Egypt

Jeg har dessverre ingen spesialkunnskap om Egypt, men det virker ikke som de som trekkes frem som eksperter har noen klar oppfatning av hva som kommer til å skje i landet, eller hvilken betydning demonstrasjonene har for regionen som helhet. Men en del ting kan man lese seg til.

Et fellestrekk i de arabiske landene, og Egypt er ikke noe unntak, er en "befolkningspyramide". Det hører jo landet til, skulle man tro, men denne deler de også med andre arabiske land. Medianalderen i Egypt er på 24 år og synkende, hvilket betyr at ca. 40.000.000 mennesker er barn, ungdom eller svært unge voksne. En tredjedel av befolkningen er under 14 år. Økonomien er skral, og femtidsutsiktene er dystre. Kontrasten med Norge er betydelig, for her er medianalderen litt under 40 år, og den stiger.

Medianalderen i Tunisia, der demonstrasjonene synes å ha vært vellykkede til en viss grad i alle fall, er på 29 år og økende, mens den i Libya er på litt over 24 år og økende. I andre arabiske land som Irak, Syria og Jordan er medianalderen lavere enn i Egypt - ned mot 20 år. Det er, kort og godt, en befolkningsbombe som er i ferd med å detonere i regionen.

Lav snittalder er et ganske gjennomgående kjennetegn for fattige land der barnedødeligheten har gått betydelig ned de siste par tiårene - og det gjelder heldigvis de fleste. Men de arabiske landene ligger over "håpløshetsterskelen". De unge forventer noe mer av livet enn de gjør i Burkina Faso eller Afghanistan, og denne frustrasjonen er nok en av drivkreftene i de opprørene vi har sett den siste tiden.

I sin The Roots of Romanticism mente Isaiah Berlin å kunne påvise at frustrerte verdslige utsikter i Tyskland midt på 1700-tallet var en drivkraft i romantikken, og jeg tror selv dette er en forklaring på den grobunn islamismen har hatt. Når man ikke har mulighet for å lykkes i den ytre verden, skaper man en indre - for eksempel med askese eller annen form for selvoppofrelse - er kriteriene for suksess er lite avhengig av utviklingen i den ytre verden.

Derfor er det absolutt en fordel at frustrasjonen kan få en sosial og direkte retning. Et annet fellestrekk i den arabiske verden er jo "gamle" diktatur med en svært forsiktig tilnærming (for å si det forsiktig) til åpenhet i økonomi og offentlighet.

SN: Tre forskjellige

Wolfer Goldgrube Riesling Kabinett 2003 (Vollenweider)
Å kjøpe viner fra denne årgangen var en risikosport. Vinen har nesten ikke farge - nesten så klar som vann. Duften er Riesling-typisk, men har nok noe "dypere" toner enn da den var fersk. Pære - en slags konsentrert norsk pære - er det som kjennetegner duften, samt snev av blomster. I munnen er det ikke all verdens syre, som kombinert med høy mostvekt i årgangen (Kabinett hadde ofte sukkernivåer som Auslese - skalaen ble ubrukelig) gjør vinen i overkant "flat". Lengden er ikke så ille. Til ost gikk dette ganske bra, men vinen er mer educational enn god. Blir dette bedre om det lagres i ti år til?

Produsenten er svært god - viner jeg har smakt fra andre årganger har vært eksemplariske.

Gjenkjøp? - Nix.

Pouilly-Fumé "Le Cris" 2004 (Cailbourdin)
Lys på farge - liten påviselig utvikling på fargefronten her. Dufter sitrus og noe mineralsk - etterhvert blir det mer sjø og honning. I munnen er den i overkant skrinn, og lengden er litt skuffende. Men i alle fall: her er det lite eller ingenting av druepreg (Sauvignon Blanc), men desto mer preg av kvalitetsvin fra et kjølig klima på kalkholdig grunn. Det jeg mener å si er vel: dette kunne like gjerne vært en Chablis.

Skrinnheten tilskriver jeg årgangen.

Gjenkjøp? - Kanskje. Men heller en rikere årgang.

Pol Roger 1996
Denne vinen har vært innom flere rare steder på veien dit den er nå, men de siste flaskene jeg har smakt har vært fortreffelige - også denne. For ikke å gjenta meg selv kan jeg vise til forrige notat på denne.

Prisene på årgangsvariantene her har ikke gått opp like mye som på mange andre årgangschampagner. 2000 får man for mindre enn f.eks. Bollingers NV.

Gjenkjøp - Ja!

Nesevin

Er du forkjølt? På denne årstiden, hjemsøkt som den er av denne plagen, er det særlig gunstig å lære seg en av de mest grunnleggende fakta om vinsmaking.

Det er mange typer forkjølelse, men den typen som i hovedsak rammer de øvre luftveier - som det heter - er særlig plagsom for oss som liker å smake vin. Det er lite å hente fra vinen når luktesansen er satt ut av spill. Men her er det snakk om grader. Det få tenker over er at det er en passasje fra munnhulen, bak palatum og velum, og opp i nesen. Mye av det som omtales som vinens "smak" er egentlig volatile komponenter som sprer seg fra munnhulen og "bakveien" opp til nesens luktorganer (se illustrasjonen under).

Det er når forkjølelsen også rammer den bakre passasjen - det har hendt meg et par ganger - at man lurer på om man har mistet all smak. Alt man får i munnen smaker - om i det hele tatt - ytterst merkelig. Prøv vin hvis du har en slik "styrke 11" forkjølelse - de inntrykkene du får da, det er smaken på vinen. Det er som å høre en symfoni når hele orkesteret - med unntak av perkusjonistene - har gått hjem.

Når vinen kommer i munnen er det ikke bare de kjente smakene søtt, salt, surt og bittert som slår inn. Vinen får også plutselig svært stor overflate, og den varmes hurtig opp siden kroppen holder 37 grader. Hvor mye duftkomponentene utgjør av denne totalen kan denne totale neseforskjølelsen gi deg en opplevelse av, men slike har vi få av. Heldigvis for smaksopplevelsene - dessverre for det pedagogiske poenget.

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".

Champagne i Bestillingsutvalget

Hvilke champagner bør man satse på? Det er det jeg vil skrive om her. Dette er ikke smaksnotater, men basert på erfaringer med vinene, omtale fra andre, og litt forskjellig.

Det er en liten pause i spesialutvalgsslippene i januar og februar. De hadde mye av skylden (greit å legge den over på andre) for at kjellerbeholdningen min økte vel mye i fjor. Nå er fokus på å unngå vekst, men man kan jo drømme likevel. Dette er de vinene jeg ville vurdert sterkt dersom jeg skulle handle inn til kjelleren nå.

Vi starter like godt på toppen:

Veuve Clicquot Vintage Rosé 1996 (magnum) (kr. 1526)

Dette er mye penger for en vin, men min erfaring fra desember 2010 er svært god. Det var også første møtet med vinen i april. Blant vinentusiaster i Norge har "de store husene" blitt som et skjellsord å betrakte, men denne produsenten har fått mye skryt fra eksperter de siste årene, Tom Stevenson inkludert. Vinen, ja. Fargen er jo nesten kjøpsanbefaling i seg selv.

Veuve Clicquot Reserve 2002 (kr. 510)
Denne har jeg ikke smakt, men med det som er sagt over om produsenten og svært klare anbefalinger fra smakere jeg stoler på - samt Michael Edwards i boka The Finest Wines of Champagne ville jeg sterkt vurdert et innkjøp for kjelleren. Årgangen gjør også sitt: 2002 er regnet som den klart beste årgangen i Champagne siden 1996 - og ingen av årene som har fulgt på tyder på at den vil få noen utfordrere til den tittelen med det første. Men prisen er kanskje litt stiv?

Prisen taler også mot å vurdere Bollinger La Grande Année 1999 (kr. 733) før den kommer i 2002 årgangen. Dette er en produsent og en vin som tilhører toppskiktet, men prisene har steget voldsomt de siste årene. Det gjelder også Billecart-Salmons årgangsutgaver mm. Stråldende produsent, men prisene er i overkant stive.

