The Donald

Jeg hadde tenkt å la Trumps gjenkomst gå ukommentert på denne bloggen. Det er jo Trump i alle kanaler, og hva har jeg å bidra med som ikke allerede er sagt eller skrevet? Dessuten var jeg møkk lei av fyren allerede for åtte år siden, og han byr meg i mot. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor.

Men: Dette betyr ikke at alt Trump gjør, har gjort eller kommer til å gjøre er feil og forferdelig. Slik er ikke verden. Det må være lov å påpeke det som er rett, uten å miste det store bildet: Dette er en leder som åpent er ute etter andres land og områder som om det var felt på et Monopolspill, som åpent forsøker å jukse til seg et valg, og som oppildner massene til å storme demokratiske (med liten "d") institusjoner. Trump er åpenbart og beviselig en serieløgner, bølle, juksemaker, og lovbryter. 

Margaret Thatcher snudde også opp ned på mangt og mye i Storbritannia på 80-tallet, men samme hva du kunne mene om det som skjedde var hun alltid lovlydig og forsøkte aldri noe kupp da hun mistet makten. Det er mulig å endre mye uten å være en serieløgner, bølle, juksemaker og lovbryter. 

Mange er nå ute etter å fremstille Trumps nye periode som "slettes ikke så ille," og andre vinklinger av samme sort. Men saken er at det faktisk er riktig ille. WHO var og er en organisasjon med store svakheter, så som det ynkelige og bokstavelig talt fatale knefallet for Kina som var med og skapte en pandemi. Likevel er det slik at WHO er nødvendig for å forhindre nye pandemier, og ikke minst for å utvikle vaksiner som kan gjøre dem håndterlige. Å melde USA ut vil nesten helt sikkert koste hundretusener av menneskeliv. 

Det vil også det nye regimets vanvittige holdning til vaksiner generelt. Robert F. Kennedy jr.s politikk på vaksine-området vil koste nye tusener på tusener av liv - mange av dem svært unge. 

Og så har vi resten av verden som nå blir betraktet som et loppemarked av eiendomsmogulen i Washington DC, der poenget er å gjøre "deals." Allianser, avtaler, og langsiktighet spiller ingen rolle. Han bryr seg ingenting om resten av verden. Det er som om 9/11 aldri skjedde, og slettes ikke i hans by. Men som jeg innledet med: Noen av disse avtalene vil være gode. Men tilnærmingen vil føre til mer kaos og krig. Det er som om ingenting står igjen etter erfaringene fra forrige århundre. 

Og økonomien? Da kommer vi til alt Trump ikke kommer til å gjøre, og det er å drive gjennom balanserte budsjetter eller redusere statsgjelden. Godt over 120% av BNP og nye 6-7% hvert år er gjeldende status, og Biden var ikke noe bedre. Det kommer til å bli stopp en dag, men neppe i år. Det blir brutalt når ingen kjøper gjelden. 

Og mens vi er inne på finansiell kollaps: Trump vil gjøre krypto-valuta til et nasjonalt satsningsområde. Gudhjelpeoss! Krypto er en mellomting mellom et pyramidespill og et korthus, og jo større jo verre blir det når det ramler. Men antakelig ikke før Trumps familie og nærmeste krets har beriket seg grundig.  

Det er mye mer å ta av, men her må jeg sette strek. Hovedpoenget er at selv om Trump og hans trumpister kan gjøre noe bra, gjøre gode avtaler og så videre, så er måtene det skjer på og retningen på det meste så feil som det kan få blitt. Og mannen er totalt uspiselig og uegnet for oppgaven. Det burde vært helt opplagt, og jeg er skremt over alle som nå er ute etter å bagatellisere disse riktig giftige sidene. 

Valg i Storbritannia

Det er parlamentsvalg i Storbritannia, og alle vet at Labour kommer til å vinne og at Tories (de konservative) kommer til å tape stort.

Det er flere grunner til at de konservative kommer til å tape, og en underliggende årsak til mange av dem er at de har vært ved makten i 14 år i denne omgangen. Mange av de andre grunnene har sammensatte årsaker, og er separat sett interessante for oss alle. 

Jeg er glad jeg ikke har stemmerett i England. Det er ikke lett å finne noen som passer for meg, som det het i kontaktannonser før i verden. Siden det er flertallsvalg i enkeltpersonskretser står det kanskje mellom to partier. Slik ville jeg vurdert min stemmegivning:

Det er viktigst å unngå ekstremistene. De finnes i Nigel Farages parti "Reform" og i Greens. Ja, sistnevnte har et klart anti-semitt problem. Så hvilket som helst annet parti enn dem, dersom det står mellom et akseptabelt parti og en av disse. Å velge mellom disse to slipper man visst. I ingen kretser står det mellom disse to. 

Labour kommer til å vinne. Stort. Virkelig stort, og så stort at det kan bli et demokratisk problem. Derfor ville jeg antakelig stemt på de konservative heller enn Labour, dersom disse to kjempet om mandatet, delvis fordi et større opposisjonsparti også minsker sjansene for at dette partiet utvikler seg i mer radikal retning. 

Jeg ville også trolig stemt LibDem dersom det sto mellom dem og ett av de to partiene nevnt over. I politikken er ingen av partiene mer pro-EU enn LibDem, så det er kanskje mitt mest naturlige parti i Storbritannia. På den annen side er de uforklarlig passifistiske, og mot UK som atommakt. Det er livsfarlig i et Europa som snart må stå alene mot Putins diktatur. 

Og om min krets var i Skottland eller Wales, eller - God forbid! - Nord-Irland? På et ikke-nasjonalistisk og moderat parti, helst. 

Godt valg, UK!

Kurs i ungarsk

Her har vi en valgplakat i Budapest. Bildet tok jeg 13. mai, og det var det lange etternavnet jeg bet meg merke i. Ungarsk er et agglutinerende språk, der man gjerne hekter stavelser på ord for å danne en ny mening. Min lokale guide kunne oversette etternavnet, og vi tar det bakfra:

"Yi" er et vanlig suffiks på ungarske etternavn, og det betyr "fra." 

"Völg" betyr "dal," så denne kandidatens etternavn betyr at han er fra en dal, eller "von ???tal" på tysk.

"György" er den ungarske versjonen av "Georg." En av de mer kjente ungarske Georg-ene er György Lukács. 

"Szent" er ungarsk for "sankt.

Så denne kandiaten i valget 9. juni er altså Peter fra Sankt-Georgdalen. Hva han står for aner jeg ikke. Han ser grei ut, så jeg håper han ikke stiller for Fidesz - Orbans parti. 

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

• Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
• Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
• Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
• Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 

Negativt

• En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
• Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
• Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
• Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 

Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 

Valgkamp

Det er travle tider for tiden - jobben krever sitt, men det er særlig valgkampen som presser seg inn på tidsflater der jeg ellers har skrevet blogginnlegg. Bildet over er fra kjøpesentret Lagunen her i Bergen der jeg sto med en dame som feiret sin 83-årsdag med å stå på stand for Høyre. Jeg håper også å være så til de grader oppegående om 32 år!

I kveld ringte jeg på en serie med dører på Vallaheiane her i Bergen. Meget god stemning for oss!

Jeg er tilbake med normal blogging når som helst nå.....

Aftenpostens valgomat

I går testet jeg NRKs valgomat, som jeg antydet var vridd til fordel for Arbeiderpartiet og Venstre. I dag prøvde jeg Aftenpostens valgomat i nasjonal drakt - det vil si uten lokale saker eller noe.

Først tok jeg den som den jeg er, og forsøkte å svare så ærlig som mulig. Rekkefølgen overrasket ikke:

1. Høyre
2. Venstre
3. Fremskrittspartiet

Og nederst Rødt og SV. So far so good!

Og som noksagt da? En person som er usikker på alle spørsmål og mener de er lite viktige, eller clueless and careless. Her var Arbeiderpartiet og Venstre høyt oppe på NRKs valgomat, med rundt 70% (hvordan det er mulig må de selv forklare - noksagten tar ikke stilling til noen spørsmål, og bryr seg ikke, men er 67% enig med Arbeiderpartiet). Aftenposten:

1. Senterpartiet
2. Venstre
3. KrF

Men her var prosentene mer sannsynlige, med rundt 17% for alle. Og dette med "mellompartiene" får en renessanse: det er partiene for de som ikke vet og ikke bryr seg.

Så kommer turen til entusiastene, de som er helt enige i alt og mener saken er svært viktig. Vinnerne i NRKs valgomat var igjen Arbeiderpartiet og Venstre (ganske utrolig gitt at også noksagtene burde velge disse av de nasjonale partiene). Men Aftenposten utpekte andre vinnere:

1. Rødt
2. SV
3. FrP

Dette virker mer sannsynlig. Dette er partier med sterke og tydelige oppfatninger. Kanskje de også slår godt ut for kverulantene? Det eneste ved NRKs valgomat som virket sannsynlig var at Rødt var partiet for kverulantene de som er mot alt og mener saken er svært viktig (men mindre sannsynlig at Senterpartiet var nest mest kverulantisk).

1. Fremskrittspartiet (51,7%)
2. Rødt (40%)
3. Høyre (36,6%)

De to øverste er ikke så unsannsynlige, og det må sies at mange andre partier var på samme nivå som Høyre.

Ut fra testene på ekstreme utfall virker det som om Aftenposten har den mest rimelige fordelingen av standpunkter. Min egen opplevelse av å foretrekke Høyre og Venstre dekkes også inn da jeg tok testen som meg selv. For NRKs del bør de gå i seg selv. Når Venstre og Arbeiderpartiet kommer ut som partiene for både noksagter og entusiaster bør det ringe en bjelle eller flere. Eller søker de bevisst å støtte disse partiene gjennom å forlede folk til å tro at de er mer enige med dem enn de kanskje er?

Valgomaten: innebygd tendens?

Jeg er godt over gjennomsnittet interessert i politikk - og informert om politikk. Det siste håper jeg i alle fall.

Men hva med de som ikke følger med så mye, og kanskje ikke har så sterke oppfatninger om så mange spørsmål? Jeg utstyrte meg selv med en for meg ukjent personlighet, gikk til NRKs valgomat for Bergen, og svarte først som dette: Verken/eller og litt viktig på alle spørsmål. Resultatet ble som følger

1. Byluftlisten (73%)
2. Arbeiderpartiet (67%)
3. Venstre (66%)

For å variere litt svarte jeg så verken/eller og uviktig på alle spørsmål. En velger som ikke mener noe, og bryr seg mindre - både clueless and careless.. Hva skal han eller hun velge?

1. Byluftlisten (73%)
2. Arbeiderpartiet (67%)
3. Venstre (66%)

Litt interessant var det at SV kom helt på bunn. Som entusiast, da, som er helt enig i alt og mener det er svært viktig?

1. Venstre (62%)
2. Arbeiderpartiet (56%)
3. Pensjonistpartiet (56%)

Legg merke til at vi så langt har to partier som er med på toppen av alle listene: Arbeiderpartiet og Venstre. Men så: hva skal kverulanten velge - han eller hun som er drivende uenig i alt og mener det er svært viktig. Her fikk vi et annet utvalg. For første gang.

1. Rødt (52%)
2. Senterpartiet (51%)
3. Miljøpartiet De Grønne (50%)

Så hva sier slike tester om folks partivalg? Da jeg prøvde den som åpen og ærlig velger heller enn ekstremist kom heldigvis Høyre på topp, men Kystpartiet og Pensjonistpartiet gjorde det skremmende godt. En annen gang kom også FrP altfor høyt opp.

Slike tester er aldri bedre enn de forutsetningene som legges inn. Resultatene over kan tyde på en innebygd tendens i retning Arbeiderpartiet og Venstre - for nesten alle er vel usikre eller lite engasjerte i en del ting?

Kystpartiet ville jeg aldri velge uansett hvor enige jeg måtte være med deres program, og det samme for Pensjonistpartiet. Å basere politikk på så snevert grunnlag er etter min mening helt feil. FrP gir populismen et dårlig rykte, og å blande politikk og religion som KrF gjør partiet uaktuelt for meg. Slike forhold klarer ikke valgomater å ta høyde for ser det ut til. Og det kan jo være greit: anvendelse av egen dømmekraft og klokskap kan ingen algoritme erstatte.

Red Ed?

Labour har sine intrikate metoder når det skal velge ny leder, og denne gangen ble resultatet at den valgte lederen fikk et mindretall av stemmene til partimedlemmene og av de folkevalgte i partiet. Hvorfor? Fordi Ed Milibands knappe flertall kom som resultat av stemmene fra fagforeningene, der flesteparten av medlemmene ikke er Labour-medlemmer.

Nok om det. Vil Ed bli stasminister? Det er jo det store spørsmålet. Åpenbare grunner til at det kan gå bra:

• Den store statsgjelden, og det enorme løpende underskuddet på statsbudsjettet, vil føre til smertefulle innstramminger. Lavere statsutgifter og høyere skatter er ingen god kombinasjon for den sittende regjeringen. Den forestående spending review vil bli blodig.
• Den sittende regjeringen er en koalisjon, og det er det ikke dype tradisjoner for i Storbritannia. Ryker den blir det trolig nyvalg, og kombinert med dype kutt burde det være gode nyheter for Labour.

Men politikk er ikke lett å forutsi. A week is a long time in politics sa Harold Wilson, så ting kan skje og skje fort. Men min intuisjon sier at Ed Miliband ikke vil bli valgt, og grunnen er mangelen på folkelig appell. Han er intelligent og hyggelig, men han kommuniserer ikke med folk. Som minister eller leder for ungdomspartiet ville han vært et funn. Virkelig lovende. Men her skal han når som helst kunne flytte inn i Nr. 10 Downing Street, og det har han ikke format til. Det virker rett og slett som han er litt skuffet over dem han snakker til - og på landsmøtet i Manchester var vel det lett forståelig: de fleste der hadde vel stemt på broren hans. Problemet hans, og dermed også Labour sitt problem nå, er at han ikke liker de som har stemt på de konservative - og som tidligere stemte Labour.

En annen grunn til at han vil mislykkes er at han tar feil. I talen til landsmøtet sa han, og han har sagt det tidligere også, at hver gang Labour har lyktes så var det fordi de utfordret den konvensjonelle tenkningen. Sannheten er akkurat motsatt. New Labour lyktes fordi de var konservative med et menneskelig ansikt (Tony Blairs). Blair var også karismatisk. Ed Miliband er et svart hull når det gjelder karisma, og han vil oppdage at sentrum i politikken ligger fast. Han kan ikke bare rykke inn og legge det litt lenger til venstre.