Ikke lett å finne spennende overskrifter til smaksnotater, men den jeg fant på er i det minste dekkende.
Hautes-Côtes-de-Beaune "Les Champs Perdrix" 2002 (Devevey)
Sitrus, mineraler, nøtter og litt fat. Nydelig duft, og høvelig fedme. Blir bedre når temeraturen øker i glasset, men tålte ikke godt et par dager i åpnet tilstand i kjøleskapet. Den ble ikke dårlig direkte, men mistet futten.
Uansett: jeg har kjøpt denne ganske fast i flere årganger, og den innfrir hver gang. Jeg har ikke hatt oksiderte flasker, og den utvikler seg forutsigbart og lineært. Det vil si: en kan kjenne igjen vinen fra en fase til den neste. En riesling, for eksempel, gjennomgår betydelige transformasjoner gjennom årene, mens en chardonnay av denne typen beholder identiteten.
- Gjenkjøp? Absolutt!
Soave Classico "La Rocca" 2006 (Pieropan)
Sjelden at jeg kjøper italiensk hvitvin, men noen unntak må man jo gjøre. Dette er en utpreget delikat vin. Den vil ikke utløse noen "wow", men heller en stigende verdsetting ettersom hver slurk behager på en uventet måte. Det er ingen sterke eller dominerende trekk ved denne vinen, og alle elementene i smaksbildet er velavstemte og lavmelte. Dufter litt voks, gule frukter og nøtter, og den i den mellomlange ettermaken er det valnøtter og anis.
Prisen på denne vinen har steget for mye, synes jeg. Nå er den på ca. 270 kr. I overkant, så:
- Gjenkjøp? Neppe.
Verduno Pelaverga 2008 (Burlotto)
Den trolig mest ukjente Piemonte-druen er Pelaverga (jeg VET i hvert fall ikke om noen som er mer ukjent), som visstnok bare dyrkes i landsbyen Verduno - som ligger helt nord i Barolo-området. Produsenten er nok mest kjent for sine Baroloer, deriblant en fra den kjente vinmarken Cannubi. Av denne vinen lager de 10.000 fl. i året.
Den er svært lys på farge - det er flere roséviner som er mørkere enn denne - og utpreget aromatisk. Roser og kirsebær er mest dominerende på duften, og i munnen er den klart i det "lette og fruktige" segmentet. Men den har en dybde i duften som gir den noen ekstra dimensjoner over de fleste lette vinene. Den har også et ørlite bittert grep i ettersmaken som jeg setter stor pris på. I dag drakk jeg den på høyere temperatur enn tidligere, og jeg har ombestemt meg: dette er en riktig interessant vin. I stil og bruksområde kan den sammenlignes med Bourgogne Rouge, men denne er rimeligere enn kvalitetsprodusentene i Burgund.
Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for det motsatte men det er lov å ombestemme seg:
Gjenkjøp - ja.
Hautes-Côtes-de-Beaune "Les Champs Perdrix" 2002 (Devevey)
Sitrus, mineraler, nøtter og litt fat. Nydelig duft, og høvelig fedme. Blir bedre når temeraturen øker i glasset, men tålte ikke godt et par dager i åpnet tilstand i kjøleskapet. Den ble ikke dårlig direkte, men mistet futten.
Uansett: jeg har kjøpt denne ganske fast i flere årganger, og den innfrir hver gang. Jeg har ikke hatt oksiderte flasker, og den utvikler seg forutsigbart og lineært. Det vil si: en kan kjenne igjen vinen fra en fase til den neste. En riesling, for eksempel, gjennomgår betydelige transformasjoner gjennom årene, mens en chardonnay av denne typen beholder identiteten.
- Gjenkjøp? Absolutt!
Soave Classico "La Rocca" 2006 (Pieropan)
Sjelden at jeg kjøper italiensk hvitvin, men noen unntak må man jo gjøre. Dette er en utpreget delikat vin. Den vil ikke utløse noen "wow", men heller en stigende verdsetting ettersom hver slurk behager på en uventet måte. Det er ingen sterke eller dominerende trekk ved denne vinen, og alle elementene i smaksbildet er velavstemte og lavmelte. Dufter litt voks, gule frukter og nøtter, og den i den mellomlange ettermaken er det valnøtter og anis.
Prisen på denne vinen har steget for mye, synes jeg. Nå er den på ca. 270 kr. I overkant, så:
- Gjenkjøp? Neppe.
Verduno Pelaverga 2008 (Burlotto)
Den trolig mest ukjente Piemonte-druen er Pelaverga (jeg VET i hvert fall ikke om noen som er mer ukjent), som visstnok bare dyrkes i landsbyen Verduno - som ligger helt nord i Barolo-området. Produsenten er nok mest kjent for sine Baroloer, deriblant en fra den kjente vinmarken Cannubi. Av denne vinen lager de 10.000 fl. i året.
Den er svært lys på farge - det er flere roséviner som er mørkere enn denne - og utpreget aromatisk. Roser og kirsebær er mest dominerende på duften, og i munnen er den klart i det "lette og fruktige" segmentet. Men den har en dybde i duften som gir den noen ekstra dimensjoner over de fleste lette vinene. Den har også et ørlite bittert grep i ettersmaken som jeg setter stor pris på. I dag drakk jeg den på høyere temperatur enn tidligere, og jeg har ombestemt meg: dette er en riktig interessant vin. I stil og bruksområde kan den sammenlignes med Bourgogne Rouge, men denne er rimeligere enn kvalitetsprodusentene i Burgund.
Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for det motsatte men det er lov å ombestemme seg:
Gjenkjøp - ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar