To like (?) opplevelser

Jeg fortsetter å more meg noe uutsigelig over Jeremy Clarksons skriverier. Ikke alle mine venner i England er like begeistret, men avstanden over til Norge gjør at jeg ikke trenger å ta hans Stuttum-holdninger helt alvorlig. Jeg tillater meg følgende lange sitat fra The Sunday Times 22. februar 2004. (Artikkelen er også på trykk i samlingen Don't Stop Me Now fra 2007) som er en samling av hans "bilanmeldelser" i nevnte publikasjon:

"Sometimes ... people are bullied for no reason. A friend of mine was at the Edinburgh Festival once, which, so far as I can work out, involved sitting in a pub drinking lots of beer. This meant, inevitably, that pretty soon he rushed off to the lavatory to be sick.

Unfortunately, and I guess we've all been there, stomachular reversal is not an event that can be tamed and timed. So it all started to arrive before he made it to the stalls. At the last moment he shoved the cubicle door open and vomited extravagantly ... all over some poor chap who was there doing, and minding, his own business.

Without a word my friend slammed the door shut, and then he thought: 'Oh no, I have just been sick all over someone who is Scottish. He is bound to come out of there and pull my arms off'. So, confused by drink, he thought he'd better get the first punch in. With that he opened the door again and, before running away, planted a huge fist in the man's startled face.

Now put yourself in the shoes of the man in the loo. What if he wasn't someone who eats piledrivers for relaxation? What if he was simply a poet, up in Edinburgh with his bookish girlfriend for the festival? How do you think he's going to feel, being punched by a man who's just vomited into the Y of his trousers and pants? To get some idea of the bewilderment and the sense of persecution, try driving around Britain in one of the new 6-series BMWs.'

Jeg har prøvd BMWs i-drive ("i" for "idiotisk" tror jeg), men vil nok foretrekke en tur i 6-serien likevel.

Michael Jacksons yrkesrisiko

Forsiktig med hva du ønsker deg, heter det, for det kan hende du får det! Michael Jacksons endeligt er ett i en lang rekke av popstjerner som har fått merke baksiden av medaljen.

Man kan jo mistenke at dette med stjerner som dør en tidlig død rett og slett er en effekt av selektiv oppmerksomhet: vi husker lett de få som dør, men ikke de mange som lever. Men forskere har avdekket sammenhengene. Stjernene har dobbel dødelighet sammenlignet med kontrollgruppen, og den farligste perioden går opp til fem år etter gjennombruddet.

25 år etter gjennombruddet var Europeiske stjerner på linje med kontrollgruppen(e), mens Nord-Amerikanske stjerner fremdeles hadde en forhøyet dødelighet. Wacko-Jackos endeligt føyer seg altså inn i et mønster.

Et annet mønster han passet inn i var at "Genius is one percent inspiration, ninety-nine percent perspiration" - som noen lagt smartere enn jeg (Thomas Alva Edison) har sagt. Gutten fikk ingen barndom, for han ble pisket ut på landeveien og opp på scenen som del av Jackson Five. Jevnlig banket og mishandlet ble han også. Mange har jo spekulert på at hans usunne interesse for barn hadde et grunnlag i hans egen forsvundne barndom.

Jackson ble også omtalt som verdens første self-made albino, men hans stadig blekere framtoning hadde visst medisinske årsaker: Vitiligo (se bildet).

Mitt eget vitnesbyrd: på 80-tallet var det ikke lov for sånne som meg å like Michael Jackson. Glatt, kommersiell og über-pop. For et par år siden kjøpte jeg Thriller. "Beat It", "Thriller" og "Billie Jean" er klassikere. Jeg må også innrømme at mannen kunne danse på en måte som til og med holdt min oppmerksomhet. I et jerngrep.

Riesling til begjær

I litt varierende grad til begjær, og det er forsåvidt et poeng i denne sammenhengen. Er det slik at det beste nødvendigvis er det beste i enhver sammenheng? Ville det ikke vært forferdelig å lese de beste bøkene hele tiden, eller høre på den beste musikken, eller se de beste maleriene hele tiden? Er ikke "det beste" i bunn og grunn et spørsmål om tid, sted, stemning og personlighet? Mitt svar er "ja".

OK, nok filosofering for denne gangen. Her er noen rieslinger som har det til felles at jeg smakte dem i Grieghallen for litt over en uke siden.

Riesling Hochgewächs 2008 (Caspari) kr. 119
Kommer i fullsortimentet i juli. Vinen har 60 gram restsødme. Dufter epler og mineraler, og har fin syre. God balanse. Verdt et forsøk. Jeg vil prøve den i heimen før jeg våger å anbefale den, men den gjorde et godt inntrykk i den store smakersammenhengen.

