To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Fra The Sunday Times

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".