Kurs i ungarsk

Her har vi en valgplakat i Budapest. Bildet tok jeg 13. mai, og det var det lange etternavnet jeg bet meg merke i. Ungarsk er et agglutinerende språk, der man gjerne hekter stavelser på ord for å danne en ny mening. Min lokale guide kunne oversette etternavnet, og vi tar det bakfra:

"Yi" er et vanlig suffiks på ungarske etternavn, og det betyr "fra." 

"Völg" betyr "dal," så denne kandidatens etternavn betyr at han er fra en dal, eller "von ???tal" på tysk.

"György" er den ungarske versjonen av "Georg." En av de mer kjente ungarske Georg-ene er György Lukács. 

"Szent" er ungarsk for "sankt.

Så denne kandiaten i valget 9. juni er altså Peter fra Sankt-Georgdalen. Hva han står for aner jeg ikke. Han ser grei ut, så jeg håper han ikke stiller for Fidesz - Orbans parti. 

Kristinus - ungarsk naturvin

Kristinus Olivér 2021 kr 230

Ungarsk naturvin er ikke noe satsningsområde for meg. Bare så det er sagt. Men man må holde sinnet åpen og smakeregenskapene i trim. Fargen er lyserød med brytning mot oransje. Her dufter det fruktig, og svært fruktig til naturvin å være. Artig duft. En finner fort ut at dette er naturvin, men på en god måte. Duft og smak trekker i retning sitrus, men på en helt egen måte, og i munnen er det et ørlite preg av bitterhet. Druetypen er Irsai Olivér (som jeg ikke hadde hørt om før heller), med innslag av Furmint (17%), Chardonnay (6%) og Pinot Gris (7%). Interessant vin. ★★★★

Kristinus Liquid Sundowner 2021 kr 320

Fargen er en slags lys oransje - og dette er vel en oransjevin gitt lang skallkontakt. Her går duften mye mer i retning rødfrukt, men hovedinntrykket er en floral vin. Den er også mykere og mer konsentrert enn vinen over. Ganske ren og lys, og en virkelig seriøs vin med god struktur. Igjen en meget interessant vin som jeg gjerne kunne drukket igjen. Den noe uvante men vellykkede drueblandingen har 35% Pinot Gris, 37% Gewurztraminer, 13% Chardonnay og 15% Welschriesling. ★★★★

* Vinene ble smakt i Grieghallen i oktober 2022 fra arrangørens glass. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Vurderingskriteriene mine. 

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Hvite ungarere

Jeg må ta et visst forhbehold når det gjelder lenker og titler på disse vinene. De var oppgitt noe utradisjonelt på smaksarkene (og her), men jeg tror dette må være de rette vinene.

Moric Balaton 2017
Sødmefull og floral på nesen. Grei i munnen, og grei ettersmak. "Grei" er vel her et ord som like gjerne kunne vært erstattet av "pregløs" eller "døll". Dette var en vin som ikke satte spor etter seg. 

Moric Hidden Treasures Nr. 2 Somlo 2017Friskt grønt eple på nesen. Lett og grei i munnen, men ganske enkel og kort. Hvis det virkelig var denne vinen (se lenke), så var den altfor dyr til 269 kroner i alle fall. 

Disznókö Tokaji Dry Furmint 2017 kr. 190

Dufter sukkerbrød og grapefrukt. Først er det litt alkohol på nesen (til tross for at prosenten ikke er unormal på noe vis). Lett og fin i munnen, men alkoholpreget fester seg og gjør at det hele bikker over i noe som ikke er så attraktivt.

Jeg har smakt gode tørre hvitviner fra Ungarn i det siste, men det var ikke noen av disse. 

Trumps presidentperiode

Jeg tror Trump kommer til å vinne presidentvalget på tirsdag. Forskjellene på Storbritannia og USA er ikke store nok til at ikke det samme fenomenet skal gjenta seg: sjansen er der for en bred allianse av misfornøyde til å vise fingeren til eliten. FBIs inngripen i valgkampen og det påfølgende fokus på epostene vil, tror jeg, gi Trump æren av å bli den første milliardæren i USAs historie som flytter inn i bolig bekostet av skattebetalerne etter en svart familie. Jeg gremmer meg! (Illustrasjon Walid Shoebat)

Men er det nå så galt da? Vil han ikke moderere seg når han får ansvar?

Her skal jeg ikke skrive om Trumps åpenbart avvikende personlighet. Det er åpenbart at han aldri har tenkt en selvkritisk tanke, eller handlet etter dype overveielser, men det er politikken som er mitt tema her.

Han vil endre liv og skjebner til millioner planeten over. Til det verre. De som kommer verst ut er nok innbyggerne i, for eksempel, baltiske land som Estland, Latvia og Litauen. Trumps beundring for kleptokraten Putin er ille nok, men verre er det at han vil unndra seg NATO-forpliktelser. I praksis vil NATO slutte å fungere med Trump som president siden han ikke vil love å gripe inn overfor angrep på en medlemsstat. Isolasjonismen er tilbake med Trump, og dette er en åpen invitasjon til Russland til å ta tilbake sovjetområder. 

Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen vil bli til spredingsavtaler for atomvåpen. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia kan bli utstyrt med atomvåpen om Trump får det som han vil. 

Mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen vil synke til noe nær null. Etter Trumps oppfatning er den globale oppvarmingen en kinesisk svindel. Men ikke bare det - global handelskrig og noe nær det vi opplevde på 30-tallet med hensyn til ledighet - er ganske sannsynlig gitt hans støtte til proteksjonisme.

Og så er det forakten for demokratiet da. Han vil ikke akseptere noe annet resultat enn at han vinner, har han sagt. Om han vinner vil i alle fall den første autokratiske antidemokraten sitte i Det ovale kontor. Han har også bare forakt til overs for rettsvesenets selvstendighet, og vil gjerne stramme inn overfor den frie pressen. Putin viser vei også her. 

Min liste over ventet elendighet kunne vært lengre, men det viktige er hva vi gjør. Den liberale orden i de vestlige samfunn er under angrep. Rettigheter rulles tilbake. Den frie og uavhengige pressen er truet både av autokrater og demagoger, men også av sviktende inntekter. 

Vi som mener rettsstaten og den frie pressen må bevares må samles om disse verdiene. Vi som mener problemene alle står overfor må møtes med internasjonale avtaler og løsninger må aktivt arbeide for disse. Den liberale orden klarer seg ikke uten demokratiske, internasjonalistiske og liberale mennesker som tar opp kampen. Ytre venstre, ytre høyre, og populister på begge sider er i ferd med å få overtak i mange land. I Europa er landene øst for EU i stor grad en tapt skanse. Ungarn og Polen er på god vei i samme retning. I Storbritannia har brexit utløst fremmedhat og diskriminering, og Le Pen i Frankrike og AfD i Tyskland sikler etter å avvikle EU. 

Kort sagt: det som syntes så opplagt - at demokrati, rettsstat, toleranse og internasjonalisme er en velsignelse - er ikke det lenger. Vi må kjempe direkte, og våge å se venner der vi før har sett fiender.