9/11 var ikke terrorisme

I en absurd verden, der særlig den amerikanske presidenten setter nye rekorder omtrent daglig, er de ikke borte vekk over grensen mot nord heller. 

Når dette innlegget postes har vi 25-årsjubiléet for Al Quaedas angrep med passasjerfly på flere mål i USA. Tvillingtårnene ble ødelagt, og over 3.000 mennesker ble drept. I en video i desember 2001 omtalte Osama bin Laden angrepet slik: "Our terror against America is blessed terror."

Det er like greit at han ligger på bunnen av det Indiske hav og ikke jobber i den statlige kringkasteren CBS i Canada, for da hadde han brutt deres retningslinjer for uavhengighet og folkelig tillit. I alle fall dersom den ansvarlige i CBC for hadde fått viljen sin. I et lekket notat skrev Basem Boshra at angrepene ikke skulle omtales som terror på grunn av retningslinjene om uavhengighet og balanse. 

Man kan lure på hvem Basem Boshra, med jobbtittelen man ser i bildet over, tror blir fornærmet over å kalle angrepene 11. september 2001 for terror. Osama vil i alle fall rotere der nede på havets bunn. Etter årevis med intens planlegging og trening, og så når de ikke en gang opp til terskelen for å bli omtalt som terror? Hva er det da som skal til for å oppnå frykt og skrekk?

Det er også påfallende hvor slemme biler har blitt, i alle fall i følge flere media som har omtalt terrorister som kjører biler, varebiler og lastebiler inn i folkemengder. Der er det ofte bilen som er subjekt i setningene som omtaler myrderiene. Som vi ser av bildet underst her forsvinner også terroristene som førte fly inn i skyskrapere. "Kapringene førte til at passasjerfly styrtet", skulle det hete. De som hadde planer og utførte dem med sikte på å skape frykt og angst i de vantro befolkningene, de blir borte fra setningene og dermed vår nære historie. Poff! - borte vekk. Retusjert, som bilder i Stalins Sovjet.  

Holocaustbenektelse er et kjent fenomen både blant nazister, fascister og islamister. Er 9/11 snart klar for å bli utsatt for det samme? Basem Boshra gjør i alle fall et forsøk. Så langt uten å lykkes, men hvem vet på litt sikt? 

9/11 ti år etter

Aviser og andre media fylles nå, helt forutsigbart, med stoff om Al Qaidas angrep på USA for ti år siden, "krigen mot terror" som fulgte, Afghanistan og Irak. En leder i dagens The Times (krever abonnement) minner oss om hva de som angrep USA var ute etter, og sammenligner med hendelser omtrent ti år tidligere: murens fall og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa.

Heldigvis ser det ut til at det er de liberale og demokratiske impulsene bak murens fall som står sterkest for tiden, også i Midt-Østen, selv om islamistenes hat og offervilje utgjør en konstant trussel mot alle de oppfatter som fiender. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hva Al Qaidas "positive" program dreier seg om. De vil ramme USA og Vesten, samt alle de oppfatter som deres håndlangere i islamske land, men hva vil de oppnå?

Under alle "delmål", som utslettelse av Israel og islamistiske relvolusjoner i enkeltland, er målet å gjøre alle folkeslag islamske og å innføre sharia. Det er særlig en tenker som har hatt stor betydning for Osama bin Laden og dagens leder Ayman al-Sawahiri: Sayyid Qutb (bildet). Bin Ladens og Sawahiris fatwa fra 1998 er klar og tydelig, og i samsvar med Qutbs lære: drepe amerikanere og deres allierte - sivile såvel som militære - og ikke gi seg før det hersker rettferdighet og tro på Allah.

De fleste som har vært rekruttert har utført sine gjerninger i Irak og Afghanistan, men en del også i sine hjemland. Vi har lett for å fokusere på enkeltgjerningene: angrep på USA, på Madrid og London. Men målet er total islamsk dominans på jorden. Ganske ambisiøst.

Heldigvis: disse er ikke mange, og de sliter, men de kan fortsatt gjøre stor skade. Så lenge de ikke har fissile stoffer, eller midler til kjemisk eller bakteriologisk krigføring, ligger faren for meg og deg mest i det å være på feil sted til feil tid. Det mest effektive middelet vi har mot dem er trolig støtte til den demokratiske og økonomiske utviklingen i land som Egypt, Libya og Tunis.

Osamas speilbilde?

Det er vanskelig å skrive om det som skjedde i Oslo og Utøya 22. juli, men jeg har fått oppfordringer om å gjøre det så noen punkter bør jeg kanskje få ned. Jeg skrev et innlegg mens det fremdeles var uklart hva som var i ferd med å skje, så det slettet jeg ganske raskt. Dagen etter hendelsene reiste jeg på ferie til Frankrike og jeg har derfor ikke fått med meg mye av hva som har blitt sagt og skrevet i Norge de to ukene jeg var borte. Jeg så nyheter på BBC og delvis ITN, og leste noen britiske aviser sporadisk. Jeg er litt redd for å skrive om noe som berørte så mange her i landet så dypt, men here goes:

Som alle andre - går jeg ut fra - ble jeg nesten fysisk syk av mordene på Utøya. Til tross for åtte døde i Oslo og store ødeleggelser på statsapparatets bygg, er det måten og omfanget av myrderiene på Utøya som har satt seg som motbydelige bilder i sinnet på de fleste av oss. Norge er et lite land, og som svært mange andre kjenner jeg noen som har mistet noen.

Massemorderen fremstilles som islamfientlig - og det er det nok god dekning for - men så langt jeg kan se har han også lært mye av militante islamister både når det gjelder det verdensbilde han baserte seg på og de frytkelige handlingene han utførte. Ekstremister utenfor rekkevidden til rasjonell argumentasjon har kanskje mer til felles enn vi har villet se?


Det som slo meg med hendelsene 22. juli er at det ligner så mye på terror-angrepene i Mumbai i 2008. Fikk vår hjemlige massemorder inspirasjon fra Islamistiske terrorister? Også der var det mest grufulle at kaldblodige mordere spaserer rolig rundt og skyter folk (Bildet: Mohammed Ajmal Kasab - den eneste av disse terroristene som lever). Også I Mumbai var det en kombinasjon av bomber og reglerett nedslakting av sivile med masingevær, men med flere terrorister involvert. Det gruoppvekkende er ikke vanskelig å forstå: man går fra å være et menneske til å være et mer eller mindre bevegelig mål. På Utøya var det et ekstra motbydelig element: målene var nesten utelukkende unge mennesker.

Ha så med det tankemessige? Jeg har ikke lest dette "manifestet" morderen skrev og publiserte på nettet, men jeg har lest en rekke referater. I tillegg til å være usammenhengende, selvmotsigende og selvforherligende (etter det jeg kan forstå), har det også kommet frem nok om morderens verdensbilde til at det må være lov å si at det synes å være et speilbilde av Osama bin Ladens. Historieforfalskere er de begge to, naturlig nok, men det er det samme bildet av religionskrig med en forherligelse av middelalderen vi møter. Det er korsfarere og riddere hos vår hjemlige massemorder, og det er korsfarere som fiender og gjenopprettelse av kalifatet med en Europeisk komponent hos bin Laden.

Midt i denne påståtte striden plasserer de seg selv, vår hjemlige massemorder og Osama.

Selvsagt er det forskjeller hos de to, men det kan se ut som has-bin Laden posthumt fikk det svaret og den bekreftelsen han ønsket seg.

Var det rett å drepe Osama bin Laden?

Som så mange andre ble jeg glad da jeg hørte at Osama bin Laden var funnet, drept og dumpet i sjøen. Som så mange andre er jeg sterk motstander av dødsstraff. Hvordan kan dette henge sammen?

En mulighet er jo at jeg har en standard, min motstand mot dødsstraff, men den stikker ikke så dypt og jeg lar den ligge når det passer seg sånn. En annen mulighet er at spesielle omstendigheter spiller inn. Problemet er jo, som antydet, ikke bare mitt. Statsledere og andre som ikke går inn for dødsstraff har sagt seg fornøyde med utfallet. Selv nå, når det har fremkommet at bin Laden var ubevepnet da Navy SEALS fant ham, synes de fleste å mene at det var greit at han fikk en kule i hodet.

Men ikke alle gjør det. USA skulle arrestert ham, tatt bin Laden til Haag og stilt ham for internasjonal rett anklaget for krigsforbrytelser. Rent bortsett fra at bin Laden ikke har hatt noen politisk posisjon, og Al Quaida aldri har vært medlem av FN, og at Haag derfor ikke er rette adresse, er dette den ideale fordring. Han skulle fått sitte på en celle resten av livet og tenkt over hvor slem han hadde vært! Men nesten alle skjønner at dette ikke ville vært noen god idé. Grunnene er flere.

1. En rettssak ville gitt bin Laden store muligheter til å spille sin ønskerolle som leder av den Islamske verden mot de vantro. En perfekt talerstol for hatets profet. Rent bortsett fra prinsippene: mulighetene for en fortsettelse og forsterkning av islamistisk terrorisme ville vært svært store.
2. Al Quaida og bin Laden har erklært krig mot USA og alle de vantro. Akkurat som med sjakk "vinner" man når man slår ut motstanderens konge. I krig er det legitimt å drepe motstanderen.
3. Alle islamister i verden med den minste antydning av ambisjon på vegne av eget verdensbilde ville gjort sitt ytterste for å få bin Laden fri. Kommandoraid a-la Mumbai, gisselaksjoner, trusler mot store befolkningssentra osv. Alt ville blitt brukt, og satt arbeidet mot terrorisme tilbake til null.

Av og til må prinsippene vike for realismen. Det kan vel ikke være noen som helst slags tvil om at Osama bin Laden var skyldig i terrorisme? Alle prediksjoner er usikre, men det må vel kunne hevdes en betydelig sannsynlighetsovervekt for en betydelig økning i menneskelig lidelse og død ved en arrestasjon enn ved en avretting?

Dessuten skal man jo ikke totalt overse hans eget uttalte ønske om å få dø for saken og bli martyr. Det er jo langt fra alle som får sitt mål med livet oppfyllt.

Osama over & ut

Ikonet kan rubbes ut nå. Osama bin Laden var et ikon for den spesielle blandingen av dødslengsel og regressiv islamsk fundamentalisme han inspirerte, men også for motstanderne. Han var også en av ytterst få autokratiske voldsromantikere med USA som hovedfiende som den norske venstresiden ikke har omfavnet. Det sier sitt om hvor ekstrem han var. Men: når dette skrives har jeg nettopp hørt at en norsk forfatter er på vei til NRK-studio for å forklare hvorfor Osama bin Laden var en modig mann. En må vel være dikter for å kunne innbille seg selv eller andre noe slikt, eller kanskje bare ekstremt avhengig av oppmerksomhet?

Etter det vi hører brukte han en av sine koner, antakelig den yngste, som levende skjold da kommandosoldatene overrasket ham på soverommet. Ikke av de modigste handlinger jeg har hørt om. Han gjemte seg i en luksusvilla uten kontakt med omverdenen annet enn gjennom en kurér. Heller ikke spesielt modig. "Jeg kjemper så jeg kan dø som martyr og komme til himmelen for å møte Allah", sa han. Med en kvinne som skjold, gjemt i en luksuriøs villa med air-condition? Ekte martyrer velger andre omstendigheter.

Osama bin Laden var ingen martyr. Han var ingen tenker. Han var ingen revolusjonær. Ikke brydde han seg så mye om Islam heller - i alle fall ikke de delene som sto seg dårlig mot hans egen versjon - der kampen mot vestens verdier som toleranse, likestilling, demokrati og åpenhet betød alt. “The ink of the scholar is worth more than the blood of a martyr,” skrev profeten Mohammad. Heller ikke som historiker var han noe særlig.

Som alle stormannsgale fantaster skrev han om historien, og valgte ut det som passet hans egne morderiske fantasier. “Every Muslim, from the moment they realise the distinction in their hearts, hates Americans, hates Jews and hates Christians. This is a part of our belief and our religion.” Han omskrev historien og Islam for å gi et slags respektabelt skinn til sitt morderiske budskap.

Noen tror at bin Laden, selv om han var morderisk og selvopptatt, tross alt sto for arabisk selvstendighet mot vestens innblanding i Midt-Østen. Tenk bare på palestinerne! Men alt tyder på at dette var underordnet den store jihad: den mellom de troende og de vantro, mellom ekte Islam og alt annet. Det begynte i profetens tid, og nådde et høydepunkt med korsfarerne. Imperialismen og Israel var bare en fortsettelse av denne avgjørende striden - nyttige for å skaffe seg allierte på veien, men i siste instans var det innføringen av en kopi av det tidlige kalifatet og tilintetgjørelsen av de vantro som var Osamas dagsorden.

Hva skjer nå? Jeg aner ikke. Det gjør heller ingen andre. Bin Laden hadde de karismatiske egenskapene som selvsentrerte og ensporede personer ofte har, og det tapet vil  al Quaida merke til tross for at det er lenge siden han gikk i dekning. Jeg, som de flestet, vil huske denne Hitler med turban for flyene som gikk inn i tvillingtårnene i New York. Dette vil være etset i hjernebarken på de fleste som så det.

SISTE: USA gjør det ikke enkelt for seg selv. I dag heter det “His wife rushed the US assaulter and was shot in the leg but not killed. Bin Laden was then shot and killed. He was not armed.” Jeg håper vi slipper å høre enda flere versjoner av hendelesforløpet fra offisielle kilder.