Egly-Ouriet Grand Cru Blanc de Noirs NV (kr. 668,70)
Denne har jeg ikke smakt på noen år, og jeg er ikke helt sikker hvilken årgang den er basert på. Men de gangene jeg har smakt den har den vært superb. Kombinasjonen av stram og rik på en og samme tid vitner om en virkelig stor vin. Akkurat dette, at vinen fortoner seg som en flytende contradiction in terms, har vært et kjennetegn på nesten alle av de virkelig store vinene jeg har smakt - i alle fall champagner eller hvite viner. Jeg har et par av denne basert på 1996-årgangen i kjelleren. Hvis noen kan bekrefte at den som er aktuell nå er basert på 2002 må jeg dessverre ringe inn en bestilling.
 
Legras Saint-Vincent Champagne 1996 (kr. 667,70) 
Denne smakte jeg nyttårsaften, og dommen den gang var at den var super. Intet mindre. Men prisen er jo ikke spesielt super. Dette er en Blanc de Blancs.

Lilbert Blanc de Blancs Grand Cru 2000/2002 (kr. 480)

Jeg har begge de to årgangene i tittelen - en hel kasse av den siste - så for egen del er de ikke av de mest aktuelle kjøpene. Jeg har smakt 1999 og 2000 av denne vinen, og har pålitelige vitneutsagn på at 2002 er strålende. Vinene jeg har smakt, og 2000 har jeg smakt flere ganger, er livlige og samtidig dype. Rettlinjede uten å bli anemiske. Kort sagt en pålitelig adresse for blanc de blancs.

Gatinois Grand Cru Brut Vintage 2002 (kr. 384)
Også denne er forlengst innkjøpt per kasse og dermed kanskje ikke så aktuell for egen del. Gatinois har jeg smakt ved noen anledninger, og vinene er etter min mening på nivå med Bollinger sine. I alle fall nesten, men i 2002 er visst Gatinois minst like bra skal man tro ellers pålitelige kilder. Både Edwards (se over) og Geir Gjerdrum i sin bok (95? poeng) er lyriske. Årgangen er spesielt bra for Pinot Noir, og denne er 90% Pinot Noir. Prisen er utrolig bra for dette nivået. En kasse til hadde ikke vært av veien - hvis det ikke var for forsettet om å holde litt igjen.

Jean Lallement Grand Cru Brut Réserve NV (kr. 329)
Jeg er ikke helt sikker på hvilken årgang denne er basert, men min erfaring med produsenten er den beste. Den NVen som var mest basert på 2002 har jeg i kjelleren. Intense viner med særpreg er dette. En av de Terry Theise har i sin portefølje.

Det var en liten gjennomgang. Det er sikkert mer i listene man burde vurdert, men jeg stopper her. Klarer man ikke å fylle champagnekvoten i kjelleren med noe av dette har man antakelig for mye penger.

"Eldrebølgen" diskriminerende?

En ny topp er nådd! Nå har også den nøytrale og ganske beskrivende metaforen "eldrebølgen" blitt for mye for enkelte av våre aldrende landsmenn- og kvinner. Pensjonistforbundet i Sogn og Fjordane mener det er diskriminerende overfor eldre, og beskriver eldre som en byrde for samfunnet. Det er ikke til å tro! Dette må være toppen på offermentalitet og hårsårhet.

Dette er som en parodi. "Det blir feil å vere kritisk til at det vert fleire eldre, seier Anton Heimestøl". Jeg har ikke oppfattet at noen er det. Høy levealder er et tegn på velferd i et samfunn, og hvis man er kritisk til at det blir flere eldre er man ute på tynn is. Jeg kan ikke se at noen har gjort det.

Ordet er tvert imot svært beskrivende. Det ble født svært mange flere i årene rett etter krigen og framover enn det ble under og før krigen. Hvis man framstiller det som en graf der linjen viser hvor mange det er på hvert alderstrinn her i landet, og hvordan det vil utvikle seg i årene framover gitt at dødeligheten er omtrent uendret, så vil det se ut som en bølge som beveger seg mot høyre i grafen (høyere alder). Det er eldrebølgen. Treffende og beskrivende.

Gerd Brekke i Pensjonistforbundet mener at "ordet skapar eit inntrykk av at eldre berre er ei byrde som kostar den norske stat pengar." Hva er det med ordet som gjør det? Ingenting. Dette er grunnløst. 95% av de som har vært inne og stemt på siden jeg lenker til øverst forstår dette, men politikere i Høyre og Arbeiderpartiet klarer tydeligvis ikke å bruke sunn fornuft. Både helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og lederen i Helsekomitéen på Stortinget Høyres Bent Høie vil unngå å bruke ordet "eldrebølgen" for å unngå å fornærme pensjonister i Sogn og Fjordane. Strøm-Erichsen vil gå så langt som til å be regjeringen slutte å bruke ordet. Jeg prøver å holde en saklig tone her på bloggen, men nå røyner det på. "Makan til idioti", hadde jeg lyst til å skrive - men så var det dette med en saklige tonen da.

"Eldrebølgen" beskriver en fremtidig økning i andelen eldre. Jeg har, som nevnt, aldri registrert at det er brukt i nedsettende betydning. Hvis noen mener det formidler en holdning til dagens eldre har de misforstått totalt. Dessuten vil vi jo alle bli gamle heller enn å dø unge eller for tidlig. (For min egen del høres mett av dage, klar i toppen og 97 år ut som et høvelig utreisevisum - som for min onkel Olai.) Denne bølgen er jo også relativ. Hvis vi øker antallet innbyggere i lavere aldersklasser, gjennom innvandring for eksempel, vil eldrebølgen ikke bli noe av - men da vil utfordringene komme på andre kanter.

Måten vi finansierer pensjoner på i Norge gjør at de som er i arbeid betaler pensjonen til de som har gått av. Når etterkrigsgenerasjonene går ut i pensjon vil antallet som tar imot pensjon øke mye mer enn antallet som betaler inn til ordningene. Dette er en funksjon av systemet, og at vi lever lenge og har det godt her i landet. Det vil om få år bli en betydelig utfordring for systemet, og ingenting i vår ordbruk vil endre på det. Bare store barnekull og betydelig arbeidsinnvandring vil gjøre noe med utfordringene som ligger til grunn.

Hvis helseministeren og Bent Høie skal slutte å bruke ordet "eldrebølgen", hvordan skal de da omtale det faktum at det blir svært mange flere eldre når etterkrigskullene nå etterhvert pensjonerer seg? "Den forventede og betydelige økningen i antallet personer over pensjonabel alder" kanskje? Lykke til! Hvordan skal den frasen unngå de negative assosiasjonene de hårsåre pensjonistene i Sogn og Fjordane innbiller seg at "eldrebølgen" bærer med seg?

Jeg kan forstå at det er utfordrende at for mye av det fokus som er på de eldre i vårt samfunn dreier seg om utgifter, sykdom og elendighet. Men det blir helt feil å knytte det til ordet "eldrebølgen", og å finne andre måter å beskrive den betydelige økningen av personer i aldersgruppen i pensjonabel alder som vil ikke endre på noe som helst.

House & Holmes

At det ikke hadde slått meg før! En blogg kan jo være en måte å skape seg en offentlig profil, men her må jeg bare bryte ned forestillingen om min egen fortreffelighet: det var ikke før sist høst at det slo meg at House, Gregory må bygge på Holmes, Sherlock. Når jeg så søkte på nettet oppdaget jeg at det hadde andre sett lenge før det slo meg. Det skulle egentlig bare mangle, og det er vel bare jeg som er treg. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at nummeret på leiligheten til House var 221B.

Min eneste unnskyldning mvære at jeg ikke egentlig følger serien House, men ser den av og til mye på grunn av Hugh Laurie og på grunn av dynamikken mellom Wilson og House. Vi som husker Laurie som upper class twit - både i Jeeves and Wooster og Blackadder kan undres på transformasjonen til skarp amerikansk lege. Som få briter klarer han å snakke amerikansk engelsk uten å overdrive.

Den kanskje mest sentrale parallelen er mellom Dr. Wilson og Dr. Watson. Serien House er moderne, med damer og sex - og manipulasjon, mens Holmes er strengt viktoriansk, men det vennskapelige forholdet mellom House og Wilson ligner likevel på sin engelske modell. Watson er en nødvendig konstruksjon både som foil til Holmes, og som kronikør. "Deltagende observasjon", kan man kanskje kalle det.

House er en moderne serie for et voksent publikum, men med et hundreårs avstand virker historiene om Sherlock Holmes mer som historier for gutter (eller er det fordi jeg leste dem som gutt kanskje?). Begge karakterene baserer seg på deduksjon og skarpsindige analyser av tilfeller, og Sir Arthur Conan Doyles modell for Holmes, Joseph Bell (bildet over), ligner kanskje mer på House enn på Holmes - i alle fall når det gjelder yrke. Wikipedia-artikkelen om Doyle (Conan var ett av hans tre fornavn - det midterste er Ignatius) nevner ikke en betydelig innflytelse på forfatteren bak Holmes. Jesuittene. Doyle gikk på Stoneyhurst, den kanskje mest kjente katolske kostskolen i Storbritannia, og omtalte selv den harde disiplinen og nådeløse skolastiske logikken som en nyttig bakgrunn for sitt forfatterskap.

Mellom House og Wilson, Holmes og Watson, er det et vennskap mellom ulike sinn men samme kjønn. Dynamikken og den gjensidige avhengigheten mellom dem fascinerer. Det er vel en grunn til at jeg av og til holder ut den latterlig faste dramaturgien i House.

SN: Mest burgundere

Som så mange andre notater her er disse basert på hukommelsen. De fleste ble smakt sammen med flere andre. Vinene som var mine egne får en egen bedømmelse basert på dette enkle kriterium: hvis jeg visste ved kjøpstidspunkt hvordan den ville smake da jeg åpnet den, ville jeg kjøpt den? (Gjenkjøp?)

Champagne BdB Cuvée Speciale 1996 (Pierre Peters)
Korken ville ikke ut, og rå makt og en korketrekker måtte til. Dette har skjedd før, og vinen som da dukket opp var som denne: lys som sitronsaft, og smaken var ikke langt unna. Helt primær og svært stram. Mineralsk og antydning til autolyse på duft, men først og fremst batterisyre. Ikke bare gøy dette. Jeg har et par flasker selv, og jeg har tatt følgende lærdom: hvis korken er vanskelig å få ut: la den ligge i ti år til i håp om at det kan bli til noe.

Chablis 2002 (Tribut)
Da den ble åpnet var det sitrondrops. En viss fedme, syre og mineraler - men først og fremst sitrondrops. Etter et døgn eller to under vakumkork i kjøleskapet var den helt fabelaktig: sjø, honning, mineraler, frisk men samtidig fet. Helt klart premier cru nivå på denne landsbyvinen, og lærdommen er klar: dekantér!

Gjenkjøp? - Ja.

Puligny-Montrachet 2002 (Carillon)
Strålende flott Puligny, med mineraler og litt blomsteraroma. Moden. Mer mineralsk og barsk enn vinen under, men denne holder klart premier cru nivå og var, etter min mening, minst like god som vinen under.

Puligny-Montrachet 1er Cru Champ Canet 2002 (Sauzet)
Flott vin. Til å begynne med minnet den mest om en Chassagne, men den gikk av seg det krydrete preget og ble strammere og mer mineralsk i karakteren. God fedme og lang ettersmak. På andre siden av kommunegrensa har vi Perrieres i Meursault, og denne vinmarken har mye av den samme karakteren.

Vosne- Romanée 1er Cru Les Suchots 2003 (Hudelot-Noellat)
Rik, moden burgunder med god balanse. Bredt aromaspekter man kan sitte og sniffe på lenge uten å gå lei. Lang ettersmak. En av kveldens største overraskelser.

Gjenkjøp - Yes, indeed!

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Roncieres" 2004 (Chevillon)
Jeg har tidligere skrevet om den første av mine to flasker, og denne var den klart beste. Rødbeter og jordbær, frisk og stram, men også lang. Helt tydelig den grønne årgangskarakteren, men den ødelegger ikke vinen - ikke for de som var tilstede i alle fall (det er nok ulik toleranse for denne krakteren hos hver enkelt). Lineær smakskurve og en flott vin. Bred enighet om at dette var bra, men den representerer årgangen mer enn vinmarken og kommunen. Forstår også godt de som lurte på om dette kunne være Loire.

Gjenkjøp? - Ja. Faktisk.

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1993 (d'Angerville)
Flott vin, og typisk for produsenten. Klasse.

Charmes-Chambertin Grand Cru 1998 (Drouhin)
Nyyyydelig vin. Jeg har omtalt denne tidligere og har ikke så mye å tilføye notatet fra den gangen, annet enn at jeg ergrer meg fortsatt over at jeg ikke kjøpte en kasse.

Hermitage "La Chapelle" 1994 (Jaboulet)
Herlig harmoni i denne vinen, og den har ikke det sterke Syrah-preget som viner fra Nord-Rhone som oftest drar med seg i 20 år eller mer. Basert på min skrinne erfaring er det viner fra selve Hermitage som tidligst utvikler en bouquet som ikke er dominert av Syrah.

Chianti Ruffina Riserva Bucerchiale 1999 (Selvapiana)
Denne var jeg ikke særlig fornøyd med. Det var vanskelig å sette fingeren på noe. En stund mente jeg at den var korket, men dagen etter hadde ikke dette utviklet seg. Noe muffens var det, men jeg vet ikke hva.

Gjenkjøp? - Nei.

Rivesaltes 1930 (Sarrat)
Flott vin. Frisk, tørkede frukter, nydelig duft, passe sødme.

Maria Amelie

Det ville vært naturlig for meg å kommentere denne saken nå - når støvet etter pågripelsen har lagt seg litt. Men jeg er god venn med hennes advokat Brynjulf Risnes og vil helst avstå. (Foto: Scanpix)

Det har ikke manglet på kommentarer etterhvert, noen av dem er her, her, her, og her. Jeg vet ikke hva som vil skje med "Maria Amelie", men jeg er helt trygg på at hun har en solid advokat.

Debatten om DLD (Datalagringsdirektivet) - en oppsummering

Mitt innlegg om datalagring fra 4. januar satte ny rekord her på bloggen. Ikke mindre enn 32 kommentarer har det blitt, og debatten har vært saklig og informativ. Den siste uka har det også vært større trafikk enn vanlig på bloggen. "Bloggosfæren" er kanskje bedre enn sitt rykte - eller i alle fall mer mangfoldig? Den flittigste debattanten skrev i sitt siste innlegg "OK :-) (du kan få siste ordet)", og det skriver jeg heller her som et eget innlegg enn som kommentar nr. 33. (Foto: for ikke lenge siden var dette toppen på den teknologiske kransekaka).

Da skal jeg forsøke å se det hele litt utenfra. Mitt første innlegg om DLD kom 28. januar i fjor, og jeg har fulgt med i debatten siden da. Jeg heller fortsatt mot å være tilhenger av å innføre DLD i Norge, men uansett standpunkt er det noen forhold jeg synes er verdt å kommentere:

• Jeg tror debatten rundt DLD har blitt en slags "lynavleder" for bekymringer rundt de mulighetene dagens teknologi byr på når det gjelder å overvåke og registrere vår gjøren og laden på svært mange felt i dagliglivet. Kanskje dette er forklaringen på det jeg oppfatter som ganske paranoide forestillinger om DLD?
• Debatten kan kanskje få oss til å se med nye øyne på svært mye informasjon vi gir fra oss mer eller mindre frivillig i det daglige, på Fjasboka, via "apps" på mobilen, på bussen, adgangskortet, betalingsformidling etc, etc.? I så fall vil det være på sin plass. Både frivillig og ufrivillig tyter det informasjon om oss ut i et stadig økende omfang og til et bredt spekter av ulike lagre. Dette faktum bruker jeg ikke for å bagatelisere betydningen av DLD, men til å påpeke at vi må også må se bortenfor DLD når det gjelder datalagring, tilgang og personvern.
• DLD har blitt en velkommen anledning for EU-motstandere til å ri noen kjepphester, og cashe inn på EU-motstanden i befolkningen. Det kan jo også hende at noen EU-tilhengere ser med blidere øyne på DLD ut fra vår holdning til EU?
• DLD reiser et sentralt spørsmål om det er berettiget å lagre opplysninger fra alle basert på et mulig fremtidig behov for ytterst få av disse til å oppklare alvorlig kriminalitet og dømme i disse sakene. Det blir en avveining, og prinsipper man holder hellige kan gi konsekvenser man ikke vil godta. Klassiske dilemma, med andre ord. Jeg kjenner meg ikke igjen i de som kun ser fordeler eller kun ulemper ved DLD.
• Fra min synsvinkel blir dette en avveining av prinsipper og konsekvenser, og flere forhold er viktige i hvordan vi skal utforme DLD i vår lovgivning:

1. Lagringen må være svært sikker slik at de ikke kommer på avveie.
2. Tilgangen må, slik tanken er, begrenses til skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet og avgjøres innenfor rettsvesnet. Slike data det er tale om vil, etter en tid, ha størst betydning for å oppklare organisert kriminalitet som menneskesmugling, narkotika og terrorplanlegging. Slik jeg forstår det er det for opprullingen av slike nettverk disse dataene vil ha mest nytte.

Den digitale virkelighetens omfang er ganske ny for oss, og sosialt, politisk, økonomisk og på så mange andre måter er vi ferskinger når det gjelder å forholde oss til denne. Vi er sikkert også svært naive.

Bevegelser i skattedebatten?

Ingenting stimulerer blodomløpet på høyrefolk så mye som skatt. Skatt er et område der forskjellene på høyre og venstre i politikken er tydelige, og man kan mistenke mange på den andre kanten for også å få en betydelig vaskulær stimulans av slike debatter. Når man hører statsminister Stoltenberg snakke om skattens velsignelser og sivilisatoriske betydning skulle man tro at det som sto mellom Norge i 2011 og Himmelrik på Jord var en økning av skatten til 100% (minus litt til lommepenger).

Nå kan ting tyde på at det er en viss bevegelse i Ap og LO når det gjelder skattesystemet i det minste, og dette er en debatt som høyresiden ikke bør skulke med den begrunnelsen at det er et forsøk på å øke det totale skattetrykket. Det er på tide at vi i Norge klarer å skille system fra nivå når det gjelder skatter og avgifter, og så vet vi fra før at høyre og venstre i politikken ønsker ulike nivå - noe utstpill fra AUF i det siste viser tydelig.

Utspillet fra AUF har et par element jeg liker, og svært mange jeg liker dårlig. La meg for en gangs skyld fokusere på det jeg liker best: "Null skattefradrag for renter på lån over 3 millioner kroner." Aller helst ville jeg hatt "null skattefradrag for renter" - og det kombinert med enten ingen formueskatt, eller en solid heving av terskelen for hvor denne slår inn. Tiden for å trappe ned rentefradraget er nå, mens rentene enda er lave. Da vil endringen merkes minst. Selvsagt må skattene ned samtidig.

I Norge har gjennomsnittshusholdningen lån på 195% av disponibel inntekt, mens den på slutten av 90-tallet var på ca. 120%. Knapt noe annet land i verden er i nærheten av å ha husholdninger som er så til de grader høyt belånt. USA, som jo har vært et skrekkeksempel på lånefinansiert forbruk og påfølgende kollaps, har 118% belåning av disponibel inntekt. (Kilde: Norges Bank). Grunnen er delvis gode tider og trygge forhold, men også det faktum at staten betaler 28% av renteregninga di. Uansett hva du bruker pengene på!.

Inntil finanskrisen kom gikk banker og andre pengeforvaltere ut og tilbød såkallte "strukturerte produkter", samtidig som de tilbød lånefinansiering av 100% av beløpet. Ett av salgsargumentene var at "du får jo fradrag for rentene på skatten". Dette er en stimulans for å bruke penger man ikke har, så belåning på i gjennomsnitt 195% av disponibel inntekt er ikke noe mysterium.

Når dette er kombinert med formueskatt har vi en giftig blanding. Formueskatt er beslagleggelse av privat eiendom som ikke er knyttet til en kontantstrøm. Det er en relativt mild form for beslagleggelse siden satsen er relativt lav, men prinsippet er: "har du ikke brukt opp pengene dine? Da må vi ta litt av dem." Dette gjentar seg hvert år. Incentivet er derfor å bruke opp pengene, eller å "gjemme dem" unna på ulike vis.

Eiendom har vært en gunstig form for gjemsel. Verdsettelsen av eiendom har vært lav i Norge, men er økende. Formueskatt sammen med lav verdsetting av eiendom, og statlig sponsing av renteutgifter, har gitt verdensrekord i belåning. Når det nå synes å være tegn til nytenkning om skattesystemet må disse tre tingene ses i sammenheng:

1. Rentefradraget (premie for å bruke penger man ikke har).
2. Formueskatten (beslagleggelse av eiendom, og straff for ikke å bruke opp alle pengene).
3. Verdsetting av eiendom (stimulans til å bruke penger på eiendom heller enn noe annet).

Det er flere aktverdige grunner for rentefradraget. Før 1992 kunne man trekke fra alle renter på skatten, og 28% var en betydelig begrensning. Dertil kommer det at i et livsløpsperspektiv er det etableringsfasen som en den finansielt hardeste: studielån, boliglån og små barn slår inn for fullt omtrent samtidig.

Men det må kunne være måter å lette byrden i etableringsfasen uten å sponse absolutt alle lån! Når middelaldrende begynner å ha betalt ned lånene blir de fristet av skattesystemet til å 1. ta opp lån for å få rentefradrag, 2. komme seg unna det å få beslaglagt sin eiendom gjennom å 3. kjøpe eiendom som hytter, bolig i utlandet eller leiligheter til utleie.

Rentefradraget er derfor ikke særlig treffsikkert lenger siden sparing har gått helt av moten i nesten alle aldersgrupper. Det er de som har opplevd 30-tallet og den umiddelbare etterkrigstiden som fremdeles sparer i banken og slikt. Incentivene har virket - og det slik at Norge nå har verdensrekord i belåning.

På tide å snu!

PS: Statistisk sentralbyrå melder at veksten i husholdningenes bruttogjeld har en kraftig økning. Tolvmånedersveksten er på 6,4% - mye mer enn inflasjon og reallønnsoppgang. Høye boligpriser og mye gjeld er en utfordring for finansiell stabilitet.

Sensur i beste mening

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. En slik hensikt er å beskytte oss selv og de unge mot historien og splinten i den andres øye. Nå har Mark Twains klassiker Huckelberry Finn fra 1885 blitt sensurert. 219 forekomster av "Nigger" er omskrevet til "slave", og "injun" har blitt til "Indian". Jeg deler synet til lederartikkelen i The Times som sier at dette constricts rather than expands the life of the mind.

Det blir hevdet at "ord er rasistiske", men ord har ingen intensjoner eller oppfatninger om genetisk baserte egenskaper. Det er det personer som har, og for oss som har lest boka er det helt klart at Huck Finn heller risikerer å havne i helvete enn å svikte vennen Jim.

Når det er sagt: Nigger er et stygt ord, og det bærer med seg assosiasjonen med fordommer og undertrykkelse - flere hundre år med slaveri og en skamplett på USAs historie. Rasisme er en vederstyggelighet, uansett hvem det er som bærer den og hvem som blir nedvurdert av den. Injun er litt annerledes siden det også er en mer "fonetisk" skrivemåte av en sammentrekning av lydene i ordet "indian".


Men er dette gode grunner for å forandre en tekst? Skal historien sminkes for å få den til å passe med vår moderne sensitivitet? Hvor skal man trekke grensene?

Mark Twain dramatiserer temaene slaveri og sivilisasjon, han foregir seg ikke å løse dem. Twain bruker også språket slik det ble brukt i talemålet på tampen av 1800-tallet i USA. Karakterene snakker ikke som om de kom ut av The Supreme Court - de taler som de gjorde ved Mississippi, og det er en av romanens finere egenskaper. Sensuren endrer på dette.