Essence Riesling BiB 2008 (S.A. Prüm) kr 349,90/99,90 i fl.
Den første Bag-in-Box jeg omtaler noen gang, men den finnes også i flaske - og det på langt flere pol. Perfekt til årstiden (ble lansert i mai), upretensiøs, dufter blomster og har perfekt balanse med sine 22,5 g. restsukker og fin frukt. En typisk "crowd pleaser", som jeg antakelig ville vurdert dersom jeg skulle holde hageselskap (no chance!).

Schlossbökelheimer Riesling Trocken 2007 (Schäfer-Fröhlich) kr 190
Dybde og rikhet preger duften, og årgangens spenst er tydelig tilstede i smaken. Pære og grapefrukt. God lengde.

Bockenauer Felseneck Riesling Spätlese Trocken 2007 (Schäfer-Fröhlich) kr 230
Et klart trinn mer fyldig, og virker også mer kjølig i frukten. Årgangstypisk og nydelig.

Riesling Hochgewächs Halbtrocken 2008 (Mittelrhein) (Weingart) kr. 121
Pære og blomster, utpreget syrlig. Intens og lang. Verken fat eller flaskemodnet, og med 16 g. restsukker. En vinner som jeg må prøve i heimen. På de fleste pol.

To hvite burgundere

Dølle titler på rekke og rad, bra at vinene er mer spennende. Denne gangen en nyhet og en "traver" i ny årgang.

Meursault 2004 (Matrot) kr. 328
Traveren først. Den første årgangen jeg kjøpte med denne var 1996 - og det er en stund siden. De årgangene jeg har smakt av denne, og det er vel de fleste, har innfridd. Dette er ikke noe unntak. Vinen karakteriseres av rikhet, dybde og struktur i godt i overkant av hva man kan forvente på dette (landsby-) nivået. Dufter som en Meursault skal gjøre, og innfrir hele veien. Godt å ha denne i en mer "normal" årgang enn 2003 (som er en av de få jeg ikke har smakt fra denne adressen). Prisen har gått opp en del, og Eurokursen merkes tydelig på de dyre vinene etterhvert.

Vinstilen hos Matrot er klar, regionaltypisk, syrlig og elegant. Dette domainet er ikke stedet for digre og manipulerte burgundere i en ekstrovert, moderne og bløt stil.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Tête du Clos 2006 (Dancer) kr. 449
Fin spenst, perfekt balansert, litt eik. God vin, og jeg smakte den ikke mot vinen over. Likevel: dette er mer hva man kan forvente, og ikke åpenbart et like godt kjøp. Nyhet i juli-slippet.

Fire hvite portugisere

Igjen: ikke noen spennende tittel akkurat, men hva skal man finne på? Noen flere av notatene fra Grieghallen 17. juni må ut til folket uansett. Ett årgansskifte, tre nyheter.

Terras do Minho 2008 (Quinta da Lixa) kr. 99,90
Knasende tørr med sine 11% alkohol. Nesten brutal i attakk med bare 2 g/l restsukker. Pære og hyllebær. Har litt frukt også, men kunne stått seg på litt mer sødme. En Vinho Verde med 35% Trajadura, 35% Arinto og 30% Azal. Denne vinen har karakter i bøttevis, og en tydelig profil, men den er ikke for feiginger eller ferskinger. Noen pol i Oslo, på Sunnmøre og det i Grimstad har denne på lager - med andre ord et årgangsskifte.

Quinta Edmun do Val 2007 kr. 185,90
Enda en Minho, men ikke en Vinho Verde, denne gang med 90% Alvarinho. Er betydelig fyldigere enn vinen over, og det må den jo nesten være til prisen. Voks, godt grep og intensitet. Ypperlig matvin. Den lages visst med litt battonage over noen måneder. Vinstokkene er ganske unge, bare 7 år, så det er all grunn til å følge denne eiendommen framover. BU fra juli.

Quinta de San Joanne Vinho Verde 2008 (kr 109,90)
Akkurat som den skal være. Knasende tørr, frisk, med pære/grapefrukt. 70% Avesso og 30% Loureiro.

Quinta de San Joanne Superior 2007 (kr 259,00)
Et helt annet dyr, selv om den kommer fra samme eiendom. Sammensetningen er 60% Alvarinho og 40% Malvasia Fina, noe som gir et resultat som er mer interessant enn godt. Dufter litt mugg, som går i retning oksidering (men det ER ikke oksidering - det skal visstnok være karakteren til Malvasia Fina), voks og friske hvite frukter. Intens, med et utrolig grep i munnen. Den er først og fremst ANNERLEDES. Tenk at man kan lage hvitvin som er så klart og tydelig langt unna den vante riesling-chardonnay-oglittforskjelligannet tralten vi vanligvis holder oss til! Kommer på bestilling i juli, og de skikkelig vinteresserte bør prøve dette - om ikke annet for sportens skyld.

