Valg i Storbritannia

Det er parlamentsvalg i Storbritannia, og alle vet at Labour kommer til å vinne og at Tories (de konservative) kommer til å tape stort.

Det er flere grunner til at de konservative kommer til å tape, og en underliggende årsak til mange av dem er at de har vært ved makten i 14 år i denne omgangen. Mange av de andre grunnene har sammensatte årsaker, og er separat sett interessante for oss alle. 

Jeg er glad jeg ikke har stemmerett i England. Det er ikke lett å finne noen som passer for meg, som det het i kontaktannonser før i verden. Siden det er flertallsvalg i enkeltpersonskretser står det kanskje mellom to partier. Slik ville jeg vurdert min stemmegivning:

Det er viktigst å unngå ekstremistene. De finnes i Nigel Farages parti "Reform" og i Greens. Ja, sistnevnte har et klart anti-semitt problem. Så hvilket som helst annet parti enn dem, dersom det står mellom et akseptabelt parti og en av disse. Å velge mellom disse to slipper man visst. I ingen kretser står det mellom disse to. 

Labour kommer til å vinne. Stort. Virkelig stort, og så stort at det kan bli et demokratisk problem. Derfor ville jeg antakelig stemt på de konservative heller enn Labour, dersom disse to kjempet om mandatet, delvis fordi et større opposisjonsparti også minsker sjansene for at dette partiet utvikler seg i mer radikal retning. 

Jeg ville også trolig stemt LibDem dersom det sto mellom dem og ett av de to partiene nevnt over. I politikken er ingen av partiene mer pro-EU enn LibDem, så det er kanskje mitt mest naturlige parti i Storbritannia. På den annen side er de uforklarlig passifistiske, og mot UK som atommakt. Det er livsfarlig i et Europa som snart må stå alene mot Putins diktatur. 

Og om min krets var i Skottland eller Wales, eller - God forbid! - Nord-Irland? På et ikke-nasjonalistisk og moderat parti, helst. 

Godt valg, UK!

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

• Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
• Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
• Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
• Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 

Negativt

• En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
• Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
• Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
• Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 

Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 

I take responsibility!

Jeg endret tekst og emne i dette innlegget. Når jeg skriver dette har jeg akkurat slettet to glimrende avsnitt om Skottland og England, og deres skjebne som United Kingdom. (Tegning: The Times)

For oss i Norge er det viktigere å legge merke til hvordan man tar ansvar i Storbritannia og i Norge. Her hos oss tar man ansvar ved å si tre ord: "jeg tar ansvar". Og så fortsetter man som før - enten man har ansvar for tog som kolliderer eller en beredskap som svikter totalt en sommerdag i 2011. (Noe jeg har skrevet om her, og her. For ikke å snakke om her.)

Få timer etter at valgresultatet var klart gikk lederne for Labour, UKIP og Liberal Democrats av. Valgresultatet var for dårlig. De tok ansvar. Og derfor må noen andre rette opp der jeg har feilet som leder.

Det er sånn det skal være. Det å ikke klare det man har satt seg fore må få konsekvenser. Det er voksent gjort å pakke sammen og gå etter et liv viet til politikken. Det er noe det står respekt av.

Det å si "jeg tar ansvar" - for deretter å fortsette som før er feigt, og det gir helt feil signal til organisasjoner og til andre ledere. Det å forvalte et ansvar betyr at man utsetter seg selv for uønskede og relevante konsekvenser når noe går galt - for eksempel å fratre den stillingen man har feilet i. Dette bidrar også til å bevissstgjøre andre ledere på den tillit de forvalter.

Her viser Milliband, Clegg og Farage vei.