svært lenge, og vil nok rulle lenge etter at Eias "Hjernevask" har gått gjennom sentrifugeringen og tørketrommelen. Arv eller miljø? Selvsagt arv og miljø. Ingen er født uten gener, og den som vokser opp uten å bli påvirket av ens omgivelser er ikke noe menneske. Men det blir kjedelig fjernsyn av utlegninger med "på den ene side X, men på den annen side Y". Bedre da å lage konfrontasjon og skandale. For uansett har de fleste liten interesse av å utfordre sine mest grunnleggende fordommer.

I den evige debatten om arv og miljø har moteretningene vekslet. 70-tallet så en stor vekst i samfunnsforskernes rekker, og 68'ernes fremvekst satte miljøet i sentrum som forklaringsmodell for det meste. Men i de siste tiårene har pendelen svingt tilbake til arv. Dette skyldes ikke minst enorme fremskritt i kartleggingen av funksjoner i hjernen gjennom fMRI, samt det velkjente gjennombruddet i kartleggingen av gener. Eias programidé er at samfunnsforskerne ikke vil bryte med sitt forskningsparadigme som går ut på at miljø bestemmer (nesten) alt.

Faren er at når pendelen svinger til andre siden så mister vi et vesentlig element: individuelle forskjeller mellom menn og mellom kvinner er enorme. Dette skyldes ikke bare miljøet vi vokser opp i, eller det samfunnet vi har skapt i et land som Norge. I mors liv "bades" fosteret i hormoner, og disse har betydning for hvordan vi blir som mennesker gjennom små men viktige forskjeller i hvordan hjernen bygges opp. Den store misforståelsen er at jentefostre og guttefostre gjennomgår hver sin type "hormonvask" i mors liv: biologisk og psykologisk kjønn behøver ikke være det samme!

Borats fetter, Simon Baron-Cohen, møtte vi i første programmet til Eia. Jeg kjenner til en del av forskningen hans fra før, ikke minst hans teori om at autisme skyldes mind-blindness. En av mine beste venner har en sønn med Aspergers syndrom , så dette er stoff jeg har hatt litt ekstra interesse for. En av Baron-Cohens hypoteser er at autisme og Aspergers syndrom skyldes en ekstrem utgave av den mannlige hjerne, men forskning har en tendens til å bli forenklet i en grad som forvrenger resultatene. Men i alle fall, dette har gitt opphav til E-S teorien om forskjeller i personlighet som også ligger til grunn, vil jeg tro, for det jeg viser til her:

BrainSexMatters har utviklet et anvendt perspektiv på dette med kjønnsforskjeller i sinnet, og de har også kommersialisert det. De overdriver nok forskjellene, men det sentrale poenget er det samme som jeg startet med: forskjellene sprer seg over et kontinuum, de er ikke to separate kategorier. En mann kan ha en (mer) kvinnelig hjerne, mens en kvinne kan ha en (mer) mannlig hjerne. De mest vellykkede av oss - menn som kvinner - synes å ligge midt i dette spekteret. Jeg tok testen deres for et år eller to siden. Det var svært interessant - både å ta den og å lese resultatet, men det betinger jo at man svarer oppriktig og innsiktsfullt. Hvis man tar den bidrar man også til forskningen deres. De som spør pent kan få vite resultatet mitt...

PS: dette med lengden på pekefingeren versus ringfingeren har en vitenskaplig basis.

Harry Potter lager vin

Økologisk vindyrkning har mye for seg: det er antakelig mer skånsomt mot selve jordsmonnet, og en mer "gammeldags" tilnærming sikrer lavere avkastning. Det er dumt hvis du lever av å selge billig vin i store mengder, men lurt dersom fokus er på kvalitet. Men hva har man å hente på å "oppgradere" til biodynamisk dyrkning?

Biodynamikk henter sine prinsipper fra Rudolf Steiner, og her er det et rikt tilfang av forestillinger med okkulte røtter og klart astrologiske innslag. Månefasene er sentrale, og forestillingene om mystiske kosmiske krefter og deres vei inn i druene er helt avgjørende for behandlingen av jord og druer. "Behandlingen" av jorden omfatter å begrave et kuhorn med kumøkk i en sesong, for så å grave det opp. Hornet konsentrerer kosmisk energi, må vite. Et kuhorn med blomsterhoder av ryllik gjæret i blæren av en hjortehingst i solen om sommeren skal også graves ned om høsten, og så graves opp igjen om våren. Dette hadde vel Steiner prøvd ut? Nei, Steiner utviklet ikke sine prinsipper gjennom arbeid med jorden, men gjennom klarsyn.

