Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

The Donald

Det ble en underlig tid. Det er ikke godt å vite hvor man har The Donald, men når USA går med på en avtale som vil føre enorme summer til det forkvaklede regimet i Iran hører han hjemme på feil side. 

Noen langsiktige konsekvenser av krigen i Midt-Østen

Krigen i Midt-Østen durer og går. Utfallet, om og når det kommer, er høyst usikkert. Hva Trump vil gjøre er også, som alltid, høyst usikkert. At noen fortsatt tror på det han sier forbløffer meg. TACO? Eskalering? Hvem vet. Men jeg vil våge meg til å påstå at noen konsekvenser av denne krigen allerede er klare, og også lite påaktet. Du leser sannsynligvis om disse for første gang her. 

Før det første har denne krigen gjort det overtydelig at det har en betydelig risiko å basere sin energiforsyning på olje og gass fra Midt-Østen, og på olje og gass i sin alminnelighet siden prisene er så knyttet til den kortsiktige tilbudssiden. Så betydelig har denne risikoen nå blitt at dette vil forsterke satsingen på fornybar energi i så godt som alle land. (Bortsett fra i Norge, selvsagt, der nesten ingen tåler å se en vindmølle til tross for våre enorme vindressurser.) Vind og sol er rimeligere som energikilder enn noen andre og finnes i alle land. Hovedutfordringen ligger i energilagring, men også der skjer det en rivende utvikling. 

For det andre har krigen tydeliggjort idiotien i et slagord som "Just Stop Oil!". Tilgangen på olje og gass er ikke bare livsnødvendig for varme, elektrisitet og produksjon i verden, men også for matproduksjon. Gass, særlig, er en hovedkomponent i produksjonen av kunstgjødsel. Uten kunstgjødsel vil matproduksjonen i verden omtrent halveres. Men de mest ensporede miljøaktivistene kan kanskje fryde seg over at om milliarder av mennesker døde av sult så ville utslippene gå drastisk ned. 

Gulfstatenes forretningsmodell står for fall. Forsøkene på å utvikle næringer, som turisme og pengevasking, har fått seg et skudd for baugen. Hvem vil nå fly via Gulfen når de skal til eller fra Asia og Australia? Hvem vil føle seg sikker i Abu Dhabi etter dette? Det er derfor ikke overraskende at kilder hevder at Gulfstatene presser på USA til ikke å gi seg før Iran er nøytralisert som aggressor. Alt annet betyr ruin for de nye næringene i området. Så kan vi lure på hva som er det mest sannsynlige utfallet av krigen. Det gjør nok også disse landene. 

Dronenes betydning for krig i det 21. århundre er allerede tydeliggjort av krigen i Ukraina. Her på bloggen har jeg lenge spådd at de kommer også i terrorangrep her i vesten, men så langt har jeg heldigvis ikke fått rett. Men det er nå tydelig at det er vanskelig å forsvare også sivile verdier, som oljeraffineri og desalineringsanlegg, mot droner. Listen over sivile verdier som står laglig til for utpressing med droner er lang, svært lang, og organiserte kriminelle lærer fort. 

Krigen i Midt-Østen

Konflikten mot det apokalyptiske islamske regimet i Iran er langt mer enn en regional maktkamp i Midtøsten. Skal et ideologisk, revolusjonært og autoritært regime få utvikle og opprettholde kapasiteter som vil true både regioner og det globale sikkerhetssystemet?

Dette regimet er ikke bare et tradisjonelt autoritært styre. Den islamske republikken bygger på en revolusjonær ideologi der eksport av revolusjon, krig og konfrontasjon med Vesten og utslettelse av Israel inngår i selve identiteten. Når en stat med denne ideologiske identiteten skaffer seg avansert missilteknologi, kjører fram væpnede stedfortredergrupper i flere land og kommer svært nær å ha atomvåpen, har vi en trussel som ikke bare er lokal i Midt-Østen.

Trusselen ligger i kombinasjonen av ideologi, våpenteknologi og stedfortrederkrig. Ideologien er eksplisitt og ekspansiv. Det er en klokke i Teheran som teller ned til Israels utslettelse, og så snakker politikere om "ingen umiddelbar trussel." Samtidig som regimet støtter militante nettverk i regionen, fortsetter undertrykkelsen hjemme: fengslinger, henrettelser og brutale reaksjoner mot protester. Dette er utvilsomt et skrekkregime som ikke har som mål å gjøre livet best mulig for sine innbyggere.

Dersom islamistene vinner tid, pusterom og ny kapasitet, vil ikke resultatet bli fred. Det er mange grunner til ikke å gå til krig, men å unngå krig er ikke et alternativ med dette regimet. Spørsmålet er bare når. Resultatet av et tap i denne krigen, og det er godt mulig Trump ser seg tjent med å erklære en seier som egentlig vil være et tap, vil bli mer undertrykkelse i Iran, mer vold i regionen, mer press mot Israel, mer usikkerhet for Europa og mer fare for en fremtidig katastrofe med langt større omfang enn det vi ser nå. Dersom regimet derimot svekkes avgjørende, mister muligheten til å gå videre med atomambisjonene, mister evnen til å dominere Midt-Østen gjennom terror og mister grepet om sin egen befolkning, åpnes en historisk mulighet for noe helt annet: Et friere Iran, en tryggere region og en verden hvor det faktisk blir bekreftet at totalitær islamisme ikke er historiens skjebne, men noe som kan stanses.

Et ikke helt usannsynlig utfall er at regimet fortsetter, og for dem er det en seier, samtidig med at missilprogrammet og atomvåpenutviklingen blir satt mange år tilbake. Det siste vil Israel og USA anse som en seier. Taperne blir uansett folket i Iran. 

To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Trump og Grønland

Jeg er like rystet som de aller fleste når det gjelder Trumps utilslørte og aggressive uttalelser om å overta Grønland fra Danmark. Min avsky for Trump bør også være kjent for leserne av denne bloggen. 

Men jeg er glad i nyanser og å få mine oppfatninger utfordret. Christopher Rødsten på Fjasboka 8. januar bidro med informasjon og tanker som redaktørstyrte medier burde bidratt med om de var i nærheten av å løse det samfunnsoppdraget de har eller burde hatt. Innlegget har noen åpenbare svakheter, som for eksempel påstander om hva USA tror eller ikke tror, men bare blott og bar informasjon om historie og faktiske forhold gir i det minste grunnlag for noe ettertanke.

For det første er ikke Grønland noen suksess, og Danmarks koloniale oppførsel har gitt grunnlag for sinne på Grønland og skyldfølelse i Danmark. Selvstyreloven av 2009 kan godt forstås som et utslag av denne skyldfølelsen. Den anerkjenner Grøndlendere som et eget folk i folkerettslig forstand, gir Grønlendere rett til selvstendighet gjennom en folkeavstemning, og setter dermed Grønland i spill i geopolitisk sammenheng. Det var kanskje ikke så illevarslende i 2009, men i 2026 ser dette helt annerledes ut. 

Grønland kan derfor sette seg selv fri fra det danske åket uten å ha forutsetninger for å klare seg selv som et selvstendig domene i en sentral geopolitisk posisjon. En kan også godt tenke over om Danmark med sine knapt seks millioner innbyggere er i stand til å ta vare på Grønland nå når den geopolitiske situasjonen har blitt såpass prekær. 

Kina forsøkte å finansiere flyplasser, gruvedrift og havner på Grønland, men dette grep Danmark inn og stanset i 2019. Men ikke før USA hadde lagt betydelig press på danskene. Kan USA gå ut fra at Danmark vil stå imot i det lange løp? Kanskje Donald ikke er så sikker på det? Skepsisen til Europa er ikke akkurat på vikende front i Det Hvite Hus. 

Et nylig "frigjort" Grønland vil fort komme i spill, og det synes mer og mer klart at det er naturressurser i form av "sjeldne jordarter" som er i fokus. Her har både USA og kanskje særlig Europa sovet i timen. Kina, med sitt "Road and Belt initiative" og Russland med Wagner-gruppen og lignende bøller, har vært betydelig mer aktive og strategiske. Om bare Grønland kunne være en vekker for Europa på dette feltet!

Hvis Donald Trump og hans administrasjon agerer rasjonelt så er det et Kinesisk initiativ overfor et nylig frigjort Grønland som skremmer, men med Donald er det slettes ikke sikkert. Uansett er det å håpe at en forståelse mellom USA og Danmark kan finne sted, men faren er der for at det som egentlig ligger til grunn er at The Donalds ego må ha flere oppkvikkere. 

(Innlegget ble moderat redigert 11.1 kl. 13.06)

Trump, USA og Venezuela - del 2 (The Joint Venture)

Jeg var tidlig ute på lørdag og kommenterte den underlige forestillingen på andre siden av Atlanteren. Et av mine hovedpunkt var at det var vanskelig å gjennomføre kidnappingen av Maduro og fruen (og derfor en operasjonell bragd), men mye vanskeligere å skifte regime. 

Det har åpenbart Donald selv også funnet ut, så han har tenkt å holde på regimet men styre det gjennom trusler. Det er vanskelig å forstå det hele på noen annen måte ut fra det som er sagt og gjort så langt. 

Da er det bare å gratulere. USA er nå i en Joint-Venture operasjon med et gjennomkorrupt og forbrytersk regime. Kanskje er det litt mindre korrupt og forbrytersk når toppsjefen har blitt tatt, men det er ingen som en gang later som de tror de gjenværende medlemmene av regimet er noe annet enn forbryterske og korrupte. Det er lite igjen av det som en gang kunne kalles "Vesten" i betydningen en moralsk og juridisk standard. 

Trump kan tro han har vunnet en stor seier ved å kunne dominere de største kjente oljereservene i verden, men der tar han trolig feil. Det store Orinoco-feltet er enormt, men svært vanskelig tilgjengelig og utvinnbart. Det er tjæresand som det neppe er lønnsomt å utvinne med dagens oljepris ned mot $60, og stadig mindre interessant når fornybare kilder tar større deler av markedet. Resten av Venezuelas oljeindustri er ødelagt av sosialistisk vanstyre og drives med gaffatape og trusler. Produksjonen har stupt, og investeringer i vedlikehold og nye felt har stoppet helt opp. 

