Noen langsiktige konsekvenser av krigen i Midt-Østen

Krigen i Midt-Østen durer og går. Utfallet, om og når det kommer, er høyst usikkert. Hva Trump vil gjøre er også, som alltid, høyst usikkert. At noen fortsatt tror på det han sier forbløffer meg. TACO? Eskalering? Hvem vet. Men jeg vil våge meg til å påstå at noen konsekvenser av denne krigen allerede er klare, og også lite påaktet. Du leser sannsynligvis om disse for første gang her. 

Før det første har denne krigen gjort det overtydelig at det har en betydelig risiko å basere sin energiforsyning på olje og gass fra Midt-Østen, og på olje og gass i sin alminnelighet siden prisene er så knyttet til den kortsiktige tilbudssiden. Så betydelig har denne risikoen nå blitt at dette vil forsterke satsingen på fornybar energi i så godt som alle land. (Bortsett fra i Norge, selvsagt, der nesten ingen tåler å se en vindmølle til tross for våre enorme vindressurser.) Vind og sol er rimeligere som energikilder enn noen andre og finnes i alle land. Hovedutfordringen ligger i energilagring, men også der skjer det en rivende utvikling. 

For det andre har krigen tydeliggjort idiotien i et slagord som "Just Stop Oil!". Tilgangen på olje og gass er ikke bare livsnødvendig for varme, elektrisitet og produksjon i verden, men også for matproduksjon. Gass, særlig, er en hovedkomponent i produksjonen av kunstgjødsel. Uten kunstgjødsel vil matproduksjonen i verden omtrent halveres. Men de mest ensporede miljøaktivistene kan kanskje fryde seg over at om milliarder av mennesker døde av sult så ville utslippene gå drastisk ned. 

Gulfstatenes forretningsmodell står for fall. Forsøkene på å utvikle næringer, som turisme og pengevasking, har fått seg et skudd for baugen. Hvem vil nå fly via Gulfen når de skal til eller fra Asia og Australia? Hvem vil føle seg sikker i Abu Dhabi etter dette? Det er derfor ikke overraskende at kilder hevder at Gulfstatene presser på USA til ikke å gi seg før Iran er nøytralisert som aggressor. Alt annet betyr ruin for de nye næringene i området. Så kan vi lure på hva som er det mest sannsynlige utfallet av krigen. Det gjør nok også disse landene. 

Dronenes betydning for krig i det 21. århundre er allerede tydeliggjort av krigen i Ukraina. Her på bloggen har jeg lenge spådd at de kommer også i terrorangrep her i vesten, men så langt har jeg heldigvis ikke fått rett. Men det er nå tydelig at det er vanskelig å forsvare også sivile verdier, som oljeraffineri og desalineringsanlegg, mot droner. Listen over sivile verdier som står laglig til for utpressing med droner er lang, svært lang, og organiserte kriminelle lærer fort. 

Krigen i Midt-Østen

Konflikten mot det apokalyptiske islamske regimet i Iran er langt mer enn en regional maktkamp i Midtøsten. Skal et ideologisk, revolusjonært og autoritært regime få utvikle og opprettholde kapasiteter som vil true både regioner og det globale sikkerhetssystemet?

Dette regimet er ikke bare et tradisjonelt autoritært styre. Den islamske republikken bygger på en revolusjonær ideologi der eksport av revolusjon, krig og konfrontasjon med Vesten og utslettelse av Israel inngår i selve identiteten. Når en stat med denne ideologiske identiteten skaffer seg avansert missilteknologi, kjører fram væpnede stedfortredergrupper i flere land og kommer svært nær å ha atomvåpen, har vi en trussel som ikke bare er lokal i Midt-Østen.

Trusselen ligger i kombinasjonen av ideologi, våpenteknologi og stedfortrederkrig. Ideologien er eksplisitt og ekspansiv. Det er en klokke i Teheran som teller ned til Israels utslettelse, og så snakker politikere om "ingen umiddelbar trussel." Samtidig som regimet støtter militante nettverk i regionen, fortsetter undertrykkelsen hjemme: fengslinger, henrettelser og brutale reaksjoner mot protester. Dette er utvilsomt et skrekkregime som ikke har som mål å gjøre livet best mulig for sine innbyggere.

Dersom islamistene vinner tid, pusterom og ny kapasitet, vil ikke resultatet bli fred. Det er mange grunner til ikke å gå til krig, men å unngå krig er ikke et alternativ med dette regimet. Spørsmålet er bare når. Resultatet av et tap i denne krigen, og det er godt mulig Trump ser seg tjent med å erklære en seier som egentlig vil være et tap, vil bli mer undertrykkelse i Iran, mer vold i regionen, mer press mot Israel, mer usikkerhet for Europa og mer fare for en fremtidig katastrofe med langt større omfang enn det vi ser nå. Dersom regimet derimot svekkes avgjørende, mister muligheten til å gå videre med atomambisjonene, mister evnen til å dominere Midt-Østen gjennom terror og mister grepet om sin egen befolkning, åpnes en historisk mulighet for noe helt annet: Et friere Iran, en tryggere region og en verden hvor det faktisk blir bekreftet at totalitær islamisme ikke er historiens skjebne, men noe som kan stanses.

Et ikke helt usannsynlig utfall er at regimet fortsetter, og for dem er det en seier, samtidig med at missilprogrammet og atomvåpenutviklingen blir satt mange år tilbake. Det siste vil Israel og USA anse som en seier. Taperne blir uansett folket i Iran. 

Et paradigmeskifte i krigføring

Vi klarer ennå ikke helt å fatte det, men Ukrainas angrep på Russlands krigsfly er et paradigmeskifte i krigføring. Allerede har denne krigen vist både at første verdenskrigs skyttergraver ikke er avlegs, og at droner er fremtiden. Ikke bare for tradisjonelle herstyrker, men også for terrorister - som jeg skrev for halvannet år siden. 

Men implikasjonene av det vellykkede angrepet på Russlands angrepsfly er store. Så store at de blir vanskelig å prosessere. 

Små droner med ganske moderate eksplosiver til anslagsvis 3000 kroner, kan sette ut militært materiell til mange titalls milliarder kroner. Dette betyr at store militære investeringer kan settes ut for en meget billig penge. "Sårbarhet" er bare fornavnet. 

Ikke at dette er helt nytt. Under andre verdenskrig, for eksempel, var tyskernes slagskip Tirpitz stort sett ute av kampsonene. Det var for risikabelt å ha det i operasjon siden det ville tiltrekke seg fientlig aktivitet. 

Men store innkjøp av militær kapasitet må nå veies opp mot ekstrem sårbarhet. I det minste må man komme opp med riktig smarte løsninger for å sikre disse. 

Nei til Atomvåpen?

Nok en gang fikk en organisasjon mot atomvåpen Nobels fredspris. Også i 2017 gikk prisen til en slik organisasjon, og da skrev jeg dette om saken. Jeg har ikke endret mening, selv om prismottakerne i 2024 var en organisasjon startet av personer som hadde opplevd atombombens lidelser på egen kropp. Atomkrig er forferdelig, enten den startes med overlegg eller gjennom feil. 

Kort oppsummert skrev jeg i 2017 at atomvåpen dessverre er oppfunnet, og at en verden uten atomvåpen fortsatt vil være en verden der atomvåpen plutselig vil kunne være tilstede igjen. At det ikke skal skje, vil fordre en verden med gode regimer, dyp tillit, full transparens, og ingen konflikter. Altså ikke den verden vi kjenner, og ei heller en verden det noen gang er realistisk at vi skal oppleve. 

En verden med suboptimale regimer, manglende tillit, skjulte program for våpenutvikling, mer omfattende bruk av atomkraft (husk global oppvarming som må bremses!), og så videre, er en verden der noen plutselig kan og vil utvikle atomvåpen og der fordelen med å ha dem må benyttes ganske umiddelbart. Det er en mye verre verden enn den vi kjenner i dag. 

I 2017 oppdaget jeg ikke noen andre som skrev det samme som meg, men på tampen av 2024 kom denne artikkelen i Gemini der Professor Espen Moe ved NTNU sier mye det samme som jeg skrev i 2017. 