Er det romaners hensikt og mål å støtte vårt syn og vårt verdensbilde, og ikke utfordre det eller risikere å fornærme noen? Må litteratur parfymeres og friseres for å passe dagens mote? Omskriverens hensikt er å få boka brukt mer i skolen, siden mange har lagt bånd på seg og ikke brukt den i skolen siden boka inneholder "stygge ord". Det er lett å ha sympati med et slikt siktemål, men det er grunn til å dvele litt ved konsekvensene av en slik tilnærming. Sensur basert på hensynet til at noen kan bli støtt vil føre til sensur på bred front - ikke minst innen religionskritikk eller kritikk av diktatorer og annet pakk. Og hvem skal bestemme hvem det er synd på, slik at de må beskyttes mot ufine ord og provoserende uttalelser?

Romaner og annen litteratur må også få lov til å snakke fra den tid de kommer og bære vitnesbyrd om andre syn på verden og menneskene i den enn de som leser dem i dag sitter med. Det er gjennom kontrastene med fortiden og andre syn vi kan oppdage vårt eget som noe som ikke er naturgitt.

Det at en sensor skal trimme og tilpasse en tekst til leseres antatte sensibilitet åpner for uante muligheter for pressgrupper og makthavere, og det fratar lesere den opplevelsen det kan være å reagere på språk, handlinger og holdninger som de føler berører dem på måter som ikke er behagelige. I tilfellet Huck Finn for de politisk korrekte hviler det ikke noe hellig verken over hensikt eller middel.

Datalagring

Går det ann å håpe på at noe blir bedre i det nye året? Økonomiene i svært mange land kommer trolig til å overraske mange i feil retning i året som kommer - og det vil jeg nok komme tilbake til senere. Men kanskje kan man håpe på en smule konstruktiv debatt rundt Datalagringsdirektivet (DLD)? Eller vil den ende i full forvirring (se over)?

Det viser seg jo at mange som sier seg mot DLD og tildels bruker sterke ord, ikke er mot lagring av trafikkdata. Når min sambygding (og Venstres leder) Trine Skei Grande at politiet selvsagt skal fortsatt få innhente opplysninger som i dag blir det jo heller et spørsmål om hvilke opplysninger, hvor langt tilbake de skal kunne gå, og hvor strengt tilgangen skal kontrolleres. For i dag får politiet de opplysningene de ber om fra teleselskaper og nettleverandører. Hvis dataene finnes, da. Hvis DLD implementeres her i landet må Stortinget ta stilling til slike spørsmål, for selve direktivet angir bare noen ytre grenser (6-24 måneder for teledata, for eksempel).

Et eksempel er at 100 menn som befant seg i nærheten av en voldtekt her i Bergen har måttet avgi DNA for å fri seg fra mistanke. Dette er en sak som setter personvernet på prøve. På den ene siden er voldtekt en svært alvorlig forbrytelse der svært mange gjerningspersoner går fri. På den annen side er det å be om DNA fra minst 99 helt uskyldige personer, basert på hvor de befant seg på et bestemt tidspunkt. Jeg synes dette er ytterst tvilsomt, men poenget er at dette gjøres i dag. Uten DLD, og på basis av gjeldende lover og praksis. Det er ikke klart at en dommer som fikk seg forelagt saken ville godtatt dette. Det er det som ligger i DLD.

Senterpartiet er heller ikke mot lagring av trafikkdata - men de vil heller ha en norsk versjon. De kan jo mistenkes for å se mer på hvor DLD kommer fra (EU) enn hva direktivet inneholder.

For min del har jeg ikke grunnleggende endret syn siden januar i fjor da jeg først skrev om DLD her på bloggen. Det er all grunn til å ta personvern mer alvorlig enn i dag, og jeg har da også skrevet en del om andre felt der personvernet er truet i dag. Det som har ført til en del innlegg fra min side om DLD er den apokalyptiske og ganske paranoide retorikken fra enkelte motstandere. Man skulle tro Stasi var gjenoppstått og bemannet på samme nivå som i gamle DDR.

Men jeg er kanskje i overkant naïv på dette feltet? Jeg ba jo ikke en gang om å få se mappa mi selv om jeg var svært aktiv på venstresiden fra 1977 til tidlig på 1980-tallet.* Fra min synsvinkel hanlder ikke dette om svart eller hvitt. Det handler om å avveie hensynet til personvern mot hensynet til beskyttelse mot alvorlig kriminalitet. I siste instans er det personvern det handler om på begge sider.

* - sjansen er der for at både Overvåkningspolitiet (POT) og Stasi hadde en mappe hver på meg. I 1982 dro jeg til DDR som NKPs gjest for å ta et kurs på en SED-høyskole i Magdeburg. Hvis ikke Overvåkningspolitiet i Norge hadde fått med seg dette var det som tjenesteforsømmelse å regne! (Men en venn som også var der - og på Leninskolen i Moskva til og med - hadde ikke dette i mappa si.)

SN: Noen viner på tampen av 2010

Følgende notater er nesten alle skrevet på husken kortere eller lengre tid etter at vinene er smakt. De ble påtruffet i ulike sammenhenger og lag i egen heim den siste uken av 2010. Når det gjelder noen av vinene var min oppmerksomhet mer rettet mot kjøkkentjeneste og servering enn hva som gikk rundt bordet av viner.

Corton 1998 (Drouhin)
På julaften, og den gjorde ikke skam på anledningen. Kanskje muligens et ørlite preg av bruning i kanten? Kompleks nese, men ikke preg av skogsbunn mv. Fyldig og saftig, preg av kraft (som i "koke kraft"). Det er en intensitet her som indikerer høyt nivå. Ettersmaken er kanskje i korteste laget for dette eksalterte nivået, men dette er Grand Cru så det holder. Særlig i mellomårganger, som denne, får man igjen for å gå etter det høyeste kvalitetsnivået.

Gjenkjøp? - Til den prisen (ca. 550) er det bare å handle en kasse (fat chance, alt utsolgt forlengst).

Hattenheimer Wisselbrunnen Riesling Erstes Gewächs 2005 (Hans Lang)
Intens duft av frisk sitron, urter og kandisert gul frukt. Fin fylde og lang ettersmak på syrene. Med tid i glasset, og derav følgende høyere temperatur, blir den finslig - nesten kniplingeaktig i strukturen. Flott vin som jeg kjøpte på billigsalg på polet (141 kr). Kan ikke se at Hans Lang imporeres lengre, så det var vel importørens måte å kvitte seg med porteføljen.

Synes denne vinen er bedre enn viner på samme nivå og samme årgang fra Leitz og Dönnhoff. (Lenken til Leitz går til andre årganger, men konklusjonene holder for 2005 også).

Gjenkjøp? - Til den prisen (141 kr) er Erstes Gewächs et røverkjøp.

Château Bonnet 1999 (Magnum)
En enkel bordeaux til en grei pris - så mye mer er det vel ikke å si om det? Vinen får stå over flere dager, for det tar tid å komme gjennom dette her. Litt blyantspiss, frukten begynner nok å gi etter, men kult likevel.

Gjenkjøp? - Kanskje. Muligens. Trolig ikke.

Coteaux Champenois Oeuilly Rouge 1996 (Tarlant)
Artig vin som får toppe innlegget. En venn fryktet det ville bli en emaljefjerner og lite annet, men dette var gøy. Frisk, javisst, men med en modulert rødfruktkjerne sammen med litt utviklede aromaer. Ingen stor vin, men til 150 kr var dette en svært god vin til prisen.

Correction your honour: kvelden etter var den omtrent kliss lik en velutviklet Barolo. Edelt treverk, tørket rose og et snev av tjære. I munnen stram, og med fin lengde. Skulle kjøpt en kasse. 80% Pinot Noir og resten Meunier. Fra to marker i Oeuilly (nord-vest for Rheims) med navnene "Notre Dame" og "Longue Attente". 18 mnd på fat, og tapning i 1999.

Gjenkjøp? Ja, takk, om den finnes.

Veuve Clicquot Vintage Rosé 1996 (magnum!)
Sist jeg smakte den var fargen på tur over til løkskall, men denne var frisk i rødfargen. Smaksbildet var også friskere med kirsebær og nyper, litt autolyse. Lang og fyldig. Flott vin, flott champagne.

Det var den dagen etter også, men enten hadde jeg ikke sett godt nok etter dagen før, eller så hadde fargen endret seg på 24 timer, for her var det løkskall. Fremdeles en utrolig flott vin. Lineær og lang.

Gjenkjøp? - Ja!

Gevrey-Chambertin Clos Tamisot 2000 (Pierre Damoy)
Antydning til bruning i kanten kan tyde på at denne er på tur ned, og dette var siste flasken min. Animalsk på duft, med orientalsk krydder. Definitivt "umami". Fyldig for nivået, og solid vin. En nytelse. Damoy har bortimot monopol på denne vinmarken, og vinstokkene er svært gamle.

Gjenkjøp? - Javisst. Men Damoy blir ikke importert til Norge.

Puligny-Montrachet 1er Cru Clavoillon 1996 (Dom. Leflaive)
Gunflint på nesen, med et floralt underlag. Frisk, fyldig, smidig og intens. Svært lang ettersmak. Dette er stas. Stor stas.

Gjenkjøp? - Å ja! Til den prisen (650?) var det et skikkelig røverkjøp.

Forst Freundstück GG 2008 (Mosbacher)
Svært aromatisk riesling, med honning, sitron og gule frukter. Dufter helt fantastisk. Tørr i munnen. Intens og behagelig, og lang ettersmak. Til fiskesuppe. Perfekt match.

Gjenkjøp? - Igjen, gjerne en kasse.

Muenchberg Riesling 1999 (Ostertag)
Ikke min vin. Aroma og smaksbilde fortalte at dette var en vin med en viss sødme som hadde blitt "tørr" ved lagring. Flott vin som ikke var vanskelig å identifisere som Riesling.

Im Weingebirge zu Mautern Grüner Veltliner Smaragd 2002 (Nikolaihof)
Heller ikke min. Her tok jeg i alle fall druen ganske greit. Frisk men likevel rund. Styrker troen på GV som lagringsviner.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Amoreuses 2001 (Mugnier)
Perfekt harmoni, forførende, rett og slett helt på plass. Inne i flytsonen nå. Den blir neppe bedre enn dette. Det er lett å forstå hvorfor vinmarken har fått dette navnet.

Gjenkjøp? - Ja.

Chateau Langoa-Barton 2001 (Saint-Julien)
Her traff jeg perfekt på kommunen. Dufter litt fjøs. Flott vin. Men mistanken om ørlite kork melder seg etter hvert. Jeg er ikke helt sikker, for den var ikke "flat" i frukten, men det var en aroma der som kunne gi næring til mistanken. Dagen etter dufter den ikke av kork - noe den ville ha gjort dersom den var korket.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos des Porrets-St. Georges 1999 (Gouges)
Et annet dyr enn Amorøs'n. Fast, frisk og konsentrert. Mer i retning animalsk og jordlig. Artig å se at 99'ere på dette nivået er på vei rundt til modning. (PS: 18 timer etter åpning oppdaget jeg en slant i denne flasken som hadde stått åpen på kjøkkenbordet uten kork eller noe. Vinen er like frisk og fin, og ingen volatile syrer. Tipper den har mange år foran seg.)

Saint-Vincent Champagne 1996 (Legras)
Nyttårsboblene. Åpnet like før 2010 var over. Blanc de Blancs fra gamle vinstokker i Grand Cru Chouilly. Rettlinjet, mineralsk, lang og helt super. Rett og slett.

Hard kost

Det er jul og jeg har åpnet for mer fornøyelige historier enn det jeg vanligvis serverer her på bloggen. Sist jeg gikk utenfor oppsatt løype var det min onkel Olais grisehistorie som ble servert. Denne gangen er det min fars grandonkel Severin Vannebo (1846-1920) som er hovedperson (se bildet). Han må også være kilden til historien - og det sier vel noe om han som person. Min oldemor Margrete (derfra mitt mellomnavn) hadde en bror som reiste til Göteborg og slo seg opp der. Skal man bli rik er det ikke nok å tjene penger, man skal heller ikke bruke dem opp. Mine kilder til historien er først og fremst onkel Olai (1902-1999) og Harald Strand (1920-). Begge hadde min farfar Salamon (1866-1942) som kilde. Han hadde et godt og nært forhold til onkelen sin.

Severin Vannebo på restaurant i Frankrike



Severin kom fra øvergården i Vannebo, og reiste ut og slo seg opp i Gøteborg. Han var døpt Andreas Severin, men det var bare mellomnavnet som ble brukt til daglig. Severin var etter alle mål en usedvanlig driftig kar. Han var hovedårsaken til at Vannebo Kraftverk kom igang så tidlig, men ett prosjekt kom han ikke i land med - det var å etablere teglsteinsfabrikk i Vannebo, der det er så mye leire.


Severin drev blant annet med dampmaskiner, og hadde levert dampmaskinen til både Hunn Meieri og Tørvstrøfabrikken på Tramyra. Til Frankrike kom han enten for å levere eller selge dampmaskin, men han snakket ikke språket. Engelsk og Tysk snakket han visst, men ikke Fransk. Det til tross måtte han jo ha mat, og gikk på en restaurant og fikk menyen. Den forsto han lite av, med unntak av prisene. De var visst ganske høye, for det var visst en fin restaurant, og uansett var jo Severin "ækt værnbu kar" (som både Harald og Olai formulerte det) så han fant det billigste langt nede på menyen og pekte på det.

Kelneren ristet på hodet og lot han forstå at det kunne han ikke få, men Severin sto på sitt. Dette gjentok seg lenge. Helt til kelneren forsvant, men han kom snart tilbake. Da smilte han og signaliserte "OK, det er greit". Men hvor mye? Dette foregikk trolig på tegnspråk. Severin tok en asjett og viste en solid haug på tallerkenen, og var fornøyd da kelneren gikk. Det var han ikke da kelneren kort tid etterpå kom og plasserte en asjett på bordet foran ham og bukket dypt. Overdrevent dypt. Asjetten hadde en haug med tannpirkere. Om han senere kjøpte noe dyrere men lettere fordøyelig forteller ikke historien noe om.

Som før nevnt måtte Severin selv være kilden til historien, så det er vel grunn til å hevde at han hadde solide reserver både av humor og selvironi. I tillegg til intelligens og betydelig sosial oppdrift.

Ny teori om julemat

Hva har svineribbe, pinnekjøtt og lutefisk til felles? OK, vi vet at det er blant de mest vanlige julekveldsmiddagene i de tusen hjem, men rent bortsett fra det? De to første har vel høyere fettinnhold enn de fleste middager vi spiser ellers, men også det henger vel sammen med min nysnekrede teori:

• julematen har en særpreget duftprofil som utløser julestemning gjennom luktesansens nære forbindelse med amygdala i hjernens limbiske system.
• Amygdala har en hovedrolle i forbindelsene mellom minner og stemninger.

Før vi går inn på mekanikken i det hele bør jeg kanskje forklare litt av bakgrunnen for dette forslaget. Jeg er ikke spesielt glad i den typisk norske julematen. Julestemningen kan jeg i korte øyeblikk oppnå gjennom duften fra krokus og grantrær. Siden min mor en gang for flere tiår siden skiftet til en annen type møbelpolish har jeg aldri oppnådd oppvekstens julestemning (men det kan jo også ha noe med det å bli voksen).

Amygdala har direkte input fra luktesansen. Det er den eneste av de fem sansene vi omtaler i dagligtalen som ikke har noen direkte forbindelse til det cerebrale cortex. Amygdala har også en sentral rolle i overgangen mellom korttidsminne og lantidsminne, det som kalles minnekonsolidering, og dette kan være en forklaring på hvordan man gjennom en duft på helt ufrivillig vis kan bli satt tilbake til en tid og en "verden" man hadde (mer eller mindre) glemt - såkallt Proustiansk minne.

Det meste av forskningen på amygdala har fått på betydningen disse to mandelformede områdene har for frykt og angst. Det er på tide at noen forsker også på den positive betydningen, og min hypotese er i alle fall at julen og julestemningen har karakteristiske dufter som sentral komponent. Det er i alle fall mange som hevder at det er når duften av pinnekjøtt/svineribbe/lutefisk/etc. sprer seg i heimen at julestemningen får godt feste rundt hjerterøttene. I det minste er det en mer begripelig forklaring på disse matrettenes popularitet for meg som ikke liker verken svineribbe eller pinnekjøtt. At de er over gjennomsnittlig feite matretter gjør bare sitt til at duften sprer seg gjennom steikeosen til hvert lite hjørne i heimen, og manifesterer julen i heimen og i en liten mandelformet kjertel inne i knollen på alle som vanker i huset.

Griseri i 1945

Tidligere her på bloggen skrev jeg om hvordan mitt hjemsted, Skilleås, ble del av andre verdenskrig. Siden det straks er jul og folk har fred i hjertet følger jeg opp med en historie fra min onkel Olai - fars eldste bror - om da han hentet avlsokse med tog like etter freden i 1945. Han måtte personlig ta seg av en gris. Dette er stort sett det han fortalte meg og båndspilleren jula 1997 da han var 95 år. Her følger historien:

Griseri

Det var like etter krigen, i 1945, så nær fredsslutningen at det ennå var nødvendig med reisetillatelse og pass for å ta en tur. Skilleås og Hammer Fe-avlslag hadde vedtatt å gå til innkjøp av ny stamokse og starte avl på en ny fe-rase (RSB), som var en blanding av norsk og svensk fe (rødt fe med kvite flekker). En okse av denne rasen kunne de få kjøpt av en gårdbruker i ei bygd like sør for Trondheim.

         Kjøpsavtale ble inngått, og avlslaget mente at det beste var om Olai reiste nedover og hentet oksen. Dette fordi han hadde slekt, med onkel og tante, på Møllenberg (Øvre Møllenberg 47) i Trondheim. (Nikolai Skilleås eide denne bygården). Slik ble det, og reisetillatelse ble ordnet og Olai tok toget til Trondheim, overnattet hos slekta, og dro tidlig neste dag til gårdbrukeren. Her hentet han oksen, og fikk den plassert i krøttervogn.

         Vogna skulle koples til godstoget til Trondheim og sendes til Skage stasjon. Mye gods ble sendt med toget den gang, og tyske tropper og krigsmateriell var det fremdeles mange av i Trøndelag. Vognene var nedslitte og svært lite komfortable. Godstoget stoppet på hver stasjon, og måtte vente på kryssende trafikk lenge og ofte. Krøtterforsendelse med godsvogn krevde at det var tilsyn med dyra, det vil si noen som så til at dyra fikk vann og fôr, og passet på at de ikke slet seg og skadet seg selv og andre. Oppasseren, som her var Olai, fikk utlevert signallykt med rødt lys. Denne skulle han bruke til å påkalle konduktøren dersom det skulle oppstå en situasjon som krevde assistanse.

         Olai rustet seg med høy og vann til oksen, og mat og drikke til seg selv. En stor sekk høy ordnet han seg til "bosso", der han kunne sitte, ligge og hvile på. Oksen bandt han fast i et hjørne av vogna, fikk ut et høyfang og så til at dyret var rolig. Selv tok han plass i bosso i motsatt hjørne av vogna, sjenket seg kaffe, slappet skikkelig av. Dette skulle bli en grei tur.

         Toget satte seg i bevegelse, men stoppet jevnlig for å krysse med annen trafikk, og for å ekspedere gods på alle stasjonene som den gang ble betjent mellom Trondheim og Skage. Etter flere timer kom de inn med en hest i vogna. Den ble bundet i god avstand fra oksen, begge dyra var rolige og alt gikk bra. Etter enda flere timer og stopp kom de inn med en stor gris. Den var plassert i en skrøpelig kasse som så ut som den kunne gå i stykker når som helst. Grisen var meget urolig, gryntet og slengte hodet i alle retninger, bet og rev i kassen. Olai fryktet at den skulle bryte seg ut av kassen, og med en vill gris på rømmen ville det bli utrivelig i krøttervogna. Å bruke signallykta og varsle konduktøren om situasjonen, nei, det ville ikke Olai. Det ville være å kapitulere for raskt. Han var vant med dyr, så han fikk heller prøve å roe ned grisen. Han gikk bort til den, godsnakket med den, klødde den bak ørene, på ryggen og på trynet. Grisen roet seg ned med denne behandlingen, og Olai gikk bort til sitt hjørne for å få litt hvile. Men straks han kom dit startet grisen et fryktelig rabalder. Etter flere gjentakelser måtte Olai innse at grisen rett og slett var selskapssyk. Det var derfor ingen annen råd enn å flytte bosso bort til grisen, og underholde den med kløing, klapping og småprat. Slik gikk reisen helt til de kom til Skage stasjon. Da hadde Olai vært i krøttervogna med grisen som reisekamerat i nesten to døgn. Det var i begynnelsen av juni, og det var varmt i været. Stanken i vogna kan en prøve å tenke seg, men neppe forstå. "Æ va skjettinj, ovaska, obarbert og det lokta gris tå mæ", sa Olai.

         På Skage stasjon var Ole H. Vannebo og Johannes Skilleås møtt opp for å bistå Olai med å leie oksen til Skilleås. Da de så hvor trett, "klar" og uflidd Olai var, og oksen rolig, ble Olai permittert. Han fikk låne sykkelen til Ole H. Vannebo, og sykla straks heim der han vaska og barberte seg, åt godt og gikk og la seg. "Æ sov i eitt døgn i strækk ætti denj tur'n", sa Olai og lo godt.

Hykler?

Det er ikke så greit å være menneske. En av utfordringene er å holde den standarden selv som man dømmer andre med. De fleste av oss får være i fred for allmuen med våre hyklerier. Verre er det med offentlige personer, for der kan hele verden opptre som dommer.

Jeg har tidligere skrevet om Assange, hans tilhengere og beskyldningene fra to kvinner i Sverige - og litt annet også om Wikileaks med videre. Denne australieren synes ikke å se ironien i sine reaksjoner i forhold til beskyldningene fra Sverige. Han beskylder dem blant annet for:

"deliberately and illegally, selectively taking bits of its material and giving them to newspapers."

Unnskyld meg, Assange, men er det ikke det Wikileaks driver med? Tidligere i år sendte Wikileaks en video der amerikanske styrker i Irak (2007) foretok et angrep fra helikopter der 12 personer omkom - deriblant to fra Reuters. Fryktelig, selvsagt. Klippet er redigert, kuttet, og gitt tittelen collateral damage. Det vises klart at to personer bærer foto-utstyr. Det som er kuttet er at andre i følget bærer Kalasjnikover (AK 47) og bærbart anti-luftskyts. Når dette ble påpekt gjorde Assange oppmerksom på at Wikileaks gjør avtaler med mottakerne av deres materiale der de lover å

"try and get the maximum possible political impact".

Akkurat det Assange beskylder svenske myndigheter for. Men kanskje det er forskjell på å angripe myndigheter og å angripe privatpersoner? Det er i så fall noe Assange har kommet på i det siste. I 2008 lekket de navn, adresse og bilde av huset til en person som drev et nettsted der horekunder delte erfaringer. Ikke noen oppbyggelig virksomhet, men Wikileaks og Assange legger visst ikke så stor vekt på personvernet. I alle fall ikke i 2008. Og ikke tildligere i år heller, da Wikileaks gikk ut med navnet på informanter for de amerikanske styrkene i Afghanistan komplett med GPS-lokalisering av hjemmene deres. (Og som jeg skrev om tidligere her: Assange ville ikke oppgi adressen der han oppholdt seg mens han var løslatt på kausjon. Liv og lære anyone?) Alle disse er like mye individer som Assange, men selv om alle dyr er like er visst noen dyr likere enn andre (Orwell, Animal Farm).