Det er dette Trump nå ser for seg å styre via det som er igjen (mesteparten) av det korrupte regimet. De har allerede stjålet det som er verdt å stjele. Å få oljeindustrien på fote vil kreve enorme investeringer. 

Regimeskifter i Irak og Afghanistan viste seg enormt dyre i både liv og penger, men å kuppe et kleptokrati kan fort bli minst like dyrt og minst like kaotisk. At Maduros "colectivos" (se bildet - Jesus Vargas/Getty Images) vil danse etter Donalds pipe kan vi se bort fra. Det er mer enn mange nok, bevæpnet nok, som gjerne vil sette merke etter seg som motstandsbevegelse mot denne nye formen for fjernstyre. 

Allerede nå ser vi at vinnerne er Putin og Xi. Vladimir Putin og Xi Jinping mister en strategisk brikke, men denne brikken var også en kostbar og inkompetent klient. Det de vinner er aksept for imperial overhøyhet i sine kjerneområder, og fremfor alt den galopperende undergravingen av USAs politiske troverdighet.

Trump, USA og Venezuela

Jeg trives best som uglen Minerva som legger ut på flukt først i skumringen, men nå skal jeg for en gangs skyld være litt aktuell og skrive om USA og Venezuela. (Foto: fra en video sendt ut av Reuters)

Det er mye vi ikke vet i øyeblikket. Det jeg bygger på er at Maduro og fruen er på vei til eller allerede i USA etter en "smash and grab" i Caracas i dag. I New York blir han etter sigende tiltalt. 

Dette er etter alt å dømme det enkleste, til tross for at det ikke er noen triviell operasjon å rykke inn i hovedstaden og knabbe en diktator under nesen til landets sikkerhetsstyrker og militære. Det er et taktisk mesterstykke, men det er mye vanskeligere å få til et regimeskifte. Det er bare å bla bare litt tilbake i tiden og sjekke hva som skjedde i Afghanistan, Libya og Irak. Det er operasjoner som Trump har vært svært kritisk til - med god grunn - og derfor er dette en noe overraskende utvikling. 

Regimet til Maduro er råttent, korrupt, brutalt og inkompetent. Forsiktig sagt. Den folkelige støtten er deretter. Men det er ikke dermed sagt at valg- og Nobelprisvinner Machado bare kan flytte inn i Presidentpalasset og ta over. Det er heller ingen grunn til å tro at resten av regimet bare vil rulle over på ryggen og sprelle med beina.

Hvordan vil hæren innrette seg? Vil de snu på en femøring og støtte Machado? Vil de splittes, slik at man får en borgerkrig? CIAs kupp i Guatemala i 1954 som førte til flere tiår med borgerkriger og juntastyre er ikke noe godt forbilde.  

USA har trolig rett i at landet er en frihavn for organisert kriminalitet. Godt organisert kriminalitet med solid bevæpning. Hvordan stiller de seg til regimeendring? 

Dette taktiske mesterstykket var altså den enkleste delen, og graden og arten av lokal medvirkning er kanskje nøkkelen til hvordan dette videre utvikler seg. Det er ikke utenkelig at en del av det militære apparatet i Venezuela var delaktige i, eller i alle fall tilretteleggere for, operasjonen. De forholder seg neppe passive i tiden framover. 

Atomvåpen, Israel og Iran

Nå har jeg flere ganger hørt NRKs Wolasmal hevde at det ikke er noen bevis for at Iran var i ferd med å skaffe seg atomvåpen, og andre har hevdet at de var flere år unna. Implikasjonen er selvsagt at dette bare var et påskudd for å angripe Iran - som om Israel skulle behøve noen all den tid Iran helt siden det islamistiske kuppet i 1979 har gjort det klart at deres fremste mål er å utslette Israel. Selve implikasjonen til Wolasmal, at man så å si måtte stå med en passe mengde U-235 i hånden for å kunne gjøre dette, er i seg selv absurd. 

Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) leder Rafael Mariano Grossi er byråets første effektive person i denne rollen (se bildet), og en som har satt seg inn i sakene. Han fant fort ut at Irans atomprogram kun kunne ha våpen som mål. Det å anrike uran fra U-238 til U-235 er svært dyrt og krevende, og de aller fleste av de 31 landene som har kommersielle reaktorer kjøper anriket uran fra Russland, England, Frankrike eller Kazakhstan. Videre er det ingen grunn til å anrike over 5% dersom man ikke har tenkt å lage våpen. Iran er langt over dette for lengst, og IAEA anslår at Iran hadde minst 400 kg anriket til 60% U-235. Det finnes ingen sivile formål som krever dette, og bare atomvåpenproduksjon kan være formålet. 