Moe går videre, og påpeker at med et USA som under Trump trekker seg ut av NATO - eller i det minste stiller et spørsmålstegn ved artikkel 5 i NATO-traktaten - vil vi i Europa stå uten den beskyttelse avskrekkingen USAs arsenal av atomvåpen utgjør. "Demokratiske land vil trenge atomvåpen så lenge det finnes ustabile regimer i verden," sier Moe, og jeg er enig. Han sier, rent konkret, at land som Polen antakelig er i tenkeboksen om saken. 

Litt, men bare litt, kontrafaktisk kunne Labours Jeremy Corbyn med eller uten Liberal Democrats i Storbritannia ha vunnet et valg. De ville så kvittet seg med Storbritannias U-båter med atomvåpen (Trident). I Frankrike kan eller kunne venstresiden ha vunnet, eller Marine Le Pens parti som er Putin-vennlige kan eller kunne gjort det samme. Med Trump i Det Hvite Hus kunne eller kan vi (det frie Europa) stå der svært så laglig til for utpressing og overfall. 

Ideelt sett burde alle land med atomvåpen ruste ned siden feilvurderinger og tekniske feil kan skje, men det fordrer det vi mangler: Regimer som er demokratiske, som står til ansvar for sine innbyggere, som ikke har aggressive hensikter eller ønsker å være dominante, og som har tillit til hverandre og hverandres gode vilje. 

Realistisk sett bør store land som Polen, Tyskland og Italia seriøst vurdere et atomvåpenprogram. Gjerne i samarbeid, og gjerne i regi av EU. 

Israel og Hezbollah

Nå når det er mer og mer klart at det pågår en krig mellom Israel og Hezbollah er det viktig å minne om fire ting:

1. Krigen er mellom Israel og islamistene i Hezbollah, ikke mellom Israel og Libanon. Libanon er en fiasko-stat ("Failed state"), et tomt skall der ulike grupper opererer fritt og utvunget. Blant disse er Hezbollah den klart største og sterkeste - trolig den militært sterkeste ikke-statlige aktør i hele verden. Trent i den Syriske borgerkrigen og finansiert av Iran. 
2. Etter 34-dagerskrigen i 2006 vedtok FN's sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 1701 med en demilitarisert sone mellom grensen til Israel og Litani-elven. Den har ikke Hezbollah brydd seg noe med, og har bygd opp et voldsomt militært apparat i dette området. (FN-resolusjoner er papirtigre.) Israel har gjort det klart at de er ferdige med sin operasjon/krig dersom islamistene følger opp våpenhvileavtalen de inngikk i 2006. 
3. Hezbollah begynte å bombe Israel 8. oktober 2023, som en del av Hamas' massakre og gisseltaking dagen før. Det begynte ikke som en "sympatierklæring med det palestinske folk i Gaza" som noen synes å tro, men som en del av en massakre. Hezbollah har sendt over 8.000 raketter inn i det nordlige Israel, ødelagt byer og kibbuzer, og Israel har måttet flytte over 60.000 mennesker fra deres hjem. 
4. Hezbollah er (nesten) like ivrige som Hamas etter å bruke sivile som skjold for sine våpen, så vi kan vente oss mange oppslag om sivile tap i den nærmeste tiden. Bildet over er en langtrekkende rakett funnet i et hjem i Sør-Libanon. (Bildet: IDF) 

Var Irans angrep så mislykket?

"Alle" ønsker de-eskalering i krigen mellom Iran og Israel. Denne krigen ble mye tydeligere i helgen da Iran angrep Israel fra eget land med ca. 300 missiler og droner, men den har putret og gått lenge med trefninger mellom Irans sponsede drabanter som Hezbollah i Libanon, Houti-militsen i Jemen og ikke å forglemme Hamas og palestinsk Islamsk Jihad på Gaza. Mye har foregått skjult, og selv bombingen av det iranske konsulatet* i Damaskus 1. april har ikke Israel tatt ansvaret for. 

