Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger. 

Monarki eller republikk?

Det sier alt om monarki som styreform: Det er lettere å vinne lotteriet enn å bli monark. 

Brexit-frimerker

Skjevt bilde av virkeligheten - Storbritannia

Vårt bilde av verden er uklart og upresist. Kildene er minst like uklare og upresise. Bildet over viser antatte versus reelle andeler av befolkningen i Storbritannia som er ... (ett eller annet). (Klikk på bildet for å få det større. Kilden er her.) Undersøkelsen er gjennomført av YouGov - et svært anerkjent institutt. 

Poenget er å undersøke hva folk tror er forekomsten av ett eller annet samfunnsfenomen eller demokrafisk størrelse, for eksempel hvor stor andel av befolkningen som tjener over £100.000 eller hvor stor andelen av befolkningen som bor i London. 

Det siste, samt hvor stor andel det er som eier en bil og som har en universitetsgrad, er de eneste spørsmålene der avviket mellom oppfatninger og virkelighet ikke er svært betydelig. Avvikene ellers er til dels enorme. 

For eksempel trodde et gjennomsnitt av de spurte at jøder utgjør 10% av befolkningen, mens i virkeligheten er andelen under 1%. Andelen av alle minoriteter blir grovt overvurdert: Muslimer (15%/4%), asiater, svarte (20%/3%), biseksuelle, transseksuelle (5%/0,3%) og så videre. En nærliggende forklaring er at oppmerksomheten om antatt utsatte grupper gjør at flertallet i folket oppgraderer deres størrelse i samsvar med dette. 

Gjennomsnittet trodde også at 20% av befolkningen tjente £100.000 eller mer, men disse i virkeligheten utgjør ca. 3%. Det sier seg selv at det er lettere å tro at det å skattlegge de rike kan løse utfordringer når du tror de er så mange. 

Amerikanske Lionel Shriver (forfatter) tror det er den amerikanske venstresidens fanesaker som er forklaringen på disse misoppfatningene. Identitetspolitikken, også kjent som woke, kan jo være en faktor. I hennes eget land tror snittet av de spurte at andelen afro-amerikanere i befolkningen er 41% mens realiteten er 13%. 

Som nevnt tror jeg den viktigste forklaringen er en form for mere exposure effect. Denne viser egentlig til at folk begynner å like noe mer jo mer de blir eksponert for det. Her tror jeg at eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forekomst - jo mer du ser og hører om et fenomen, jo viktigere tror du at det er, og jo større tror du gruppene som som er involvert må være. Media og sosiale media er for tiden fokusert på identitetspolitikk, og dette får stor oppmerksomhet. Veien er ikke lang derfra og til å tro at gruppene som blir eksponert i disse sakene er større enn de egentlig er. 

Jeg tror jeg er bedre orientert enn hva som kommer fram i denne undersøkelsen, men også jeg trodde andelen vegetarianere i Storbritannia var høyere enn 4%. Men ikke på noe nær 20%. 

Labour og Brexit

Det har åpenbart vært en god idé for Labour å sitte stille og se på at de konservative maler seg i stykker over Brexit. Men det er ikke til gavn for landet de så gjerne vil styre. 

Labour har hatt to år på seg til å komme opp med et forslag til hvordan UK skal gå ut av EU, og de har presentert absolutt null og nix. Det er en skandale, og det er bare den enda større skandalen som heter The Conservatives som har gjort at den ikke har kommet i fokus. 

Når sluttspillet for overgangsavtalen nå er i gang så vet vi hva som er Labours alternativ: politisk spill, og ingenting annet. De har ikke noe annet å by på. Nå er håpet å manøvrere seg slik at de kan få nyvalg, og snu Storbritannia i en radikalt annen retning. 

Brexit - for real!

Jeg har ventet litt med å skrive dette innlegget. Sakens faktum måtte få tid til å synke litt, og min egen skuffelse, mitt sinne og fortvilelse må få legge seg litt mer til ro før fingrene fikk fyke over tastaturet.

Først litt personlig: jeg har vært anglofil siden jeg var fire. Ja. Fire! I over fire år (1988-1993) bodde jeg i England. Det er en stund siden, men det sitter godt i. Jeg har vært førsteamanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB (1996-1998), og har i alle år vært godt orientert.