Natanz, ett av målene Israel har gått etter, har en hovedbygning som dekker ikke mindre enn 2,7 kvadratkilometer. Der er det plass til 50.000 sentrifuger. Videre har Iran nektet inspektører, og har satt full fart på sitt atomvåpenprogram. Wolasmal, som har stor tiltro til egne vurderinger, hevder derimot at Netanyahu bare har lurt sin egen befolkning for å kunne angripe Iran og unndra seg rettsforfølgelse. 

Det er tydelig at programmet er enormt. Ingen av de andre mellomstore atommaktene, som for eksempel Pakistan og India, har noe som ligner, og IAEA ble nektet adgang til noen av disse fasilitetene som de hadde identifisert. Mistenkelig? Mer enn mistenkelig! Og det i et land som har utslettelsen av et annet land som fremste mål. En som har svært god tilgang til israelsk etterretning skriver at "Putting all the required components together, should Iran have chosen to do so, I was given to understand, was a matter of no more than two months, and possibly as little as a week."

CENTCOM, USAs Central Command, offentliggjorde et estimat basert på egen etterretning og data fra IAEA om at Iran var dager fra å kunne produsere et enkelt atomvåpen, og noen uker fra å kunne produsere flere mer avanserte. Så ble Tulsi Gabbard (kjent for å fremme russiske narrativer og desinformasjon) sitert i CNN på at dette ikke var tilfelle. Rapid Response 47, som er "Official Rapid Response account of the Trump 47 White House" gikk så ut og re-postet meldingen sin på X (se bildet over). Hvem har rett? Det er lite sannsynlig, for å si det forsiktig, at Irans ledere vil være behjelpelige med å avgjøre saken med håndfaste bevis. Det å nekte IAEA innsyn er talende i så måte. 

Israel har vært i krig med Iran implisitt siden 1979 og det nye regimets klart uttalte mål om å utslette jødestaten, klar og tydelig nok gjennom flere tiår med Hizbollah, Hamas og Houtiene, og eksplisitt siden 7. oktober 2023. Når så troverdige kilder sier at Iran også er nær ved å få evnen til å utslette Israel med noen få raketter, så sitter ikke de og venter på å få bevis i hånden før de agerer. Wolasmal bør kunne forstå det, selv om han kanskje ikke vil. 

Noen, til og med talspersoner fra norsk UD, hevder videre at angrepet mot Iran er i strid med folkeretten og farlig for regional stabilitet. Norge er her ganske alene blant demokratiske land, og påstandene er i seg selv urimelige. 

Regional stabilitet: Den fremste faktoren for regional ustabilitet er og har vært Iran helt siden 1979. Med en serie fremskutte aktører, som Houtiene, Hizbollah, Hamas, samt med støtte til forbryterske regimer som i Syria, har Iran vært den fremste årsaken til regional krig og ustabilitet i flere tiår. Det er Irans apokalyptiske prestestyre som er farlig for regional stabilitet, ikke Israel som har vært en pådriver for normalisering og siviliserte forhold gjennom Abraham-avtalene med flere land i regionen. 

Folkeretten: For det første var ikke angrepene mot Iran starten på noe, det var fortsettelsen av den krigen Hamas startet 7. oktober og som også tidligere har omfattet angrep med fly og raketter mellom Iran og Israel. Ingen fredsavtale eller våpenhvileavtale har materialisert seg. At ikke UD har fått dette med seg er urovekkende. 

Men selv om dette hadde vært starten på krigen, hadde ikke folkeretten stått i veien i følge denne utlegningen, som på meg virker solid. I lys av regimets utallige løfter om å utslette Israel og jødene er det i grunnen ganske ubegripelig at norsk UD hevder at regimets bevarelse er nøkkelen til regional stabilitet. 

En liten påminnelse til slutt:

“In the coverage of the conflict between Israel and Iran, we need to really emphasize the asymmetry between the interests of the two states: Iran would like to destroy Israel and Israel… would like not to be destroyed by Iran. This is not a situation where evenhandedness is appropriate.” 

Intifadaen globalisert

Det er mange måter å begrense ytringsfriheten på, og den kjente metoden fra autoritære regimer er å henrette meningsmotstandere og slik skremme andre til å holde kjeft. 

Det er en metode man kan bruke også i demokratier med ytringsfrihet. YaronLischinsky and Sarah Lynn Milgrim (bildet) ble ikke bare skutt, de ble henrettet på åpen gate i Washington DC 22. mai. Morderen ropte det samme som vi hører i Pro-palestinske demonstrasjoner i hele den vestlige verden, med de samme uhyrlige påstandene som har blitt alminneliggjort av de som burde vite bedre. 

Morderen, Elias Rodrigez, blir nå fremstilt som en frigjøringshelt, og en kampanje er på gang for å få han løslatt. Hele 28 pro-palesinske og ytre-venstregrupper som Palestine News Network, The United Liberation Front for Palestine, The Democratic Socialists of America’s Liberation Caucus, the Chinese Palestine Solidarity Action Network, the DSA Liberation Caucus, the Bronx Anti-War coalition, og Tariq el-Tahrir Youth and Student Network har sluttet seg til. 

