Et bolverk mot trumpismen?

Tidligere utenriksminister og leder av de konservative i Storbritannia, William Hague, er en klok og kunnskapsrik mann. I The Times 9. november spør han hva konservative verden over kan gjøre for å forhindre at slike personer som Donald Trump kommer til makten, og at idéene deres ikke får overtaket på høyresiden i politikken.

Spørsmålet er betimelig. Selv om Biden heldigvis vant presidentvalget, så var Donald J. Trump styggelig nær gjenvalg og demokratene gjorde det på langt nær så bra som ventet i kongressvalgene. Bare pandemien forhindret fire nye år med Trump. Problemet er ikke bare USA og dets særegenheter, de samme kreftene har medvind i mange land også i resten av verden. Hague mener problemene de løfter fram også må løses av ekte liberal-konservative, og jeg tror han har et poeng. 

Jeg avskyr Trump og nesten alt han står for i politikken, både i form og innhold. Jeg er globalist, liberal i de fleste sosiale og politiske spørsmål, men også konservativ. "Pakken" er nesten diametralt motsatt av Trump, og jeg ønsker selvsagt at mine idealer skal vinne fram. Likevel: I deler av verden, og ikke bare i Trump-land, har partier på høyresiden lagt om kursen i en mer nasjonalkonservativ retning. Det er ikke uten grunner, og grunnene må alle ta inn over seg. 

Det er nasjonalstatene som har tatt grep under koronapandemien. Det er staten som har maktmonopol og som kan be folk holde seg hjemme - ellers! Det er den nasjonale solidariteten som er motivasjonen for oss som hører etter. Det er det nasjonale helsevesenet som klapper sammen dersom viruset får bre seg fritt. 

Når jeg skriver dette er det akkurat 102 år siden første verdenskrig sluttet. Nasjonalismens galskap, men også en kamp mellom mer moderne demokratier og føydale stater (Les gjerne Hew Strachan). Nasjonalisme og sjåvinisme er alltid feil, men nasjonens solidaritet er limet i moderne demokratier. Det er den tilliten bygger på, og liberale internasjonalister som jeg bør ta det på alvor. 

Trumps velgere, og de som støtter Salvini, Le Pen, SD i Sverige og andre jeg aldri kunne stemt på, ser byer og områder som velstanden har glemt eller forlatt. De ser immigrasjon som virker utenfor kontroll, de ser at folk uten videre utdannelse havner bakpå og utenfor, og for dem virker det som avgjørelser tas av fjerne organ, mystiske algoritmer og eksperter som verken kan eller vil gjøre rede for seg. De enkle og brune løsningene de får servert er helt feil, etter min mening. Og venstresiden har ingenting annet enn mer penger (man ikke har) og woke-propaganda å servere. 

Men også det moderate og liberale sentrum-høyre må ta disse legitime bekymringene på alvor, ellers overlater man bare mulighetsrommet til de brune og autoritære (for venstresiden har ikke noe attraktivt å tilby). Populismen dør ikke den dagen Trump blir båret ut av det ovale kontor eller Brexit blir gjennomført. 

Liberalkonservative partier må bli mer tydelige på at innvandring må kontrolleres og styres ut fra nasjonale behov og i mange land må velstanden spres bedre også geografisk. Men fremfor alt må vi bli tydelige på å fremme en nasjonal kultur. Den må ikke stå i veien for internasjonalisme, men kampen mot Covid19 har vist tydelig at den behøves like mye som før. 

Orbanisering av høyresiden

Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider)

Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. 

På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. 

Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. 

Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme. 

Politikk er know-how

Det er etter hvert klart for alle som kan og vil forstå at Donald Trump ikke er egnet som president i USA. Men det er ikke bare hans håpløse personlighet som er årsaken - selv om alt forsterkes gjennom den.

Han kan heller ikke politikk.

Dette var jo en vesentlig del av mannens appell ved valget. Politikere, og særlig "Washington", var hatobjekter for mange. Fjernt fra folk flest og bare opptatt av å sørge for seg og sine. Det å få noen utenfra som kunne røske opp i det hele var sett på som attraktivt ikke bare for Trumps supportere, men også for de svært mange som støttet Bernie Sanders i demokratenes primærvalg. Vi kjenner til fenomenet også fra populister i andre deler av verden.

Men politikk er ikke bare å ville - som noen så siterbart har sagt. Det er også en ferdighet, og ferdigheter kan ikke leses ut av bøker. De læres gjennom å bli utøvd, det er en know-how som det heter på engelsk, eller savoir-faire på fransk.

Denne innsikten er noe av en grunnpilar i konservatismen slik Michael Oakeshott beskrev den i "On Being Conservative" (1956) - som er å finne i Rationalism in Politics and Other Essays (1962). Også essayet som ga navn til denne samlingen legger vekt på det organiske i menneskets sosiale liv og de organisasjonene som det bygger opp.

Politikk er ikke business, og politikk er heller ikke markedsføring. Det er mulig å lære mye om politikk gjennom å studere, men man kan ikke lære å utøve politikk på den måten.

Dette er også en viktig grunn til at jeg er skeptisk til å åpne og demokratisere nominasjonsprosessene. Det er andre politikere som gjennom nærobservasjon av sine kolleger som er best i stand til å vurdere om noen er skikket til å utøve et verv, og ikke de som ser kandidatene på TV.

Trumps tid som president kan kanskje minne oss på dette.

Konservatismen (Politikk og personlighet XVIII)

Jeg er politisk konservativ, men det er ikke lett å reklamere for konservatismen. Roger Scruton sier det meget treffende:

Conservative thought is difficult. It doesn’t consist of providing fashionable slogans or messages of hope and marching into the future with clenched fists and all the things that automatically get a following. It consists in careful, sceptical rumination on the near-impossibility of human existence in the first place.

Her er det flere ting å gripe tak i, ikke minst det at konservatisme og skeptisisme er nære naboer. Mennesket er ikke bare edelt. Tvert om er vel edelhet en høyt priset egenskap nettopp fordi den er så sjelden. I vår del av verden og i vår tid nyter vi godt av et sammenfall av svært mange heldige omstendigheter, og en av de viktigste er en rettsstat og institusjoner som har vokst fram gjennom å vise seg dugelige i dette å legge til rette for trygghet og utvikling.

Vi konservative gir nødig slipp på dette, og lar oss ikke så lett rive med av planer om å gjøre verden om til et paradis. Oppskriften på å oppnå paradiset har som oftest med utryddelsen av fiender å gjøre. Det forrige århundret manglet ikke slike bevegelser, og i våre dager er det vel først og fremst ulike islamistiske bevegelser som utmerker seg i så måte. Men konservative er skeptiske også til andre som mener å ha noe som er så viktig at grunnleggende rettigheter må vike. Eller som Scruton sier det:

Conservatives are by their nature people who are trying to defend and maintain existence without a cause.

Det viktigste for konservative er å unngå revolusjoner. Det er situasjoner der den orden bryter sammen, og den mektigstes eller mest brutales rett gjelder. Det får fram det verste i mennesker, og situasjonen i land som Syria, Libya og Jemen føyer seg til eksempler som Rowanda, Jugoslavia og andre.

Heldigvis er ikke vi i noen situasjon som kan sammenlignes. Det å stå for gradvise reformer, kompromisser og institusjoners bevaring er både kjedelig og vanskelig. Men kjedelige rammer er grunnlaget for et godt liv. 

Politikk og personlighet: filosofien (del XIII)

Jeg følger ikke opp intensjonen fra forrige innlegg om å skrive videre fra 1995 om perioden som aktiv politiker. Men jeg nevnte også noe om "hvordan det fortoner seg å være konservativ 'fra innsiden'". Her fikk jeg uventet hjelp. Jeg hadde sett for meg utfordringen med å forklare mitt mer gjennomtenkte verdensbilde per i dag på ett eller annet vis - passende for en bloggtekst. Som å pakke en elefant i en matboks - eller noe slikt. Men det var dette med hjelpen: i et intervju med tidsskriftet Minerva gir professor John Gray et fabelaktig perspektiv på mitt konservative verdensbilde. På toppen av det hele er han også påvirket av min favorittforfatter Joseph Conrad (som får pryde innlegget denne gangen). Interesserte kan her laste ned min artikkel om Conrads Heart of Darkness i English Studies fra 1995.

Jeg har knapt lest noe av det Gray har skrevet, så det var overraskende for meg å se noen som så presist artikulerer det jeg mener. Vektleggingen av menneskets natur deler jeg fullt og helt. Venstresiden og liberalistene deler her illusjoner som fører galt av sted. Mange tror som Nordahl Grieg at:

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd

eies av alle.
(Fra "Til ungdommen")

Her har vi i kortform oppskriften på enevelde, barbari og undertrykkelse - skjult i den mest forlokkende form. Mennesket er ikke edelt - men det kan være det. Jordens ressurser er begrensede, og nød og sult har fulgt mennesker og dyr alle våre dager på planeten jorden. Å hevde at det skyldes svik, og love solskinn, brød og ånd til alle dersom svikerne knuses, det er kommunismens oppskrift på folkemord og elendighet. Om fiendene heter kapitalister, kommunister, jøder eller islamister: å postulere menneskets edelhet, og vise veien til paradis gjennom knusing av svikerne, det er det 20 århundrets mest motbydelige oppskrift.

Menneskets natur er sammensatt, og er ikke bare formet av samfunnet. Det er en grunnleggende konservativ forutsetning. Våre tilkjempede verdier - toleranse, demokrati, pluralisme - kan fordufte. De skapes og opprettholdes av mennesker og er ikke hugget i stein. Et sammenfall av heldige omstendigheter fra renessansen og framover gjorde demokrati, vitenskaplige fremskritt, toleranse og kapitalisme mulig her i Europa. Men det er ingenting i menneskenaturen som gjør at vi har vunnet dem for alltid. Tvert om!

Som nevnt: intervjuet med John Gray oppsummerer min politiske filosofi på et utmerket vis. Det er ikke min stil å sette slikt ut på anbud, men skitt la gå!

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".