Björn Borg - Hjärtslag

Dette signerte eksemplaret kjøpte jeg i Uppsala i oktober, og leste boken ganske kjapt etter at jeg kom hjem. Dette betyr at detaljene har sunket til bunns, antakelig, og at det er hovedinntrykket som sitter igjen. 

At det var et signert eksemplar passet meg bra, for jeg har jo møtt Björn selv. Faktisk er det på dagen ni år siden, og her har vi fotobeviset. 

Lærdommen fra min første selfie (se over) var å ikke ta bilder med vinkel nedenfra.

En svensk venn sa at anmeldelsene ikke var så positive, så han skulle ikke lese boka. Jeg er glad jeg ikke brydde meg noe om det, for jeg kunne knapt legge den fra meg. Det var ikke fordi jeg møtte hovedpersonen en kort stund for flere år siden, og ikke fordi konen Patricia (som jeg snakket en del med den gangen da) skriver fantastisk (hun gjør ikke det, men hun skriver mer enn bra nok). Det er heller ikke fordi jeg er så  veldig interessert i tennis (selv om jeg er det).

Nei, den viktigste grunnen til å anbefale denne boka er at den byr på ekte (virker det absolutt som) visdom og selvinnsikt - vunnet gjennom et levd liv.

Ja, så hjelper det jo at det livet har bydd på mange opp- og nedturer, på begivenheter og folk som er og har vært svært interessante. Selvinnsikten og selvutleveringen henger tett sammen. Det er klart en sammenheng med hva han har å si og det at han insisterte på at bare konen skulle høre det og skrive det. 

Jeg er ikke i tvil: Klar anbefaling! 

John Cooper Clark - I Wanna be Yours (selvbiografi)

For å ta konklusjonen først: Dette er en skikkelig høydare. Sjelden har jeg hatt så vanskelig for å legge en bok fra meg. Jeg vet det er en klisjé, men det er sant. Det er vittig, selvutleverende, klartenkt og utrolig godt fortalt og skrevet. Jeg har humret eller ledd høyt omtrent av hver side, og det til tross for at det slettes ikke er så trivelig alt det han forteller om. Mengden av sitat jeg har samlet er betydelig, og mye mer egner seg ikke til sitering siden effekten kommer først på bakgrunn av mye av det som går forut. 

Men hvem er John Cooper Clark? Han blir betegnet som punk-poet, og det er ikke helt urettferdig. Men litt. Han skrev mye før punken kom, og han var for gammel til å være punker (f. 1949). Men poesien hans kommer fra gata og den røffe stemningen på en klubb full av arbeidere en fredagskveld i Manchester. Bildene i språket er treffende og uten omsvøp, og linjene rimer. Eller som han sier det selv: 'When you're doing poetry like mine that rhymes, it's very easy to sound like a song that didn't work out.'

Vi følger Johnny fra oppveksten i Salford, Manchester, med tuberkulose og en brutal og utrivelig skole. Med ett unntak. Litteraturlæreren oppdager og oppmuntrer Johnny, og slik fødes et livslangt intenst forhold til språket. Hele veien er det måten han forteller på som holder oppmerksomheten, og det er tydelig at han er vant til å stå på en scene der et øyeblikk er nok til å "miste salen."

As they used to say on Stingray, ‘anything can happen in the next half hour.’ With that in mind, I try to live every day as if it were my last – crying and shitting myself. Ha ha ha, seriously though, I got the world on a string and I’m sitting on a rainbow. 

Ingenting eksplisitt sier det, men for mitt skarpe blikk (kremt. host.) er det tydelig at han har lest inn dette på bånd og noen har skrevet det ned og redigert det. Og/eller det er basert på intervjuer. Stilen er meget muntlig om enn presis. Det som taler mot er at han umulig kan huske alle han nevner. Jeg skummet ganske kvikt gjennom lange lister med navn, men så var det også en god del jeg kjente til. Anekdotene er mange, men det er også innsiktene. Han har dødd flere ganger; som heroinist i femten år eller så var hans eksistens ganske marginal. 

Jeg hadde et visst forhold til punk og til John Cooper Clark, men jeg var ikke noen blodfan. Epoken hadde jeg et forhold til, men forholdet til flere han omtaler var litt perifert. Det viktigste er at han virkelig har noe å fortelle, han er ustoppelig morsom, har et fantastisk grep om språket, og man ender opp med å ha forstått og innsett mye. 

Som Bill Bailey sier: "You've either never heard of him, or you love him." 

Konklusjon - Klar befaling!

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Elton John - Me (Selvbiografi)

Jeg er ingen stor fan av Elton John. Jeg liker selvsagt hans hits, men jeg tror aldri jeg har hørt et helt album. Men det er litt på siden av saken, for denne boka er strålende. 

Grunnen til det er i all hovedsak fortelleren - Reg Dwight selv, eller Elton John som han blir da han forstår at Reg Dwight aldri kan bli noen vellykket artist. Jeg går ut fra at boka har blitt til som de fleste av denne typen - det er intervju som "ghostwriteren" og/eller andre har gjennomført som så blir ført i pennen av den innleide skribenten. 

Men her er det objektets stemme som slår tydelig gjennom. Jeg kan ikke huske sist jeg leste noe så morsomt, eller selvutleverende. Jeg fikk leseforbud i senga på et tidspunkt, siden jeg ble liggende og riste så mye at søvn ble umulig i min nærhet. 

Elton holder dommedag over seg selv. Han er ganske så nådeløs. Foreldrene får det heller ikke så lett, og alt tyder på at han her er ganske så rettferdig. Nesten alle andre får ganske god behandling. Han behandler dem med kjærlighet, og da fremstår ærligheten på en helt annen måte. 

Den siste fjerdedelen er kanskje ikke så festlig som de foregående, men også for Elton John kommer alderen med noe mer visdom og innsikt. Boka er full av visdom, innsikt og ikke minst gapskratt. Kombinasjonen er uimotståelig. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Roger Daltrey

Roger Daltrey er en del av min oppvekst som vokalist i The Who. Dessverre underkjent av mange, men helt klart en sentral figur i gruppens suksess. De prøvde seg uten Daltrey en kort periode både tidlig (før de slo helt gjennom) og sent (da Roger sa klart fra at det var han eller Kenny Jones, og det ble Jones) - men det ble aldri noen suksess. Townshend har sagt at The Who var tre geni og en vokalist, og det utsagnet yter på ingen måte Daltrey noen rettferdighet. 

Denne selvbiografien er en av flere fra rockelegender som jeg har lest og skrevet om de siste årene, som den til Keith Richards og den til Pete Townshend. Det var svært gode bøker, og ikke bare svært gode bøker for de som er ualminnelig interessert i disse personene og musikken deres. Er det også tilfelle for boka til Roger'n?

Først og fremst er dette en svært god fortelling av en svært god forteller. Ikke vet jeg hvordan den har blitt skrevet, men inntrykket jeg får er at Roger sitter ved siden av meg på puben og forteller fargerikt, innsiktfullt og svært morsomt om livet sitt. Jeg ser ikke bort fra at vi her har en ghostwriter som skriver boka, basert på timevis av samtaler med Roger. Resultatet er i alle fall at jeg har hatt store problemer med å legge den fra meg, og omgivelsene har blitt plaget med høy latter. 

Akkurat som boka til Keith, er også denne en fortelling om England fra slutten av krigen og fram til nå. Særlig er etterkrigsårene malt med tydelig pensel, og det er også tiden på 60-tallet da ungdomstiden ble oppfunnet. Mange som er opptatt av The Who har kanskje ikke fått med seg at Daltrey også er en betydelig skuespiller, og dette dekkes også godt i boka - men ikke på langt nær så godt som tiden med The Who. 

Alle som leser denne boka, eller hører på platene til The Who, forstår at Townshends karakteristikk av The Who som "three geniuses and a singer" er blodig urettferdig.  I boka fremstår Daltrey som ærlig, rett fram, men også klok. Fremfor alt er han anekdotenes mester. 

Konklusjon - Klar anbefaling! (Men mest for The Who fans) 

John McEnroe - But Seriously (bok)

Dette er den andre selvbiografien til tennislegenden John McEnroe, the man who brought together the worlds of art collecting and yelling, som en vittig sjel sa det. Men McEnroe kan mer en å slå en ball og å skjelle ut en dommer. Han kan skrive drivende godt. Det viste han forsåvidt også i den første selvbiografien Serious som også hadde en ghost writer, men selv om den boken dekket en mer interessant epoke rent sportslig er denne mer velskrevet og innsiktsfull.

Mannen har vel blitt mer moden og fått et bredere perspektiv, kanskje. Det behøver ikke komme med alderen, men McEnroe har åpenbart både intelligens og evnen til å se seg selv utenfra. Det kommer godt med når man skal holde "dommedag over seg selv", som Ibsen sa om det å være forfatter. 

Boka har også tre andre forfattere - kona Patty Smyth, og døtrene Emily og Anna McEnroe. Anna spiller tennis, og skriver om hvordan det er for noen med hennes etternavn å utøve en sport der faren i mange år var verdens beste. Det er et minneverdig skrift. Meget velskrevet. 

Det er naturlig nok en god del tennis i boka, men det er perioden etter at han la opp som er i fokus. I denne perioden har han blitt kunstsamler og kunsthandler, profilert TV-kommentator, og han har blitt far til seks barn og fremstår som tennisens elder statesman. Eller kanskje heller the self-appointed commissioner of tennis som han selv sier på Eurosport. Som kommentator og tidligere toppspiller som fortsatt opptrer i show-kamper og på veteransiden, har han et godt perspektiv og meget tydelige oppfatninger om tennis. 

Likevel er det allmennmenneskelige problemer og utfordringer som kommer i sentrum. En kjær familiehund dør. Faren dør. De fleste på vår alder (jeg er tre år yngre enn forfatteren) har møtt noen utfordringer, og McEnroe behandler disse åpenhjertig, klokt og med en god porsjon humor. 

Det er interessant når en kjent person skriver om andre kjente personer, og jeg tror ikke noen får noe annet enn rettferdig og klok behandling. Men det er jo ikke til å unngå at noen kommer bedre ut av det enn andre. Mine helter Novak Djokovic, Bjørn Borg og Keith Richards er åpenbart også McEnroes good guys. Mens The Bryan brothers, Jimmy Connors og Ivan Lendl ikke kommer så bra ut av det. Men om tiden ikke leger alle sår, så klarer McEnroe å se sakene fra deres perspektiv og kommer aldri, så langt jeg kan se, i fare for å opptre selvrettferdig. 

Jeg vet det er en klisjé, men jeg slet virkelig med å legge boken fra meg hver gang det var på høy tid å slukke lyset og lukke øynene. Han skriver i en svært muntlig stil, og krydrer med anekdoter og selvironi uten at den sinte McEnroe har blitt helt borte. 

Konklusjon? Klar anbefaling!

The Tender Bar (Bok)

J.R. Moehringer var ghostwriter for Andre Agassis fantastiske selvbiografi Open som jeg anmeldte her, men det oppdraget fikk han fordi han hadde skrevet denne selvbiografien. Ikke fordi han var vinner av Pulizerprisen. Agassi skrev at han utporsjonerte lesingen av denne boka slik at han kunne nyte det å lese den mer i langdrag. Det er et syn jeg deler - men nå er det altså over. Det beste jeg kan gjøre nå er å anbefale - eller helst befale! - andre å lese den.

Det er ingen ovedrivelse å si at forfatteren kom fra vanskelige og dysfunksjonelle familieforhold, men dette er ingen elendighetsfortelling. Han skriver fantastisk bra, og persongalleriet er på grensen til dickensk. Tittelen har boka fått fordi han var uten far, og mer eller mindre vokste opp på en bar. Det var persongalleriet her som ga ham den mentale ballasten.

Boka er rik på anekdoter, scener man kan leve seg inn i, livsbegivenheter og situasjoner. Men framfor alt en rik og dyp humanitet. Den er til tider gripende, gapskrattende morsom, og alltid innsiktsfull.

Forfatteren er født et par år etter meg, og epokene boka dekker - fra han blir bevisst på tampen av 60-tallet og til starten på 90-tallet - er lett gjenkjennelige for meg også. Men den aller siste biten omhandler tiden etter 9. september 2001. Det var mange fra Manhasset, Long Island (der det meste av boka foregår) i tvillingtårnene. Det er her trådene blir samlet.

Boka er rett og slett fabelaktig.

Konklusjon - Klar befaling!

John McEnroe - Serious (Bok)

Den kanskje mest talentfulle tennisspilleren noen gang (mener noen) er ikke mest kjent for sporten sin, men for sine krangler og raseriutbrudd på banen. Flere husker vel Griff Rhys-Jones som McEnroe, der han spiller han som hissig tenåring. Klassiker!

Det er en god del sjelegranskning her, og mye utvist visdom. Han skal ha ros for ikke å bortforklare eller underslå sine svakheter og feil, og her får vi forklaringer - og de framstår på ingen måte som bortforklaringer.

Det er naturlig å sammenligne med Andre Agassis selvbiografi, Open, som fikk strålende omtale her på bloggen for noen måneder siden. Begge har benyttet seg av skrivehjelp, og det er naturligvis vanskelig å avgjøre hvor mye eller på hvilken måte de har fått assistanse. Uansett er Agassis bok en bedre leseropplevelse. Den er det virkelig klasse på!

Denne boka er også meget bra, men her er det nok en fordel å ha en viss interesse for tennis for å rettferdiggjøre lesningen. For det er MYE lesestoff der ute, men har man en viss interesse for tennis og ikke minst hvordan sporten utviklet seg fra 70-tallet til vårt århundre, så er det vanskelig å komme utenom denne boka.

Konklusjon - anbefaling (og KLAR anbefaling for tennisfansen)

Andre Agassi - Open (bok)

Man behøver slett ikke være interessert i tennis for å lese denne selvbiografien med meget stort utbytte, for ikke bare forteller den en meget gripende historie om å oppfinne seg selv men den er framfor alt ufattelig fengede skrevet. Jeg kan ikke huske å ha lest selv den mest spennende thriller så fort som denne boka. Men de siste femti sidene posjonerte jeg ut over flere dager for jeg ville absolutt ikke at den skulle ta slutt.

Historien som fortelles er Andre Agassis, men den som har ført den i pennen er J.R. Moehringer. Han ville ikke ha navnet sitt på coveret for det var ikke hans historie, men alt tyder på at det er hans grep som har gjort boka omtrent umulig å legge fra seg. Men ikke for det: denne historien griper deg og gir deg innsikt på så mange måter og nivå at det er vanskelig å gjøre rede for alle.

Det er liten tvil om at faren hans, en armensk-iransk lutfattig immigrant og tidligere bokser, ville blitt arrestert her i Norge. Det var langt over grensen til barnemishandling - med ballmaskin og racket smo midler. Men når resultatet blir et utall millioner og ekteskap med først Brooke Shields og Stephanie Graf kan det vel ikke være så ille?

De to nevnte damer deler en vesentlig erfaring med Andre Agassi: den definerende opplevelsen av å være drevet fram av svært ambisiøse foreldre. Nei, det en bagatellisering: av ekstremt ambisiøse, steinharde og slavedrivende foreldre. Det er lite trolig at han ville kunne skape seg et meningsfyllt samliv med noen som ikke delte denne grunnleggende erfaringen.

Kan man bli virkelig vanvittig god til noe - på Mozart og Agassi nivå? Man kan lure.

Men det er mye mer her enn bare barndommen. Som kombinasjon av høy læringsfaktor og gripende underholdning er denne boka noe nær perfeksjonen. Omtrent som retur-vollyene til Agassi.

Konklusjon - Klar befaling!

(PS: Jeg var aldri noen Agassi-fan som TV-tennis publikum i hans aktive periode. Men det er jeg nå.)

Pete Townshend - Who I Am (selvbiografi)

Jeg har skrevet, som filosof og akademiker, om selvbiografi som genre, publisert i Metaphilosophy i 2006. Der foretok jeg en oppdeling i genre, og denne hører definitivt hjemme blant vitnesbyrdene (testimonials). Jeg tror ikke jeg noen gang har lest noe som er så til de grader selvutleverende, så nært opp til Sokrates standard om å kjenne seg selv.

De 520 sidene har gått unna i en fei (etter min trege standard), og det er ikke fordi jeg er en Who-fan eller Townshend-fan (selv om jeg også er begge deler). Det er fordi den er velskrevet, interessant, og reflektert på et høyt nivå.

Det mangler ikke dramatiske ingredienser: utroskap, narkotika, alkoholisme, skilsmisse, seksuelle overgrep, gitarknusing, hotellromsvandalisme, nær-døden-opplevelse, groupies og selvsagt mye rock and roll. Men det som gjør denne boka til stor litteratur er Townshend selv. Han er en svært god forfatter, og han er nådeløst ærlig og selvutleverende. Boka lever opp til tittelen: den er et forsøk på å forstå seg selv, og etter min forstand må den være svært vellykket. Som selvransakelse kommer den opp mot Ingmar Bergmans Laterna Magica - og jeg vet ikke om noe finere å si om en selvbiografi.

En sammenligning med Keith Richards - Life er uunngåelig. Der var det også en usedvanlig vellykket forfatterklo, og mye innsikt å få om livet i sin alminnelighet og ikke bare Keith i særdeleshet. Denne boka er ikke bare skrevet uten støtte av noen ghostwriter, den er også i mye større grad et gjennomgående forsøk på å forstå seg selv uten omsvøp.

Begge bøkene gir også et svært godt bilde av etterkrigstiden i England og hvordan den drev det som skjedde på 60-tallet, noe jeg har omtalt her før, men det er enda tydeligere hos Townshend hva det er som har gjort begge til monumentale musikere. Hos Keith kom det fram mer mellom linjene at han er en obsessive, mens hos Pete er det klart og tydelig nedskrevet. En gang skriver han om en periode der han var edru og nykter, og problemene tårnet seg opp. 'I turned to my favourite drug of all time: overwork'.

Men det må også nevnes at boka er full av humor, ikke bare anekdoter, men også treffende replikker og skråblikk. Etter over fem hundre sider får man følelsen av virkelig å kjenne denne mannen, og å ha hatt det berikende og hyggelig i hans selskap.

Noe av det mest gripende i ei bok som dekker alle registre av følelser, er utrdragene fra brevet han fikk beskjed om å skrive til seg selv som åtteåring. Han avslutter med dette: 'Enjoy life. And be careful what you pray for - remember, you will get it all.'

Konklusjon? - Klar anbefaling (you will get it all i denne boka også)

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".