En morder som med flere skudd henrettet to unge jøder på åpen gate blir altså en frigjøringshelt som må slippes fri. Dette er hva "globaliser intifadaen" betyr. Jihadistene og deres håndlangere skremmer jøder og de som ønsker Hamas og andre jihadister bort fra makt og myndighet til taushet - akkurat som jihadistene som slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo. Man tør i mindre grad ytre seg mot løgn og proaganda fra disse ekstremistene, og de vinner. Det liberale demokratiet taper. 

USA på dunken?

USA har en høy nasjonalinntekt, brutto nasjonalprodukt, innovasjonsgrad, og så videre. Men også statsgjelden er skyhøy og raskt økende - og det mens økonomien går så det suser (med et visst forbehold for ringvirkningene av Trumps tolltull). Det er, mener alle som forstår seg på makroøkonomi, ren galskap. Galskap fordi det kommer til å smelle, og selv de som står langt unna kommer til å merke det på kroppen. (Tallene er fra CBO - Congressional Budget Office.) 

Trump i sin første periode innførte skattekutt som ikke hadde inndekning. Som utsteder av den mektige dollaren kunne og kan - inntil videre - USA bare trykke penger* og verden kjøper. Joe Biden likte bedre å bruke penger, og fikk vedtatt programmer som brukte mange penger som heller ikke var finansiert på noe annet vis enn at verden kjøpte pengene de trykte. Og han våget ikke å reversere skattekuttene til Trump. Sånt blir det mye gjeld av. 

Det var ikke aksjemarkedene som skremte Trump til retrett over tolltullet han drev og driver med, men det som kalles "bond vigilantes". Det er ikke skurker i en film om agent 007 men investorer som sier klart fra, ved å selge statsobligasjoner, at staten ikke lenger har tillit. Når kjøperne holder seg unna må de ha bedre betalt - altså en risikopremie - for å kjøpe gjelden. Da stiger prisen staten må betale. Det var dette som gjorde at et salathode holdt lengre enn Liz Truss som statsminister i Storbritannia. Trump fikk en forsmak da, og så sent som på lørdag nedgraderte Moody's USAs kredittverdighet ett hakk. Det er forståelig. 

Nå kommer en ny pakke med skattekutt, ser det ut til. 6 billioner skal den koste, og inndekningen er i beste fall uklar eller i verste fall ikke-eksisterende. Under Covid var det negative reelle renter (renter minus inflasjon), men nå er vi over i sviende reelle renter. Da vil det merkes skikkelig. Inntekter fra toll og utgifter spart gjennom Musks kutt i offentlig administrasjon er lommerusk i denne sammenhengen. Obligasjonskjøperne må trå til.

Statsobligasjoner har en "løpetid" - de må innfris på et bestemt tidspunkt, og USA må innfri syv billioner dollar (7.000.000.000.000) på eksisterende lån bare i år. Det tilsvarer en million kroner for en amerikansk familie på fire, for eksempel. Store summer, altså. 

Hvor mye sparer så en amerikansk familie? Mye mindre enn før, er svaret. Spareraten har falt fra 11% etter krigen, via 7% på tampen av forrige århundre og 3% i 2010, til fattige 0.6% i dag. Det er med andre ord resten av verden som finansierer festen, og resten av verden er det Trump tyner med toll og andre vanvittige krumspring. 

Som en karakter i Hemingways The Sun Also Rises sier det: man går konk først sakte, også plutselig. Vi er fremdeles i den sakte fasen, men den plutselige kommer med nødvendighet plutselig. Med en impulsiv organgutang i Det Hvite Hus har "plutselig" plutselig blitt normalen. 

Når så mye kapital suges inn fører det til overforbruk, særlig når spareraten er så lav. Det er dette overforbruket som stimulerer handelsunderskuddet, og ikke at utlandet utnytter USA. 

Da Truss kjørte Storbritannia på kollisjonskurs med obligasjonsmarkedet var det mekanismer på plass som ordnet opp. Det Konservative partiet skiftet leder og statsminister, og det parlamentariske systemet ordnet nytt budsjett. I USA finnes ikke lignende mekanismer. Trump blir sittende selv om markedene går nedenom. 

Neste trinn da er å "beslaglegge" løpende obligasjoner gjennom å forlege løpetiden slik at de ikke trenger å innfris, og å "trykke penger" så det suser. Det vil føre til en vill inflasjon, og til at lysten på å låne USA penger synker dramatisk. Din og min pensjon vil i dette scenariet lide betydelig, for Statens Pensjonsfond Utland er en betydelig holder av amerikanske statsobligasjoner. 

Internasjonale investorer kjøper heller gull enn amerikanske statsobligasjoner, og det betyr at scenariet jeg har tegnet allerede er i gang. Som Evans-Pritchard i The Daily Telegraph sier det:

If Trump wants the world to keep buying his debt, he might be advised to stop punching the world in the face. 

* - Sentralbanker skaper penger på flere vis, blant annet ved å utstede obligasjoner. Det er lite som skapes ved å "trykke penger." 

Tolltull forklart med ett bilde

 

Klikk på bildet for å få det stort og mer lesbart. Dette er moderne høyteknologisk produksjon der alle gjør det de er best på. Tollmurer er gift for vår moderne produksjonsverden. 

Tolltull

Norge er ikke i tollunion med EU

"Norge er og vil forbli en del av EUs indre marked," sa Ursula von der Leyen etter møtene med Statsminister Støre i går. (Foto: SMK) Hun kunne like gjerne sagt at Norge er et monarki. Begge påstandene er like sanne, og omtrent like relevante for det som er saken: Kommer Norge til å bli rammet av EUs beskyttelsestoll, som vi venter vil bli innført som svar på USAs tolltull?

Det som gjør dette spennende er ikke om Norge er del av EUs indre marked - som vi er i kraft av den EØS-avtalen flere partier på Stortinget vil avskaffe. Spenningen ligger i at vi ikke er med i EUs tollunion. Von der Leyen svarte derfor behendig på et spørsmål som ikke ble stilt, og unngikk dermed å svare på om vi i kraft av vårt utenforskap blir rammet av tollen som vil bli innført som mottiltak. Det eneste von der Leyen lovet var å holde kontakten. Noe annet ville vært dramatisk, men noe unntak for Norge fikk vi ikke. 

Kanskje vil vi få særbehandling denne gangen også, men kanskje ikke. Det sies at tålmodigheten i Brussel med Norge og EØS er raskt minkende. Det er tryggere innenfor enn utenfor, og det er på tide å ta konsekvensene av det. 

Skjønner vi oss egentlig på USA?

Spørsmålet er det verdt å stille etter at USA har gått fra å være vår fremste militære allierte, og til å bli en fiende på så mange vis - møt den brutale amerikaneren. Jeg har i et par tiår benyttet meg av frasen "USA er ikke et annet land men en annen planet," og sjelden har den vist seg mer dekkende enn de siste månedene. Selv om amerikanerne var rare på så mange vis, var det inntil nylig utenkelig at de skulle stoppe helt militærhjelp til en invadert alliert eller å bevisst innføre politikk som ville få aksjemarkedene til å stupe og økonomien til å krympe. Eller å overta et naboland og alliert. Men så skjedde det. (Bildet: Screenshot fra Financial Times.)

I etterkrigstiden, med Pax Americana, Marshallhjelpen, og en sterk og tykk strøm med amerikansk kultur i alle medier og kanaler, har vi i Europa antakelig utviklet en noe overdreven forestilling om likheter mellom oss og dem. Men utviklingen har også drevet oss fra hverandre, for USAs høyreside lå ikke alltid der de ligger nå - se bildet over - like ved Tyrkia og Russland. For 20 år siden var den amerikanske høyresiden ikke særlig forskjellig fra den europeiske. Nå, derimot, er det tydelige forskjeller. De er tydelig mer konservative og mindre interessert i samarbeid, og hvorfor denne utviklingen har kommet krever mer enn et kort blogginnlegg - men den skjøt særlig fart etter 9/11 og stabiliserte seg etter 2007 omtrent. 

De mest høyreorienterte med makt i Vest-Europa, som Meloni i Italia, oppdager nå at de har mindre felles med Trumps USA enn de trodde. For min del trodde jeg at Trumps andre periode kom til å bli ille, og betydelig verre enn den første, men jeg må innrømme at jeg har blitt skremt. 

Men også den amerikanske venstresidens rabiate identitetspolitikk er et utslag av amerikansk hyperindividualisme - ikke bare høyresidens ubegripelige tillit til bråkjekke forretningsmenn. Forsøkene på å importere denne bevegelsens idealer til en europeisk virkelighet har vært ganske pussige. 

Når vi ser grafene i Financial Times kan vi kanskje få justert våre politiske kompass en del, og vi kan innse at det som har kommet og vil komme fra Trumps administrasjon har dype røtter i velgerne bak dette regimet og at det ikke er avhengig av personen Trump. Verdensbilde, mål, strategier og verdier på den amerikanske høyresiden er fra en annen planet. 

Vi er på overtid når det gjelder å ta inn over oss hvor forskjellige vi er.

Bunnpunkt - foreløpig

Jeg liker å være balansert - på den ene siden, men på den andre siden - men det går en grense. Nå ble den passert for lenge siden, men selv de mest tungnemme må ha fått med seg at USA nå ledes av en gjeng forvokste fjortiser. 

Meldingsutvekslingen på Signal mellom ledere for verdens desidert sterkeste militærmakt er et foreløpig bunnpunkt. En representant for Det Hvite Hus sa at det var "a demonstration of the deep and thoughtful policy coordination between senior officials." Da lurer jeg virkelig på hva de sier når de er grunne og ubetenksomme! 

Heldigvis ble redaktøren for The Atlantic med på gruppe-chatten, og kunne gi oss et innblikk i det indre liv helt på toppen i supermakten. Han brukte ikke informasjonen før det omtalte angrepet på bandittene i Jemen før det hadde skjedd, men videreformidlet det i etterkant. Reaksjonen fra Trump-administrasjonen var akkurat som ventet fra en gjeng fjortiser tatt med buksene nede. De gikk etter budbringeren og forsøkte å diskreditere han. 

I det minste innrømte de at det han skrev var sant. Noe annet var for så vidt ikke mulig, men fra en gjeng lystløgnere var det i det minste et lite lyspunkt. (Tegning: Blower, i The Daily Telegraph). De framstår som en gjeng rednecks i en bar i Midtvesten, og slettes ikke noen presumptivt allierte i NATO vil dele hemmeligheter med. Militære operasjoner er så trivielle at de kan dele opplysninger i en chat. Nasjonens sikkerhet og interesser?* Nah. 

Operasjonene i Jemen var etter alt å dømme en fellesoperasjon som inkluderte etterretning fra for eksempel Saudi-Arabia. Denne gjengen med fjortiser skjønner tydeligvis ikke at alt henger sammen med alt, og at USA ikke er en egen planet (skjønt, man kan lure). 

“We should beware of the demagogues who are ready to declare a trade war against our friends – weakening our economy, our national security, and the entire free world – all while cynically waving the American flag”. - Ronald Reagan

Eller som Ben Wallace, tidligere forsvarsminister i UK, skriver: 

The leaked texts of Trump’s security team reveal who they really are. They think bullying is leadership, allies are customers and trade is warfare.

* - Men Vance har rett i at det først og fremst er i Europas interesse å ha fri ferdsel i Rødehavet ubeskutt og ukapret av islamister. Bare 3% av USAs handel går normalt her, men svært mye av Europas handel med Asia. Slik sett er det "freeloading" av Europa at USA tar seg av dette. 

Baklengs inn i fremtiden med Trump

Trump kan si "drill baby, drill!" så mye han bare vil, men resten av verden vender ryggen til ikke-fornybar energi. Handelskrigen Trump har erklært vil bare få fart på denne utviklingen. 

Hvorfor? Fordi olje og (i litt mindre grad) gass er handelsvarer som lett blir ofre for plutselige angrep av toll og avgifter. Utviklingsland vil heller ha fornybar kraft fra vind og sol som typisk nok blir generert nær forbrukeren, og ikke skapt over millioner av år og finnes dypt ned i bakken og under havbunnen noen steder i verden. "Energisikkerhet" er det nye slagordet, i følge The New Joule Order, en rapport fra The Carlyle Group. Nasjoner og store selskaper vil ha sikkerhet for energitilførselen, og usikkerheten i handelssystemene underminerer rollen som olje og gass har hatt. Utfordringene for klimaet med olje og gass (for ikke å snakke om kull!) er fortsatt de samme, men faren for å bli stående uten leveranser er en nærmere og sterkere motivator. 

Det samme skjedde etter oljekrisen i 1973. Faren for å bli stående uten leveranser, altså handelshindringer, satte i gang sparekampanjer og effektiviseringsgevinster ble søkt over en lav sko og ga et betydelig lavere forbruk målt mot folketall og aktivitet verden over. 

Videre er et annet argument å finne i første ledd av uttrykket "fornybar kraft." Olje og gass kan fortsatt finnes, men det lages ingen ny olje og gass. I alle fall ikke i nærheten av å dekke en tusendels promille av det behovet som er skapt. 

Det siste er også et problem for Trumps strategi: Olje og gassproduksjonen i USA er antakelig på topp nå, for de lettest utvinnbare forekomstene er i ferd med å bli tappet. Innen 2028 er de beste feltene tomme. Det betyr at utvinningskostnadene begynner å nærme seg salgsprisen, og det er det ingen som tjener penger på. 

Prisene på fornybar kraft har falt hele tiden, og særlig skarpt de siste par årene. Det samme gjelder batterikapasitet - noe som er helt sentralt siden alle vet at vinden ikke blåser hele tiden, og solen er sjelden å se når du trenger den som mest. "Den hellige gral" når det gjelder batterikapasitet har vært $100 per kwh, og det er for lengst passert. I Kina var prisen på $50 i fjor. Investeringene verden over i fornybar energi og tilhørende energisystemer er doblet bare siden 2020! 

Denne utviklingen blir nå aktivt motarbeidet av Trump og hans regime i USA, og heller enn å gi fordeler i kampen med Kina om hegemoniet i verden gir det åpenbare ulemper. Det vi er vitne til er de siste spasmene til karbonismen, og USA blir stående igjen med utdatert teknologi og krympende ressurser. 

Evig flyktning fra et ukjent land?

Jeg vet ikke hvordan er det å være flyktning, heldigvis, men det kan synes som om de to på bildet har det rimelig greit. Det er jo bra. De er flyktninger fra Palestina, et land bestefaren deres flyktet fra for nesten 80 år siden for han ville ikke leve i et land okkupert av jøder. Mohamad Hadid flyktet til USA, og hans sønn ble etter hvert styrtrik eiendomsmogul i California. Der ble også hans døtre Bella og Gigi (bildet) født, og de er nå det som kalles supermodeller. Multi-millionærene er alle registrert som flyktninger fra Palestina. 

