Ingvild Tennfjord - Mine smaksopplevelser

Dette er en bruksbok for interesserte norske nybegynnere i vinens verden. Av bokens 189 sider får du skrive ca. 120 sider selv. Som du ser under er disse sidene praktisk lagt opp der flere relevante parametre ligger klar for innfylling. Men det er også, heldigvis, plass til fritekst. Trolig vil man få mer å skrive ned med mer erfaring. Forfatterens poeng er at det er lettere å begynne å samle seg erfaringer om man får hjelp til å gjøre det systematisk. 

Resten av teksten er ganske basal men nyttig, og stort sett pålitelig. For å ta det siste først: svært mange som burde vite bedre, inklusive Tennfjord, tror at tanniner er noe som ligner sandkorn som flyter i vinen og gjør at munnhulen tørrer og får mer friksjon. "Det du kjenner, er fysiske partikler som sitter i drueskall, druestein og druestilk." (s. 35). Nei, det er det ikke! Tanniner er en gruppe komplekse molekyler som er oppløst i væske og har den egenskap at de binder seg til proteiner, som for eksempel munnens slimhinner består av, og reduserer deres viskøse egenskaper og øker friksjonen. Det føles SOM OM man har fysiske partikler i munnen - nesten som sand på sandpapir - men det har man altså ikke. (Jeg har tatt opp dette før på bloggen.) Jeg får lyst til å severe en vri på en gammel vits: Lytt til erfarne vinfolk - de kan mange skrøner. 

Tennfjord har vinutdanning og mye erfaring. Det siste hjelper ikke mot misforståelser, og kanskje ikke det første heller. For vinutdanningen til WSET er ikke systematisk knyttet til vitenskap, men derimot til praksis og erfaring. Kanskje er den bedre på grunn av dette, men på kjøpet får man åpenbart med noen misforståelser. OK. Nok nå! Jeg får sette kjepphesten på stallen og si mer om boka. 

Det er mange gode tips til hvordan man går fram for å få mer ut av smakingen av vin. Særlig satte jeg pris på kapitlet om sju tankefeil man gjerne gjør som nybegynner - med nyttige korreksjoner. Disse er sikkert basert på erfaringene Tennfjord har gjort gjennom utallige kurs hun har holdt. 

Etter de ca. 120 sidene du versågod får skrive selv kommer "jukselappen" - hint om dufter, smaker og hva de kan indikere. Og til slutt: Veien videre. Det er vel her det aller beste tipset kommer: Finn en gjeng. Kom sammen og smak vin og diskuter. Utveksle inntrykk, erfaringer og kunnskap. Det var et avgjørende grep i min utvikling som vininteressert, og skikkelig fart på det hele ble det da jeg etter hvert kom med i Vitis Bergensis. (The rest, as they say, is history.)

Selv om Tennfjord etter hvert har blitt en vinkjendis og tar seg godt ut på bilder, var det kanskje ikke det beste valget å bruke fargebildene på henne? De "motiverende slagordene" som dukker opp her og der og fyller en side virker også litt, vel, teite.

Men trass i alt: Boken passer svært godt for de som er ganske ferske i vinens verden, og som ønsker å bygge egen kompetanse. I en bok som koster fire hundre kroner kan det virke drøyt at du selv må skrive nesten alt, men det er det som må til om du skal utvikle interessen til noe som virkelig kan bety noe for deg i livet. 

Konklusjon: Anbefaling. 

Arne Ronold - Tørr tysk Riesling

Arne Ronold er Master of Wine, og redaktør av bladet Vinforum fra starten. Mer relevant for denne boka er det også at han har vært den kanskje fremste "profeten" for tørre tyske Rieslingviner her i Norge, og fast gjest på VDPs årlige "slipp" av den aktuelle årgangen av Grosses Gewächs i Wiesbaden. Kort sagt: Få, om noen, vet mer om emnet i boktittelen enn Arne, eller har vært mer engasjert i å få vinstilen opp og fram. (Bildet under tok jeg på lanseringen i Bergen 1. september.)

Men hva inneholder den? 

De første og korte delene omfatter en fortelling om den sørgelige skjebnen til tørr tysk Riesling som en gang var mer anerkjent enn de største vekstene i Bordeaux. Vinlusa var en faktor i Tyskland som ellers, men tapet av de tre viktigste eksportmarkedene var kanskje mer ødeleggende. Britene var mindre villige til å kjøpe tysk vin etter fiendskapet på vestfronten i første verdenskrig. Russland tok Bolsjevikene og borgerkrigen seg av, mens USA forsvant inn i forbudstiden. Nazistenes herjinger var heller ingen PR-triumf. Men nakkeskuddet sørget tyskerne selv for: Det å gjøre kvalitet og sukkerinnhold til synonymer. Oppturen kjenner de fleste til, og VDP - Verband Deutscher Predikatswengüter - er helt sentrale her. De får sin omtale i det relativt korte avsnittet om oppturen. 

Størstedelen av boka er omtale av vinmarker og vinprodusenter, oppdelt i områdene Franken, Mosel-Saar-Ruwer, Mittelrhein, Rheingau, Rheinhessen og Pfalz. Utvalget er det Arne som har gjort, og VDP har stilt med kart og bilder av vinmarkene. 

Omtalen av hvert område er kort. Vinmarker og produsenter er konsist men også informativt omtalt. Her er det en fin balanse mellom historie, utvikling, stil og sentrale data. Jeg regner meg som mer enn alminnelig godt orientert om dette emnet, men det var ikke vanskelig å finne noe nytt. 

Mye slik informasjon er jo i dag tilgjengelig på nettet, og den blir jo oppdatert. Likevel vil jeg nok  i lang tid framover heller konsultere denne boka enn å lete på nettet. Her får man det man trenger, og behøver ikke bruke mye tid på å klikke seg forbi det som er irrelevant. Man får det menneskelige og kulturelle i passe doser sammen med "harde fakta."

Kartene av vinmarkene er gode, og sammen med bildene og omtalen av de samme får man et mye bedre inntrykk av hva det er som gjør disse vinmarkene spesielle. De skisseaktige oversiktene over områder, for eksempel "Det nordlige Pfalz," kunne forlaget derimot ha spart seg. Større byer kommer fram der, men ikke hvor vinmarkene ligger i relasjon til disse markørene på kartet. Disse er derfor mer irriterende enn opplysende. 

I andre enden av skalaen har vi portrettene av produsentene som fotografen Jon Wyand har tatt på vegne av forlaget. Wyand er en usedvanlig begavet portrettfotograf som spesialiserer seg på vinportretter, og disse bildene alene er verdt utsalgsprisen på 499 kroner. 

Konklusjon - Klar anbefaling.