9/11 var ikke terrorisme

I en absurd verden, der særlig den amerikanske presidenten setter nye rekorder omtrent daglig, er de ikke borte vekk over grensen mot nord heller. 

Når dette innlegget postes har vi 25-årsjubiléet for Al Quaedas angrep med passasjerfly på flere mål i USA. Tvillingtårnene ble ødelagt, og over 3.000 mennesker ble drept. I en video i desember 2001 omtalte Osama bin Laden angrepet slik: "Our terror against America is blessed terror."

Det er like greit at han ligger på bunnen av det Indiske hav og ikke jobber i den statlige kringkasteren CBS i Canada, for da hadde han brutt deres retningslinjer for uavhengighet og folkelig tillit. I alle fall dersom den ansvarlige i CBC for hadde fått viljen sin. I et lekket notat skrev Basem Boshra at angrepene ikke skulle omtales som terror på grunn av retningslinjene om uavhengighet og balanse. 

Man kan lure på hvem Basem Boshra, med jobbtittelen man ser i bildet over, tror blir fornærmet over å kalle angrepene 11. september 2001 for terror. Osama vil i alle fall rotere der nede på havets bunn. Etter årevis med intens planlegging og trening, og så når de ikke en gang opp til terskelen for å bli omtalt som terror? Hva er det da som skal til for å oppnå frykt og skrekk?

Det er også påfallende hvor slemme biler har blitt, i alle fall i følge flere media som har omtalt terrorister som kjører biler, varebiler og lastebiler inn i folkemengder. Der er det ofte bilen som er subjekt i setningene som omtaler myrderiene. Som vi ser av bildet underst her forsvinner også terroristene som førte fly inn i skyskrapere. "Kapringene førte til at passasjerfly styrtet", skulle det hete. De som hadde planer og utførte dem med sikte på å skape frykt og angst i de vantro befolkningene, de blir borte fra setningene og dermed vår nære historie. Poff! - borte vekk. Retusjert, som bilder i Stalins Sovjet.  

Holocaustbenektelse er et kjent fenomen både blant nazister, fascister og islamister. Er 9/11 snart klar for å bli utsatt for det samme? Basem Boshra gjør i alle fall et forsøk. Så langt uten å lykkes, men hvem vet på litt sikt? 

Rowan Atkinson får sagt det

Skjønner vi oss egentlig på USA?

Spørsmålet er det verdt å stille etter at USA har gått fra å være vår fremste militære allierte, og til å bli en fiende på så mange vis - møt den brutale amerikaneren. Jeg har i et par tiår benyttet meg av frasen "USA er ikke et annet land men en annen planet," og sjelden har den vist seg mer dekkende enn de siste månedene. Selv om amerikanerne var rare på så mange vis, var det inntil nylig utenkelig at de skulle stoppe helt militærhjelp til en invadert alliert eller å bevisst innføre politikk som ville få aksjemarkedene til å stupe og økonomien til å krympe. Eller å overta et naboland og alliert. Men så skjedde det. (Bildet: Screenshot fra Financial Times.)

I etterkrigstiden, med Pax Americana, Marshallhjelpen, og en sterk og tykk strøm med amerikansk kultur i alle medier og kanaler, har vi i Europa antakelig utviklet en noe overdreven forestilling om likheter mellom oss og dem. Men utviklingen har også drevet oss fra hverandre, for USAs høyreside lå ikke alltid der de ligger nå - se bildet over - like ved Tyrkia og Russland. For 20 år siden var den amerikanske høyresiden ikke særlig forskjellig fra den europeiske. Nå, derimot, er det tydelige forskjeller. De er tydelig mer konservative og mindre interessert i samarbeid, og hvorfor denne utviklingen har kommet krever mer enn et kort blogginnlegg - men den skjøt særlig fart etter 9/11 og stabiliserte seg etter 2007 omtrent. 

De mest høyreorienterte med makt i Vest-Europa, som Meloni i Italia, oppdager nå at de har mindre felles med Trumps USA enn de trodde. For min del trodde jeg at Trumps andre periode kom til å bli ille, og betydelig verre enn den første, men jeg må innrømme at jeg har blitt skremt. 

Men også den amerikanske venstresidens rabiate identitetspolitikk er et utslag av amerikansk hyperindividualisme - ikke bare høyresidens ubegripelige tillit til bråkjekke forretningsmenn. Forsøkene på å importere denne bevegelsens idealer til en europeisk virkelighet har vært ganske pussige. 