Dette er en av konfliktens mest kuriøse faktorer, og - tror jeg - en viktig grunn til at dette er en konflikt som bare "gir og gir" mer krig, terror, og elendighet. Alle flyktninger i verden sorterer under FNs Høykommisjonær for flyktninger. Politikken er å hjelpe disse helsehjelp, mat, og et nytt liv. Med mindre de er flyktninger fra Palestina, vil si. Da sorterer de under UNRWA, og stilles i utsikt til å returnere til Palestina.  Men som alle skjønner - damene over har aldri bodd der eller vært der. Ikke faren deres heller. Men som de eneste "flyktningene" i verden stilles palestinere altså, i uendelige slektsledd, i utsikt å returnere til der deres mer og mer fjerne forfedre og formødre flyktet fra. Dette er en viktig grunn til at denne konflikten - blant alle som stammer fra oppløsningen av imperiene og oppgjøret etter andre verdenskrig -  kanskje er den eneste, bortsett fra Korea, som fortsatt er like betent 80 år senere. Årsaken er selvsagt at denne returretten er en eufemisme for det å fjerne Israel "from the river to the sea." 

Det er mange hindringer for en mer fredelig fremtid på den kanten av verden, inklusive aggressive jødiske settlere på Vestbredden, men arvelig flyktningestatus og returrett er en av de mest grunnleggende. 

US Diplomacy

(Edith Pritchet, Washington Post.) 

Går ut fra at grafen går fra 1.1.2025 og fram til i dag. 

The Donald

Jeg hadde tenkt å la Trumps gjenkomst gå ukommentert på denne bloggen. Det er jo Trump i alle kanaler, og hva har jeg å bidra med som ikke allerede er sagt eller skrevet? Dessuten var jeg møkk lei av fyren allerede for åtte år siden, og han byr meg i mot. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor.

Men: Dette betyr ikke at alt Trump gjør, har gjort eller kommer til å gjøre er feil og forferdelig. Slik er ikke verden. Det må være lov å påpeke det som er rett, uten å miste det store bildet: Dette er en leder som åpent er ute etter andres land og områder som om det var felt på et Monopolspill, som åpent forsøker å jukse til seg et valg, og som oppildner massene til å storme demokratiske (med liten "d") institusjoner. Trump er åpenbart og beviselig en serieløgner, bølle, juksemaker, og lovbryter. 

Margaret Thatcher snudde også opp ned på mangt og mye i Storbritannia på 80-tallet, men samme hva du kunne mene om det som skjedde var hun alltid lovlydig og forsøkte aldri noe kupp da hun mistet makten. Det er mulig å endre mye uten å være en serieløgner, bølle, juksemaker og lovbryter. 

Mange er nå ute etter å fremstille Trumps nye periode som "slettes ikke så ille," og andre vinklinger av samme sort. Men saken er at det faktisk er riktig ille. WHO var og er en organisasjon med store svakheter, så som det ynkelige og bokstavelig talt fatale knefallet for Kina som var med og skapte en pandemi. Likevel er det slik at WHO er nødvendig for å forhindre nye pandemier, og ikke minst for å utvikle vaksiner som kan gjøre dem håndterlige. Å melde USA ut vil nesten helt sikkert koste hundretusener av menneskeliv. 

Det vil også det nye regimets vanvittige holdning til vaksiner generelt. Robert F. Kennedy jr.s politikk på vaksine-området vil koste nye tusener på tusener av liv - mange av dem svært unge. 

Og så har vi resten av verden som nå blir betraktet som et loppemarked av eiendomsmogulen i Washington DC, der poenget er å gjøre "deals." Allianser, avtaler, og langsiktighet spiller ingen rolle. Han bryr seg ingenting om resten av verden. Det er som om 9/11 aldri skjedde, og slettes ikke i hans by. Men som jeg innledet med: Noen av disse avtalene vil være gode. Men tilnærmingen vil føre til mer kaos og krig. Det er som om ingenting står igjen etter erfaringene fra forrige århundre. 

Og økonomien? Da kommer vi til alt Trump ikke kommer til å gjøre, og det er å drive gjennom balanserte budsjetter eller redusere statsgjelden. Godt over 120% av BNP og nye 6-7% hvert år er gjeldende status, og Biden var ikke noe bedre. Det kommer til å bli stopp en dag, men neppe i år. Det blir brutalt når ingen kjøper gjelden. 

Og mens vi er inne på finansiell kollaps: Trump vil gjøre krypto-valuta til et nasjonalt satsningsområde. Gudhjelpeoss! Krypto er en mellomting mellom et pyramidespill og et korthus, og jo større jo verre blir det når det ramler. Men antakelig ikke før Trumps familie og nærmeste krets har beriket seg grundig.  

Det er mye mer å ta av, men her må jeg sette strek. Hovedpoenget er at selv om Trump og hans trumpister kan gjøre noe bra, gjøre gode avtaler og så videre, så er måtene det skjer på og retningen på det meste så feil som det kan få blitt. Og mannen er totalt uspiselig og uegnet for oppgaven. Det burde vært helt opplagt, og jeg er skremt over alle som nå er ute etter å bagatellisere disse riktig giftige sidene.