Iran

For noen år siden var jeg i e-post-kontakt med en Iransk kvinne som vi kan kalle Nasneen (for det var det hun het). Det var i seg selv dristig av henne å ta kontakt med en vestlig mann, men det var også hensynsfullt. Dette siden hennes ærend var å få min tillatelse til å oversette min bok Philosophy and Literature til Farsi. Det hadde hun ikke trengt, for de har ikke copyright i Iran.

Jeg ble invitert til Iran, noe jeg ikke turte, men vi fortsatte kontakten på e-post en stund før den døde ut. For et år siden, omtrent, inviterte Nasneen meg til å bli "Facebook-venn". Men jeg er ikke på Facebook. Det ble nok ikke noe av oversettelsen, men den lille kontakten gjør at jeg følger nyhetene fra Iran med stor interesse.

Det ville overrasket meg om hun ikke stemte med opposisjonen, og siden hun bor i Teheran går jeg ut fra at hun var med på de første demontrasjonene. Hva mer? Jeg vet ikke, og jeg tør ikke skrive til henne siden elektroniske medier overvåkes, og jeg vil ikke skaffe henne trøbbel.

Jeg er ikke så sikker på om opposisjonen ville våget dette opprøret dersom McCain ble valgt til president i USA i stedet for Obama. McCain ble jo kjent for å sunget "bomb-bomb-bomb, bomb-bomb-bomb Iran" for journalistene til melodien til Beach Boys "Barbara Ann". På den annen side er heller ikke vestlig akademisk multi-kulturalisme noen sikker oppskrift på hvordan man skal møte totalitære diktaturer.

Men det er nok flere enn jeg som har lurt på hvorfor det er Storbritannia som er utpekt som den store stygge ulven av regimets talsmenn, men ordføreren i London, Boris Johnson, treffer nok spikeren på hodet når han sier at det er gode gamle BBC. Khamenei sa: "They are showing their true enmity towards the Islamic state, and the most evil of them all is the British government!"

Norges utsendinger reiser verden rundt med sin glorie i kofferten og skal skape fred på de mest utrolige og urolige steder, men ingenting de gjør kan matche en fri presse eller fri kringkasting. Informasjon og analyse, samt noen som er tydelige på at politisk frihet er et absolutt gode, er en solid oppskrift mot diktatur og undertrykkelse.

Sainte Epine 2004 TN

Hervé Souhaut selger denne vinen som en Vin de Table selv om vinmarken ligger innenfor Saint Joseph i Nord-Rhône. Vinstokkene er visstnok over 100 år gamle, og maserasjonen er lang og vinene tappes uten filtrering. Jeg tappet den over på en tom flaske i kjelleren, og skrudde igjen korken. Jeg tappet over for å slippe bunnfallet, og skrudde igjen flasken for å holde på alle váre aromaer.

Sainte Epine 2004 (?) Hervé Souhault
Det som karakteriserer vinen er renhet, tydelighet og den er intens. Dufter rene bjørnebær med litt jod, den har en glatt tekstur med en tydelig mineralitet i ettersmaken som går i retning noe metallisk. Er ikke videre kompleks, men den begeistrer med sin skarpskårne minimalisme. Svært attraktiv.

Betalte 312 kroner for fire år siden (snart), i dag er 2007 på noen pol for 322 kr.

Gjenkjøp? - Ja.

Det du IKKE visste om Abraham Lincoln

Vi som driver i utdanningsbransjen har et lite påaktet frynsegode: tabbene. Det har blitt mindre av dem med årene, noe som helt sikker skyldes langt færre "skoleeksamener". Nå skriver studentene for det meste essays der de har mange muligheter til å luke ut de verste tabbene. Før kunne vi få perler som Ronny Wittgenstein. De er det ingen av nå.

En av mine absolutte favoritter er samlet av Richard Lederer og omhandler Abraham Lincoln. Det er ikke lett å være elev. Når man mangler "knagger" havner informasjonsplaggene lett i en noe underholdende vase på gulvet:

Abraham Lincoln lived at the Gettysburg Address. He wrote the exclamation proclamation. His pictures make him look thin and emancipated. Lincoln debated Kennedy on TV in 1960. Kennedy won because he looked good. Lincoln had pallor due to his assassination.

Nei, TV er et avslørende medium. Ble man skutt 95 år tidligere tar man seg ikke så godt ut.

