Regjeringen, EU og Norge - det store bildet

Det er alltid lett å glemme det store bildet, og smålige politikere med kort tidshorisont og et kynisk blikk på meningsmålingene er særlig utsatt. 

Det store bildet er at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi har stelt oss bra og er venner med de fleste vi ønsker å være venner med, men vennskap kan settes på prøve når presset øker. For eksempel: Når en part i vennskapet har vunnet en betydelig premie og er rikere enn den/de andre fører det lettere til gnisninger. Det blir derfor lett dårlig stemning når den rike vennen forsøker å få alle fordelene av vennskapet, men samtidig ikke yte noe tilbake som den andre vennen ønsker. 

Alle skjønner at den rike vennen er Norge, og at Fornybardirektivet er en ulempe* (mener noen) landet forsøker å vri seg unna i vennskapet med EU (via EØS). Kostnadene for den lille (men rike) vennen med å sette vennskapet på prøve kan bli store, for i skolegården har det kommet en ny bølle som de andre vennene kan måtte ta en kamp med. Det kan bli svært ubehagelig å bli stående utenfor når det smeller, og det kan fort smelle igjen og igjen. Toll, pandemier og hybride angrep er aktuelle fenomen, men viktigere er kanskje alle farer vi ennå ikke har identifisert. 

De fleste kan kjenne seg igjen i analogien med skolegården. Hvorfor er noen prosenter på meningsmålingene viktigere enn det store bildet? 

* - det hører også med til det store bildet at vi må bygge ut mer fornybar energi, og at vi alle i Europa (og på planeten Jorden) er i samme båt. Løsninger i fellsskap er nødvendige og gunstige for oss alle, men den diskusjonen må utstå til et annet innlegg. 

المال السايب يعلم السرقة

Neida, verken Hamas eller noen andre arabiske krefter har tatt over bloggen. Ikke ennå, i alle fall. Overskriften skal være den arabiske originalen til ordtaket som har blitt oversatt til Engelsk med Loose money teaches theft. Det er en visdom som stadig viser seg treffende. 

Forskningsministerens juks med medlemstallene i Norsk Målungdom har nå nådd offentligheten, og hans forklaring - på spørsmål - omfattet blant annet påstanden om at "alle andre gjorde det." Flere andre som var aktive i politiske ungdomsorganisasjoner på samme tiden, inkludert Dag Håkon Myrdal som jeg kjenner fra Høyre, blir forarget over å bli mistenkeliggjort på denne måten. Det forstår jeg. 

Men konteksten er jo tydelig: Når en mistenker at "alle andre" gjør det, så er terskelen for å gjøre det samme selv betydelig lavere. Det er allmenn psykologi, dessverre. I denne sammenhengen er det klart at en ordning der ungdomsorganisasjoner - og andre - kunne finansiere seg selv ved å påberope seg medlemmer også lett ville kunne bli misbrukt. Det er jevngodt med å la pengene ligge på bordet, og da er det fristende å forsyne seg når ingen ser. 

Særlig når en visste at det ikke ble kontrollert, og også ville vise seg vanskelig å kontrollere. Det var bare å forsyne seg ved å føre opp noen tall på et skjema. All ære til Dag Håkon og alle som var ærlige, men fristelsene var nok for store for flere enn (senere) Professor Hoel. 

Lærdommen er ikke at "nå må alle ta seg sammen"" eller at "husk du kan bli statsråd en dag!" Lærdommen er, som så ofte ellers, at ukontrollerte pengestrømmer korrumperer. Også når de ikke leder rett i egen lommebok, men brukes til støtte for en sak som alle dens forkjempere mener er mye viktigere enn å skrive riktig tall på et skjema. 

Flytt skurkene ut på bygda!

Nei, tittelen viser ikke til Vedum og Mehl. Det er bare et forslag om hva som må gjøres for å få det til å bli fornuftig å åpne en rekke lensmannskontor ute i bygde-Norge når stadig flere av skurkene sitter med hvit snipp eller i alle fall bak en PC. De fleste lovbrytere av alle slag har også for lengst flyttet til byen. (Foto: Anders Slettholm, Aftenposten)

Både politiet og de fleste andre partiene mener det er viktigere med politifolk og ressurser der de behøves, enn lokaler og åpningstider i deler av landet der politiet behøves minst (men der Senterpartiet har de fleste av sine velgere). Men det er makta (eller Vedum og Mehl i alle fall) som rår, og da må man ta konsekvensene av dette. 

Mitt forslag er at politi og rettsvesen nå sørger for en bedre fordeling av politi og røvere landet over. Med åpningen av lensmannskontorene bør det også følge en viss overføring av kriminelle gjengangere, såkalte "kjenninger av politiet." Disse kan slippes ut på prøve mot å skulle melde seg i åpningstiden på et visst lensmannskontor - for eksempel Meråker eller Rakkestad. 

Hovedhensikten med dette vil være å gjøre det mindre meningsløst å åpne disse kontorene gitt at ressursene kunne vært brukt der politiet mener de gjør best nytte. Politiet burde skjønt at det er "best nytte" for Senterpartiet som gjelder, men det får så være. I tillegg vil min løsning by på disse fordelene:

• De kriminelle gjengangerne vil bli tatt ut av sitt forbryterske miljø. 
• Lensmennene på de nye kontorene får noe å gjøre.
• Lensmannskontoret vil gi de kriminelle gjengangerne "et sted å være."
• Politiet og de kriminelle gjengangerne vil bli bedre kjent, og kan bidra til kunnskapsoverføring.
• Folketallet i kommunen vil gå opp.
• Det vil endelig skje noe i bygde Norge (forutsatt at gjengangerne fortsetter med det de er gode til).
• Det vil bli lettere å oppklare forbrytelser, og oppklaringsprosenten til politiet vil øke (forutsatt at gjengangerne fortsetter med sin spesialisering). 

På denne måten kan Vedum og Mehl unngå den justispolitiske fiaskoen de er i ferd med å begå, og kan oppnå mange andre politiske mål.

Ver så god! Forslaget er gratis. 

Så SV gikk

Det overrasker meg ikke. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Det har vært mildt overraskende å se hvor entusiastisk Lysbakken var for å være med, for det er mange gode grunner til å holde seg ute.

I løpet av de åtte årene siden Sentarpartiet og SV sist satt sammen i regjering, har Senterpartiet blitt betydelig mer populistisk. Det har slått seg opp på å stjele FrP-velgere, og å gjøre disse til lags samtidig som SV er med på laget ville være svært krevende for Senterpartiet. Sonderingene har åpenbart gjort dette ekstra tydelig for alle deltakere. 

SV har fått en klar og tydelig konkurrent på Stortinget: Rødt. Med SV i regjering kunne Rødt slått seg opp på å være røde, rene og ranke i motsetning til et kompromissgrått SV. Det er lett å se at dette ville være en ny og ytterst krevende posisjon for SV, som kom svekket ut av åtte år i regjering i 2013. 

Åpenbart hadde ikke Lysbakken utsikt til å få mange nok tydelige seire i regjeringsforhandlingene til at han kunne risikere å åpne venstre flanke. 

Lykke til!

Nå har ikke den nye regjeringen kommet ut på Slottsplassen ennå, men jeg vil gjerne få sagt at jeg ønsker Erna lykke til! Man skal alltid være forsiktig med hva man ønsker seg, for det kan hende man får det. 

Den forrige lederen av en firepartiregjering var en bonde fra Trøndelag. Vi fra den trønderske landsbygda, født før 1970, har erfaring med å bære staur. Det har ikke Erna, men hun har pågangsmot og sinnsro. Det kan hun få bruk for. (Foto: Oppland Arbeiderblad.)

Arbeiderpartiet 2017

Det har gått 28 år siden den ene gangen jeg stemte Arbeiderpartiet, og i den perioden har jeg aldri vært mindre fristet til igjen å stemme på partiet enn ved dette valget. De to mest nærliggende og konkrete grunnene er disse:

1. Partiet vil oppheve oppmøteplikten den sittende regjeringen innførte. Dette enkle og ganske opplagte kravet om at elever må være på skolen de har valgt å gå på har ført til nesten 40% mindre fravær. Hva Arbeiderpartiet vil ha i stedet er ganske ullent og uklart, men AUF presser på for å fjerne regelen. Dette tjener ikke de svakeste elevene - heller tvert om!

2. Arbeiderpartiet vil også reversere kommunereformen - etter først å ha vært for denne. Kommunestrukturen har lenge vært overmoden for reform. Siden siste store runde med sammenslåinger, tidlig på 60-tallet, har det blitt bygd mange broer og veier, og nesten alle har tilgang til bil. Videre har kommunenes oppgaver vokst noe voldsomt. Dette er grov politisk unnfallenhet fra landets største parti, og har erodert mye av den respekten jeg har hatt for partiet.

Det generelle bildet, ut over de mest opplagte sakene (se over), er heller ikke lystelig. Støre er ikke Stoltenberg. Samfunnsøkonomen med tallfiksering var noen ganger god til å skjære gjennom. Jeg ser ikke for meg at Støre - til tross for høy intelligens og gode evner på TV - kunne klare å få gjennom en så viktig reform.

Solbergs store triumf er jo at hun har temt FrP uten at partiet har stupt på meningsmålingene. Hvem som skal støtte opp Støre er ganske uklart ut fra det bildet som avtegner seg to uker før valget (når dette skrives). Det kan lett bli en salig blanding av MDG, Rødt og SV i tillegg til nødbremsepartiet Senterpartiet i regjering. (Bildet: ABC Nyheter)

Det Statsbærende Parti

Kriseforliket førte i 1935 Arbeiderpartiet og Bondepartiet sammen om et budsjett for å øke jordbrukssubsidiene. Samarbeidet varte ikke lenge, men Arbeiderpartiets styre varte i tretti år til. Nå til høsten står vi foran et valg der disse to partiene kan ta over for å sørge for at lite eller ingenting forandres fra sist de satt i regjering sammen. Skattene skal tilbake på samme nivå, og viktige reformer skal reverseres. (Foto: Klartale.no)

På mange måter er disse to partiene den politiske siden av den korporative staten Norge. LOs og Bondelagets politiske avdelinger. Dette er selvsagt noe overdrevet, men de korporative sidene ved den norske modellen må komme mer i fokus framover. Det er helt klart at det ligger en kostnad i dette systemet, og lav oljepris sammen med eldrebølgen tyder på at de feite årene ligger bak oss.

Adam Smith skrev i Wealth of Nations at

“People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.”

LO betaler Arbeiderpartiets valgkamp, og får det de vil ha. Også andre partier får støtte fra organisasjoner til sin valgkamp, men de er ikke verter for partienes sentralstyremøter eller møtene i arbeidsutvalget. De har heller ikke fast representasjon i partienes organer.

Vi vil få en gammelsosialistisk tro på offentlige løsninger, og en politikk dominert av et LOs der etter hvert flertallet av medlemmene jobber i offentlig sektor (der jeg forøvrig jobber selv). "Yt etter vilje og ta etter evne" er dessverre et mer dekkende slagord for den politiske retningen dette prosjektet kan komme til å ta.

Viljen til nytenkning er dessverre svært liten.

Hvor går verden?

Spørsmålet i tittelen er det umulig å svare på. Det er også bra at det ikke er mulig å forutsi fremtiden siden de fleste av oss vil henge oss opp i alt som vil gå galt. 

Det er selvsagt innsettelsen av Trump som påskynder trangen til å vite hvordan dette kan gå, for en ustabil narsissist i Det Ovale Kontor er ikke noen ønskesituasjon for verden.

Men min påstand her er at både Trump og andre populistiske nasjonalister vil være et mellomspill. En naturlig pendelbevegelse i en verden som ubønnhørlig går mot globalisering og overnasjonalitet. Forutsetningen for at nasjonalister og nostalgikere skal vinne og ta over, er at den teknologiske utviklingen går i revers. 

En forutsetning for den verden vi nå lever i er spesialisering og spredning av teknologi og best practice. Det er ikke handelsavtalene som har ført til rust i det amerikanske rustbeltet, men mangelen på kompetanse. Hvis vi hadde fortsatt å lage biler og kjøleskap på samme arbeidsintensive og lite rasjonelle måten som man gjorde det i USA på 70-tallet, så hadde industristatene i Midtvesten stått seg bra. Men så hadde den generelle levestandarden også vært like lav, og et par milliarder mennesker flere på jorden hadde fortsatt levd på eksistensminimum. 

Globaliseringen er det ikke lett å snu. Informasjonsutveksling og nysgjerrighet har åpenbart sine negative sider, men de henger sammen og de utgjør også sammen den viktigste drivkraften i globaliseringen.

Nasjonalistene, populistene og nostalgikerne måtte kunne forventes å få vind i seilene etter den lange framgangsbølgen for internasjonalisme og globalisering. Egentlig er det rart at det ikke skjedde før. De vinner land etter land nå, men de vil skuffe sine velgere og stange hodet i veggen. Teknologiutviklingen er mot dem, og verdens største utfordringer - med klimaproblemer, migrasjon og terror i spissen - fordrer overnasjonale løsninger og forpliktelser.

Her hjemme vil nok nasjonalistene og nostalgikerne i Senterpartiet og FrP gjøre et godt valg i år, men med forbehold om store og irreversible hendelser som krig og annen elendighet, så tror jeg likevel at liberalitet, overnasjonalitet og rasjonelle overveielser vil vinne fram både ute og hjemme. 

Etter en pause på fire til ti år. 

Hva mangler her?

Dette bildet er fra en eller annen samling i Senterpartiet. Min far, Svein, står som nummer to fra venstre i bakre rekke. Foran han sitter Per Borten (som trolig var Statsminister da bildet ble tatt), og til høyre for far er Dagfinn Vårvik som var minister i flere departement og som overtok som formann i Senterpartiet etter Borten.

Jeg vet ikke når bildet ble tatt, men jeg er ganske sikker på at det er fra perioden 1965 til 1971 - trolig mer mot slutten av denne perioden. Far var formann i det lokale Senterpartiet, og han var også vara til Landsstyret mener jeg å huske.

Det som mangler er åpenbart for oss i 2016: Kvinner. På borgerlig side i politikken er det nå bare KrF som har en mannlig leder, og det er det vel ingen som tenker så mye over. Det har blitt naturlig at kvinner er politiske ledere. Det var det neppe for denne samlingen gubber.

EUs oppløsning?

Media er full av det, men jeg har ikke sett noen grunn til å kommentere det. Før nå.

Min betraktning er enkel. Europa har mange utfordringer. Økonomisk og med migrasjon. Men jeg har til gode å høre et eneste godt argument som kan forklare hvordan 28 land hver for seg vil være bedre i stand til å løse disse utfordringene enn som en enhet, med et felles regelverk, og der alle opererer etter dette.

Uten EU vil det lettere bli alles kamp mot alle, og de sterkeste vil gjøre sin innflytelse gjeldende. Små land vil bli spilt ut over sidelinjen, og mellom de store vil det bli et skiftende og uoversiktlig spill med allianser og posisjonering. Hvordan vil det gå?

Historien, Europas historie, er full av empiri. Kirkegårdene er fulle av empiri.

Hvordan senterpartister og andre kan oppfordre Storbritannia og prøve å gjøre sitt for å løse opp EU, og fremdeles sove godt om natten er et mysterium for meg.

Russland forsøker å splitte EU. Splitt og hersk er en enkel og virkningsfull formel, men den virker gjennom store tap, sorg og forsakelse. For noen. Hør gjerne med Belgia og Polen hvordan selvstendigheten i et Europa uten EU har slått ut for dem.

Juncker har rett. De skulle ta seg en tur til en krigskirkegård. Oppløsningen av EU var lenge en fjern tanke, men det er den ikke lenger.

Og det skremmer meg skikkelig!

Ola Borten Moe

Politisk interesserte følger nå med Senterpartiet med en skrekkblandet fryd. Skrekk fordi det er åpenbart at partiet er i ferd med å male seg selv i stykker, og fryd fordi det er en glede å se at det gjøres etter alle kunstens regler. Sterke personligheter - og Borten Moe stikker ikke sitt lys under en skjeppe - tar stor plass og skaffer seg fiender. Over tid har motsetningene fått satt seg, ikke minst siden den forrige lederen ikke maktet å skaffe seg så mye som et lite ferniss av gravitas.

Nå har motsetningene fått vokse seg store, og det ene angrepet blir besvart med større kraft enn det forrige. Det skrives brev og det stilles ultimatum. Om noen skulle lage oppskrift på et sammenbrudd for et lite parti kunne de knapt gjort det bedre: Gjør politiske motsetninger personlige, og sørg for at de ikke blir luftet ut og avklart, men blir forsterket av partilederens handlemåte.

Stridens kjerne er karen over, Ola Borten Moe. For tre år siden ønsket jeg han velkommen i regjering, og vedkjente meg stor glede over det. Han står for et Senterparti jeg kjenner fra oppveksten: det konservative partiet på bygdene. Jeg har aldri stemt på partiet, og ser ikke for meg at jeg kommer til å gjøre det heller, men min sympati for Borten Moe er sterk. Han er dyktig, klar og etter alt å dømme en bedre politiker enn selv morfaren Per Borten.

Som nevnt for tre år siden var far aktiv i Senterpartiet, og far og Per Borten var av samme generasjon og aktive i samme del av landet - men far på et langt lavere nivå. Kanskje er det dette som forleder min dømmekraft?

Jeg tror ikke det. Borten Moe er et politisk talent av de sjeldne, men det er mulig at Senterpartiet er for lite for hans talent og robuste selvtillit. Dessuten er det helt klart for venstredreid - ikke bare for meg, men også for Borten Moe.

Det blir spennende 7. april.

Endelig!

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle juble over en uttalelse fra en Senterpartistatsråd, men det gjorde jeg i dag. Marit Arnstad annonserte at planene om lyntog mellom de store byene i Norge måtte vente på andre og viktigere samferdselssatsninger.

Det er en seier for fornuft over fantasi. Rett nok er Marit Arnstad fra feil parti, men hun er rett årgang og fra rett fylke! Det var visst nok i denne saken.

Jeg har tidligere tatt opp realismen i disse planene på bloggen. En ting er at et hovedargument om CO2 utslipp ikke holder, et annet er at de klimatiske forholdene over de norske fjellene ikke er egnet for tog i 320 km/t. En ting er å holde stor fart over Flandern, noe ganske annet er det å gjøre det samme over Dovrefjell og Hardangervidda i full storm og snøfokk.

Way to go, Marit!

Velkommen!

Av og til blir jeg overrasket over mine egne reaksjoner: de avslører noe av meg selv som jeg ikke visste fantes. Her om dagen skjedde det igjen. Ola Borten Moe kommer ut fra Slottet som nybakt statsråd med den nye sjefen sin, Jens Stoltenberg, og jeg blir litt glad/rørt/stolt. (Bildet: Stortinget)

Senterpartiet står meg fjernt politisk. På gøy tok jeg en test i en avis før et valg, og Senterpartiet kom på topp. Da skjønte jeg at noe var galt. Jeg hadde misforstått og trodd at "5" sto for "helt enig", men i denne testen var det omvendt. Da jeg tok den på ny kom Senterpartiet på bunn for meg. Så hvorfor denne reaksjonen?

Min far brukte å få julekort fra morfaren hans, Per Borten. Det kan være en grunn. Hadde far levd i dag ville han ha reagert som meg, ganger med ti. Minst. Ola Borten Moe ligner mye mer på det Senterpartiet jeg vokste opp med: moderat, konservativt og næringsvennlig, og ikke det SV for bygdefolk som partiet har blitt de siste 20 årene. Lars Peder Brekk har også noe av det gamle Senterpartiet i seg, men Ola Borten Moe har - tror jeg - format til å bli en mer ruvende skikkelse i politikken. Kan slikt være arvelig? Det er bare synd han er i feil parti.