Mange framstående og svært vellykkede vinprodusenter har vendt om til biodynamiske prinsipper, og lager (fortsatt) strålende vin. Domaine Leflaive i Burgund, Nikolaihof i Wachau (de første) og Zind-Humbrecht i Alsace er noen av disse. Så da virker det vel da, selv om det er på mystisk vis? Det er ikke gitt for mennesker å forklare sammenhengene mellom månefaser, planetenes stilling og når man skal gjøre hva i vinmarken - noe som har gjort sitt til at noen omtaler biodynamisk vindyrkning som "Harry Potter does viticulture".

Jamie Goode skriver i en artikkel i Vineyard and Winery Management Magazine om de få studiene som har vært gjort på innflytelsen av Biodynamiske prinsipper på vinkvalitet. I forhold til økologisk dyrkning er det ingenting å hente ser det ut til. Men biodynamikken griper om seg blant vinprodusenter. Så lenge det ikke fører videre til denne sekten med "naturlig vin" gjør det ganske lite skade, mener nå jeg.

Men hva mener Rudolf Steiner? Han tok visst sterk avstand fra drikking av vin. Det burde kanskje de biodynamiske apostlene ta inn over seg.

Poenger og vinvurderinger

Jeg kastet meg i dag ganske impulsivt på en diskusjon om vurderinger av viner i Vinforums forum (Vin-forum), der jeg prøver å nyansere debatten litt. Dette har absolutt relevans for den boka jeg skal skrive sammen med Douglas Burham for forlaget Wiley-Blackwell. Det er derfor jeg synes jeg kan ta av arbeidstiden til slikt.

For hva sier en poengsum om en vin? Ikke så mye, og det er derfor jeg aldri har brukt noe symbolsystem for å rangere vinene jeg omtaler her på bloggen. Men slike system brukes av så godt som alle som omtaler viner der ute i den store verden. Og de er nyttige! Ikke minst når man skal navigere i en stor informasjonsmengde er det greit å ha poengene, enten de er tall, terninger eller stjerner, å forholde seg til. Få om noen gidder å lese alt. Men skalaen med 100 poeng, som har spredd seg fra Robert Parkers Wine Advocate til hele vinverdenen, brukes ikke likt av alle - og det er utgangspunktet for diskusjonen i Vin-forum.

Ulik anvendelse (Vinforum er notorisk gnitne med poengene - ingen viner har vel noen gang nådd over 90 poeng, mens Dagens Næringsliv på sin side er svært rause med poengene) er egentlig ikke noe stort problem. Med erfaring lærer man seg å legge til og å trekke fra.

Det store spørsmålet er vel om smaksnotatene er noe mer presise enn poengene? Hvis man gir selv drevne vinsmakere et smaksnotat, og så 3-5 viner, og beskjed om å finne ut hvilken vin som passer til beskrivelsen, så er matchen helt tilfeldig. Selv drevne smakere har problemer med å finne viner de selv har omtalt og skrevet notater til. Så hvilken status har et smaksnotat? Hvem er det gyldig for?

Forslag (i kommentarfeltet under) mottas med takk!

Bloggen

Jeg har vært på vinterferie på Skilleås med hele familen, og har i den forbindelse vært offline i mange dager. Kanskje jeg skulle fortsette med det, for besøkstallene på bloggen har knapt vært høyere i hele år enn de var de siste dagene på ferien.

Jeg lover å komme tilbake med relativt hyppige oppdateringer utover, men legger inn en av de absolutt morsomte fem minuttene på film noen gang:

Pelle på lørdag

NRK er en reklamefri kanal - bortsett fra reklamen for seg selv og den uunngåelige reklamen for alle som dukker opp i statskanalens programmer. Man kan også reklamere for NRK, og for de som dukker opp der, og min venn Per Anders (Pelle) Sandstrak skal være gjest hos Viggo Johansen kommende lørdag (6/3) kl. 22:35 på NRK 1. Kast alt annet og skru på den kanalen da!

Jeg har tidligere reklamert for boka til Per Anders, Mr. Tourette og jeg (Cappelen Damm). Den er - ganske uavhengig av at jeg kjenner forfatteren - en av de største leseropplevelsene mine de siste årene. Han skriver svært bra, og historien er meget viktig. Den er oversatt til fem språk, og et kjent selskap i Storbritannia har tenkt å lage film av den. På svensk finnes den også i pocket.

Nå skriver han ny bok, og jeg er svært spent på å høre hva den skal handle om. Jeg er også spent på om han sier noe om oppveksten i Overhalla.

Det vesentligste av det som drev Per Anders ned mot det absolutte nullpunktet var ikke Tourettes syndrom i seg selv, men det som lempes sammen som OCD: Obsessive Compulsive Disorder. Slike plager er ikke en nødvendig del av Tourettes syndrom, og man kan leve et ganske normalt liv med Tourettes. For Pelle var det ikke minst problematisk at de norske psykologene og psykiaterne ikke hadde kunnskap om Tourettes. En serie tilfeldigheter førte Pelle til Sverige, og der var der han ble så frisk som han ville bli.

Mer om dette, og mye annet, på lørdag kveld!