24 år gammel vin

Ikke spør meg om hvor eller hvordan jeg fikk smakt den, men en slags beskrivelse av opplevelsen fortjener å deles:

Montepulciano d'Abruzzo 1985 (Emidio Pepe)
Mørk fiolett på farge. Duften er et kapittel for seg, og noen ord kan neppe formidle opplevelsen av noe så friskt og samtidig komplekst. Elementer av høstlig skogsbunn, lakris, men samtidig en påtagelig friskhet. I munnen virker den perlende - det er nok syren - men den er samtidig myk. Syrlig, som skrevet, men ikke tannisk. Den biter seg ikke fast i munnen slik en er vant til at italienske rødviner gjør. Utrolig frisk for alderen, men kort.

Dette er en utpreget "nesevin", og den har utviklet seg mye fra den ble åpnet. Da virket den ufrisk. Den må ha lagret på syren. Et svært interessant bekjentskap, men den ventes å bli solgt for 942 kr. flasken.

Produsenten regnes som en særing, som får vinene fottråkket og som holder igjen årgangene og selger dem litt etter litt. 150 mål som dyrkes biodynamisk.

Noen røde italienere

Her følger noen få røde italienske viner som jeg prøvde på Nyhetssmakingen i Grieghallen 17. juni.

Chianti Rufina Riserva Bucerchiale 2006 (Selvapiana) kr. 275.
Denne vinen smakte jeg flere årganger av en gang , og nøkkelen var at etter omtrent ti år blir de helt fabelaktige - og prisen er god. Jeg har kjøpt denne vinen i årgangene 1999, 2001 og 2004. Blir det til at jeg kjøper 2006? - spurte jeg meg selv.

Ja, blir svaret. Utrolig flott duft, med kirsebær, en dyp sødme og samtidig letthet. Virker i første omgang ganske utviklet, men erfaringen tilsier at den lukker ganske fort. Med tid i glasset (og flasken lå på is siden det var så varmt i lokalet) framstår den som mer fyldig, og tanninene biter seg fast i munnen. Jeg liker stilen. 2004 var ganske monumental da jeg smakte den, mens denne utmerker seg gjennom eleganse og klasse. Jeg må rydde plass i Italia-hjørnet.

Chianti Gratena 2006 kr. 148 (fra 4. juli)
Også en ganske lett og delikat stil, uten å bli spinkel eller enkel. Dufter moreller og fiol, og har god dybde i frukten - og avslutter med et skikkelig tannin-bitt. Verdt å prøve til mat.

Le Boncie 5 Rosso IGT 2007 (Podere Le Boncie da Giovanna Morganti) kr. 190
Også fra juli av i BU. Andrevinen til eiendommen - "førstevinen" er en ekte Chianti Classico til 249 kr. som var god, men ikke så god at jeg bryr meg om å skrive om den. Denne vinen har ca. 75% Sangiovese, og resten Mammolo, Colorino og "annet rart", og er laget med omhu. Håndplukking og spontangjæring, ikke noe eik. 12 mnd på tank før tapning. Svært lite svovel - noe jeg er ytterst skeptisk til!

Men denne flasken var i alle fall god: Dufter bringebær, lys farge, god i munnen. Minner ikke så lite om Bourgogne Rouge i stilen, men er drikkeklar nå (og ingen grunn til å gjemme den gitt det lave svovelinnholdet). Denne må jeg prøve i heimen.

Renato Keber

I serien av viner som kommer i juli er vi nå kommet til Renato Kebers viner fra Friuli i Italia. Friuli regnes ofte som det beste området for hvite viner i Italia, men det har vært tynt i rekkene på polet. Den for meg tildligere ukjente importøren Evento AS stilte med flere viner i Grieghallen i går, og det var Geir Bøhren (trommis og sanger i Junipher Greene) som presenterte vinene.

DOC Collio er en av de delene av Friuli det er verdt å legge merke til. Området ligger helt øst, og Kebers adresse er like ved grensen til Slovenia. Som en av få produsenter er han rangert som viktig nok til å bli plottet inn på kartet i Jancis Robinson og Hugh Johnsons The World Atlas of Wine.

Pinot Grigio DOC Collio 2006 (Renato Keber) kr. 239
Mektig, og langt fra vellykket. Den har 15,5% alkohol, og det merkes godt. Alko-stikket skjemmer vinen såpass at jeg ikke kastet bort mer oppmerksomhet på den.

Sauvignon DOC Collio 2007 (Renato Keber) kr. 239
Dette er en turbo-Sauvignon Blanc. Alt du venter fra druen i en konsentrert og tydelig stil (ikke skjemt av sine 13,5%). Men jeg lurer litt på fjøs-preget: er dette helt rent? Er det brettanomyces?