Torsdag kveld var det bare Gibraltar som var inne som resultat da jeg gikk og la meg, men bekreftede rykter tydet på et svakt "Remain" i Newcastle-upon-Tyne og et meget sterkt "Leave" fra Sunderland. Jeg sa da at dette går rett vest. Og det gjorde det.

Alle media kjører tungt på dette nå, og det er også fullt av analyser og meninger på nettet og ellers. Likvel. Noe må jeg si ut over det jeg skrev på mandag. Nå vil vi i alle fall få se om de dystre spådommene slår til.

Det verste er vel at dette resultatet etter alt å dømme vil føre til flere år med usikkerhet, utsatte investeringer og økonomisk nedgang. Det rammer ikke bare Storbritannia, men hele resten av Europa og verden forøvrig. Verden har aldri vært mer forgjeldet, og den lille framgang som har vært å spore i Europa og verden forøvrig det siste året er en skjør skapning. Den vil nå etter alt å dømme bli kvalt.

Det nest verste (men graderingen her kan man jo diskutere) er at altfor mye oppmerksomhet, tid og krefter vil bli brukt på å bryte opp, krangle og skape bitterhet. Det er andre og mer presserende problemer i verden. Det er ingen grunn til å skape nye, men det har altså et flertall av britene nå gjort. Ikke bare for seg selv, men for en hel verdensdel. Tusen takk!

Jeg kommer tilbake til andre aspekter av dette i nær fremtid.

I take responsibility!

Jeg endret tekst og emne i dette innlegget. Når jeg skriver dette har jeg akkurat slettet to glimrende avsnitt om Skottland og England, og deres skjebne som United Kingdom. (Tegning: The Times)

For oss i Norge er det viktigere å legge merke til hvordan man tar ansvar i Storbritannia og i Norge. Her hos oss tar man ansvar ved å si tre ord: "jeg tar ansvar". Og så fortsetter man som før - enten man har ansvar for tog som kolliderer eller en beredskap som svikter totalt en sommerdag i 2011. (Noe jeg har skrevet om her, og her. For ikke å snakke om her.)

Få timer etter at valgresultatet var klart gikk lederne for Labour, UKIP og Liberal Democrats av. Valgresultatet var for dårlig. De tok ansvar. Og derfor må noen andre rette opp der jeg har feilet som leder.

Det er sånn det skal være. Det å ikke klare det man har satt seg fore må få konsekvenser. Det er voksent gjort å pakke sammen og gå etter et liv viet til politikken. Det er noe det står respekt av.

Det å si "jeg tar ansvar" - for deretter å fortsette som før er feigt, og det gir helt feil signal til organisasjoner og til andre ledere. Det å forvalte et ansvar betyr at man utsetter seg selv for uønskede og relevante konsekvenser når noe går galt - for eksempel å fratre den stillingen man har feilet i. Dette bidrar også til å bevissstgjøre andre ledere på den tillit de forvalter.

Her viser Milliband, Clegg og Farage vei.

The English Question

Jeg var i England sist uke da skottene til slutt vendte seg mot brudd og valgte å holde seg i UK. Det var spennende, men de jeg diskuterte med forutså resultatet med stor presisjon. For min del var jeg bare en prosent unna, men det er ikke evnene som sannsiger som er mitt emne i dette innlegget. Det er det at UK kommer til å gå i oppløsning i min levetid.

Hovedutfordringen er at England er så totalt dominerende i en union som skal være likeverdig. Det er ingen vei utenom - det er omtrent 50 millioner mennesker i England, og Skottland har en tiendedel av dette. Wales og Nord-Irland har mye mindre.

Skottland ble lovet svært omfattende selvstyre av partiene i Westminster, men det forsterker bare utfordringen med The West-Lothian Question: Why was it that a member of parliament for West Lothian could vote on matters affecting the English town of Blackburn, Lancashire, but not on matters concerning Blackburn, West Lothian in his own constituency.

Statsminister David Cameron var raskt ute med å love at mer selvstyre for skottland skulle besvares med mer selvstyre for England: "english votes for english laws". Tanken er at de som er valgt inn fra engelske valgkretser sitter alene og stemmer over lover og annet som bare har med England å gjøre. Smart?

Det får i alle fall Labour til å gå i spinn, for de avhenger av de skotske stemmene for å få flertall i parlamentet. Bare et par ganger etter krigen ville de vunnet valgene uten de skotske stemmene.

