Ingvild Tennfjord - Mine smaksopplevelser

Dette er en bruksbok for interesserte norske nybegynnere i vinens verden. Av bokens 189 sider får du skrive ca. 120 sider selv. Som du ser under er disse sidene praktisk lagt opp der flere relevante parametre ligger klar for innfylling. Men det er også, heldigvis, plass til fritekst. Trolig vil man få mer å skrive ned med mer erfaring. Forfatterens poeng er at det er lettere å begynne å samle seg erfaringer om man får hjelp til å gjøre det systematisk. 

Resten av teksten er ganske basal men nyttig, og stort sett pålitelig. For å ta det siste først: svært mange som burde vite bedre, inklusive Tennfjord, tror at tanniner er noe som ligner sandkorn som flyter i vinen og gjør at munnhulen tørrer og får mer friksjon. "Det du kjenner, er fysiske partikler som sitter i drueskall, druestein og druestilk." (s. 35). Nei, det er det ikke! Tanniner er en gruppe komplekse molekyler som er oppløst i væske og har den egenskap at de binder seg til proteiner, som for eksempel munnens slimhinner består av, og reduserer deres viskøse egenskaper og øker friksjonen. Det føles SOM OM man har fysiske partikler i munnen - nesten som sand på sandpapir - men det har man altså ikke. (Jeg har tatt opp dette før på bloggen.) Jeg får lyst til å severe en vri på en gammel vits: Lytt til erfarne vinfolk - de kan mange skrøner. 

Tennfjord har vinutdanning og mye erfaring. Det siste hjelper ikke mot misforståelser, og kanskje ikke det første heller. For vinutdanningen til WSET er ikke systematisk knyttet til vitenskap, men derimot til praksis og erfaring. Kanskje er den bedre på grunn av dette, men på kjøpet får man åpenbart med noen misforståelser. OK. Nok nå! Jeg får sette kjepphesten på stallen og si mer om boka. 

Det er mange gode tips til hvordan man går fram for å få mer ut av smakingen av vin. Særlig satte jeg pris på kapitlet om sju tankefeil man gjerne gjør som nybegynner - med nyttige korreksjoner. Disse er sikkert basert på erfaringene Tennfjord har gjort gjennom utallige kurs hun har holdt. 

Etter de ca. 120 sidene du versågod får skrive selv kommer "jukselappen" - hint om dufter, smaker og hva de kan indikere. Og til slutt: Veien videre. Det er vel her det aller beste tipset kommer: Finn en gjeng. Kom sammen og smak vin og diskuter. Utveksle inntrykk, erfaringer og kunnskap. Det var et avgjørende grep i min utvikling som vininteressert, og skikkelig fart på det hele ble det da jeg etter hvert kom med i Vitis Bergensis. (The rest, as they say, is history.)

Selv om Tennfjord etter hvert har blitt en vinkjendis og tar seg godt ut på bilder, var det kanskje ikke det beste valget å bruke fargebildene på henne? De "motiverende slagordene" som dukker opp her og der og fyller en side virker også litt, vel, teite.

Men trass i alt: Boken passer svært godt for de som er ganske ferske i vinens verden, og som ønsker å bygge egen kompetanse. I en bok som koster fire hundre kroner kan det virke drøyt at du selv må skrive nesten alt, men det er det som må til om du skal utvikle interessen til noe som virkelig kan bety noe for deg i livet. 

Konklusjon: Anbefaling. 

Uten årgang

Menn i min alder skal liksom bli gretne. "Gretne gamle gubber." Av og til kan det være noe å være gretten for. Dette er en av dem. (Bildet: Wikipedia)

Jeg har syslet med vin på hobbybasis noen år, lest mye og skrevet en god del. Jeg tror faktisk jeg har lært en del. En av de tingene jeg har lært meg når det gjelder vin er at årgangen er noe av det viktigste å legge merke til. Om en vin er strålende, og smaker sånn og slik i en årgang, så kan den være dårlig og smake på en helt annen måte den neste årgangen. Jeg kan nevne et utall eksempler på at det er slik, og alle som vet noe ut over det helt minimale om vin skjønner dette.

Derfor er årgangen noe av det viktigste man kan si om en vin. Så hvorfor i /§¤/&#(¤ har Ingvild Tennfjord, landets kanskje mest innflytelsesrike vinjournalist, kuttet dem ut når hun skriver om viner? Det hun skriver om vinene er både velskrevet og tilpasset et bredere publikum enn oss besserwissere, men hvorfor i all verden kutte ut noe av det viktigste? Det hun skriver er bare gyldig for denne årgangen (i beste fall), så hvorfor villede folk på denne måten?

Årganger er viktige for kvalitetsvin, og før kunne man returnere eller la være å akseptere viner man bestilte som hadde feil årgang. Nå har polet fjernet denne muligheten gjennom formuleringen i nettbutikken om at "* Vi tar forbehold om at varen som leveres kan ha en annen årgang/etikett enn oppgitt.

Så er dette en konspirasjon for å dytte dårlige årganger på folk? 

PS - Ingen bør la seg lure. Kjøpsloven gjelder fortsatt, og man har angrerett. Kommer feil årgang så er det bare å nekte å ta de ut. 

Tennfjords tanniner

I A-Magasinet på fredag, og BT-Magasinet på fredag (og sikkert i Adressa, Stavanger Aftenblad osv. også) skrev den relativt nye vinjournalisten for Schibsted-konsernet Ingvild Tennfjord om viner med og uten garvesyre - eller tanniner. Hun kom i skade (?) for å skrive at "[g]arvesyre, eller tannin, er tørrstoffer i vinen". Det er i beste fall tøv. Når man fjerner vannet fra en forbindelse sitter man igjen med tørrstoff - samme hva det stoffet er.

Tanniner er en felles betegnelse på organiske polyfenoler som har som definerende egenskap at de skiller ut proteiner. Ganske ubegripelig for de fleste av oss, men jeg skal prøve å forklare på mitt enkle vis. Den korte versjonen er at tanninene binder seg til og løser proteinene i munnen, og det er derfor den kjennes så tørr ut når du har drukket en fersk rødvin med høyt innhold av tanniner. De er ikke tørrstoffer (vinen er jo våt!), men de er stoffer som tørrer ut munnhulen din.

Organiske polyfenoler er det mange av i vin, og noen av disse virker lovende som kandidater for hva det er som gjør vin sundt. Av disse er det en gruppe som kalles favonoider, og her finner vi tanniner.

Fenolene har det til felles at de lett binder seg til andre stoffer. For tanninene sin del gjør det at viner med mye tanniner tørrer ut munnen fordi de binder seg til spyttets proteiner og skiller dem ut. Dette øker friksjonen i munnen mellom tunge, gane, de indre delene av kinnet og så videre. Det er også dette som gjør disse vinene så egnet til kjøtt. De proteinene som er med i det litt seige belegget man får i munnen når du spiser kjøtt blir også skilt ut på denne måten, og det er noe av det vi verdsetter med "kjøttviner".

Vi har lenge trodd at røde viner blir mykere med årene i kjelleren fordi tanninene forbinder seg med andre stoffer, blir store og tunge, og skilles ut som bunnfall. Men dette savner grunnlag i vitenskapen. Det har vel framstått som en så god historie at ingen har undersøkt den. Det kan godt være at de bryttes opp og blir mindre. Vi vet ikke - men vi vet at også rødviner uten bunnfall blir mykere med tiden i kjelleren. Vi har også lenge holdt oss med en historie om rødvin, tanniner og farge - men også her er det mye vi bare har tatt for god fisk uten å undersøke det nærmere. Mer forskning trengs!

De som vil sette seg mer inn i tanniner og vin kan gjerne starte med Jamie Goodes forklaring. Han har doktorgrad i biokjemi og er sertifisert vinnerd og vinskribent.