Sauvignon Grici DOC Collio 2004 (Renato Keber) kr. 239
Et lite forbehold her om prisen er rett. Den står slik i listen, men dette er en "cru" som har (sammen med de andre Grici-ene [navnet på vinmarken] fått ett år på botti grandi. Her er Sauvignon-preget vanskelig å finne. Kan godt passere som en burgunder - om enn en litt avvikende burgunder. Litt nøtter, sødmefull, fyldig, og klart en vin med karakter. Jeg kjenner ikke området godt nok til å "plassere" den.

Chardonnay Grici DOC Collio 2004 (Renato Keber) kr. 287
Ikke rart at denne minner ennå mer om en burgunder. Kompleks, grom vin.

Chardonnay Grici DOC Collio 1999 (Renato Keber) kr. 287
Feit, julekrydder, nøtter, litt fatsødme - men den er mer integrert enn i vinen over. Ypperlig vin, som ikke mangler spenst.

Men er det dette som er Friuli? Jeg må tilstå at min kjennskap til området og dets karakter(er) er for mangelfull.

Festbrems?

At journalister har korte frister og derfor ikke kan være så nøyaktige som man kunne ønske er en ting. At de bruker ord på en måte som får meningen i det de skriver til å bli den motsatte er verre. Ekstra ille er det når økonomer av denne grunnen ender opp med å gi motsatt råd av det de bør gi.

Dette er ikke et tenkt eksempel, dessverre. I dagens Dagbladet sier avisens økonomiekspert Hallgeir Kvadsheim "pass deg for festbremsene". Med andre ord: vær på vakt mot disse. Ikke hør på dem. Så hva er en festbrems?

En festbrems er noen som tar ned stemningen på en fest. Det som var en gøy fest blir traurig. Hvis man passer seg for dem, ikke hører på dem for eksempel, blir det fortsatt gøy og løssluppent. En festbrems er en person som minner oss om ubehagelige konsekvenser, ikke de ubehagelige konsekvensene i seg selv. Det er den kjedelige vennen som minner deg om bakfyllas pine som er festbremsen, ikke bakfylla selv.

Konteksten her er at det nå er omtrent gratis å låne penger. Det er gøy. Bør vi da gå ut og låne til alt som er gøy å ha? Festbremsene - økonomer som de i Norges Bank, for eksempel - minner oss på at rentene vil gå opp igjen, og at vi bør ha økonomi til å tåle renter på ca. 7-8%.

Disse vil Kvadsheim at vi skal passe oss for. Med andre ord: gå ut og lån til forbruk. Det er det han sier. Han mener nok å si det motsatte, men språklig er mannen ubehjelpelig.
Vi får håpe han har bedre greie på økonomi enn på norsk!

Nyhetssmaking

Jeg har alltid lurt på hvordan det var på polets nyhetssmaking. For en vinnerd lokker det jo å få gratis tilgang til utrolig mange viner. Nå vet jeg hvordan det er.

Som førstereisgutt møtte jeg opp i Grieghallen kl. 13 i dag, og gikk litt over kl. 16. På den tiden fikk jeg kanskje smakt på 10% av vinene som var "stilt ut", men så er da juli-slippet gjerne det minste i året.

Importørene har sine bord (eller flere), og man går fra "stasjon til stasjon" i flere runder, for det er jo ikke særlig lurt å gå fra hvitviner til rødviner mer enn en gang. Man må stå og smake. De som skriver (som jeg) får sette seg ned på huk for å få et passende underlag.

Sola sto for fullt mot de store glassflatene i Grieghallen, og importørene sleit med å holde temperaturen på vinene sine på et høvelig nivå. Jeg ser ikke bort fra at mine notater også er preget av at vinene ikke var optmalt temperert. Helt sikkert er det at de er preget av at jeg ikke fikk konsentrert meg nok om dem.

Alt dette var ventet. Jeg har alltid beundret smakere som smaker et uendelig antall viner på en gang, og beundringen har ikke blitt mindre i løpet av dagen. I tillegg til å være flinke har de nok også opparbeidet en betydelig kondis på området. Øvelse gjør mester, og med lang trening klarer nok Ronold og hans like å gjøre en god jobb med mange viner. Vi alminnelige dødelige gjør det ikke, og mistanken vil alltid være der at 20 sekunder eller et halvt minutt ikke vil yte vinen rettferdighet.

Derfor: viner jeg vil anbefale i mitt tipsbrev vil jeg alltid ha smakt i ro og mak først, gjerne i heimen og med mat. De vinene på slippet jeg skriver om her på bloggen er basert på de forholdene jeg har beskrevet over.

Men for all del: jeg hadde det gøy, og jeg lærte mye. Mange av de som representerer sine firma er dedikerte og kunnskapsrike. Men er jeg dermed nøytral? Sikkert ikke. Jeg prøver selvsagt, men her som på andre områder i livet vil man, bevisst eller ubevisst (og sosialpsykologien er stinn av solide studier på dette!), bli påvirket av de som presenterer noe. Det er ikke bare det som er i glasset, det er også den som skjenker det opp!