Nå får Israel høre at de har vunnet en seier ved at de svært avanserte luftvernsystemene fungerte og avverget store skader. Bare 10 av 120 langtrekkende missiler kom inn i luftrommet til Israel. Det som ikke nevnes, er at Iran denne gangen varslet 72 timer på forhånd via Tyrkia og til USA, og at systemene er svært kostbare å drive. Det kostet ikke Iran mer enn noen millioner dollar å utføre dette angrepet, mens systemene som tok seg av dem kostet minst 10 milliarder. Iran kan sende en lang rekke angrep av denne typen - uten å varsle på forhånd. 

Denne gangen fikk Israel hjelp av USA med etterretning og lokalisering av innkommende missiler. Sammen med Storbritannia og Frankrike hjalp de også til med å skyte ned. Heller enn styrke, viser dette at Israel trenger venner som stiller opp. Hele tiden. Det er svakhet heller enn styrke, og noe angrepet fra Iran avslørte. 

Angrepet viste også at Iran er fryktløse. USAs og andres advarsler om ikke å angripe hadde ingen virkning, men kanskje USAs løsepenger på $6 milliarder til Iran for fem gisler like før 7. oktober i fjor kan ha gitt Hamas en større interesse i å ta gisler. 

Framfor alt viser angrepet aggresjonsvilligheten til et av de sentrale medlemmene i CRINK-alliansen (kanskje KRINK på norsk?). Iran leverer droner og missiler til Russland, mens Nord-Korea leverer ammunisjon mot olje. Kina har blitt Russlands største handelspartner, og alle samler støtte til sin diktatur-allianse internasjonalt gjennom å isolere Israel diplomatisk, og ironisk nok beskylde landet for å drive med apartheid og folkemord. 

Det er på tide å våkne opp og se at vi har en mektig allianse vi uten blygsel godt kan kalle "Ondskapens akse." 

* Bare de mest naïve tror dette var en konsulat i vanlig betydning. Det var en fremskutt iransk kommandopost i deres koordinering av krigen mot Israel. Det var derfor disse krigsherrene møttes der. 

Til den bitre slutt?

The Times reflekterte i en lederartikkel 9. februar om hva som kan bli slutten på elendigheten i Gaza. Dessverre deler jeg avisens konklusjon: Det er ikke noe annet enn en total ødeleggelse av Hamas som trussel som kan sette punktum. (Foto: Muhammad Hajjar, Associated Press)

Hovedårsaken er at Hamas gjør det klart at terrorangrepet 7. oktober i fjor bare var starten. Så sent som 30. januar gjorde Ali Baraka det klart at Hamas bare vil fortsette med sine angrep til Israel kollapser. Dette er mer enn nok til å forklare det som skjer, og hvorfor det bare vil fortsette i månedsvis. Ingen stat kan trekke seg tilbake og vente på det neste overfallet a-la 7. oktober. En stat som ikke kan forsvare sin befolkning slutter å være en stat, så Israel ved IDF må fortsette til Hamas er nedkjempet. Hamas, på sin side, er ikke noe organ for en nasjon. Da ville de ikke ha 'invitert' IDF inn med innbyggerne på Gaza som menneskelige skjold, mens de selv gjemmer seg i tunellene. De er en islamistisk terrororganisasjon som ikke bare gladelig maltrakterer jøder, men også ofrer egne sivile til "martyrdøden."

Hamas har ikke bygd mer enn 500 km med tunneler under Gaza bare for å overgi seg nå. Med over to millioner sivile som skjold over disse anleggene, vil verdens avsky bare øke på jo lengre denne krigen mot Hamas pågår. Det islamistene taper militært, vinner de i sympati, og det IDF vinner i kampen mot Hamas taper de i sympati. Grusomhetene 7. oktober blir fort glemt for grusomhetene Gazas sivile opplever, og av dem er svært mange barn siden fødselsratene på Gaza bare blir matchet av Afrika sør for Sahara. Svært mye av bygningsmassen er, som vi vet, pulverisert, og selv om tallene fra Hamas neppe er helt til å stole på er det opplagt at flere titusener er drept på Gaza siden i høst. 