Et eget engelsk parlament på linje med det skotske ville, på grunn av Englands dominans, vært bortimot umulig. Det måtte ha sin egen regjering - som den i Edinburgh - og en statsminister som skottene også har. Men med 80% av befolkningen i UK bak seg ville denne vært i sterk konkurranse med statsministeren og regjeringen i UK, så det er rett og slett utenkelig.

Men hva da med Camerons forslag: at de engelske medlemmene stemmer over engelske lover og bevilgninger, men uten å ha et eget apparat parallelt med det for UK? Et problem er at dette vil koble lovene og bevilgningene (skatter og avgifter) for 80% av befolkningen fra makten i UK. Noen ganger vil det være fullt sammenfall mellom flertallet i England og i UK, men andre ganger ikke. Dette er ikke noen grei og enkel sak, og alle som setter seg inn i dette sakskomplekset forstår det.

Jeg tror derfor at avstemningen 18. september bare er en utsettelse på den uavvendlelige oppstykkingen av The United Kingdom. Det er jeg ikke glad for, men den prosessen startet med Tony Blairs Scotland Act i 1998. Det er nå vanskelig å få ånden tilbake på flasken.

Disunited Kingdom?

I september skal skottene stemme på et spørsmål om de vil rive seg løs fra resten av United Kingdom og bli helt uavhengig. Jeg har naturlig nok ikke stemmerett, men jeg bryr meg nå om saken likevel siden jeg har sterke bånd til landet på andre siden av Nordsjøen.

Jeg mener det er best for alle om forbindelsen forblir forbundet, men om et flertall av skottene vil kjøre sitt eget løp så må de vel få det. Skjønt hvem er skottene? I avstemningen er det alle som er bosatt i Skottland som har stemmerett, mens alle som er født i Skottland men bosatt i England og Wales ikke har stemmerett - uansett hvor lenge de har bodd i Skottland. Jeg kjenner flere i siste kategori, og de er ikke særlig glade for denne utestengelsen. Dessuten er det ingen i England og Wales som får stemme på om de vil beholde unionen.

Som konservativ kunne det vært gode grunner til å ønske Skottland ut av unionen. Uten de skotske representatene ville det være omtrent utenkelig for Labour igjen å få regjeringsmakt. Sør for grensen ville vel alle valg etter krigen - med et mulig unntak for 1997 - endt med konservativ seier. På den annen side: det ville blitt et betydelig demokratisk problem dersom det ikke fantes en troverdig utfordrer til de konservative.

Et uavhengig Skottland ville også løst demokratisk problem: The West-Lothian Question. Wales, Nord-Irland og særlig Skottland har utskilt makt og ansvar over egne affærer. I Skottland gjelder dette i stor grad økonomi og skatt, rettsvesen og skolevesen. Også på andre områder er det betydelig såkalt devolved powers. Dette har altså ikke parlamentet i Westminster noen innflytelse over. Men det styrer med alle slike ting i England likevel - inklusive de som er valgt fra Skottland, Nord-Irland og Wales. Så skottene styrer med Englands skatter, skoler og rettsvesen - men de engelske har ikke noen innflytelse nord for grensen i slike spørsmål. Alle svar på denne utfordringen har betydelige svakheter - unntatt full union eller full løsrivelse. Men de har sine egne utfordringer som kanskje er større.

Derfor har vi ikke fått noen løsning. Før nå, kanskje.

Jeg er ikke alene om å bry meg om saken her i landet. Også norske forfattere har gitt sitt besyv. Men hvorfor skulle skottene høre på norske forfattere? Har de noen større innsikt i slikt enn advokater, filosofiprofessorer eller drosjesjåfører? Hamsun og de norske m-l forfatterne må da vel en gang for alle ha gitt dødsstøtet til poetokratiet? I sitt brev til en skotsk avis utelater de helt å nevne at Skottland fikk en kulturell oppblomstring uten sidestykke etter unionen med England i 1707.

Resultatet av avstemningen 18. september 2014 kan godt bli en skilsmisse, og gitt alle de bånd som er knyttet gjennom de dryge 300 årene med United Kingdom vil den bli langtrukken, bitter og gi dype sår. Når støvet omsider har lagt seg vil det bli ganske så klart at det er bare en gruppe som har tjent på løsrivelsen: advokatene.