For ikke å slite meg ut gikk jeg først og fremst til importører jeg visste hadde en portefølje av kvalitetsviner, men jeg var også innom andre "stasjoner" i et visst monn. Blant andre møtte jeg en kar som hadde spilt i den legendariske gruppen Junipher Greene!

Avslutningsvis: her er et par viner jeg smakte i dag. Det vil følge flere fram til 30. juni.

Arnould Grand Cru Cuvée Extra Brut NV (Champagne) kr. 299,90 (fra 2. juli, BU)
Denne cuvéen lager de bare for Norge. Det er første gangen de lager den, og det betyr at selv om det er en NV så er det 100% 2004. Det er også 100% Pinot Noir. Blanc-de-Noirs med andre ord. Nesen er helt jordbær, med antydninger av mineraler og sitrus. Med den nesen venter en seg en breiere smak, men den er svært tight og fokusert. Lavdosert, med bare 3 gram. Knakende god vin til prisen, mener nå jeg.

Den eneste champagnen jeg smakte denne dagen, så kanskje er mitt notat og min vurdering preget av at jeg ikke smakte den mot andre champagner? Jeg er i alle fall stemt for å prøve denne senere.

Chablis 2007 (Dom. du Colombier) kr. 169,90 (fra 2. juli, BU)
Domaine du Colombier har lenge vært borte fra Norge. Jeg kjøpte et knippe av deres 1996'ere og 2000, ikke minst basert på det at dette er hus-Chablisen til legendariske Berry Bros. and Rudd i London. Alle innfridde. 100% ståltank.

Svært rettlinjet. Sjø, mineraler og sitrus (i den rekkefølgen!) Perfekt balanse, og helt der den bør være allerede. Et godt alternativ for alle som liker Chablis, men ikke gidder å vente 10 år på at de "runder svingen" eller oksiderer.

Det får holde for denne gangen. Mer følger.

Oppdatering

Dette har vært "den stille uke" på bloggen. Jeg har vært på konferanse i Trondheim i fire dager, og de to siste dagene har vært dekket med møter. Senere i dag skal jeg på min første nyhetssmaking i forbindelse med Vinmonopolets slipp. Jeg vet ikke hva som venter meg, så det oppleves som spennende.

Men det er privat og ubetydelig i den store sammenhengen. Hvordan går det med verden? Jeg er godt over gjennomsnittlig interessert i økonomi, og det er det jo all grunn til å være for flere nå om dagen. Vi er omtrent et år inn i verdenshistoriens største økonomiske tilbakeslag. Hvordan går det?

"Omtrent som sist", er svaret fra to amerikanske økonomier i elitedivisjonen, Eichengreen og O'Rourke. Det betyr at vi er i første fase av en depresjon - men blir det en depresjon? Kan det tenkes at vi er på vei opp av en V-formet kurve? På noen måter er bildet dystrere enn i depresjonen på 30-tallet, med større fall i produksjon og verdenshandel på samme sted i syklusen.

På oppsiden er det store stimulanser i form av statlig forbruk og lave renter omtrent over hele verden, men det er lett å glemme grunnene til dette: i svært mange land har det vært et lånebasert overforbruk av ubeskrivelige dimensjoner. I andre land, som Kina og Tyskland, har det vært over-sparing av helt matchende dimensjoner. Slike ubalanser må jevnes ut - og det tar tid. Tiden til en depresjon av et omfang tilsvarende den på 30-tallet?

Vi vet ikke. Det vi vet er at mange stater ikke kan låne mer, og at stimulansene dermed uteblir. Det skjedde også på 30-tallet og i Japan på slutten av 90-tallet. Når kassen er tom kommer knivene fram. Den som overtar i Storbritannia etter Gordon Brown, for eksempel, kan ikke regne med å bli mer populær. Både skatter/avgifter og offentlige utgifter vil måtte styres i svært upopulære retninger.

Det er bare i Norge (og et par andre oljerike land) det kan bli noe gøy å være politiker.

To hvite og en (nesten) rød

Ikke lett å finne spennende overskrifter til smaksnotater, men den jeg fant på er i det minste dekkende.

Hautes-Côtes-de-Beaune "Les Champs Perdrix" 2002 (Devevey)
Sitrus, mineraler, nøtter og litt fat. Nydelig duft, og høvelig fedme. Blir bedre når temeraturen øker i glasset, men tålte ikke godt et par dager i åpnet tilstand i kjøleskapet. Den ble ikke dårlig direkte, men mistet futten.

Uansett: jeg har kjøpt denne ganske fast i flere årganger, og den innfrir hver gang. Jeg har ikke hatt oksiderte flasker, og den utvikler seg forutsigbart og lineært. Det vil si: en kan kjenne igjen vinen fra en fase til den neste. En riesling, for eksempel, gjennomgår betydelige transformasjoner gjennom årene, mens en chardonnay av denne typen beholder identiteten.
- Gjenkjøp? Absolutt!


Soave Classico "La Rocca" 2006 (Pieropan)
Sjelden at jeg kjøper italiensk hvitvin, men noen unntak må man jo gjøre. Dette er en utpreget delikat vin. Den vil ikke utløse noen "wow", men heller en stigende verdsetting ettersom hver slurk behager på en uventet måte. Det er ingen sterke eller dominerende trekk ved denne vinen, og alle elementene i smaksbildet er velavstemte og lavmelte. Dufter litt voks, gule frukter og nøtter, og den i den mellomlange ettermaken er det valnøtter og anis.

Prisen på denne vinen har steget for mye, synes jeg. Nå er den på ca. 270 kr. I overkant, så:
- Gjenkjøp? Neppe.

Verduno Pelaverga 2008 (Burlotto)
Den trolig mest ukjente Piemonte-druen er Pelaverga (jeg VET i hvert fall ikke om noen som er mer ukjent), som visstnok bare dyrkes i landsbyen Verduno - som ligger helt nord i Barolo-området. Produsenten er nok mest kjent for sine Baroloer, deriblant en fra den kjente vinmarken Cannubi. Av denne vinen lager de 10.000 fl. i året.

Den er svært lys på farge - det er flere roséviner som er mørkere enn denne - og utpreget aromatisk. Roser og kirsebær er mest dominerende på duften, og i munnen er den klart i det "lette og fruktige" segmentet. Men den har en dybde i duften som gir den noen ekstra dimensjoner over de fleste lette vinene. Den har også et ørlite bittert grep i ettersmaken som jeg setter stor pris på. I dag drakk jeg den på høyere temperatur enn tidligere, og jeg har ombestemt meg: dette er en riktig interessant vin. I stil og bruksområde kan den sammenlignes med Bourgogne Rouge, men denne er rimeligere enn kvalitetsprodusentene i Burgund.

Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for det motsatte men det er lov å ombestemme seg:
Gjenkjøp - ja.

Gordon Brown

Det er ikke å vente at norske aviser skulle ha fått med seg noe mer enn det rent overfladiske om Gordon Brown som finansminister. Når for eksempel Bergens Tidende i dag skriver om "hans suksessrike bestyrelse av finansdepartementet" stiger bekymringen for at ingen vil lære noe av den pågående finanskrisen.

BT skriver videre: "Labours sterkeste kort var økonomien. Den var det finansminister Gordon Brown som hadde bestyrt. Med glans, vil noen si." Det er det vel så godt som ingen i Storbritannia som vil si. Den smertefulle omstillingen av Britisk økonomi var det de konservative som sto for. Det var John Majors regjering på begynnelsen av 90-tallet (1990-1997) som la grunnlaget for det økonomiske miraklet. Labour kom til dekket bord, og bant seg i første omgang til masten.

Ikke alt Gordon fant på som finansminister var like ille. Bank of England fikk selvstendig myndighet til å sette renten, noe som var bra. Men som så mange før han ble han forblindet av egen suksess. Mens økonomien gikk så det suste begynte han å øke statens gjeld - og han lånte til forbruk. Det er å gi gass i unnabakke, og det er ikke videre Keynesiansk. Ikke er det klokt heller.

Når så tidene snur, og offentlig forbuk må til, var det lite å gå på. Storbritannia står i fare for å miste sin kreditt-rating, og får det stadig vanskeligere med å låne penger. Gordon oppførte seg som FrP ønsket å gjøre - men uten Statens Pensjonsfond Utland.

Kort sagt: Gordon Brown var ikke økonomiens redningsmann som Statsminister, han var en av finanskrisens gjerningsmenn som finansminister!

I det hele tatt: jeg blir ikke imponert over de "ekspertene" NRK og andre drar fram for å forklare hva som skjer i Storbritannia. De mangler blikk for helt grunnleggende sammenhenger, og har heller ikke noe historisk overblikk å snakke om. Ring heller meg ;-)

Fly-by-wire

Vi får kanskje aldri vite i detalj hva som skjedde med Air Frances Airbus A330 som ble borte over Atlanteren på mandag for snart en uke siden, men mye kan tyde på at det var et brutalt møte mellom teknologi og naturkrefter der de siste gikk av med seieren.

Airbus har lenge lagt opp til fly by wire - der kontakten mellom piloter og flymaskinen er 100% formidlet av elektronikken. Når alt fungerer bra går dette strålende, men når noen vitale data eller systemer begynner å slå feil baller det fort på seg. Mye tyder på at dette har vært tilfelle for AF 447, for to ulike fartsmålinger har antakelig ført til at autopiloten har slått seg av. Under ekstreme værforhold på 35.000 ft er marginene små. På flygerspråket kalles det coffin corner (eller kistehjørnet): i så tynn luft er det liten forskjell på farten der man steiler (og faller) eller stuper (og faller) - og er man først i fall er det også under optimale forhold vanskelig å få full kontroll. Når pilotene ikke vet hvor fort flyet egentlig går, er det lett å forville seg ut i coffin corner.

Selv om det var et annet fly, en Airbus A 320, var nok håndlaget sterkt medvirkende til at det gikk så bra 15. januar 2009 da US Airways 1549 mistet motorkraften og måtte lande på Hudson River. Piloten hadde trening i å fly seilfly, og tok flyet ned på elven og reddet livet til alle ombord. AF 447 var nok langt utenfor pilotenes comfort-sone, og med 24 feilmeldinger registrert hos Air France i Paris var det antakelig et skikkelig computer-crash. Men vil dette blir game over for "fly-by-wire"?

Galimatias

For en gangs skyld er jeg helt på linje med FrP i en sak der jeg er helt uenig med Høyre. Det er galskap å bygge ut høyhastighetsbaner mellom de større byene i Sør-Norge.

Det er mange grunner til dette, og de fleste har med kostnader å gjøre. Mellom det sentrale østlandsområdet - med Oslo i sentrum - og Trondheim/Bergen er det svært tynt med folk. Likevel må man legge ned kostbar og følsom infrastruktur på hver eneste millimeter mellom Oslo og Bergen/Trondheim. 300.000.000.000 blir visst prislappen i 2009-kroner.

På Dovre og på Hardangervidda er det full vinter ni måneder i året, ofte med sterk vind. Likevel skal de kjøre tog der i opptil 300 km/t. Sannsynlig? Neppe!

Miljømessige besparelser vil det utvilsomt bli i forhold til dagens fly, men banene skal ikke komme i drift på ca. 30 år. Hvor sannsynlig er det da at fly går på energibærere uten karbon? Dersom flyene om 30 år går på f.eks. hydrogen eller strøm vil miljøargumentene bli borte sammen med de 300 milliardene, og vi vil få Norgeshistoriens tåpeligste investering.

Den nifse dalen

En graf kan også utgjøre en dal, og det er denne "dalen" dette med "den nifse dalen" (the uncanny valley) viser til. Når en etterligning nærmer seg, men ikke når helt fram til, det helt menneskelige, så reagerer vi med avsky. Det er altså ikke graden av likhet som helt glatt og lineært går mot større grad av tilfredshet: det "nesten-like" er nifst, skummelt. Men hvorfor?

Teoriene er mange, og innvendingene likeså, men det er klart at det er når noe er kjent men ikke helt rett at denne følelsen slår inn. Eksemplene gjelder mennesker og det som er menneskelignende, som roboter, androider, lik og proteser. Mennesker er helt klart slik skrudd sammen at vi er særlig oppmerksomme på (og liker) ansikter og mennesker. Vi trenger ikke lange analyser av personers ansikter og kroppsholdning for å forstå at de er glade eller triste, sinte eller forvirrede. Mennesker og det menneskelige er svært velkjent for oss.

En mulig forklaring er at nifsheten skyldes en kognitiv dissonans: visuelle stimuli registrerer likhet, men ikke tilstrekkelig til at følelsesmessige reaksjoner følger med, og disse "kommer i spenning" (for å uttrykke meg upresist). Noe likt det personer med Capgras-syndromet lider av. Disse er overbevist om at deres kjære har blitt erstattet av identisk utseende bedragere. Kognitiv gjenkjennelse (ser akkurat ut som mor) blir ikke ledsaget av følelsesmessige reaksjoner (jeg føler ingenting for denne kvinnen), og konklusjonen blir at man blir bedratt.

I den nifse dalen kan man også fornemme at det er noe feil med utseendet, men ikke helt sette fingeren på det.

Men mitt egentlige poeng er: kan noe lignende være tilfelle der det ikke er snakk om gjenkjennelse av mennesker og følelser? Det blir hevdet i en artikkel i New York Times som David Schildknecht gjorde meg oppmerksom på. Kan det være at nært kjennskap til et felt, som f.eks. en kunstner, gjør deg bedre i stand til å avgjøre om noe er en kopi? Selv om du ikke kan sette fingeren på akkurat hva det er, så er det noe som gjør at det føles helt feil?

Innlegget mitt begynner å bli vel langt for dette formatet, men dersom jeg mottar kommentarer fra lesere som synes dette er interessant vil jeg gjerne følge opp senere.