En graf kan også utgjøre en dal, og det er denne "dalen" dette med "den nifse dalen" (the uncanny valley) viser til. Når en etterligning nærmer seg, men ikke når helt fram til, det helt menneskelige, så reagerer vi med avsky. Det er altså ikke graden av likhet som helt glatt og lineært går mot større grad av tilfredshet: det "nesten-like" er nifst, skummelt. Men hvorfor?
Teoriene er mange, og innvendingene likeså, men det er klart at det er når noe er kjent men ikke helt rett at denne følelsen slår inn. Eksemplene gjelder mennesker og det som er menneskelignende, som roboter, androider, lik og proteser. Mennesker er helt klart slik skrudd sammen at vi er særlig oppmerksomme på (og liker) ansikter og mennesker. Vi trenger ikke lange analyser av personers ansikter og kroppsholdning for å forstå at de er glade eller triste, sinte eller forvirrede. Mennesker og det menneskelige er svært velkjent for oss.
En mulig forklaring er at nifsheten skyldes en kognitiv dissonans: visuelle stimuli registrerer likhet, men ikke tilstrekkelig til at følelsesmessige reaksjoner følger med, og disse "kommer i spenning" (for å uttrykke meg upresist). Noe likt det personer med Capgras-syndromet lider av. Disse er overbevist om at deres kjære har blitt erstattet av identisk utseende bedragere. Kognitiv gjenkjennelse (ser akkurat ut som mor) blir ikke ledsaget av følelsesmessige reaksjoner (jeg føler ingenting for denne kvinnen), og konklusjonen blir at man blir bedratt.
I den nifse dalen kan man også fornemme at det er noe feil med utseendet, men ikke helt sette fingeren på det.
Men mitt egentlige poeng er: kan noe lignende være tilfelle der det ikke er snakk om gjenkjennelse av mennesker og følelser? Det blir hevdet i en artikkel i New York Times som David Schildknecht gjorde meg oppmerksom på. Kan det være at nært kjennskap til et felt, som f.eks. en kunstner, gjør deg bedre i stand til å avgjøre om noe er en kopi? Selv om du ikke kan sette fingeren på akkurat hva det er, så er det noe som gjør at det føles helt feil?
Innlegget mitt begynner å bli vel langt for dette formatet, men dersom jeg mottar kommentarer fra lesere som synes dette er interessant vil jeg gjerne følge opp senere.
Teoriene er mange, og innvendingene likeså, men det er klart at det er når noe er kjent men ikke helt rett at denne følelsen slår inn. Eksemplene gjelder mennesker og det som er menneskelignende, som roboter, androider, lik og proteser. Mennesker er helt klart slik skrudd sammen at vi er særlig oppmerksomme på (og liker) ansikter og mennesker. Vi trenger ikke lange analyser av personers ansikter og kroppsholdning for å forstå at de er glade eller triste, sinte eller forvirrede. Mennesker og det menneskelige er svært velkjent for oss.
En mulig forklaring er at nifsheten skyldes en kognitiv dissonans: visuelle stimuli registrerer likhet, men ikke tilstrekkelig til at følelsesmessige reaksjoner følger med, og disse "kommer i spenning" (for å uttrykke meg upresist). Noe likt det personer med Capgras-syndromet lider av. Disse er overbevist om at deres kjære har blitt erstattet av identisk utseende bedragere. Kognitiv gjenkjennelse (ser akkurat ut som mor) blir ikke ledsaget av følelsesmessige reaksjoner (jeg føler ingenting for denne kvinnen), og konklusjonen blir at man blir bedratt.
I den nifse dalen kan man også fornemme at det er noe feil med utseendet, men ikke helt sette fingeren på det.
Men mitt egentlige poeng er: kan noe lignende være tilfelle der det ikke er snakk om gjenkjennelse av mennesker og følelser? Det blir hevdet i en artikkel i New York Times som David Schildknecht gjorde meg oppmerksom på. Kan det være at nært kjennskap til et felt, som f.eks. en kunstner, gjør deg bedre i stand til å avgjøre om noe er en kopi? Selv om du ikke kan sette fingeren på akkurat hva det er, så er det noe som gjør at det føles helt feil?
Innlegget mitt begynner å bli vel langt for dette formatet, men dersom jeg mottar kommentarer fra lesere som synes dette er interessant vil jeg gjerne følge opp senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar