Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

Covid og laboratoriet i Wuhan

Det er lenge siden jeg sist skrev om covid19, SARS-CoV-2, og den perioden for fem-seks år siden vi alle er ivrige etter å glemme. Det er nok elendighet her og nå, om vi ikke også skal rippe opp i dette. Men ingen ønsker vel å gjenoppleve pandemien - eller en som ligner eller er verre, og derfor er det også viktig å vite om viruset spredte seg fra dyr i vill tilstand eller via et laboratorium i Wuhan (bildet - pre Covid). 

Jeg har skrevet mange innlegg om hvordan pandemien kunne starte i Wuhan, men dette og dette er kanskje de to viktigste. Det nye nå er at vitenskapsfolkene som sto bak teorien om spredning fra pangoliner og via et våtmarked i Wuhan (fra mars 2020), og som har stemplet laboratorieteorien som en konspirasjonsteori, i hemmelighet tviler på sin egen fremstilling - og har gjort det lenge. Det har kommet fram via Senator Rand Pauls (lege før han ble senator) undersøkelser at på meldingstjenesten Slack skrev forskerne betydelig mindre skråsikkert om virusets opphav. 

Det kommer fram at disse forskerne sier en ting i offentligheten, og noe annet i komunikasjon seg i mellom. Hva de skrev i den påståelige artikkelen, for ikke å nevne den hets og hån de behandlet innvendinger på, står i stor kontrast til hva de kommuniserte seg i mellom. Meldingene på Slack avlører:

OFFENTLIG avviste de enhver teori om laboratorielekkasje og konkluderte i artikkelen fra mars 2020: «Vi mener ikke at noen form for laboratoriebasert scenario er plausibelt.»

PRIVAT innrømmet Kristian Andersen 11. juni at de «egentlig ikke har noen harde bevis i den ene eller den andre retningen», og la til: «Vi kan ikke utelukke det.»

OFFENTLIG skrev de i artikkelen, som ble publisert 17. mars, at forskning som innebar overføring av flaggermuskoronavirus ikke bare hadde foregått ved laboratoriet i Wuhan, men hadde vært «pågående i mange år» ved «biosikkerhetslaboratorier på nivå 2 over hele verden».

PRIVAT uttrykte Kristian Andersen 11. juni 2020 bekymring for denne påstanden og skrev: «Vi beskriver dette i artikkelen og sier at dette arbeidet utføres ‘over hele verden’, men det er ikke sant – det har utelukkende foregått ved WIV.*»

OFFENTLIG hevdet forskerne i artikkelen at det var «lite sannsynlig» at covid «oppsto gjennom laboratoriemanipulasjon».

PRIVAT diskuterte Kristian Andersen opplysninger som tydet på at covid teknisk sett kunne ha blitt laget i et laboratorium ved manipulering av et beslektet virus eller ved dyrking i vev. I en melding 11. juni skrev han: «Vårt hovedargument var at manipulering er vanskelig, men tyskerne utviklet et reverse genetics-system for SARS-CoV-2 på mindre enn to uker, så det er åpenbart ikke så vanskelig.»

* - Wuhan Institute of Virology

Avisen har etterspurt kommentarer fra forskerne, men har ikke fått noe svar. Ikke har de trukket artikkelen tilbake heller.

Uansett vil vi neppe noen gang finne den berømmelige "rykende pistolen" i denne saken, men sjansen er stor for at Covid19 skyldtes en laboratorielekkasje. Det må vi ta konsekvensen av! 

Hva var det jeg sa? Covid19s opphav - igjen

Igjen har coronavirusets opphav fått store oppslag i norske medier, og molekylærbiolog Sigrid Bratlie blir intervjuet i Aftenposten. Hun har skrevet bok, Mysteriet i Wuhan, der hun mener det er mest sannsynlig at en lekkasje i et laboratorium er den mest sannsynlige årsaken til pandemien. (Foto Lizabeth Menzies)

Hva var det jeg skrev? Jo, akkurat det samme, men i 2022. Nå har jeg ikke Bratlies troverdighet når det gjelder pangoliner, virus og laboratorier, men alle de vesentlige indisiene var lett tilgjengelige også i 2022. 

Jeg tror det er lite sannsynlig at vi noen gang får bevis for dette, til det har aktørene hatt altfor god tid på seg til å ødelegge bevis, men det er bevis nok for at det i alle fall har vært en politisk prosess på gang for å "frikjenne" Kina som aktør og å legge skylden på naturens gang. 

I alle fall er det mest nyttig å gå ut fra at viruset kan ha unnsluppet fra laboratoriet i Wuhan, for mens vi ikke kan gjøre så mye med naturens gang kan vi i alle fall forsøke å sikre laboratorier som jobber med å gjøre virus mer smittsomme. 

Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen. 

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Uten årgang

Menn i min alder skal liksom bli gretne. "Gretne gamle gubber." Av og til kan det være noe å være gretten for. Dette er en av dem. (Bildet: Wikipedia)

Jeg har syslet med vin på hobbybasis noen år, lest mye og skrevet en god del. Jeg tror faktisk jeg har lært en del. En av de tingene jeg har lært meg når det gjelder vin er at årgangen er noe av det viktigste å legge merke til. Om en vin er strålende, og smaker sånn og slik i en årgang, så kan den være dårlig og smake på en helt annen måte den neste årgangen. Jeg kan nevne et utall eksempler på at det er slik, og alle som vet noe ut over det helt minimale om vin skjønner dette.

Derfor er årgangen noe av det viktigste man kan si om en vin. Så hvorfor i /§¤/&#(¤ har Ingvild Tennfjord, landets kanskje mest innflytelsesrike vinjournalist, kuttet dem ut når hun skriver om viner? Det hun skriver om vinene er både velskrevet og tilpasset et bredere publikum enn oss besserwissere, men hvorfor i all verden kutte ut noe av det viktigste? Det hun skriver er bare gyldig for denne årgangen (i beste fall), så hvorfor villede folk på denne måten?

Årganger er viktige for kvalitetsvin, og før kunne man returnere eller la være å akseptere viner man bestilte som hadde feil årgang. Nå har polet fjernet denne muligheten gjennom formuleringen i nettbutikken om at "* Vi tar forbehold om at varen som leveres kan ha en annen årgang/etikett enn oppgitt.

Så er dette en konspirasjon for å dytte dårlige årganger på folk? 

PS - Ingen bør la seg lure. Kjøpsloven gjelder fortsatt, og man har angrerett. Kommer feil årgang så er det bare å nekte å ta de ut. 

Venstresidens selvgodhet

Godhet er bra, men selvgodhet er mer utbredt. Siden jeg hører til på den moderate høyresiden i norsk politikk, er det lettest for meg å identifisere hva som er galt med folk på den andre siden. Ikke for det, i mange år fra jeg var omtrent 15-16 til ut i 20-årene hørte jeg selv til venstresiden - til og med meget aktivt. Men venstresiden i dag er et mer sammensatt fenomen enn for 40 år siden.

Dette innlegget i Wortharguingfor er selvsagt satire, og er overdrevet og ikke utpreget balansert. Likevel fanger det opp flere fenomen som er godt synlige på venstresiden - kanskje noe mindre i Norge enn i en del andre land.

Et av fenomenene er vissheten om at man er på de godes side. I boka 1066 And All That ble frontene i den engelske borgerkrigen omtalt som wrong but wromantic (Royalistene) og right but repulsive (Parlamenttilhengerne). Mye av dette henger igjen. På venstresiden er man snille, og andre syn enn deres grunner seg i egoisme og det som verre er. Dette er et meget behagelig verdensbilde, og impliserer solide doser med selvros.

Forakten for arbeiderklassen (den aktive venstresiden er selvsagt middelklasse ansatt i offentlig sektor) skjules under begrep som "falsk bevissthet" (brukes bare av de som vet de har korrekt bevissthet, selvsagt). Arbeiderklassen trenger hjelp, og derfor må venstresidens aktivister gjøre felles sak med arbeiderklassen og alle de andre undertrykte. Utakk er verdens lønn, så det spiller liten rolle om arbeiderklassen og andre undertrykte faktisk deler venstresidens syn.

Siden den falske bevisstheten sitter så dypt, og de undertrykte døyver sin elendighet med interesser og aktiviteter venstresidens aktivister avskyr, så faller det på venstresiden å være fornærmet og provosert på arbeiderklassens og de undertyktes vegne.

Dermed får vi mange dydssignaler fra venstresiden. Tydelige markeringer av hvor riktig og viktig ens handlinger, vaner og følelsesuttrykk er. Virtue signalling kalles det på engelsk. Dette styrker i høy grad selvfølelsen, og skaper et tydelig skille mellom oss (som bryr oss om de svake og planeten) og de andre (som gir blanke i andre enn seg selv, eller er utsatt for falsk bevissthet - arbeiderklassen og andre undertrykte).

For all del - jeg er en sterk tilhenger av å gjøre verden bedre. Det er faktisk den mest vesentlige motivasjonen for politisk aktivitet. Alle som driver med politikk på en eller annen måte kunne med fordel ha gjort en innsats for å anerkjenne at også de med andre meninger og synspunkter har den samme motivasjonen.

For det mest avskyelige med venstresidens selvgodhet er nettopp det: demoniseringen av "de andre" og de konspirasjonsteoriene som må til for å få dette verdensbildet til å henge i hop.

Konspirasjonsteorier

Konspirasjonsteorier tatt på kornet.


Perfekt!