Når vi ser grafene i Financial Times kan vi kanskje få justert våre politiske kompass en del, og vi kan innse at det som har kommet og vil komme fra Trumps administrasjon har dype røtter i velgerne bak dette regimet og at det ikke er avhengig av personen Trump. Verdensbilde, mål, strategier og verdier på den amerikanske høyresiden er fra en annen planet. 

Vi er på overtid når det gjelder å ta inn over oss hvor forskjellige vi er.

Jaguar?

Nylig fikk Jaguar, siden 2008 eid av det indiske konglomeratet Tata Motors, mye tyn i alle kanaler og fra fremstående folk som konkurrenten Elon Musk for en reklamekampanje som blant annet inneholdt bildet over, en ny og rar logo, og fargerike bilder av en gruppe mennesker (se bildet under) som slettes ikke ligner på Jaguars kundegruppe. Det er da også hele poenget. 

Jaguar har lenge tapt penger. Store penger. De har ikke klart å etablere seg som et britisk svar på BMW og Audi som planen var, men har blitt hengende ved imaget som leverandør av biler for aldrende direktører som sørgelig misforstått tror de framstår som yngre ved å kjøpe en Jaguar. De som kritiserer denne kampanjen har oversett at Jaguar i realiteten har vært konkurs i minst ti år. 

Jeg tipper det er mange high-fives i styrerommet til Jaguar i disse dager. Formålet er oppnådd: Masse oppmerksomhet, og en tydelig distansering fra halv- og helfeite direktører i sekstiårene. De har ikke kunnet oppnå lønnsomhet med nåværende forretningsmodell, og noe nytt må prøves. 

De skal nå inn i segmentet med Bentley og Aston Martin, men utelukkende med elektriske biler. Produksjonen vil bli mye lavere, men lønnsomheten desto høyere (det er, for eksempel, Porsche alene som holder aksjekursen til hele VAG-konsernet oppe). Designet skal være rått nyskapende, og målet er selvsagt å være like rått nyskapende og vekke like mye begjær som E-Type gjorde i 1961. 

Dette er risikabelt, men alternativet er total nedleggelse. Første trinn er å distansere seg fra sitt image som biler for sånne som meg (selv om jeg er litt for fattig for det de har å tilby selv i dag), og det er krevende. Sjokkterapi del 1 gjennomført. Suksess. Så får vi se hvilke flere trinn de har igjen før vi får se en bil (teaser under), enn si konkludere at vi ikke har råd uansett.

A - Z of Woke

Over her har vi et symbol på hvit overlegenhet. 

Komisk eller tragisk? Trolig begge deler. Det er rett og slett ingen grenser for hva som er rasistisk og elitistisk for tiden. Noen hevder at "woke," forstått som en militant og ensporet bevegelse for å kansellere, kaste ut og gi sparken til alle som på de mest utenkelige måtene har sagt noe som strider mot læresetningene, er på retur. Men kanskje ikke. Det er bra å være mot rasisme og andre -ismer som stempler og utestenger folk på basis av irrelevante egenskaper, men det er ikke bra å være ensporet, fordømmende og utagerende i sin selvtilfredse jakt på synderne. Denne heksejakten minner ikke så lite om, vel, jakten på hekser for rundt fire hundre år siden, og jakten på avvikere i alle totalitære regimer. Det "woke" jeg og mange andre reagerer på er dette siste, og det mangler ikke på absurde utslag. 

Noen av disse absurde utslagene er samlet av Michael Deacon i Daily Telegraph, og gjengitt av meg under her. 

Les og måp! 

Astrophysics. “Astrophysics ‘Steeped in Systemic Racism and White Supremacy,’ Says Colorado College Science Professor”, Fox News website, January 2023.

Ballet. “Dance School Drops Ballet from Auditions as it is ‘White’ and ‘Elitist’”, Telegraph, July 2022.

Cutlery. “Knives and Forks? Sorry, They’re Racist, Says Chef”, Daily Mail, July 2021.

Dieting. “The Racist Roots of Fighting Obesity”, Scientific American magazine, June 2020.

Eye-rolling. “Rolling Your Eyes is Racist – Nod Your Head Instead, Civil Servants Told”, Telegraph, January 2024.

