Atomkraft i Norge?

Kjernekraftutvalget har avlagt sin rapport (8. april), og jeg kan (selv-)tilfreds konkludere med at deres konklusjoner har vært publisert for lenge siden på min blogg. Kanskje de kunne konsultert meg?  

Men et viktig element kan jeg ikke se at de har kommet inn på, nemlig de mulige og kanskje til og med sannsynlige problemene med Small Modular Reactors: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings, og alt blir bra. Men det er mer relevante sammenligninger, og det er med kompliserte og kostbare nykonstruksjoner som for eksempel fly. 

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Alt dette tilsier at det er lite å hente på å være tidlig ute med slike reaktorer. Sjansen er da stor for at man får alle de ulempene som tilbakekallelser og lignende vil medføre, og lite av de kostnadsbesparelsene som standardisering og masseproduksjon vil medføre over tid. 

Dette betyr også at jeg er svært uenig med det partiet som jeg har vært medlem av i tretti år, Høyre, og enig med Aftenpostens leder i dag. Norsk kjernekraft, selskapet med Ola Borthen Moe som Prosjektdirektør, sikter seg åpenbart inn på å levere kraft til næringslivsaktører som datalagre og slikt, men de vil neppe ta regningen for lagring av avfall i 100.000 år (som det vil bli behov for). Argumentet om at denne kraften skal kunne produseres uten subsidier fortoner seg derfor som ganske underlig. 

Underlig er det også at man forestiller seg at vi i Norge skal kunne ha bedre forutsetninger enn andre for å levere konkurransedyktig atomkraft uten å ha erfaring med utvikling av slike kraftverk eller produksjon av kraft på denne måten. 

Høyre igjen

Jeg ser ingen grunn til å stemme på noe annet parti enn Høyre i år heller, og har også drevet valgkamp. 

Dette må ta slutt!

Det som må ta slutt er koblingen mellom Erna Solberg og Høyre. Lettere sagt enn gjort, men for begges del er det bedre å gå før man blir dyttet. Jeg beklager dette dypt, både fordi jeg setter Erna høyt som leder og for det prosjektet hun har levert på gjennom å ta Høyre nærmere det politiske sentrum. (Bildet ved Tuva Åserud NTB: Erna og Sindre ved stemmelokalet Skjold skole der mine barn har gått.)

Jeg har skrevet flere utkast til blogginnlegg og slettet dem. Av lojalitet til Erna og til partiet jeg har vært medlem i siden midten av 90-tallet og stolt tjent som folkevalgt og tillitsvalgt. Alltid i Ernas lokalforening her i Bergen. Like stolt av det. Blogginnleggene har alltid hatt samme konklusjon: Dessverre må Erna gå av som leder i Høyre. 

"Aksjesaken," som den vel har blitt hetende, har alle kjennetegn på en sak som kun har en mulig utgang: avgang. Alle skjønner at om denne ble kjent mens Erna var statsminister ville det blitt regjeringskrise og umiddelbar avgang. 

Som leder i Høyre og opposisjonsleder er det nå Høyre og opinionen som er oppdragsgiverne, og ikke det norske folk og Stortinget. Derfor er det i første rekke Høyre som må tenke på seg selv og sitt omdømme. 

Som nevnt er dette en sak som kommer til å rulle og gå. Den har allerede gått altfor lenge, og Erna og Sindre har måttet endre informasjon, gi mer informasjon, og fått stadig mer å forklare. Og det før vi har kommet til høringer i Stortinget og eventuell sak for Økokrim. Vi vet allerede hva som vil skje, og alle som har det minste peiling på mediedynamikk forstår at det vi står overfor er "death by a thousand cuts." Om noen finnes skyldig i noe som helst er underordnet, det er  mengden negativ publisitet som avgjør. 

Dette sliter på tilliten. Ikke bare til Erna men også til Høyre. Så lenge Erna er Høyres leder er også alt som skjer, og kommer til å skje, med på skade Høyres rykte. Først går det ut over Ernas tillit og rykte, og så følger Høyres med. 

Erna er den beste lederen Høyre har hatt. Kanskje også den beste statsministeren Norge har hatt. Det er nå min mening da. Erna og Høyre har blitt synonymer, og det er det som er så farlig for Høyre og for opposisjonen nå. Derfor må vi i Høyre våge å gjøre det som er uunngåelig: Skifte leder. 

Burde Høyre publisert Finnes-saken før?

Det har vært spekulert i om Høyre trenerte publiseringen av omfanget at Sindre Finnes' aksjehandler til etter valget. Fra venstresiden har dette vært hevdet med høy intensitet de siste dagene. (Foto Tuva Åserud, NTB, ved Skjold skole i mitt nabolag.)

Jeg vet ikke om dette er tilfelle. Det blir trolig klart snart. Men jeg vet dette:

1. "Alle," og særlig Arbeiderpartiet som har slitt med tilliten til regjering og det sentrale apparatet, har vært tydelig på at valget var et lokalvalg der kandidater og programmer for fylker og kommuner burde stå i sentrum. Da virker det hyklersk å insistere på at noe som angikk Høyre i regjering i en periode som sluttet for to år siden måtte ut før lokalvalget i år. 

2. I ukene før et valg er politiske partier valgkampmaskiner. All energi og oppmerksomhet er rettet mot valget, og alt som kan utsettes til etter valget blir utsatt til etter valget. Jeg går ut fra at dette også har skjedd i denne saken. 

Det er lett å forstå at venstresiden gjerne ville sett en avsporing av valgkampen helt sånn på tampen. Bort fra lokale saker og kandidater, og over på Sindre og Erna og den mest pinlige/skadelige saken for Høyre på svært lenge. Men ville det styrket lokaldemokratiet og valgets legitimitet? Det er jeg ikke så sikker på. 

At saken kommer opp nå, etter lokalvalget og i sin rette kontekst, tror jeg er til gunst for hele det politiske systemet. 

Offentlig og privat

Valgkampen 2023 kommer trolig til å få et mer ideologisk tilsnitt enn før. Støres regjering er mer ideologisk enn Stoltenbergs regjeringer, og best ser vi dette på forsøkene på å utradere private tilbydere av offentlige tjenester. Regjeringen har blitt enig med SV og Rødt om å sette ned et utvalg som skal «utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester». Det som kalles "velferdsprofitører" skal ut.

Ingen har så langt bedre framstilt hva dette går ut på enn Kristin Clemet i Aftenposten 27. juni. Enten det gjelder barnehager, eldreomsorg, parkdrift eller annet så er saken den samme: Som bruker betaler ikke du noe mer enn for offentlig drevne tjenester av samme type. Det offentlige betaler heller ikke mer for disse tjenestene enn de gjør for de som drives av det offentlige selv. Fortjenesten til de private må skyldes mer effektiv drift. Det mener i alle fall høyresiden. 

De røde mener det skyldes utbytting av arbeiderne i de private bedriftene. Det kan jo ikke være noe annet? Eller? De ansatte i private tilbydere er like fornøyde, eller mer fornøyde, enn de ansatte i de offentlige tilbyderne i samme sektor. De som bruker tjenestene, særlig barnehager, er mer fornøyd med de private tilbyderne enn de som får tjeneste av offentlige tilbydere.

Her kommer et punkt Clemet ikke nevner: Offentlig drevne virksomheter har ingen incentiv til å drive mer effektivt eller å organisere seg slik at man oppnår det samme for mindre ressurser (eller noe bedre for de samme ressursene). Offentlig drevne virksomheter lever av bevilgninger, og påvirkning for å få større bevilgninger er alltid mye lettere enn å organisere seg bedre. "Aktiv næringspolitikk" er et synonym for "tilkarringsvirksomhet," men offentlig drift er også kjennetegnet ved tilkarringsvirksomhet ved å søke større bevilgninger for "sin" del av det offentlige. Noen bruker til og med offentlige midler for å påvirke politiske myndigheter for å få større andeler av offentlige midler. 

Når jeg leser i avisen om en svikt eller et problem ved en offentlig virksomhet leser jeg videre i sann forvissning om at det vil komme et forslag til løsning som lett kan oversettes med "send mer penger." Jeg blir sjelden skuffet. En privat bedrift må fikse problemet selv, eller gå konkurs. 

Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

Atomkraft i Norge?

Bør Norge satse på atomkraft? Ja, mener visst landsmøtet i Høyre. I alle fall forskning på atomkraft. Jeg mener nei, og grunnene til det er overveldende gode. (Bildet: Fra kontrollrommet til reaktoren i Halden. Jeg var nabo til denne i et halvt år)

Spørsmålet om Norge bør satse på atomkraft er forskjellig fra spørsmålet om atomkraft er en del av svaret på de utfordringene vi har med global oppvarming. Jeg tror land som har en atomkraftindustri og kompetansen som trengs bør videreføre disse programmene, og kanskje også utvide disse. At Tyskland legger ned sin atomkraftindustri, for eksempel, er en gedigen tabbe i dagens situasjon. 

Men for at Norge skal satse på atomkraft må det være det beste av flere andre alternativ. Det første spørsmålet vi må stille er om vi har noen særlige forutsetninger for å lykkes bedre med atomkraft enn andre land. Gitt at våre ressurser, for eksempel i form av kvalifisert personell eller naturressurser, er begrenset kan vi ikke satse på alt samtidig. 

Her har vi ingen naturlige forutsetninger på vår side. Vi har ingen personer som har utdanning eller erfaring i å generere strøm kommersielt fra atomkraft. Sverige og Finland, for å nevne to land vi har kraftforbindelser til, har en moden atomkraftindustri. De har derfor betydelig bedre forutsetninger for å satse på dette enn det vi har. 

Hva med Thorium? Norge har Thorium-ressurser. Over 40% mer enn Sverige, men langt mindre enn India, Brasil, USA, Australia, Tyrkia, Russland og noen andre land. Alle disse har egen atomkraftindustri, og står derfor langt foran Norge i et eventuelt kappløp for å utvikle kraftproduksjon fra Thorium. Skulle et lite land uten relevant industri bruke store ressurser på noe vi har dårligere forutsetninger for enn andre og større land? Nei. 

Dessuten har ingen Thorium-reaktorer til nå vært lønnsomme. De få som finnes har vært og er enorme subsidiesluk, og sånne har vi mange nok av her i landet. 

Der Norge har overveldende ressurser, er på vindkraft. Få om noen land har en lengre og mer vindutsatt kystlinje, og regner man også med vindkraft til havs har vi helt enorme ressurser. Til forskjell fra atomkraft er denne kraften mye billigere å bygge ut, den kommer raskere i produksjon, avfallet lar seg håndtere uten fare for betydelige helseskader i flere generasjoner, og er 100% fornybar. Vinden vil fortsette å blåse så lenge planeten og atmosfæren er her. 

Tilhengerne av kjernekraft har ett godt poeng: Vinden blåser ikke nødvendigvis når vi trenger kraften. Men det er derfor vår miks med vannkraften er så genial. To fornybare energikilder som er rimelige og utslipps- og (bortimot) avfallsfrie. Vi er videre godt forbundet med land som har atomkraft allerede, og de har en moden industri vi ikke trenger å bruke store ressurser på å bygge opp. 

Ingen ser ut til å tørre å utfordre lobbyen mot vindkraft her hjemme. Til tross for at det er der vi har våre fortrinn og der vårt viktigste bidrag må ligge. 

The answer, my friend, is blowing in the wind!

Variabel nettleie

Fra nyttår er det planen at vi alle skal betale nettleie etter det tidspunktet vi har brukt mest strøm, slik at du må betale mer nettleie dersom du bruker mest strøm når den er dyrest og mindre hvis du bruker mest når den er billigere. (Bildet: En "monstermast.")

Nettleie er leie av strømnettet, og forslaget ligner på rushtidsavgiften på veiene rundt større byer. Disse avgiftene har virket, og det er mindre press for å bygge ut veiene slik at de skal være dimensjonert for mye større trafikk. Håpet er at det samme skal skje med strømnettet, for det vil måtte bli bygd videre ut uansett. Men det blir færre "monstermaster" (se bildet) og lavere utgifter (som vi alle vil måtte betale) dersom forbruket blir bedre fordelt over døgnets timer. (Ikke at "monstermaster" behøver være så monstrøse.)

Men det er ikke alle som forstår dette. En kar på Facebook skriver:

Har hørt at det skal innføres ny prising på egg. For det første skal det monteres et webkamera ved alle komfyrer, slik at myndighetene kan se når du bruker egg. Når du kjøper egg i butikken, må du skrive ut en liten lapp fra datamaskinen som styrer webkameraet. Hvis det er slik at du bruker egg f.eks til frokost når det er mest vanlig, så koster eggene vesentlig mer. Bruker du egg på mer uvanlige tider, f.eks om natta, så er eggene vesentlig billigere.

Som om egg skulle kreve bygging av nye butikker dersom de brukes på noen tidspunkt på døgnet! Virker ikke som om denne karen har skjønt at det er kapasiteten i nettet som er poenget her. Dersom alle fortsetter å bruke mye strøm på noen tider av døgnet, så må nettet bygges ut tilsvarende når fossile energikilder fases ut. Eller noen må kobles ut, eller nettet bryter sammen. Dersom mer forbruk flyttes til andre tider av døgnet så slipper man det, noe som blir billigere for alle sammen. 

Strømmen er dyr nå, og folkets vrede fryktes av alle politikere. Nå er det snakk om å skrote eller utsette denne endringen. Ulikt økningen i strømprisen (der det er Acer, EU, Tyskland (som stenger ned atomkraft) eller klimatullingene som får skylden), er det åpenbart Stortinget som har innført denne her. 

Men dette er en lakkmus test: Hvilke politikere er kortsiktige populister og hvilke klarer å tenke med hodet når alle andre mister sitt? Så langt har Høyre og Venstre beholdt hodet. Håper de fortsetter med det! 

Stortingspresident med innvandrerbakgrunn

Masud Gharakhkhani fra Arbeiderpartiet blir etter alt å dømme Stortingspresident. Det virker som et meget godt valg.

Han blir også omtalt som "den første stortingspresident med innvandrerbakgrunn." Det er ikke sant, for det var Jo Benkow.* Begge hans foreldre var født utenfor Norge og alle fire besteforeldrene også. Det er kriteriet for å ha "innvandrerbakgrunn" etter SSBs definisjon. Faren var også flyktning fra pogromer i Russland.

Men Gharahkhani blir første stortingspresident som er innvandrer, for han er født i Iran. Han kom til Norge med sine foreldre da han var fem år. 

(Jeg teller ikke Diderik Hegermann som hadde en lignende funksjon våren 1814 som president for Riksforsamlingen. For det første var han ikke stortingspresident for Stortinget var ikke opprettet, og for det andre var han som født i Altona mer som kolonist å regne enn som innvandrer)

Lykke til!

* Jeg hadde gleden av å møte og snakke ganske mye med Jo Benkow ved flere anledninger. 

Vindkraft som lakkmustest

Ingenting viser så tydelig hvilke partier som har forstått hva klimautfordringene krever av oss som holdningen til vindkraft på land. 

Motstanden mot vindkraft på land er det ikke så vanskelig å forstå. De siste årene har flere anlegg blitt svært omstridt, og på ingen måte uten grunn. Anleggene ble godtatt for til dels lenge siden, og godkjenningene var mangelfulle siden størrelse og omfang var dårlig regulert. Anleggene har blitt mye høyere og mer omfattende enn de først tydet på (siden større møller er mye mer effektive, har det vist seg). Flere anlegg har også havnet i områder der de antakelig ikke burde vært bygget. 

Dertil har finansiering og eierskap vært omstridt. Også det av gode grunner. 

Men derfra og til å si nei til all videre utbygging av vindkraft på land er både populistisk og idiotisk. Idiotisk siden vi, både i Norge og på planeten Jorden, trenger mer fornybar kraft. Ikke fornybar kraft som pengesluk, men fornybar kraft som er såpass rimelig at den vil kunne utkonkurrere fossil kraft. Det er det bare vindkraft (her oppe i nord) og solkraft (lengre sør) som kan gjøre. 

Politiske partier som profilerer seg som miljøpartier, særlig MDG, vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Men steinalderen tok ikke slutt på grunn av steinmangel men fordi bedre alternativ var tilgjengelige. Selvsagt kan man gjøre mye med energisparing - særlig i et land der strømmen er så billig som i Norge, men med mindre man går for Amish-alternativet må mye mer elektrisitet genereres.

Et parti som Arbeiderpartiet profilerer seg på hydrogen, men sier ikke ett ord om energikilden til dette hydrogenet. Hydrogen er en energibærer og ikke en energikilde som olje, vindkraft, gass, solenergi, kull eller atomkraft. Hvis hydrogenproduksjonen skal komme fra gass, for eksempel, så er det ikke mye til "grønn omstilling". Alle partier som profilerer seg på ny industri rundt hydrogen må si klart fra hva som skal være energikilden.

Vindkraft til havs er mye dyrere å bygge ut enn til lands, og er også betydelig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Vindkraft til havs krever store subsidier og er dermed ikke noen kraft som vil utkonkurrere fossile kilder. 

Videre utbygging av vindkraft på land er en vesentlig del av det som kreves av oss for å nå nullutslipp. Norge er velsignet med mye vind og store ubebodde områder. Dessverre er vi også rammet av populistiske og kortsiktige partier, mange av dem liker også å fremstille seg selv som grønne. Men det grønne skiftet krever ikke bare bevilgninger. Det krever også at noe ofres. Det krever lederskap og klokskap. 

Så langt jeg kan se er det to partier som klart er åpne for mer vindkraft på land. Venstre og Høyre. Jeg håper jeg tar feil, men så langt er det disse partiene som har tatt inn over seg at man ikke får i både pose og sekk. Det er bare disse som er "voksne nok" i denne viktige saken til at jeg kunne tenkt meg å stemme på dem. 

Bompenger

Jeg er tilhenger av bompenger. Ikke alle forekomster, og ikke på alle prisnivå, men rent generelt er jeg ikke mot bompenger. Egenandeler har kommet for å bli. 

I vinter forutså jeg at bompenger kom til å bli en stor sak i Bergensvalget. (Jeg har vitner.) Men man trengte ikke være synsk for å forstå det. Flere enn før ville få regning i posten, og de som betalte fra før ville måtte betale mer. Det er alltid eksplosivt når man ikke opplever å få noe mer igjen.

De nye bomstasjonene i Bergen var også spredd utover på en annen måte enn de som sto fra før. De gamle bomstasjonene kunne forstås ut fra å begrense trafikk inn til sentrum, og gjennomgangstrafikken i Bergensdalen. De nye kunne først og fremst forstås som ren pengeinnsamling. Ikke så rart at motstanden spredte seg fra the lunatic fringe og til ganske alminnelige og fornuftige mennesker. 

De nye stasjonene blandet seg i hverdagslivet til familiene i større grad enn før. De dukket opp mellom hjemmet og fritidsaktiviteter. Plutselig ble det mye dyrere å ha barn i idretten, for eksempel. Ikke så rart at irritasjon ble til raseri.

Den totale summen som bilister i Bergen må betale for Bybanen har blitt for høy. Den siste dråpen fikk begeret til å flyte over. Det er ganske tydelig. Videre utbygging må fullfinansieres fra andre kilder. 

I mellomtiden må man betale for det som er vedtatt gjennomført og penger som er lånt. For å lette byrden, og dermed i alle fall forsøke å øke legitimiteten til bompenger, må noe gjøres. Forslagene fra Høyres toppkandidater i Oslo og Bergen bør utredes. En ordning der man kun betaler for en passering i tidsrommet 17 til 20 på ettermiddagen høres ut som et godt forslag. Fritid og organisajsonsliv kan skjermes fra de groveste utslagene av de nye bommene. 

Men egenandeler, også for veier, har kommet for å bli. Det samme har trafikkbegrensende tiltak - som rushtidsavgifter. Ingen er tjent med en amerikanisering der veiene enten blir store parkeringsplasser og/eller må utvides i det uendelige for å få plass for all trafikken. Da er det prismekanismen som må trå til og gjøre jobben. 

At det rammer fattige mer enn rike er ikke til å unngå. Slik er det med alt som koster penger - fra det nødvendige som mat og klær, og til luksusartikler. 

Høyre må være gjenkjennelig

Lærdommen fra valgnederlaget i 2005, som var Høyres dårligste stortingsvalg noen gang, var at ingen stemmer på et parti ut fra takknemlighet. Et parti som går til valg må vise tydelig hvorfor en stemme til partiet gjør en forskjell, og en forskjell som er ønsket, for akkurat deg som velger. 

Under perioden i regjering fra 2001 forvitret partiarbeidet, og vi skulle alle sitte stille i båden og ikke forstyrre regjeringen med utspill eller politikk som ikke var opplest og vedtatt som regjeringens politikk. I 2001 ble alle høyrefolk møkk lei av "skatt og skole", men ingen lurte på hva partiet sto for. I 2005 skjønte egentlig ingen hvorfor man skulle stemme Høyre. 

Faren er stor for at det samme blir tilfelle i 2021. Ved å utviske sin egen profil til fordel for "Erna og borgerlig samling" blir fallhøyden stor. Det eneste man forbinder med regjeringen blir småpartienes seire for upopulær politikk. 

Det hjelper jo heller ikke at Høyres profil som finanskonservativt skytes i filler med forslag om å ta nytt regjeringskvartal og ny fregatt utenom statsbudsjettet. Nå er ikke dette siste noe mer enn forslag til drøfting, men penger er penger. Høyre kan ikke ofre også ansvarligheten på samarbeidets alter. 

Det som er ganske tydelig, er at ingen kommer til å stemme Høyre i 2021 fordi partiet har vært dørmatte for sære småparti. En flertallsregjering får mer arbeidsro i Stortinget, og det er en bedrift å ha fått til en slik regjering. Men det er på resultatene den måles, og med tydelig ny politikk at folk lokkes opp av sofaen på valgdagen.
(Bildet: Valgkampen i 2013 - jeg er nr to fra venstre)

Er vettet borte?

De som har lest litt på bloggen min av det som står utenom smaksnotater vet at jeg er ekstremt moderat. Moderasjonen er det eneste jeg overdriver, og tar helt ut i det ekstreme.

Jeg stiller meg derfor stadig mer undrende til den offentlige debatten. Det er fra før velkjent at det å være uenig er ensbetydende med å være rasende. Før het det en "tabloid vinkling", men nå er det visst mainstream. Man kan ikke ytre seg tvilende eller mildt negativ til noe før man i følge media eller sosiale media "raser". 

I sin nyttårstale uttalte Statsministeren at vi bør få flere barn her i landet. Konteksten er både hyggelig og grei - det er kjekt med barn, og vi må gjøre det lettere for de som får barn - og samfunnsøkonomisk begrunnet: velferdssamfunnet er basert på pay as you go. Forutsetningen har vært at de som jobber og betaler skatt sørger for de som ikke jobber, for eksempel pensjonister. Når det blir langt flere pensjonister og personer i en alder der sykdom rammer en større andel, så blir byrden på de som jobber mye større. 

Fødselsraten i Norge har sunket de siste ti årene fra ca. 1,98 barn per fertil kvinne til ca. 1,6. Det er for lite til at forutsetningen for veldferdsstaten kan holde. Linn Kristiansen i Kvinnefronten mener Statsministeren reduserer kvinner til fødemaskiner, og denne "fødemaskinretorikken" har spredd seg til folk som burde vite bedre enn å tillegge folk (selv statsministre) oppfatninger de ikke har. 

Man kan spørre tilbake: på hvilken desimal mellom 1,6 og 1,9 blir kvinner fødemaskiner? Man kan også lure på hvorfor Hadia Tajiks innlegg med ganske det samme budskapet som Solberg ikke avstedkom det samme ramaskriket. Men det har kanskje med den politiske "siden" å gjøre. Man mistror og tillegger alle på "den andre siden" nedrige motiver, og avslører samtidig sitt eget sinns forfall. 

Et annet eksempel på overdrivelser og mangel på proporsjoner er den foreslåtte endringen i abortloven. Regjeringsplatformen vil stenge muligheten for fosterreduksjon etter 12 uker uten nemndbehandling. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen "raser". 

For det første: Da hennes egen partifelle tok til orde for å få opp fødselstallene raste hun ikke. Da hennes eget parti satt i regjering var det ikke tillatt med fosterreduksjon etter uke 12 uten nemndbehandling (selvbestemt abort gjelder ellers til uke 12) uten at noen har registrert at hun raste over dette. 

Dette er bare noen eksempler fra den siste tiden, og eksemplene er fra rød side i politikken. De er lettere for meg å få øye på, regner jeg med, siden jeg ikke deler en del av oppfatningene deres. Hysteriske utspill kjenner vi godt fra ytterkanten av FrP også, og de handler ofte om innvandring og "fremmedkurlturelle". 

Men jeg tar meg i å lengte etter tider jeg fullt og fast mener eksisterte for ikke så lenge siden, da man kunne være politisk uenig men diskutere rasjonelt med innestemme. 

Lykke til!

Nå har ikke den nye regjeringen kommet ut på Slottsplassen ennå, men jeg vil gjerne få sagt at jeg ønsker Erna lykke til! Man skal alltid være forsiktig med hva man ønsker seg, for det kan hende man får det. 

Den forrige lederen av en firepartiregjering var en bonde fra Trøndelag. Vi fra den trønderske landsbygda, født før 1970, har erfaring med å bære staur. Det har ikke Erna, men hun har pågangsmot og sinnsro. Det kan hun få bruk for. (Foto: Oppland Arbeiderblad.)

Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt. 

Ingen tillit

At Erna Solberg i dag sier at hun "selvfølgelig" har tillit til Sylvi Listhaug er helt opplagt. "Tillit" i parlamentarisk språkbruk er noe annet enn i den daglige omgangen med ordet. Siden Listhaug fremdeles er statsråd har Solberg tillit til henne i parlamentarisk betydning av ordet. Derfor bruken av "selvfølgelig". (Bildet: regjeringen.no)

Men i dagligdags språkbruk kan ikke Erna ha mye tillit igjen til noen som i selveste stortingssalen brøt den avtalen hun hadde kommet fram til med Statsministeren om hva hun skulle si. Selv hadde jeg blitt rav hakkende forbannet over noen som laget så mye trøbbel, og som ikke holdt ord. Selv om Erna opptrer som sitt vanlige rolige jeg i offentligheten, tipper jeg hun er minst like forbannet som jeg. 

I løpet av helgen må enten Listhaug selv eller Erna ta initiativ til at de ikke lenger skal sitte ved samme bord i regjering. Det er og forblir den eneste løsningen som kan gi denne regjeringen noe som kan minne om arbeidsro de neste årene. 

Metoo-sakene og partiene

Dette året har #Metoo feid inn som en bølge i så godt som alle norske partier på en eller annen måte. Før jul, og over nyttårshelgen, var det Arbeiderpartiet som kokte i sitt eget fett med Giskesaken. Nå har de fått selskap med flere partier, kanskje særlig regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.

Likevel ser det ut til at det er Arbeiderpartiet som har fått lide mest under dette kjøret. Med det mener jeg at det synes å være det partiet som lider mest på meningsmålingene. Hvorfor det? Sakene i regjeringspartiene ser vel ut til å være minst like ille, og strukturene for å ta vare på varslere og usikre ungdommer har vært elendige. 

Jeg tror det er to hovedgrunner til dette. 

For det første er Giske en mye mer betydningsfull politiker enn de andre som har blamert seg. Han har vært høyt profilert i et kvart århundre (han ble leder i AUF i 1992), har vært minister og var inntil nylig nestleder i landets største parti. 

For det andre løftet Giskesaken lokket av et hvesende ormebol av et parti. Nær sagt alt som har vært sagt og gjort har blitt tolket inn i en maktkamp, og det har blitt avslørt at ledende personer i parti og LO ikke tåler trynet på hverandre. 

Det i sin tur har ført til en prosess som har tekt ut i tid, der alle avgjørelser underkastes mistankens grelle lys, og der det som er igjen av undersøkende journalister har blitt nedringt (heller enn omvendt) av sladrende partifeller. 

Jeg var tidlig kritisk til Støres håndtering av saken, men etter hvert som ormebolet har blitt avslørt er det ganske klart at han ikke kunne gjøre så mye på en annen måte. Det er de giftige relasjonene og maktbasenes kamp mot hverandre som har tværet saken ut i offentligheten, og blottlagt et dysfunksjonelt parti. Det er ikke rart at de tapte valget!

Giske har heller ikke hjulpet partiet sitt med sin fremgangsmåte. Han hadde hatt større muligheter for å komme tilbake i ledende verv dersom han la seg flat, slikket sine sår, og satte partiets interesser over sine egne. 

(PS - Jeg ble kjent med at Amundsen sa opp jobben sin som sekretariatsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter at det som sto over ble skrevet.)

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

Formuesskatt

Debatten om formuesskatten i Norge skjærer fort ut og blir rene diskusjoner om velstående personers popularitet. Er det noen som synes synd på rikingen Bjørn Dæhlie? Ikke særlig mange, nei. 

En venn av meg er (blant annet) oppfinner. Ved valget for fire år siden gikk han fra venstresiden og over til Høyre. I en melding nylig skrev han: 

Har brukt masse tid og en god del kroner for å utvikle [her sletter jeg produktnavnet for å beholde anonymitet]. I prosessen med å få produktet ut i markedet må en skaffe kapital (les emisjon), dvs selskapet får en prislapp. Derfra og videre må en derfor betale formueskatt (for aksjeposten) i et selskap som mulighetens får et produkt ut i markedet. Hvis ikke produktet når markedet og gir avkastning, har en altså betalt formueskatt for å ha prøvd å skape noe. Nei, det er ikke bra nyskapingspolitikk.

Dette er situasjonen for oppstartsfirmaer innen teknologi, firma av en type man ønsker seg flere av fordi vi er i et teknologiskifte og en ikke kan stole på at de etablerte nødvendigvis er i stand til å stå for nyvinningene. Skatteformen er altså en hemsko siden den ikke er knyttet til en kontantstrøm, men kun til en satt verdi. Det er også verdt å merke seg at utenlandske selskap og eiere ikke betaler formuesskatt siden nesten alle andre OECD land har kvittet seg med denne skatteformen.

Men stater trenger inntekter til alt det stater skal ordne med: utdanning, helse, forsvar, samferdsel og mye annet. Men kan vi ikke ordne med slike ting uten formuesskatten? I OECD er det nå bare NILS-landene (Norge, Island, Lichtenstein og Sveits) og Frankrike som holder seg med denne skattetypen. De andre har kvittet seg med den - til og med høyskatteland som Danmark og Sverige. I Norge står denne skattetypen for 1,5% av de totale skatteinntektene, og i høyskattelandet Frankrike for bare 0,4% (tall fra 2009). Det er defor tydelig at statsskutene kan holdes godt flytende uten. 

Det er ikke bare nystartede bedrifter som sliter med denne skatten. Som sparsom alminnelig borger lurer jeg også på hvorfor jeg skal straffes for ikke å bruke opp pengene. I Norge har vi holdt oss med denne skatten, og en ganske ubegripelig sponsing av det å bruke penger man ikke har - altså avskrivning av renter. Mitt desidert mest leste blogginnlegg noen sinne hadde dette som emne. Man blir sponset for å bruke penger man ikke har, og straffet for å spare dem heller enn å bruke dem opp. 

Den norske venstresiden synes å mene at denne inntekten som staten har på 1,5% av totalen er forskjellen på velferd og rasering av velferd. Det må vel sies å være en overdrivelse. Men fordelingsvirkningen da? Det er jo bare de som sitter godt i det som må betale denne skatten. 

Som vi så innledningsvis må denne skatten betales enten man har inntekter eller ikke. Hva slags utjevning er det at norske oppfinnere på vei ut i et usikkert marked må betale en skatt uten at de har tjent en krone? Kanskje er det en fordelingsvirkning i at en sparsommelig middelklasse må betale mens en merkevareentusiast med forbrukslån får sponset sin vei inn i luksusfellen, men det er ikke opplagt at den gir alle de rette incentivene.

Jeg er enig i at det internasjonalt er et problem med en ørliten klasse av svært rike personer med uforholdsmessig store formuer og egoer, men dette blir det fort et spørsmål om internasjonale avtaler og nasjonal suverenitet siden disse i svært stor grad er kosmopolitter. Kan vi forhindre at øystater blir skattefrie soner for denne klassen? Jeg skulle ønske det!

Prosjekt havari?

I skrivende øyeblikk ser det dystert ut for prosjekt "borgerlig samling". (Foto: Lise Åserud)

Jeg er lei meg for det, som alle andre høyrefolk. Men jeg er ikke så sikker på at alle i Fremskrittspartiet er det.

Alle kan se at samarbeidet mellom FrP og Venstre har vært slitsomt. Både på innvandring og på miljøspørsmål står de to partiene på hver sin kant, og dette er områder som har stor betydning for begge partiene. Høyre står nok nærmest Venstre på miljøspørsmål og nærmere FrP på innvandring, og har levd godt med kompromissene. Men ikke en gang i lille Norge er det som skjer ute i verden uten betydning.

Der går partier som ligner FrP fram så det suser. AfD i Tyskland, Brexit i England, Trump i USA er bare de mest kjente uttrykkene for brede bevegelser. Hvordan kan FrP kjempe en vellykket valgkamp og surfe på denne bølgen? Neppe ved å forbli i regjering og bli klisteret opp til "eliten" og status quo.

Det er ingen tvil om at den ferdigforhandlede "bilpakken" har vært utløsende årsak for denne krisen. Og heller ingen tvil om at den lå helt på smertegrensen for FrP. Partiet ser ikke så mørkt på å kjempe en valgkamp utenfor regjering og med motstanden mot avgiftskjøret fra mellompartiene i friskt minne.

Men på spørsmål om regjeringsalternativer og styringsdyktighet vil både Venstre og FrP slite. Det vil dessverre også Høyre som vel er helt uten skyld i dette.

Jeg er allerede lei det selvtilfredse Arbeiderpartiet og Statsminister Støre. Selv om det er ti måneder til de rykker inn i regjeringskontorene.