Selvsagt skjønte Hamas at Israel ville invadere Gaza etter overfallet 7.10.23, så det var ett av målene med grusomhetene. Hamas er altså ikke ute etter fred, og heller ikke ute etter å spare sivilbefolkningen på Gaza. Det er Gazas sivile som bærer de største og mest brutale tapene. Men kan IDF vinne over en terrororganisasjon på denne måten? Lite trolig, men sett fra Israels side så må de prøve. Å tillate Hamas å samle seg og regruppere under en våpenhvile av noen særlig varighet, er ikke aktuelt. Og Hamas ønsket seg dette som skjer nå, ellers hadde de ikke angrepet 7.10.23. Hvis de brydde seg om Gazas barn ville de frigitt gislene, og overgitt seg mot fritt leide til Iran eller Syria, men Gazas sivile er bare midler for islamistene. Målet er utslettelse av Israel. 

Det er vanskelig å være optimist. Lys i tunnelen er trolig motgående hurtigtog. Dette vil rulle og gå til den bitre slutt. Og den blir veldig bitter for alle parter! På den annen side er dette området stedet for flere mirakler, i følge hellige skrifter som har sitt opphav her. Det er på tide å rulle ut noen flere. Fort. 

Hamas' plan

Endelig kom det et seriøst innlegg i norsk presse om hva Hamas gjør, har gjort, og hva planen deres er. Oberstløytnant Gunnar Gabrielsen yter i Aftenposten 31. januar endelig Hamas den respekt at han går ut fra at de har hatt en plan med det avskyelige terrorangrepet 7. oktober i fjor. De er selvsagt ikke idioter, og visste naturligvis at Israel ville slå til mot dem. Det er derfor de har brukt enorme ressurser på å lage verdenshistoriens tetteste militære tunnelanlegg under Gaza. Anslagene varrierer, men alt tyder på at de omfatter mer enn 500 kilometer - i lengde mer enn undergrunnen i London. 

Gabrielsens hovedkilde er John Spencer ved West Points Modern War Institute. En artikkel det er vel verdt å lese. Grusomhetene 7. oktober, med barn drept foran foreldre, foreldre drept foran barn, nakne unge kvinner med halve skallen borte paradert gjennom Gazas gater til vill jubel og så videre, var åpenbart gjort for å tvinge Israel inn på Gaza og til det Hamas hadde forberedt: En kamp gate for gate, tunnel for tunnel, med to millioner sivile som menneskelige skjold. Det er det internasjonale presset mot de sivile tapene som er Hamas' sterkeste våpen. Ikke en meter av dette enorme tunnelsystemet, som trolig kunne rommet hele befolkningen, er bygget for å beskytte liv. Tvert om er enhver sivil død en seier for Hamas' strategi. Særlig barn, og de er det mange av i en befolkning som har blitt firedoblet på tyve år. 

Hamas er mer enn villige til å ofre sivile - eller martyrer som islamistene så passende kaller dem. Det er disse, og disses ubetvilelige lidelse, som skal gi Hamas seieren og dermed kudos og ressurser til å fortsette kampen for å utslette Israel. De har ikke en strategi for tap, men bruker menneskeofring av egne barn for å oppnå seier. 

Et par hundre tusen tonn med sement har det krevd å bygge dette systemet, og stål nok til å bygge tre eifeltårn. Skal man tro norske medier innførte Israel (ingen nevner Egypt, som med nødvendighet må ha vært med på dette) i 2007 en blokkade mot Gaza. Sannheten er at de innførte grensekontroll da Hamas begynte krigen kjapt etter å ha tatt over på Gaza. Noen ganger har det også - særlig etter store rakettangrep - vært full stopp. Målet har vært å hindre at de brukte alle ressurser på krig mot Israel. Det har lyktes bare sånn passe. 

Tiden er på Hamas' side. Det enorme nettverket av tunneler er åpenbart laget for å gjøre det umulig for IDF å rulle opp og ødelegge den militære kapasiteten til Hamas før det internasjonale humanitære presset blir for stort. Hamas har også hjelp fra Netanyahu, som styrer en regjering som både har vært blinde for Hamas' planer samtidig som de har støttet videre bosetninger på Vestbredden. De gjør det ikke lett å stille seg på Israels side. 

Enemies and Neighbours - Ian Black (Anmeldelse)

Hvis du ser verden i svart og hvitt, i skurker og helter, overgripere og ofre, så er ikke dette boken for deg. Enten du ser historien om Israel og Palestina som en fortelling om en nasjon som får sitt lovede land og bygger et demokrati blant diktaturer, eller om koloniale overgrep, fordrivelse og apartheid, så vil du antakelig bli skuffet i lesningen av denne boka. Derimot kan du komme til å forstå det som skjer i Palestina/Israel på et mye dypere nivå. 

Det er derfor den er så bra. Både israelske og palestinske historikere har gitt den gode skussmål, og det er ikke så lite bare det. Ensidighet er det nok av, mens det er ganske lett å finne ut at enkle løsninger gir flere problemer og mye mer vold og elendighet. Hylekorene på gater og i sosiale media burde ta en pause for å lese denne boka, og anmeldelsene har vært svært gode. 

Vold har det vært nok av i denne historien fra Balfour-erklæringen i 2017 (“One nation solemnly promised to a second nation the country of a third” - som Arthur Koestler skrev) og til nå, og vold og lidelse fyrer opp følelsene og overstyrer forstanden. I min oppvekst var den norske offentligheten ekstremt pro-israelsk, mens den bikket den andre veien for ca. 40 år siden og nå antakelig er den mest anti-Israelske i den vestlige verden. 

Denne boka burde kanskje vært et slags "førerkort" for å uttale seg om konflikten? Ian Black hadde vært Midt-Østen journalist i fire tiår for The Guardian, og jobbet seg dypt og godt ned i kildene uten å rote seg vekk. Han har valgt å la fakta ødelegge fortellingene til begge sider, og også legge vekt på det lokale heller enn å spekulere om eksterne aktører og deres motiver. Det siste er det mer enn nok av på andre kanter. 

Ian Black, som døde nesten søtti år gammel i januar, snakket både arabisk og hebraisk og hadde en skog av kilder på begge sider. Med en PhD i historie fra London School of Economics var han ikke så opptatt av kulepunkter å fyre av i en diskusjon som skulle vinnes, men mer opptatt av å avdekke sammenhenger. Sammenhenger som nesten uten unntak er mer komplekse enn man skulle tro. 

Men boka er ikke kompleks å lese. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Euromaidan Press

Jeg "Liker" Euromaidan Press på Facebook. Det er ukrainske nyheter på engelsk, og bidrar til å gjøre min hverdag mer påkoblet det som skjer øst i vår verdensdel. Det er lett, og ikke å forglemme betydelig mer behagelig, å glemme det som skjer. Men en brutal angrepskrig fra et bandittregime pågår fortsatt, og målet er fortsatt å utslette en hel nasjon. 

Nettverket har også et nettsted med nyheter. 

Fremfor alt setter jeg pris på de nesten daglige påminnelsene om hva Ukraina ofrer. De ofrer sine egne, sin egen ungdom og fremtid for å unngå å bli utslettet, torturert eller sendt i sibirsk fangenskap. Over ser vi Artem Pyrih som ble bare 27 år. Under Natalia Strebkova som ble 28. Vi sutrer over høye strømpriser. De gir sine liv, og får landet sitt pulverisert av krek og banditter. 

For ett år siden var disse, og tusener andre som ikke lenger finnes, fredelig engasjert i sine liv, utdanning, jobb, i venner og kjærester. De har blitt til ingenting på grunn av et imperialistisk og menneskefientlig russisk regime. Det må stoppes! 

Hardere lut må til

Jeg vet ikke om Putin og Russland invaderer og tar over Ukraina i nær fremtid, men det ville ikke være overraskende. I fjor sommer skrev han i et essay på hele fem tusen ord at Russland og Ukraina er ett folk. Udelelig. Fra før kjenner vi til at han mener at Sovjet-Unionens oppløsning var en katastrofe. Hans mål er å fortsette som kleptokratisk semi-diktator, og det passer dårlig at land så nære Russland begynner å få smaken på demokrati og rettsstat. (Bildet: Gzero media)

Putin er ikke interessert i en regelbasert verdensorden, bare en basert på makt og brutalitet. Det er der hans stat har et overtak. Der, og på løgn, propaganda og desinformasjon. Det er slik han agerer. Også i denne forestående krigen vil desinformasjon spille en avgjørende rolle. Når styrkene ruller over grensen er all kommunikasjon i Ukraina borte - rent bortsett fra de som forteller at lederne har rømt, hæren er i oppløsning, og at Ukraina startet det hele. Den organiserte kriminaliteten i Ukraina (et gjennomkorrupt land) skifter glatt side for å få en posisjon innen det nye systemet. 

Det som har gjort det hele mulig er ryggdekning i Kina og splittelse i vest. "Alle" kleptokratene har gjort det de kan for å gjemme sine verdier for sanksjoner, og på sikt er det uansett makta som rår. Putin tok Krim uten at det ble for smertefullt, og nå er det resten av Ukraina som står for tur. De var jo dumme nok til å gi fra seg sine atomvåpen på 90-tallet, og trodde traktater og avtaler betyr noe. I Russland er det bare makta som betyr noe. 

Vesten har ikke klart å stå samlet og maktfullt bak sine prinsipper. Ledere reiser til Moskva for å bli ydmyket av Putin på Russisk TV og gå tilbake på helt vesentlige prinsipper i en regelbasert verdensorden. Lederne har nektet å innse hva de har med å gjøre, og å handle deretter. Det dreier seg om en villet ignoranse, for tegnene har vært svært så tydelige. 

Putins kleptokrater er ikke interessert i et blomstrende, fredelig og velstående Russland. Han er interessert i et Russland der han styrer, og der de med makt og penger holdes ved roret. De ønsker å fortsette å hvitvaske sine penger i vesten, i London særlig, og å gå på ski i Sveits og ha sine stadig større yachter ved Rivieraen. 

Ingen, i alle fall ikke tyskerne, har tatt det alvorlig at de må bli uavhengige av russisk gass. De stenger atomkraftverk og bygger rørledninger fra kleptokratenes gassfelt. I Frankrike kobler de seg ikke på som kleptokratenes klienter, men her finansieres ytre høyres partier med russiske penger uten at noen griper inn. Ingen har klart å stoppe dette. 

Diktatorer og kleptokrater må man møte med fasthet og "fight fire with fire." Gå etter oligarkene. Ta informasjonskrigen over til russisk territorium. Stopp russiske penger til vestlige politiske aktører.

Og fremfor alt: Stopp Trump! Det er liten tvil om hvem han har som forbilde.

Var det rett å drepe Osama bin Laden?

Som så mange andre ble jeg glad da jeg hørte at Osama bin Laden var funnet, drept og dumpet i sjøen. Som så mange andre er jeg sterk motstander av dødsstraff. Hvordan kan dette henge sammen?

En mulighet er jo at jeg har en standard, min motstand mot dødsstraff, men den stikker ikke så dypt og jeg lar den ligge når det passer seg sånn. En annen mulighet er at spesielle omstendigheter spiller inn. Problemet er jo, som antydet, ikke bare mitt. Statsledere og andre som ikke går inn for dødsstraff har sagt seg fornøyde med utfallet. Selv nå, når det har fremkommet at bin Laden var ubevepnet da Navy SEALS fant ham, synes de fleste å mene at det var greit at han fikk en kule i hodet.

Men ikke alle gjør det. USA skulle arrestert ham, tatt bin Laden til Haag og stilt ham for internasjonal rett anklaget for krigsforbrytelser. Rent bortsett fra at bin Laden ikke har hatt noen politisk posisjon, og Al Quaida aldri har vært medlem av FN, og at Haag derfor ikke er rette adresse, er dette den ideale fordring. Han skulle fått sitte på en celle resten av livet og tenkt over hvor slem han hadde vært! Men nesten alle skjønner at dette ikke ville vært noen god idé. Grunnene er flere.

1. En rettssak ville gitt bin Laden store muligheter til å spille sin ønskerolle som leder av den Islamske verden mot de vantro. En perfekt talerstol for hatets profet. Rent bortsett fra prinsippene: mulighetene for en fortsettelse og forsterkning av islamistisk terrorisme ville vært svært store.
2. Al Quaida og bin Laden har erklært krig mot USA og alle de vantro. Akkurat som med sjakk "vinner" man når man slår ut motstanderens konge. I krig er det legitimt å drepe motstanderen.
3. Alle islamister i verden med den minste antydning av ambisjon på vegne av eget verdensbilde ville gjort sitt ytterste for å få bin Laden fri. Kommandoraid a-la Mumbai, gisselaksjoner, trusler mot store befolkningssentra osv. Alt ville blitt brukt, og satt arbeidet mot terrorisme tilbake til null.

Av og til må prinsippene vike for realismen. Det kan vel ikke være noen som helst slags tvil om at Osama bin Laden var skyldig i terrorisme? Alle prediksjoner er usikre, men det må vel kunne hevdes en betydelig sannsynlighetsovervekt for en betydelig økning i menneskelig lidelse og død ved en arrestasjon enn ved en avretting?

Dessuten skal man jo ikke totalt overse hans eget uttalte ønske om å få dø for saken og bli martyr. Det er jo langt fra alle som får sitt mål med livet oppfyllt.

Libya igjen

Den pågående krigen i Libya har alle ingredienser som trengs for å lage en skikkelig suppe. Det gjelder ikke bare de pågående kamphandlingene i Benghazi og andre steder, men også sluttspillet og etterdønningene. La meg ta sluttspillet først.

Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten. Hvis han og sønnene blir sittende, enten i et rest-Libya eller et komplett land som grensene er nå, vil man måtte påregne det følgende:

• Resultatet vil være en grei oppskrift til alle sittende diktatorer i denne regionen og utenfor. Bare man er rå og brutal nok kan man beholde makten ("Mubarak var bare en pyse, og se hvordan det gikk!"). Innleide tropper fra andre land for god betaling er også et suksesskriterium. Diktatorer lærer fort.
• Vestlige land tør ikke eller kan ikke lenger intervenere på bakken, og diktatorer vil lett kunne legge opp strategien etter dette.
• Gaddafi vil ikke ha noe å vinne på å opptre "dannet" i det internasjonale selskap, og vil sponse det som finnes og foreløpig ikke finnes av terrorister med vesten som fiende.

Derfor må alliansen mellom Den Arabiske Liga og NATO lykkes også på bakken, og ikke bare med å slå ut luftvåpenet som Gaddafi nå disponerer over. Hvem skal gå inn på bakken og sørge for at det skjer? Det er det nok mange som lurer på for tiden.

Etterdønningene vil også ha mange fine ingredienser for å lage en suppe. La meg bare nevne en:

• Det er uklart om Libya vil ha nok "lim" til å holde det sammen. Foreløpig synes dette lite belyst, men jeg blir ikke beroliget av at nesten alle Libyere som uttaler seg om situasjonen og om Gaddafi bruker ordet "stamme" eller "stammer" svært ofte. Libya ble vel en stat under koloniveldet, og har blitt holdt sammen av hær og sikkerhetspoliti. Gaddafi har vært påpasselig med ikke å bygge opp et statsapparat, og det vil gjøre "det nye Libya" til et vanskelig prosjekt.

Men likevel: prisen for ikke å gjøre noe ville vært for stor. En triumferende Gaddafi ville, som nevnt, vært et lysende eksempel for alle diktatorer. Opprørerne som ventet seg hjelp fra vesten ville ropt om hykleri, og lett kunne skifte over til bin Laden. Bosnia, og vestens manglende intervensjon der til å begynne med, rekrutterte beviselig mange terrorister.

Som så ofte ellers i internasjonale konflikter: you're damned if you do, and damned if you don't. Det jeg lurer på nå er hvem som vil gå inn på bakken for å knerte Gaddafi. Han har sagt at han vil dø i Libya, men ingen har noen grunn til å tro på noe den mannen sier.

200 år av verdenshistorien på fire minutter

Visualiseringsens kraft skal ikke undervurderes. Under (dobbeltklikk på filmen for full skjerm) følger utviklingen i inntekt og levealder for verdens land. Det er tankevekkende at den utrolige utviklingen for verdens folkerike land de siste 30 år faller sammen med utviklingen av markedsøkonomi og frihandel.

Klippet anbefales på det sterkeste.

Men man skal vokte seg for å se videre i pilenes retning. Vi vet ingenting om fremtiden!