Fireworks. “National Geographic Tweet Suggests July 4 Fireworks Are Racist”, New York Post, July 2021.

Gardening. “Weeding Out Horticulture’s Race Problem”, Guardian, June 2020. (Subhead: “Even in the garden, there’s bigotry to be found.”)

Helmets. “How US Helmet Laws Are Used Against Cyclists of Colour”, Guardian, April 2021.

Insects. “Scientists Ask Americans to Help Change Racist Insect Names”, Newsweek, July 2021.

Jingle Bells. “Jingle Bells Rooted in Racism, Boston University Professor Says”, Fox News, December 2017.

Killing parakeets. “Parakeet Cull is Racist – They’re as British as Curry, Say Experts”, Evening Standard, October 2009.

Libraries. “Ivy League Librarian Says Libraries Reinforce White Supremacy”, US newspaper The Hill, May 2021.

Milk. “Cow’s Milk a Symbol of White Supremacy, Peta Claims”, CBS News website, October 2018.

Numeracy. “Focusing on the Correct Answer in Maths ‘is Racist’”, Times, May 2021.

Opera. “Opera Can No Longer Ignore Its Race Problem”, New York Times, September 2020.

Punctuality. “Expecting People to Be On Time is Part of ‘White Supremacy Culture,’ Duke Medical School Claims”, New York Post, July 2024.

Queen Elizabeth II. “Queen Elizabeth Represented Racist Violence as Much as She Did Glamour”, BuzzFeed News, September 2022, the day after the late monarch’s death.

Remembrance poppies. “How the Poppy Became a Symbol of Racism”, Independent, November 2016.

St George’s flag. “One in Eight Labour Voters Says St George’s Flag is ‘Racist and Divisive’”, Daily Express, April 2024.

Tipping. “Tipping Perpetuates Racism, Classism and Poverty – Let’s Get Rid of It”, US news website Vox, July 2014.

University exams. “Now University Exams Are Attacked for Being ‘Colonialist’”, Mail, June 2024.

Veganism. “Why So Many White Supremacists Are Into Veganism”, Vice, October 2017.

White people. “Of Course All White People Are Racist”, Guardian opinion column, July 2002.

X. “Guardian Quits X Social Media Platform, Citing Racism and Conspiracy Theories”, Reuters, November 2024.

Yoga. “Americans Who Practise Yoga ‘Contribute to White Supremacy’, Claims Michigan State University Professor”, Independent, January 2018.

Zombies. “The Racist History of Zombies,” ABC Australia website, March 2016.

Sadly, however, I’ve run out of space to mention Alice in Wonderland, Body Mass Index, the countryside, dating apps, the Enlightenment, the four-day week, gun control, house prices, interior design, jogging, King Kong, lavatories, moccasins, nuclear weapons, Of Mice and Men, photography, the computing term “quantum supremacy”, Robinson Crusoe, swimming, theme parks, The Ugly Duckling, vineyards, the “wellness” industry, X-rays, yearbooks and zoology.

Come to think of it, that’s a second A-Z. Perhaps next time I’ll do a third.

 

Aktivisme og narcissisme

Aktivister har fått det for seg at det er viktig å ødelegge kulturarv for å bli lagt merke til. Her i landet har verk på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken fått merke aktivismen, og sist ut i Storbritannia var Stonehenge. Ødeleggelse av unik kulturarv er virkemidlet, oppmerksomhet er målet. Det er selvsagt viktig å hindre utryddelse av arter (Extinction Rebellion) og å hindre oppvarming av kloden (Just Stop Oil), men et viktig spor for å forstå hva som er galt med disse ligger i navnet på siste organisasjon: Ordet "just." Skråsikker og enøyd, er bare forstavelsene. 

Mistanken om narcissisme er heller ikke langt unna, og T.S. Eliot i skuespillet The Cocktail Party sier det meget treffende gjennom karakteren "Reilly:"

Half of the harm that is done in this world 

Is due to people who want to feel important.

They don't mean to do harm - but the harm does not interest 

    them.

Or they do not see it, or they justify it

Because they are absorbed in the endless struggle

To think well of themselves. (Act II)

De bryr seg ikke om den skaden de gjør. Saken er så stor at alt er tillatt, men de ser ikke at det de gjør også er å gi seg selv en stor og avgjørende rolle. I stigende grad kan man også lure på om "saken" har fått en underordnet rolle, og at det å iscenesette seg selv er det som spiller noen rolle. Tror de virkelig at de store forpesterne som Kina, India, USA og Russland vil slutte å produsere olje fordi disse selvopptatte toskene ødelegger et anlegg bygd av en bronsealderkultur? 

Det er stadig tydeligere at det som betyr noe er å tilordne seg selv heltestatus. Narcissisme, forkledd som aktivisme og altruisme. 

Fareed Zakaria om hykleriet på amerikanske eliteuniversitet.

Vær så snill!

Det er helt åpenbart for alle som kan se, høre og tenke klart at USAs president Joe Biden ikke er fit for purpose. Bildene som over (Assoicated Press) vil bare bli flere, og det vil også de mer og mer bisarre utsagnene, pinlige forsnakkelsene og så videre. Det er best å ha en pute klar så snart en ser Biden på TV. 

Jeg skulle ønske denne 80-åringen var like frisk og rask som jevnaldrende Mick Jagger, men det er han ikke, og forsøkene på å dekke over hvor dårlig det står til blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går. Ingen ærlig person kan påstå at Biden kan være president til 2028. Kanskje ikke en gang til 2024. 

Derfor haster det med å finne en demokrat som kan slå Donald Trump i presidentvalget i 2024. 

Denne demokraten er i alle fall ikke Kamala Harris. Som kvinne, og både afro-amerikaner og asiat-amerikaner på en og samme tid, kvalifiserer hun på de kriteriene som synes å være de aller viktigste for WOKE-demokratene for tiden. Det er synd hun ikke kvalifiserer seg på det som betyr noe i valget: velgertekke. 

Dersom Gavin Newsom (Guvernør i California) eller en annen valgvinner som verken er fysisk eller psykisk syk stiller for demokratene, så kan kanskje også republikanerne komme til å vurdere om det er så lurt å gå til valg med en 78-åring i fengsel. 

Men jeg frykter at amerikansk politikk er altfor syk til man klarer å stille kandidater som er friske i kropp og sjel til valget som POTUS. 

TV retusjerer historien

"Når jeg hører ordet kultur løsner jeg sikringen på min pistol," sa Göring. Eller gjorde han det?

Nei, det var Göring som fiksjonsfigur i et teaterstykke som sa det. Også mye annet vi "vet" om historien og historiske figurer har sin rot i fiksjonen og ikke i virkeligheten. Har de som lager fiksjon et ansvar for å - i det minste - ikke forfalske historien? 

I mange filmer og TV-serier fra 40-, 50- og 60-tallet fra Storbritannia (særlig) dukker det nå opp immigranter fra (særlig) Jamaica og andre britiske besittelser i samme område. De dukker gjerne opp langt ute på landsbygda (Father Brown, Sister Boniface, osv.). For det første er dette statistisk sett usannsynlig, og for det andre uttrykker karakterene holdninger og bruker uttrykk som hører hjemme i 2020-årene og slettes ikke i perioden fiksjonen foregår. (At katolske menigheter på den britiske landsbygda er sjeldne som hønsetenner er også så sin sak.)

På den annen side er det jo slik at den etniske sammensetningen av Storbritannia i dag er preget av immigrasjonen fra tidligere kolonier, noe landets skuespillerne speiler. Skal man nekte skuespillere av ikke-hvit avstamning roller fordi de ikke passer inn i epoken? Å gi de "gode" karakterene våre holdninger, til tross for at de er ekstremt usannsynlige i angjeldende tidsepoke, er mer av et problem. På den annen side: Hvis fremstillingen hadde vært mer realistisk - for eksempel ved at alle hadde gjort et stort nummer ut av en svart politimann på den britiske landsbygda på 50-tallet og uttrykt pinlig fordomsfulle holdninger - ville tema i fiksjonen naturlig nok blitt endret. 

Saken er i alle fall at dagens praksis, særlig i BBC som jo er woke så det holder, gir seerne et falskt bilde (bokstavelig talt) av den relativt nære fortiden. Særlig ved å gi historiske karakterer dagens holdninger bidrar fiksjonen til en retusjering av historien på linje med omskrivinger av klassikerne for å passe dagens holdninger. 

A Spy Among Friends er en TV-serie basert på Ben Macintyres dokumentarbok med samme navn, og dreier seg om Kim Philbys muldvarpvirksomhet i britisk etterretning. Her dukker det opp en karakter som ikke fantes i virkeligheten, og heller ikke (naturlig nok) i boka. Denne karakteren er en kvinne fra arbeiderklassen som legemliggjør og uttrykker dagens riktige holdninger. Macintyres bok er basert på fakta, og Philbys virksomhet er godt kjent. Men "man" må rette opp datidens feil og mangler, tydeligvis, og tilpasse seg nåtidens middelklasse med riktige holdninger. 

Det er legitimt med poetic licence. Sannheten må ikke få ødelegge en god historie og alt det der, men her er det ikke fiksjonens kvalitet som er det styrende prinsippet men retusjering av holdninger og historiske fakta. Mad Men ble ikke dårligere av å vise råtne holdninger og handlinger i reklamebransjen i New York i sin tidsepoke. 

A New Theory of Wokeness (Bill Maher)

 

Dette er en humoristisk, men også svært treffende, utlegning av noen av de mer absurde påstandene og utslagene av det som kalles "Woke." Bill Maher er en amerikansk komiker. 

(Dobbelklikk for Youtube og full skjerm)

Skjevt bilde av virkeligheten - Storbritannia

Vårt bilde av verden er uklart og upresist. Kildene er minst like uklare og upresise. Bildet over viser antatte versus reelle andeler av befolkningen i Storbritannia som er ... (ett eller annet). (Klikk på bildet for å få det større. Kilden er her.) Undersøkelsen er gjennomført av YouGov - et svært anerkjent institutt. 

Poenget er å undersøke hva folk tror er forekomsten av ett eller annet samfunnsfenomen eller demokrafisk størrelse, for eksempel hvor stor andel av befolkningen som tjener over £100.000 eller hvor stor andelen av befolkningen som bor i London. 

Det siste, samt hvor stor andel det er som eier en bil og som har en universitetsgrad, er de eneste spørsmålene der avviket mellom oppfatninger og virkelighet ikke er svært betydelig. Avvikene ellers er til dels enorme. 

For eksempel trodde et gjennomsnitt av de spurte at jøder utgjør 10% av befolkningen, mens i virkeligheten er andelen under 1%. Andelen av alle minoriteter blir grovt overvurdert: Muslimer (15%/4%), asiater, svarte (20%/3%), biseksuelle, transseksuelle (5%/0,3%) og så videre. En nærliggende forklaring er at oppmerksomheten om antatt utsatte grupper gjør at flertallet i folket oppgraderer deres størrelse i samsvar med dette. 

Gjennomsnittet trodde også at 20% av befolkningen tjente £100.000 eller mer, men disse i virkeligheten utgjør ca. 3%. Det sier seg selv at det er lettere å tro at det å skattlegge de rike kan løse utfordringer når du tror de er så mange. 

Amerikanske Lionel Shriver (forfatter) tror det er den amerikanske venstresidens fanesaker som er forklaringen på disse misoppfatningene. Identitetspolitikken, også kjent som woke, kan jo være en faktor. I hennes eget land tror snittet av de spurte at andelen afro-amerikanere i befolkningen er 41% mens realiteten er 13%. 

Som nevnt tror jeg den viktigste forklaringen er en form for mere exposure effect. Denne viser egentlig til at folk begynner å like noe mer jo mer de blir eksponert for det. Her tror jeg at eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forekomst - jo mer du ser og hører om et fenomen, jo viktigere tror du at det er, og jo større tror du gruppene som som er involvert må være. Media og sosiale media er for tiden fokusert på identitetspolitikk, og dette får stor oppmerksomhet. Veien er ikke lang derfra og til å tro at gruppene som blir eksponert i disse sakene er større enn de egentlig er. 

Jeg tror jeg er bedre orientert enn hva som kommer fram i denne undersøkelsen, men også jeg trodde andelen vegetarianere i Storbritannia var høyere enn 4%. Men ikke på noe nær 20%. 

Institusjonell rasisme?

Ideologien om institusjonell rasisme har fått seg et skudd for baugen. Den kom fra den eneste legitime parten i diskusjonen, nemlig fakta. Institusjonell rasisme er også kjent som systemisk rasisme, og et av de klareste og mest kjente eksemplene er apartheid i Sør-Afrika. 

Etter Black Lives Matter i fjor ble det nedsatt en kommisjon i Storbritannia for å undersøke forekomsten av institusjonell rasisme. Den skulle baseres på fakta og ikke på synsing eller anekdoter, og ble ledet av Tony Sewell. Rapporten er vel verdt å lese. Den viser at forhold som geografi, familieforhold, sosio-økonomisk bakgrunn, kultur og religion hadde mer betydning for "livssjanser" enn etnisk bakgrunn/"rase."*

Rapporten går eksplisitt mot forestillingen om at rasisme forklarer alle, eller de fleste, forskjeller i livssjanser og levekår. Selv om rapporten ikke sier det slik, sitter man igjen med oppfatningen av at fortellingen om systematisk og institusjonell rasisme er grunnet i intellektuell latskap og manglende evne til å skille årsaker fra virkninger. Så lenge man sitter med feil bilde av virkeligheten er man også ute av stand til å finne målrettede tiltak for å gjøre livet bedre for de man hevder å representere. 

Rapporten sier ikke at rasisme ikke finnes, eller at rasismen ikke forverrer etniske minoriteters liv, men at fortellingen om institusjonell rasisme dekker over virkelige årsaker til forskjeller og forvrenger virkeligheten på en måte som på ingen måte gagner etniske minoriteter. At rasisme finnes er åpenbart, at den gjør mye skade er også åpenbart, men (og dette er mest min konklusjon) den intellektuelle latskapen som ligger i den enkle bruken av "institusjonell rasisme" dekker over de egentlige årsakene og dermed også mulighetene til å gjøre livet bedre for folk. Å bruke merkelappen "institusjonell rasisme" gir utløp for moralsk forargelse samtidig som den gir brukeren et klapp på skulderen. Det er mye mer attraktivt enn å gå inn i hvordan ting egentlig henger sammen, som ofte har med sosial klasse og familieforhold å gjøre. 

Rapporten kritiserer også den utbredte bruken av akronymet "BAME" (Black, Asian and Minority Ethnic), for det dekker over enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper. For eksempel, selv mellom svarte fra karibien og fra Afrika er det store forskjeller. Svarte fra Afrika gjør det bedre på skolen enn hvite, mens det motsatte er tilfelle for de fra de karibiske øyer til tross for helt lignende levekår, rasisme og nabolag. Forskjellen ligger i optimisme/pessimisme, mener rapporten. 

Med unntak av svarte fra de karibiske øyer, gjør alle etniske grupper det bedre i utdanningssystemet enn hvite fra England. Tygg litt på den! Sewell sier de ble overrasket over hvor fastlåste levekårene til grupper av hvite var. Klasse trumfer "rase,"* med andre ord, og en høyere andel fra etniske minoriteter tar høyere utdanning enn gruppen hvite fra England. Det er verdt å studere dette nøye, for det bryter med hva de fleste går rundt og tror. 

The report says: "Diversity training and policies that treat people differently according to ethnicity does not work." And it recommends policies such as name-blind applications and mentoring rather than quotas.

Men: Mye av det vi har trodd stemmer også. Etniske minoriteter tjener i snitt 2,3% mindre enn tilsvarende hvite. Den forskjellen har krympet betraktelig over et par-tre tiår, men den finnes. Og ledigheten er høyere for unge fra kinesiske og indiske familier til tross for bedre skoleresultater og positive stereotyper. 

Rapporten kommer med en serie anbefalinger (ss. 12-13 for en oppsummering), og dette er det som trengs. Med det mener jeg ikke at alle og bare disse er det som trengs, men at en må finne løsninger og søke fremgang i stedet for å slenge som seg med fasjonable uttrykk som dekker over heller enn åpenbarer virkeligheten. Mange synes besatt av å beskylde alle og enhver for rasisme heller enn å gjøre verden til et litt bedre sted, og at dårlige livsvilkår har med klasse å gjøre heller enn rase synes å være vanskelig å takle for våre dagers venstreside. Rapporten har da også blitt møtt med forargelse fra svært mange som har en egeninteresse i å videreføre "institusjonell rasisme ideologien." Som Brendan O'Neill skriver i Spiked-online:  

‘Institutional racism’ is in many ways the founding myth of the new elites. It is the source of their moral authority. In depicting Britain as a racist country, they can position themselves as the wise, enlightened ones who must rescue and re-educate us all. Once, the elites viewed us as an underclass in need of moral correction; now they view us as a racist throng requiring unconscious bias training. No wonder they’re so angry today: this review has weakened the already weak foundations of their elitist claims to moral and social authority over the masses. The Emperor of Identitarianism now stands naked before us. And you know what to do: laugh

*Jeg skriver "rase" i anførselstegn siden det ikke finnes menneskelige raser. Det er et avskyelig begrep som særlig amerikanere, som har det som obligatorisk kategori i sin folketelling, synes å være besatt av å holde på. 

The War of the Worlds and the Words

Dronningen og Hertuginnen av Sussex, Meghan Markle, lever i to forskjellige verdener og lite tyder på at disse verdenene vil forenes med det første. Intervjuet med Oprah Winfrey er bare et symptom på en kulturkollisjon. 

Som republikaner (altså ikke-monarkist) burde jeg ikke bry meg med dette intervjuet eller etterdønningene, men det illustrerer et poeng som har betydning langt ut over en familiekrangel. Storbritannias soft power får seg en knekk, for det britiske monarkiet er en av landets fremste assets. Men det er ikke det som er mitt tema her. 

Tegningen fra The Times (Brooks) illustrerer mitt tema: Føydal institusjon møter Hollywood, California møter Storbritannia, gammel møter ung, og stiff upper lip møter terapikulturen. Det møte som i "kollisjon" heller enn møte som i "forening". Noen brobygging synes ikke nært forestående. 

(Ikke at pressen ser det som sin oppgave heller. Forsiden på Daily Mail 22. desember 2017 blir av VG brukt som eksempel på rasisme i britisk presse. Jeg tok meg bryet med å finne og lese artikkelen, og sliter med å finne rasisme i den. Den gnagende bekymringen ligger, så fremt jeg forstår hva som står der, i at artikkelforfatteren ser at forlovelsesbildet er tatt ved der Mrs. Simpson ligger begravet. Edward VIIs giftemål med denne skilte kvinnen (som Meghan også var) førte til abdiksjon og den største krisen for monarkiet til da. Heller enn rasisme kunne vel denne artikkelen sies å vise forutseenhet av sjeldent kaliber, men VG bryr seg nok ikke om å sjekke sine kilder. Det kan, som kjent, ødelegge en god historie.)

Anyway. Britene generelt, og ikke minst overklassen og den øvre middelklasse, kommuniserer med ironi, understatement og av og til sarkasme. Selv når de fremhever seg selv skjer det på en måte som kan forveksles med det motsatte. Man kan kanskje vise følelser dersom omstendighetene krever det, men på en meget kontrollert måte. Når Buckingham Palace i sin uttalelse skriver om denne rasisme-hendelsen så heter det derfor 'recollections may vary'. På norsk ville vi skrevet "her er det ingen som husker å ha sagt det som påstås i intervjuet."

En av de overskriftene som Oprah-intervjuet viste som bevis på de hjerteløse angrepene i britisk presse var fra en artikkel som tok opp nettopp forskjellene i uttrykksmåter og væremåter i Storbritannia og California, og særlig i adelige kretser og i Hollywood. Californisk er management speak i hippie utgave. Det kaffe-selskapet Meghan har investert i selger ikke kaffe, det tilbyr 'a holistic approach to wellness.' Tærne mine krøller seg. Det gjør de også når intervjuene paret skal lage for Netflix skal 'share impactful content that unlocks action'. Det er språket til folk som stadig skryter av hvor 'humbled' de er, noe som gjør dem det stikk motsatte selvsagt. Det verste, etter min smak, er dette snakket om 'my truth and your truth'. I tillegg til å krølle tærne får det meg til å skjære tenner. 

Det er, rett og slett, noe ekstremt u-britisk over den kaliforniske kulturen og det manifesterer seg tydeligst i denne Hollywoodske blandingen av impulser fra terapikulturen, romantikken, showbiz og marketing bullshit. 

Så det er ikke rart de to delene av familien ikke går over ens. De taler ikke samme språk. 

P.S. - En alldeles fortreffelig artikkel i The Economist (Harry, Meghan and Marx) beskriver hvordan Harry og Meghan bygger sin brand, sin flukt fra feudalisme til kapitalisme. Anbefales!