Dette har vært "den stille uke" på bloggen. Jeg har vært på konferanse i Trondheim i fire dager, og de to siste dagene har vært dekket med møter. Senere i dag skal jeg på min første nyhetssmaking i forbindelse med Vinmonopolets slipp. Jeg vet ikke hva som venter meg, så det oppleves som spennende.
Men det er privat og ubetydelig i den store sammenhengen. Hvordan går det med verden? Jeg er godt over gjennomsnittlig interessert i økonomi, og det er det jo all grunn til å være for flere nå om dagen. Vi er omtrent et år inn i verdenshistoriens største økonomiske tilbakeslag. Hvordan går det?
"Omtrent som sist", er svaret fra to amerikanske økonomier i elitedivisjonen, Eichengreen og O'Rourke. Det betyr at vi er i første fase av en depresjon - men blir det en depresjon? Kan det tenkes at vi er på vei opp av en V-formet kurve? På noen måter er bildet dystrere enn i depresjonen på 30-tallet, med større fall i produksjon og verdenshandel på samme sted i syklusen.
På oppsiden er det store stimulanser i form av statlig forbruk og lave renter omtrent over hele verden, men det er lett å glemme grunnene til dette: i svært mange land har det vært et lånebasert overforbruk av ubeskrivelige dimensjoner. I andre land, som Kina og Tyskland, har det vært over-sparing av helt matchende dimensjoner. Slike ubalanser må jevnes ut - og det tar tid. Tiden til en depresjon av et omfang tilsvarende den på 30-tallet?
Vi vet ikke. Det vi vet er at mange stater ikke kan låne mer, og at stimulansene dermed uteblir. Det skjedde også på 30-tallet og i Japan på slutten av 90-tallet. Når kassen er tom kommer knivene fram. Den som overtar i Storbritannia etter Gordon Brown, for eksempel, kan ikke regne med å bli mer populær. Både skatter/avgifter og offentlige utgifter vil måtte styres i svært upopulære retninger.
Det er bare i Norge (og et par andre oljerike land) det kan bli noe gøy å være politiker.
Men det er privat og ubetydelig i den store sammenhengen. Hvordan går det med verden? Jeg er godt over gjennomsnittlig interessert i økonomi, og det er det jo all grunn til å være for flere nå om dagen. Vi er omtrent et år inn i verdenshistoriens største økonomiske tilbakeslag. Hvordan går det?
"Omtrent som sist", er svaret fra to amerikanske økonomier i elitedivisjonen, Eichengreen og O'Rourke. Det betyr at vi er i første fase av en depresjon - men blir det en depresjon? Kan det tenkes at vi er på vei opp av en V-formet kurve? På noen måter er bildet dystrere enn i depresjonen på 30-tallet, med større fall i produksjon og verdenshandel på samme sted i syklusen.
På oppsiden er det store stimulanser i form av statlig forbruk og lave renter omtrent over hele verden, men det er lett å glemme grunnene til dette: i svært mange land har det vært et lånebasert overforbruk av ubeskrivelige dimensjoner. I andre land, som Kina og Tyskland, har det vært over-sparing av helt matchende dimensjoner. Slike ubalanser må jevnes ut - og det tar tid. Tiden til en depresjon av et omfang tilsvarende den på 30-tallet?
Vi vet ikke. Det vi vet er at mange stater ikke kan låne mer, og at stimulansene dermed uteblir. Det skjedde også på 30-tallet og i Japan på slutten av 90-tallet. Når kassen er tom kommer knivene fram. Den som overtar i Storbritannia etter Gordon Brown, for eksempel, kan ikke regne med å bli mer populær. Både skatter/avgifter og offentlige utgifter vil måtte styres i svært upopulære retninger.
Det er bare i Norge (og et par andre oljerike land) det kan bli noe gøy å være politiker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar