18 måneder, eller deromkring, etter at Finanskrisen fikk sin utløsning gjennom konkursen til Lehman Brothers kan vi registrere hva som er gjort for å unngå at noe slikt skjer igjen: ingenting.
Verdens finansmarked er et dynamisk system der det ikke er bare en faktor som utløser kriser, men til grunn for mange av faktorene ligger ubalansene i verdenshandelen. Det er særlig to land som utmerker seg med enorme handelsoverskudd: Kina og Tyskland. Det betyr at andre land må ha underskudd på sin handel med omverdenen - og her er det særlig USA som utmerker seg. Over tid kan ikke et slikt mønster vare ved, og presset på Kina til å revaluere sin valuta har vært betydelig og velbegrunnet. Kina har en politisk styrt vekslingskurs som er for lav med den hensikt å stimulere eksporten, og dette er en av kildene til den krisen som i siste instans også rammer landet selv.
Men hva med Tyskland? Det er ikke vanskelig å sympatisere med det syn at de land som jukser og bedrar seg til fordeler må få svi for det, men når Merkel nå mer enn antyder at noen land bør ut av Euro-samarbeidet åpner hun en diskusjon der den sannsynlige faglige konklusjonen er at det er hennes eget land som bør ut av samarbeidet for å gjeninnføre Mark til en høyere pris enn dagens Euro. De spenstige tyske produktivkreftene lar seg ikke temme av seg selv, og resten av Eurolandene har mer behov for ekstra konkurransekraft gjennom devaluering enn det motsatte.
De interne reglene i Eurosamarbeidet har vært erstatningen for et felles finansdepartement, og Tyskland har lettere for å klare de reglene enn de fleste. Men det er ikke der ubalansene i verdensøkonomien har sitt tydeligste Europeiske avtrykk. Euroen har vært en suksess gjennom åtte år, men nå kommer den avgjørende testen. Skal Euroen berge seg gjennom å sparke ut de svakeste blir det få igjen, mens det er Tyskland som bør ut dersom fremtidige kriser av den typen vi så nettopp skal avverges.
Verdens finansmarked er et dynamisk system der det ikke er bare en faktor som utløser kriser, men til grunn for mange av faktorene ligger ubalansene i verdenshandelen. Det er særlig to land som utmerker seg med enorme handelsoverskudd: Kina og Tyskland. Det betyr at andre land må ha underskudd på sin handel med omverdenen - og her er det særlig USA som utmerker seg. Over tid kan ikke et slikt mønster vare ved, og presset på Kina til å revaluere sin valuta har vært betydelig og velbegrunnet. Kina har en politisk styrt vekslingskurs som er for lav med den hensikt å stimulere eksporten, og dette er en av kildene til den krisen som i siste instans også rammer landet selv.
Men hva med Tyskland? Det er ikke vanskelig å sympatisere med det syn at de land som jukser og bedrar seg til fordeler må få svi for det, men når Merkel nå mer enn antyder at noen land bør ut av Euro-samarbeidet åpner hun en diskusjon der den sannsynlige faglige konklusjonen er at det er hennes eget land som bør ut av samarbeidet for å gjeninnføre Mark til en høyere pris enn dagens Euro. De spenstige tyske produktivkreftene lar seg ikke temme av seg selv, og resten av Eurolandene har mer behov for ekstra konkurransekraft gjennom devaluering enn det motsatte.
De interne reglene i Eurosamarbeidet har vært erstatningen for et felles finansdepartement, og Tyskland har lettere for å klare de reglene enn de fleste. Men det er ikke der ubalansene i verdensøkonomien har sitt tydeligste Europeiske avtrykk. Euroen har vært en suksess gjennom åtte år, men nå kommer den avgjørende testen. Skal Euroen berge seg gjennom å sparke ut de svakeste blir det få igjen, mens det er Tyskland som bør ut dersom fremtidige kriser av den typen vi så nettopp skal avverges.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar