Forsoningspris til terrortilhenger

Noen ganger er bilder så gode at de nesten skriver saken selv. Over ser vi Erkebiskop av Canterbury Dame Sarah Mullally gi en forsoningspris til lederen for det pakistanske Ulemarådet, Hafiz Ashrafi. Denne fikk han visst for å ha grepet inn til fordel for en ung kristen kvinne i Pakistan som han mente var urettferdig tiltalt for blasfemi. (Om han hadde foretatt seg noe om hun var skyldig vet vi ikke, men han er en entusiastisk tilhenger av Pakistans blasfemilover, som også omfatter dødsstraff). 

I midten på bildet over ser vi ikke Spøkelseskladden, ei heller Ramses IIs mumie, men fru Ashrafi. Til høyre Erkebiskop Mullally. 

Dagen Erkebiskopen og hennes stab hadde valgt var 11. september, og det viste seg selvsagt at Ashrafi var en tilhenger av Osama bin Laden. I 2007 kom Ashrafi med bitre klager da Salman Rushdie ble slått til ridder av dronning Elizabeth II. Som gjengjeldelse erklærte han at Osama bin Laden, hjernen bak 11. september terroren i USA «måtte få islams høytidelige tittel, Saifullah» (som betyr «Guds sverd»). Andre tidligere uttalelser fra Ashrafi omfatter ros av Hamas-massakren 7. oktober i 2023, der mer enn 1000 israelske sivile ble drept. (Og her er mer dokumentasjon i denne saken.)

Tro det eller ei, men det ble faktisk vel mye for The Church of England. Utmerkelsen ble trukket tilbake på grunn av at Ashrafis tidligere uttalelser hadde "kommet for en dag". Det var ingen dype hemmeligheter som var kommet frem, men offentlige uttalelser som rene amatører gravde fram på kort tid. Man kan lure på hva slags forarbeid som var blitt gjort. 

"Forsoningspris" på selveste 11. september til en terrorforkjemper og Osama bin Laden fan. You couldn't make it up! Sketsjen med "The Devil - is he all bad?" er fortsatt relevant, dessverre. 

De fortreffelige bildene er det Neil Turner, Lambeth Palace, som har æren form. 

Hamas - is it all bad?

Det har kommet ut i offentligheten at norske representanter i NOREF, herunder Marte Heian-Engdal, har agert som lobbyister for den islamistiske terrororganisasjonen Hamas, og jeg fikk en kjapp assosiasjon til sketsjen over fra Not the Nine O'Clock News. Heian-Engdal minner ikke så lite om Rev. Mountjoy som mener den Engelske kirken burde kommer satanistene i møte. (Dobbelklikk og se en klassiker i Engelsk humor.)

Hamas’ charter fra 1988 har som mål å «frigjøre» hele det historiske Palestina, avvise Israels eksistens og forkaste enhver deling eller forhandlet løsning, opprette en islamsk stat styrt av sharia i hele dette området, og bruke væpnet jihad som det viktigste middelet for å nå dette målet. Charteret mobiliserer også muslimer mot Israel og inneholder eksplisitt antisemittiske konspirasjonspåstander om jøder. At dette ikke er svada men blodig alvor viste massakren 7. oktober 2023 til fulle. Hamas holder også hele befolkningen i Gaza i et jerngrep, torturerer over en lav sko, kaster homofile fra høyhus, og skyter det de påstår er svikere i nakken i all offentlighet. Og så videre. Man kan hevde, som for eksempel Ahmed Fouad Alkhatib (Palestiner fra Gaza), at Hamas ikke bare tok ca 250 Israelere som gisler i 2023, men at de holder over to millioner Gazanere som gisler. 

EU klassifiserer ganske riktig Hamas som en terrororganisajon, men NOREF tok altså på seg å hjelpe dem med å få kontakter i EU og blant Europeiske politikere. Kontakten startet på Gaza i mai 2021, og varte et år. Det er ikke galt å snakke med folk. Heller ikke terrorister. Men det som har kommet for en dag er ikke diplomati. Det å agere på vegne av en organisasjon for å fremme deres interesser er ikke dialog. Det er lobbyisme, og det til fordel for rasister og mordere som vil omgjøre også denne biten av Midt-Østen til et nytt Islamistan. Alt finansiert av deg og meg. NOREF kunne forsøkt å påvirke dem i en positiv retning, men nei. De var opptatt av å gi dem kontakter og innpass. "Lobbing", som det heter. 

Da kontakten på Gaza skjedde, var Hamas i krig med Israel og fyrte av over 4.000 raketter og granater på 11 dager. Under her viser jeg ett slikt rakettnedslag i Tel Aviv. Bildet er tatt av en venn som bor like ved nedslaget. Slike hendelser, hundrevis og tusenvis, hørte du aldri om. De passet aldri inn den store fortellingen.  

Rosé på Terret Noir

Her følger noen notater fra besøket hos Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. Jeg kommer tilbake med notater på vinene produsenten har i sortimentet på Vinmonopolet når jeg får smakt disse også i heimen og ikke bare på ferie. 

Først en rosé, for snart er vel en hver tenkelig tanke om tid på terrassen langt vekke. Det er en vintype som mer enn noen annen er væravhengig. 

Clos du Gravillas "Sur la Tête de Ma Mer" 2025 (13,75 euro på døra)

Navnet er et ordspill på Mer/Mère - hav eller mor. "På min mors hode" er en fransk besvergelse som betyr "jeg sverger på min mors liv". Kanskje det har med sønnen i husets retur fra USA for å delta i vinprodusjonen som er familiefirmaet - og ta over en dag. Det var i alle fall god stemning i fjor da han hadde bebudet sin retur, og enda bedre i år da han var tilbake. Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bilde da han kom innom, men han er nevnt på baketiketten (bilde under).

Drueblandingen er 50% Terret Noir, og resten en blanding av alt annet de har av røde druer (som Clairette og Grenache) - men minus Syrah. Terret Noir lager lyse og syrlige viner med lav alkohol, og egner seg bra for rosé i et varmt klima som dette helt vest i Herault. Den er også en av det dusinet eller så av druetyper som er tillat i Châteauneauf-du-Pape (gitt klimaendringene har de kanskje godt av litt mer i blandingene sine på den kanten enn det de ca. 8 målene de har nå kan gi). 

Anyway, hvordan smakte vinen? Først må det påpekes at vinen er betydelig rødere, altså mørkere, enn det roséviner vanligvis er. Det til tross for den lyse fargen på Terret Noir. Duften går mot jordbær og kanskje særlig markjordbær, med innslag av rød grapefrukt. Det er ingenting blasst med denne vinen, og den har en både frisk og fruktig stil. Jeg hadde gladelig drukket den solo på terrassen, men den egner seg kanskje særlig som matvin. Vi koste oss med denne i varmen da vi var på ferie, men den er dessverre ikke å få på polet. Ennå. Vi lever i håpet. 

Inter-Midt-Østen-Rail?

Sånn kunne det sett ut, kartet over togrutene i Midt-Østen, dersom folk der hadde elsket barna sine høyere enn de hatet naboen. Dersom de bestemte seg for å bygge fremtiden heller enn å rette opp fortiden og gammel ære. 

Kartet kom til meg fra forfatteren av romanen The Grandson, Dror Burstein, via en venn i Israel. I følge min venn blir den neppe oversatt fra Hebraisk siden få som ikke lever i Midt-Østen vil kunne forstå den. 

Bildet er forsideillustrasjonen på romanen, og er et destillat av håp. Det er det lite av på den kanten, dessverre. 

Toppviner fra Deiss

Den nest siste søndagen i august hadde vi i Vitis Bergensis en smaking av blandingsviner fra Alsace ledet av Terje Meling, som er tidligere medlem hos oss og daglig leder og medeier i vinimportfirmaet Natural Selections. Jeg starter på topp, for dette er de dyreste vinene fra Deiss. At de heter Grand Cru betyr dessverre ikke alltid så mye i Alsace siden det er en ganske omfangsrik kategori med ingenting under, men disse vinene har alltid vært noe for seg selv så lenge jeg har hatt gleden av å smake dem. Schlossberg 2022 var det Terje som generøst donerte til oss.

Marcel Deiss Mambourg Grand Cru 2019

Fyldig, intens og svært lang. Utrolig lang! Vinmarken får tidlig modning, sørvendt som den er. Jordsmonn med mye kalkstein, som generelt sett er svært bra for alle druer som heter noe med "Pinot." Druetypene som oppgis på polets sider er da også Pinotene Noir, Gris, Blanc, Beurot, og Meunier, og de samme finner vi hos Deiss. Terje forteller at ikke alle oppføringene av druetyper i Deiss sine viner på polets sider er fullstendige. Nå er det 2022-årgangen som er inne på polets sider, og jeg er fristet til å gå til innkjøp tross den stive prisen på 1150 kroner. 

Marcel Deiss Schlossberg 2020

Veldig reduktiv på nesen, men med svært god fylde og god lengde. Ikke så god å vurdere nå. Vinmarken ble tatt over av Deiss i 2017, og har ca 90% Riesling. Marken er sørvendt og ligger på granitt, noe som vanligvis gir små druer. Den er også nært fjellene bak og får kalde vinder om nettene. Da jeg sist smakte den var den fortreffelig, men denne utgaven trenger i alle fall tid. Det er sikkert.

Marcel Deiss Schlossberg 2022 kr 1300

To år yngre, og betydelig mer tilnærmelig enn 2020. Strukturen ligner, men her har vi en vin som er mye mer ekspressiv og aromatisk på den gode måten med søtlig grapefrukt. 

Jeg har tidligere vurdert Schlossberg som det beste alternativet dersom jeg skulle legge en toppvin fra Deiss i kjelleren med håp for fremtiden, men jeg har revidert oppfatningen min og heller mer mot Mambourg. Det er en bredskuldret vin, og Deiss skriver til og med at dens kraft av og til er overdrevet, men en kan ikke bare holde seg med anemiske hvitviner heller. Her har en hele Pinot-familien samlet, så en får sikte seg inn på et juleselskap, eller kanskje Thanksgiving for de som driver med slikt. 

9/11 var ikke terrorisme

I en absurd verden, der særlig den amerikanske presidenten setter nye rekorder omtrent daglig, er de ikke borte vekk over grensen mot nord heller. 

Når dette innlegget postes har vi 25-årsjubiléet for Al Quaedas angrep med passasjerfly på flere mål i USA. Tvillingtårnene ble ødelagt, og over 3.000 mennesker ble drept. I en video i desember 2001 omtalte Osama bin Laden angrepet slik: "Our terror against America is blessed terror."

Det er like greit at han ligger på bunnen av det Indiske hav og ikke jobber i den statlige kringkasteren CBS i Canada, for da hadde han brutt deres retningslinjer for uavhengighet og folkelig tillit. I alle fall dersom den ansvarlige i CBC for hadde fått viljen sin. I et lekket notat skrev Basem Boshra at angrepene ikke skulle omtales som terror på grunn av retningslinjene om uavhengighet og balanse. 

Man kan lure på hvem Basem Boshra, med jobbtittelen man ser i bildet over, tror blir fornærmet over å kalle angrepene 11. september 2001 for terror. Osama vil i alle fall rotere der nede på havets bunn. Etter årevis med intens planlegging og trening, og så når de ikke en gang opp til terskelen for å bli omtalt som terror? Hva er det da som skal til for å oppnå frykt og skrekk?

Det er også påfallende hvor slemme biler har blitt, i alle fall i følge flere media som har omtalt terrorister som kjører biler, varebiler og lastebiler inn i folkemengder. Der er det ofte bilen som er subjekt i setningene som omtaler myrderiene. Som vi ser av bildet underst her forsvinner også terroristene som førte fly inn i skyskrapere. "Kapringene førte til at passasjerfly styrtet", skulle det hete. De som hadde planer og utførte dem med sikte på å skape frykt og angst i de vantro befolkningene, de blir borte fra setningene og dermed vår nære historie. Poff! - borte vekk. Retusjert, som bilder i Stalins Sovjet.  

Holocaustbenektelse er et kjent fenomen både blant nazister, fascister og islamister. Er 9/11 snart klar for å bli utsatt for det samme? Basem Boshra gjør i alle fall et forsøk. Så langt uten å lykkes, men hvem vet på litt sikt? 

F. Cotat Sancerre Mont Damnés i to årganger

Her forleden fikk jeg anledning til å smake to årganger av F. Cotats Sancerre Les Mont Damnés, som man ser på bildet over. En sørvendt ganske bratt helning (45 grader på det meste) over landsbyen Chavignol er vel det Decanter kaller Sancerres Grand Cru. Noen vil heller gi den betegnelsen til La Grande Côte, men jeg skal ikke legge meg opp i det. 

Fra 1998 ble også domenet som to brødre hadde drevet sammen, delt opp på deres sønner. F. Cotat holdt på vineriet i Chavignol, mens Pascal bygde et nytt. Vinmarkene ble delt likt. A tale of two cousins, med andre ord, men det er ikke den jeg skal fortelle her. 

Jeg tar vinene her i den rekkefølgen de ble servert - av to forskjellige eiere men i samme anledning en kveld med vinentusiaster. Begge årgangene regnes som svært gode i Loire, og det betyr ganske varme. 

2009 F. Cotat Sancerre Les Mont Damnés

Tydelig aromatikk med søt lakris i første duft. Så kommer det litt maling, eller i alle fall et kjemisk preg. Med tid i glasset blir det tydeligere revet limeskall på nesen. Høy syre, god fruktsødme, og en solid vin. Den er i drikkevinduet, men den tåler flere år på langs. Helt klart. 

2015 F. Cotat Sancerre Les Mont Damnés

Her er duften lysere, med mer grapefrukt. Etter hver blir det mer moden sitron. Elegant, velbalansert og en lekker vin. Klart yngre, og mindre fruktig. Litt kort ettersmak trekker ned. Men bare litt. 

To svært gode viner for de som liker stilen med sen plukking og godt modne druer. Jeg tåler flere stilarter Sauvignon Blanc, og dette er en av dem. Dessverre er de vanskelige å få tak i her i landet, og det er i øyeblikket bare fetteren Pascal som har viner til salgs i Norge. 

Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

To Baroli med over femti år mellom

Barolo, som lages i Piemonte på Nebbiolodruen, er notorisk syrlig og tannisk og dermed også lagringskrevende. Det har jo skjedd ting med hvordan disse vinene produseres, og nyere årganger er drikkendes mye tidligere. Men disse to viser at det kan være en fordel å være ung når man legger slike viner i kjelleren - med mindre man har neste generasjon i tankene. 

2006 Burlotto Barolo Monvigliero 

Det var akkurat denne årgangen jeg kjøpte da den kom, og alle flaskene har jeg solgt på auksjon til svært gode priser. Men så fikk jeg altså sjansen til å smake den likevel. Frisk rubinrød på fargen. Aromatikken er ikke særlig ekspressiv, og i munnen er den tannisk og uforløst. Disse flaskene rives bort til tross for stiv pris, og går for betydelige summer i annenhåndsmarkedet. I USA snakker man om "The Burlottery" når vinene kommer på markedet, men det må være tålmodige og velstående mennesker som deltar i det. Etter 20 år er denne fortsatt utilnærmelig som en nonne. (Her kan man lese om Monvigliero og produsentens mindre legendariske vinmarker.)

1955 Bruno Giacosa Barolo

Etter over sytti år begynner ting å skje, selv med en Barolo. Vel, egentlig er vel det meste av action over i denne vinen, men resultatet er bra. Farge som lys og litt grumsete ripssaft. Litt ost på duft. Frisk i stilen, både i duft og smak, elegant og med god lengde. En svært god og svært gammel vin. Hadde jeg hatt denne over flere tiår, ville jeg vel konkludert at det kanskje hadde vært bedre å komme den i møte noe tidligere. 

Hvorfor KI ikke øker produktiviteten

Inga Strümke peker på noe ganske uventet i en av sine svært velinformerte kronikker i Aftenposten på mandag. (Bildet over er fra Bergen Filosofifestival 27.8 der jeg samtalte med min kollega Professor Ole Hjortland om Kunstig Intelligens og filosofiens fremtid. Debattlederne Emil Perron til venstre og Johan Ulla til høyre.)

Faktum er at [produktivitets-]gevinstene [av KI] på organisasjonsnivå stort sett ikke blir målt, og der de måles, ligger de rundt null. Ser vi bare på tallene, finnes det ennå ingen troverdig evidens som underbygger at KI-agenter gjør organisasjoner mer effektive. Ja, jeg vet, dette er rart, og jeg gjør meg ekstremt upopulær når jeg påpeker det. 

Verdsettingen av bedriftene som både er lengst fremme i denne utviklingen, og notert på børsen, er skyhøy. De skal komme til å tjene fantasillioner, synes investorene å tro. Ikke bare det, men børsverdiene totalt sett, og kampen mot den vedvarende inflasjonen, er begge avhengige av at KI omtrent umiddelbart vil gi en betydelig produktivitetsvekst. 

Men sjansen for at disse forutsetningene svikter, er betydelig. Historien viser at produktivitetsveksten som revolusjonerende ny teknologi gir, kommer forbløffende lenge etter at teknologien har kommet til anvendelse. Dette kalles i Samfunnsøkonomien for The Solow Poductivity Paradox.

Min hovedkilde er Andrew Leigh i The Shortest History of Economics (som egentlig er om Economies og ikke faget Economics, og slik sett har fått feil navn). Nyvinninger som jernbane, computere og mye annet som åpenbart er (eller kan bli) betydelig produktivitetsfremmende, har faktisk ingen påviselig påvirkning på produktiviteten før flere tiår etter at de blir tatt i bruk. Hvorfor?

Jeg for min del tror det kan oppsummeres på følgende vis: In with the new, and on with the old. Altså ikke Out with the old, and in with the new. Litt mer utfyllende: teknologien blir innført, men inn i eksisterende organisasjoner og strukturer som er bygd opp rundt gammel teknologi og arbeidsmåter. Og ikke bare strukturer, men også tenkemåter forblir som de var før. Lenge. Antakelig til nye generasjoner kommer til - og en tidsforskyvning på et par tiår kan peke i den retningen, og/eller at bedrifter og organisasjoner må bygges opp fra grunnen med ny teknologi for å utnytte potensialet til produktivitetsforbedringer. Litt kreativ ødeleggelse, i Schumpeters betydning, må antakelig til før teknologiens potensiale kommer til sin rett.

Kanskje vi opplever at "this time is different", men sjansen er stor for at det ikke er det. Det betyr at noen, og til og med svært mange, vil bli skuffet og rammet på så mange vis av at forventningene ikke slår til. 

(PS - jeg kom ikke inn på dette tema da vi diskuterte 27. august.)

1971 Savigny-les-Beaune 1er Cru La Dominode

Det er lenge siden jeg smakte en så gammel burgunder, og beklager kvaliteten på bildet forresten. Det er en forstørrelse fra et bilde av alle kveldens viner. Heller ikke en nærmere inspeksjon av etiketten, som var noe preget av årenes gang, ga meg noe mer. Eieren av vinen sa det var en Lamaire, Le Mairie, eller noe slikt. I alle fall en produsent jeg ikke har klart å oppspore. Mange produsenter og vinhandlere med egne tapninger har forduftet over tiårene siden. 

Chat GPT var nesten helt sikker på at det var en Champy Père & Cie basert på min beskrivelse og bildet over. Stilen på etiketten, og at den var navngitt som Savigny-Dominode, utgjorde de viktigste indisiene i slutningen. Jeg er derimot sikker på at dette er feil. 

SISTE: Eieren har opplyst meg om navnet, som står under. 

Leymarie 1971 Savigny-les-Beaune 1er Cru La Dominode

Jeg følger en mer moderne måte å gjengi landsby, vinmark og nivå enn den som står på etiketten. Farge som tynn og nytappet nypesaft, i den grad man kan snakke om farge i det hele tatt. Duft av søte jordbær; en dynamisk og harmonisk duft. Har harmoni også i munnen, og en underlig kraft og friskhet tross alderen. En virkelig herlig vin, som faktisk bare blir bedre og bedre i glasset utover kvelden. Det hadde jeg ikke ventet meg. En meget positiv overraskelse som bekrefter mine oppfatninger og ikke minst følelser for denne typen viner.