Fra immigrasjonskrise til jødehat på 72 timer

CAM (Combat Antisemitism Movement) har gjort en grundig jobb med å ettergå hvordan folkebevegelsen over grensen til Ceuta kunne bli Israels plan og ansvar - i følge sentrale kilder på X. 

I vår medievirkelighet er Brandolinis lov, også kjent som The Bullshit Asymmetry Principle, like viktig som gravitasjonen er i dagliglivet. Det tar et øyeblikk å skape løgn, bullshit og usannheter - og en liten evighet å ettergå sannhetsgehalten på grundig vis. I mellomtiden har bildet og/eller rammen det blir presentert i festet seg. En liten korrigering på siste side eller gjemt bort på nettsiden gjør ingen forskjell. I den grad noe slikt kommer, vil si. Dette har jeg for øvrig har skrevet om før på bloggen, og relevant er også det jeg har skrevet om moralposering - som synes å være mye viktigere enn å skaffe seg et realistisk bilde av virkeligheten. 

CAM viser at på kort tid ble en grensekrise et Israelsk forsøk på å destabilisere Spania og Europa. 

The ARC analyzed 173 high-impact posts published in the 72 hours after the crossing, drawn from 119 influencer accounts. Together they generated 57.5 million views, an estimated reach of 103.1 million, 1.9 million likes, and 368,400 shares in two days. The average post alone reached an audience the size of a national newspaper’s circulation. 

Dette var ikke "the lunatic fringe," det var betydelige aktører med solide nettverk som ble aktivert. En som søkte opp informasjon om det som hadde skjedd i Ceuta ville med større sannsynlighet havne i en konspirasjonsteori enn i en verifisert nyhetskanal. Dette er vår nye medievirkelighet. Bildet over, for eksempel, var på kontoen "Forbidden HQ" som var besøkt 5,3 millioner ganger. 

Det var syv ganger så mange delinger som kommentarer i postene som CAM undersøkte, og mye annet snacks i datasettet de har. 

En viktig grunn til at dette kunne spre seg så fort, og bli "etablert" som sannhet på X, er at konspirasjonsteorien passer som hånd i hanske til tre typer ekstremisme: venstre, ytre høyre og jihadistene. Sammen blir dette eksplosivt, et propagandisk "sweetspot," siden det passer godt inn i bekreftelsesheuristikken og apellformen patos. Da er det også lettere å finne veien fra ekstremister på nettet og til sentrale aviser som burde vite bedre. 

Det viser også at X belønner de kjappeste og mest emosjonelle forklaringene (heller enn de etterrettelige), og på dette mediet er det i større og større grad jødehatet som vinner fram. 

Det kan være verdt innsatsen å nevne at Brandolinis lov og kraften i løgnaktig propaganda ikke er nye oppdagelser:

“As the vilest writer has his readers, so the greatest liar has his believers. And it often happens that if a lie be believed only for an hour, it has done its work and there is no farther occasion for it. Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” - Jonathan Swift, 1710. 

Gode spørsmål

Patrick Mascoe, en ikke-jødisk kanadisk lærer, stiller gode spørsmål:

Hvorfor blir jøder over hele verden holdt ansvarlige for handlingene til den israelske regjeringen?

En synagoge behandles som om den var en militær installasjon. En jødisk restaurant blir en stedfortredende slagmark. Et jødisk barn forventes å bære den moralske vekten av en krig de ikke startet og en regjering de ikke valgte. Det er grotesk. Det er eldgammelt hat med nye slagord, og flere burde si fra om det absurde i dette! Ingen klandrer muslimske elever for handlingene til Hamas eller Boko Haram, eller for steining av utro kvinner, henging av homofile, eller andre overgrep i muslimske land. Legg også merke til at når islamister angriper synagoger i England eller samlinger av jøder på en strand i Australia for eksempel, er det "sionister" de angriper. Det er det de sier, men det er jøder de dreper. (Jeg vil sterkt anbefale å lese dette innlegget hos Andrew Fox.)

Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat?

Det er visst en stor forbrytelse å mene at et land som har eksistert lengre enn de fleste land i verden fortsatt skal ha lov til det. Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat? Realiteten er at Israel har eksistert i mer enn 75 år og er blant den eldre halvdelen av verdens land. Land enten eksisterer eller så gjør de det ikke. Det finnes ikke noe begrep i folkeretten som en «illegitim» stat. Så hvorfor brukes dette om den jødiske staten og ingen andre land? Israel blir demonisert og isolert. 

Hvorfor kaller folk Israel en apartheidstat?

Hvordan kan du være en apartheidstat når alle dine borgere har like stemmerettigheter, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet? Hvordan ligner det på apartheid i Sør-Afrika? Hvorfor kalles ikke de fleste muslimske land for apartheidstater? Kvinner har begrensede rettigheter, og kan i flere land ikke vise seg offentlig uten i følge med en mannlig slektning. Mennesker holdes fra hverandre og har ulike rettigheter. Det er virkelig apartheid a-la Sør-Afrika. 

Hvorfor er Holocaust det eneste folkemordet som blir relativisert og fornektet?

Ingen stiller spørsmål ved folkemordene i Kambodsja, Darfur eller Rwanda. Likevel blir det største og mest historisk dokumenterte folkemordet noensinne diskutert om det i det hele tatt fant sted. Hvorfor finnes holocaustbenektelse i det hele tatt? Det finnes bare én grunn, og det er at det skjedde med jøder.

Holocaustfornektelse har flere sider, og de har vi sett tydelig de siste årene. Sivile lidelser i Gaza eller Libanon er ganske enkelt en del av krig. De kan være ille og høyst virkelige uten å gjøre jøder til nazister. Krig kan være grusom uten å bli Shoah. Palestinere kan sørges over uten å stjele språket om jødisk tilintetgjørelse. Holocaust er ikke en metafor som bare står laglig til for å stjeles. Det var en spesifikk forbrytelse, begått mot et spesifikt folk, i en spesifikk skala, med et spesifikt ideologisk formål: å utrydde jødene fra jorden. Å snu dette mot jøder nå er rett og slett avskyelig. 

Når ett land og én gruppe mennesker holdes til en høyere standard enn alle andre, må man spørre seg hvorfor dette skjer. Alle er offentlig enige om at rasisme og diskriminering er galt, men likevel er antisemittisme systemisk gjennom historien. Jøder har vært sivilisasjonens utpekte syndebukk i to tusen år. Unikt grusomme, jesus- og barnedrepende, slu, rike og utrolig mektige og listige. Hver epoke finner sin egen begrunnelse: religion, rase, nasjonalisme, og nå geopolitikk. Emballasjen endres, men målet gjør det ikke. 

Blodanklagene er også tilbake. De er bare fått ny drakt og gjenfødt i språket til aktivisme og menneskerettigheter. Jøder fremstilles igjen som unikt grusomme, unikt konspiratoriske, unikt blodtørstige. Israel anklages ikke bare for feil, ikke bare for brutalitet, ikke bare for krig, men for metafysisk ondskap. Hvert offer reduseres til bevis på jødisk fordervelse og ondskap, uten kontekst og uten sammenligning med lignende tilfeller andre steder. All kompleksitet viskes ut til fordel for demonisering og isolasjon. Hver grusomhet begått av Hamas eller Hizbollah eller Iran tåkelegges gjennom bortforklaringer. Jødisk sorg blir gransket. Jødisk frykt blir hånet. Jødisk selvforsvar behandles som kriminelt. Dette er reinspikka rasisme. 

Antisemittisme er ikke en reaksjon på hva jøder gjør. Det er et mønster så dypt forankret i menneskets historie at de fleste som bærer det ikke engang gjenkjenner det i seg selv. Flere kan ha godt av å ta en god titt i speilet! 

 

Løgn, historieforfalskning og jødehat

Løgn og historieforfalskning har alltid vært en del av jødehatet. Bare tenk på David Irving og Holocaust, nazistene i mellomkrigstiden (og fremdeles i dag for den del) som ga jødene skylden for alt som var galt, og så videre. (En kan gjerne føye ytre venstre til disse, forresten.)

Nå ser vi historieforfalskningen i "real time" med alle forsøkene på å minimere, omskrive og forfalske massakrene 7. oktober i 2023. En skulle jo tro at det var vanskelig gitt at terroristene registrerte det som skjedde "live" med GoPro kamera som ble sendt direkte til sosiale medier, men nei. Khalil Al-Hayya, for eksempel, hevdet i et BBC intervju i 2024 at soldatene hadde fått beskjed om å ikke angripe sivile. Det er selvsagt løgn. En meningsmåling utført av Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) mellom 26. mai og 1. juni 2025 viste at bare 10% på Vestbredden mente at Hamas hadde utført krigsforbrytelser 7. oktober 2023. Bare ti prosent! 

Yahya Sinwar skrev ordrer, på arabisk selvsagt, med "brenn ned hele nabolag," "drep alle du møter" og "gjør slutt på Israels barn." Dokumentene med planene er bekreftet av The New York Times, som på ingen måte er kjent for sin Israel-vennlighet. Tvert om. Planene viser helt klart, som sitatene over, at sivile var målet, og angrepet hadde vært planlagt i syv år. 

At disse terroristene lyver, er ikke overraskende. Det som er noe mer overraskende er hvor lett mange lar seg lure. Disse edle motstandsfolkene, ja mer som gutta på skauen egentlig, kan umulig ha gjort seg skyldig i massevoldtekt, halshogging, å brenne folk levende og så slakte ned 370 ungdommer på en musikkfestival. Det synes å være tankegangen. 

Derfor er det bra at det britiske parlamentets rapport, 7 October Parliamentary Commission Report, nå har kommet i en oppdatert versjon. Den eneste måten å møte forfalskninger og løgn på, er å dokumentere sobert og grundig.

I en kommentar lagt inn på dette innlegget før det var ferdig (det gikk ut mens det enda var bare noen lenker og noen linjer) skrev "Anonym" dette: 

"Det må jo ha klikket helt for deg nå, søk hjelp! Denne fanatiske sionismen din er motbydelig i en tid der resten av verden ser Israel sin ondskap utfolde seg over hele verden, egentlig."

Dette illustrerer helt perfekt mitt anliggende: Løgn og demonisering av Israel fører til at jøder blir drept og må leve i frykt og med politibeskyttelse verden over. Bondi beach, Manchester, Washington DC, Toronto og så videre. De sier de er ute etter "sionistene," men det er jøder de dreper. Nå som før. Først var det religionen, så var det "rasen", nå er det nasjonen. Demoniseringen og hatet er konstant. 

Merk mine ord: The 30s are back!  

Uskyldige?

I dagens Aftenposten (14. oktober) står innlegget over, der SV-medlemmet påstår at Israel nå skal løslate 2.000 helt uskyldige palestinere som del av avtalen der 20 levende israelske gisler og 28 døde skal utveksles. 

Også flere norske medier hevder disse 2.000 er "gisler," så SVeren kan kanskje unnskyldes med redaktørstyrt desinformasjon? 

Blant de 250 terroristene som skal løslates, er Iyad Abu al-Rub, en leder i Palestinsk Islamsk Jihad i Jenin på Vestbredden. Han har hatt ansvaret for flere terrorangrep, inkludert tre selvmordsbomber mellom 2003 og 2005, som til sammen drepte 13 personer.

Også Muhammad Zakarneh, et medlem av Fatah som planla et angrep i 2009 der taxisjåføren Grigory Raginovich ble drept, skal løslates. I tillegg løslates Muhammad Abu al-Rub, som i 2017 utførte et knivangrep der Reuven Shmerling ble drept.

En annen som står på listen, er Ahmed Mahmed Jameel Shahada fra Gaza. Han ble dømt i 1989 for voldtekt og drap på en 13 år gammel gutt, og sonet en livstidsdom som opprinnelig skulle vare til 2036.

Disse fire og de 246 andre morderne, voldtektsmennene og terroristene er i følge innlegget "uskyldige, brutalt arresterte." 

Jeg håper og tror at påstanden om uskyld bunner i desinformasjon og manglende kunnskap, og ikke i det at ofrene var jøder. 

Til sammenligning var "forbrytelsen" til gislene Hamas har holdt, levende såvel som døde, at de var jøder. 

Det beste jeg har sett om antisemittisme

Dobbelklikk for full skjerm, eller klikk på Youtube-logoen for å se der. 

Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen. 

Victim-blaming

Hvorfor er "alle" så ivrige etter å beskylde Israel for "apartheid," "folkemord" og barnedrap? Enhver sammenligning med for eksempel hva Kina, Iran, Syria, Sudan, Ethiopia/Eritrea, og så videre - og USAs kriger i Midt-Østen, viser jo tydelig at Israel og jødene får uproporsjonalt mye tyn for krigføringen på Gaza og mye annet. 

Men først: Jeg verken vil eller kan forsvare alt hva Israel og IDF har gjort eller kommer til å foreta seg. Det får en eventuelt ta sak-for-sak. Men jeg finner det påfallende hvor ivrige mange er etter å fremme og forsvare åpenbart helt absurde anklager om folkemord, for eksempel. Man kan lure på om krigføringen på Gaza tjener hensikten, for hensikten er å ødelegge Hamas som trussel mot Israels befolkning. Er alt det som blir gjort mot Hamas faktisk nødvendig? Hensikten er åpenbart ikke å drepe Gazas befolkning. Det ville tatt Israel en dag eller to, gitt de ressursene de har. Folkemordere driver ikke og ringer folk for å få dem unna før de angriper en forskanset fiende, for eksempel. 

Så hva skyldes denne iveren etter å stemple Israel som Apartheidstat og folkemordere på ekstremt tynt og tvilsomt grunnlag? Howard Jacobson, britisk forfatter, mener det er en form for "victim-blaming" - at offeret får skylden for overgrepet. Victim-blaming virker i så fall retroaktivt: Se, jødene som ble offer for folkemord under nazistene driver nå med folkemord overfor palestinerne. Og jødene, som offer for ekstrem diskriminering over alt de holdt til, også i Midt-Østen - helt åpenbart former for apartheid før Sør-Afrika ga navn til denne formen for ekstrem diskriminering og segregering, får beskyldninger mot seg for apartheid selv om Israel er multi-etnisk, sekulært og demokratisk, og der arabere er overrepresentert i flere prestisjefylte profesjoner (som leger). 

På denne måten kaster man et helt folks traumatiske historie rett tilbake til dem på en måte som grenser mot det barbariske. Han siterer filosofen John Gray fra boka Straw Dogs: 

It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?

Svaret er like selvsagt: Aldri! Her ligger vel mye av forklaringen på Holocaustfornektelsen - som ofte følger Israel-hatet som en skygge. Det neste trinnet, som vi har sett mange eksempler på i det siste, er å kalle jøder som forsvarer Israel for nazister. Howard Jacobson kaller det "Holocaust annulment" - vis at jødene gjør akkurat det de ble utsatt for, så Holocaust med seks millioner mennesker skutt, brent og gasset i hjel ble en straff for en forbrytelse de ennå ikke hadde begått. 

Det er ikke helt fjernt å se dette som en form for victim-blaming, og dermed en unnskyldning for verdenhistoriens mest bestialske massemord. 

Pro-palestinsk eller?

Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden. 

La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet. 

Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"? 

De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på. 

For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene? 

Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna. 

Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.  

* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert.