Inter-Midt-Østen-Rail?

Sånn kunne det sett ut, kartet over togrutene i Midt-Østen, dersom folk der hadde elsket barna sine høyere enn de hatet naboen. Dersom de bestemte seg for å bygge fremtiden heller enn å rette opp fortiden og gammel ære. 

Kartet kom til meg fra forfatteren av romanen The Grandson, Dror Burstein, via en venn i Israel. I følge min venn blir den neppe oversatt fra Hebraisk siden få som ikke lever i Midt-Østen vil kunne forstå den. 

Bildet er forsideillustrasjonen på romanen, og er et destillat av håp. Det er det lite av på den kanten, dessverre. 

To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Understanding Urban Warfare

Liam Collins og John Spencer - Understanding Urban Warfare (Howgate, 2022)

Krig er helvete på jord, og bykrig er den verste varianten av konvensjonell krig. Tross dette - eller på grunn av det kanskje? - er det viktig å forstå hva som kjennetegner den, og hvilke utfordringer det er å føre krig i byer. Fra Stalingrad og Berlin kjenner vi grusomme og svært ødeleggende slag i andre verdenskrig, men hva med de siste tiårene?

Krigen på Gaza er en bykrig, men så langt jeg har sett i norsk offentlighet er det ingen, absolutt ingen, som har kommet med innsikter om bykrig. Ingen fra Krigsskolen har forklart utfordringene på Dagsrevyen, de enorme ødeleggelsene, og så videre. Så en må sørge for egen opplysning, og dette er absolutt et sted å starte. 

Først er det en seksjon med seks kapitler med "Understanding the Complex Operational Environment". Complex? - det er ingen overdrivelse! 

Den andre og siste seksjonen er ni "case studies" som begynner med "The Battle of Ortona" fra andre verdenskrig, men der de fleste dreier seg om nyere og til dels ganske ferske eksempler som Fallujah, Ramadi og Mosul. Disse er særlig relevante for krigen på Gaza siden også disse slagene var mot islamister (IS) som bruke sivile som planlagte offer og verktøy. 

Etter en innledning består disse kapitlene av samtaler mellom John Spencer (Professor i Urban Warfare Studies ved West Point, og krigsveteran) og en sentral offiser som ledet operasjonene kapitlet omfatter. Dette gjør kapitlene mer lesbare, og fører oss nærmere de som skjedde og de utfordringene som kom opp. 

Det står i alle fall klart for meg at svært mange som uttaler seg om krigen på Gaza burde ha lest denne boka. Hvorfor er alt så ødelagt? Er dette enestående (nei)? - og så videre. 

Konklusjon: Anbefaling. 

Fremtiden med ISIS

Hvilket scenario kan vi forvente oss nå når de mest ekstreme islamistene har skaffet seg sin egen stat og rike ressurser?

Det er gode grunner for å tro at de vil fortsette å drepe for fote på grusom måte inntil de blir drept eller arrestert. Det er altfor lettvindt å si om alt som er grusomt eller ille at det er "akkurat som nazistene" - men i dette tilfelle har det mye for seg.

De har en visjon og et oppdrag, og det er så strålende at midlenes grusomhet blir et speilbilde av oppdragets verdi. Boka Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine av Christian Ingrao forklarer hvordan vellykkede og intelligente mennesker kunne reise utenlands og drepe for fote. Ikke bare var det de gjorde nødvendig - i egne øyne - men også godt.

Akkurat som med nazistene har også ISIS denne forestillingen om en mysisk skjebne som de bare må oppfylle. Dette målet er dyrebart, og det krever offer. De er ikke onde, men de har et forskrudd verdensbilde der deres "oppdrag" er det viktigste som finnes. Kompromiss eller tilbaketrekning er helt utenkelig.

Mens SS foretrakk å henge folk når de skulle statuere et eksempel, sørger ISIS for å steine dem eller helst kappe hodet av dem. Selv om de har sentrum for sine operasjoner i det nordlige Irak, så er hele verden målet. De vil, akkurat som SS, bare kjøre på og bli verre og verre helt til de blir slått eller stilt for retten. Enhver politiker som ikke ser for seg dette som målet med aksjoner mot dem har ikke skjønt hva som foregår.