The Times i sin leder "The Ego Has Landed" forteller at de intervjuet Assange i går, og da sa han sin hjertens mening om den og de journalistene i The Guardian som han mente hadde sveket han (blant annet gjennom å sitere politi-rapporter fra Sverige) - men han ba om at de ikke måtte skrive det han sa i avisen. De respekterer dette, men kan ikke Assange se ironien?

Det kan se ut som at Assange ser seg selv som det likeste dyret på gården, og hvevet over den standard han selv og Wikileaks anvender på andre.

PS: la meg ile til og si følgende. Det er godt mulig Wikileaks er, når alt er veid for og imot, en god ting. Det er mulig de gjør mer godt enn vondt. Og uansett er Wikileaks, i en verden der hundretusener dokumenter som før ville fyllt flere trailere nå får plass på en liten minnepinne, fremtiden. Enten man liker det eller ikke. Men nettopp derfor må man kunne peke på paradokser, selvmotsigelser og uheldige utslag. Det er det jeg prøver i alle fall.

Vin, pris og preferanser

Mer enn to år etter at artikkelen ble publisert i Journal of Wine Economics har Aftenposten konklusjonene som nyhetssak på nettsidene i går (og i økonomiseksjonen av den trykte utgaven). Hva det dreier seg om? Jo, om dyre viner smaker bedre enn billige. Hvem er dommerne? 506 "vanlige" mennesker som har smakt 523 viner blindt, og uten å vite hvor mye de kostet.

I overskriftene er det mest fristende å bruke snobberi som tema, og "vise" at dyre viner "egentlig" ikke er bedre enn billige. Men data viser ikke dette. For å kopiere fra forskningsartikkelen:

"For individuals with wine training ... we find indications of a non-negative relationship between price and enjoyment".

Eller sagt på norsk og uten rare konstruksjoner som "non-negative" (som betyr "positiv"): dyrt er best såfremt du kan noe om vin. Men hovedkonklusjonen står: hvis du ikke kan noe særlig om vin, så vil du like de billige vinene bedre enn de dyre.

Men kunnskap og utvidet erfaringsgrunnlag endrer preferanser, og framfor alt endrer det hva man legger merke til. Hvis man ikke bryr seg noe særlig om hva man drikker eller spiser så er det man kjenner det beste. Det er det som gir gjenkjennelse og trygghet ("dette liker jeg").

Vin oppfattes multi-modalt, det vil si gjennom flere sanser samtidig. En av de viktigste er luktesansen, og skal man ha utbytte av den i vinsmaking må man gjøre mye med vinen. Skvulpe den i glasset, stikke nesen nedi, blande den med luft i munnen - og så videre. Det er grunn til å tro at mange uten trening i vinsmaking ikke får dette med seg, og dermed har de tilgang til et annet og mer forringet objekt enn de kunne hatt. Dette tar den forskningen som Aftenposten viser til ikke hensyn til.

Jeg og min medforfatter Douglas Burnham skriver nå om dette og mange andre relaterte spørsmål i forbindelse med skrivingen av en felles bok som trolig vil hete The Aesthetics of Wine (flere artikler har vi publisert, og andre er underveis).

Hva er overvåkning?

Overvåkning er åpenbart noe negativt. Ingen vil bli overvåket - med mindre man er syk eller ute av stand til å ta vare på seg selv. Avlytting og skjulte kamera er kanskje det vi oftest forbinder med overvåkning, men Wikipedias definisjon er noe videre:

den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr.

Dette må bety at journalister som samler informasjon om en ulykke, for eksempel, også driver med overvåkning. Skatteetaten samler årlig inn informasjon om dine og mine økonomiske aktiviteter, men er det overvåkning? Ja til begge, ut fra definisjonen, men neppe ut fra alminnelig forståelse av hva overvåkning innebærer. Det blir urimelig vidt med andre ord, så denne definisjonen er ganske ubrukelig. Jeg tror dette med "sanntid" må inn, altså at overvåkning normalt ikke kan omfatte innsamling av informasjon i etterkant av det man vil vite noe om. Overvåkning innebærer en aktiv innsamling av visuell og annen informasjon om personer i det de foretar seg. Det er ganske interessant hvilke annonser som dukker opp i høyre felt når du søker på "overvåkning" på Google. En av leverandørene selger blant annet solbrillekamera, og overvåkningspakkene har antakelig en del kunder.

Dette dreier seg om å skaffe informasjon i sanntid om personer der personene ikke ønsker at dette skal skje. Det samme gjelder nok mye av den informasjonen vi gir fra oss ufrivillig. Smarttelefoner er så smarte at de lurer av deg informasjon ganske ufrivillig. Er dette overvåkning? Hensikten er å finne ut hvem du er, rent kommersielt, for deretter å skreddersy reklame til deg. Ikke de skumleste hensiktene kanskje, men teknologien kan lett brukes av andre med mindre hyggelige hensikter.

Det er berettiget frykt for at vi blir et overvåkningssamfunn, eller har blitt det. Storbritannia er visstnok verdensledende når det gjelder overvåkningskameraer: intet land i verden har høyere tetthet av disse CCTVs (closed circuit TV). Når jeg går på Bybanen eller en buss blir jeg sett av et kamera. Når jeg passerer med min Autopassbrikke blir jeg registrert. Hver gang jeg bruker kredit- eller bankkortet blir jeg registrert av banken - og dette er lett begripelig. Ellers ville ikke banken vite hvem som skulle betale eller hvem som skulle få pengene. Informasjonsinnsamlingen er rimelig og velbegrunnet. Men på bussen? Blir du automatisk regnet som voldelig kjeltring fordi de har kamera på bussen? Blir du regnet som kjeltring ved at reiseregninger blir registrert, eller at skattedata og regnskaper registreres?

I vårt moderne samfunn skal man slite hardt for ikke å gi mye informasjon om seg selv i løpet av en helt vanlig dag. Vi blir overvåket av banken, mobilselskapet, CCTV, kredittkortselskapet, arbeidsgiver, internettleverandøren osv. Dette gjør vi mer eller mindre innforstått, og mer eller mindre frivillig. Det vi gjør på Facebook, blogger (som denne) og andre fora er i det minste helt frivillig, men over alt blir det elektroniske spor av det. Informasjon blir samlet - for betaling, for å finne ut hvor du er når noen ringer mobilen din slik at du får samtalen, osv. Er dette overvåkning? Jeg sliter litt med å få det til å passe inn i min forståelse av hva overvåkning omfatter.

Men blir det overvåkning i det øyeblikket slike data blir lagret lengre enn det som behøves for å lage regninger, skatteoppgjør, osv.? Mange mener visst det. Hvor går grensen? Teledata lagres visst, har jeg lest, fem måneder i dag av selskapene. Minstekravet i DLD (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere) er seks måneder, og regjeringen har foreslått tolv.

Data skal bare frigis etter avgjørelse i domstol, og bare dersom forbrytelsen er av en nærmere fastsatt alvorlighetsgrad. Når blir dette overvåkning? Jeg ser for meg tre hovedalternativ:

1. Når dataene lagres av internettilbyder eller mobilselskap. Da har vi overvåkning i dag også, og har hatt det siden telefonen ble oppfunnet.
2. Når selskapene ellers ville slettet opplysningene. Det at dataene finnes er altså ikke avgjørende, men selskapets ønske om sletting. Når overvåkning inntreffer er avhengig av selskapets innfall, og vil variere fra selskap til selskap. Problem: hva med de data arbeidsgiver har om deg? Hva du tjener, hvilke fradrag du har, om du er med i fagforening, osv. Skatteloven pålegger selskap å bevare regnskaper i ti år. Overvåkning?
3. Når politiet får tilgang til dataene? Etter DLD skal dette gjelde bare dersom forbrytelsen som etterforskes er av alvorlig karaktér og den eller de dataene relaterer til med skjellig grunn kan mistenkes i saken.

Det er også et fjerde alternativ: når innholdet i samtaler eller e-poster registeres eller avlyttes/avleses. Det er dette jeg forbinder med begrepet "overvåkning". Men kanskje det er et essentially contested concept?