Løgn, historieforfalskning og jødehat

Løgn og historieforfalskning har alltid vært en del av jødehatet. Bare tenk på David Irving og Holocaust, nazistene i mellomkrigstiden (og fremdeles i dag for den del) som ga jødene skylden for alt som var galt, og så videre. (En kan gjerne føye ytre venstre til disse, forresten.)

Nå ser vi historieforfalskningen i "real time" med alle forsøkene på å minimere, omskrive og forfalske massakrene 7. oktober i 2023. En skulle jo tro at det var vanskelig gitt at terroristene registrerte det som skjedde "live" med GoPro kamera som ble sendt direkte til sosiale medier, men nei. Khalil Al-Hayya, for eksempel, hevdet i et BBC intervju i 2024 at soldatene hadde fått beskjed om å ikke angripe sivile. Det er selvsagt løgn. En meningsmåling utført av Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) mellom 26. mai og 1. juni 2025 viste at bare 10% på Vestbredden mente at Hamas hadde utført krigsforbrytelser 7. oktober 2023. Bare ti prosent! 

Yahya Sinwar skrev ordrer, på arabisk selvsagt, med "brenn ned hele nabolag," "drep alle du møter" og "gjør slutt på Israels barn." Dokumentene med planene er bekreftet av The New York Times, som på ingen måte er kjent for sin Israel-vennlighet. Tvert om. Planene viser helt klart, som sitatene over, at sivile var målet, og angrepet hadde vært planlagt i syv år. 

At disse terroristene lyver, er ikke overraskende. Det som er noe mer overraskende er hvor lett mange lar seg lure. Disse edle motstandsfolkene, ja mer som gutta på skauen egentlig, kan umulig ha gjort seg skyldig i massevoldtekt, halshogging, å brenne folk levende og så slakte ned 370 ungdommer på en musikkfestival. Det synes å være tankegangen. 

Derfor er det bra at det britiske parlamentets rapport, 7 October Parliamentary Commission Report, nå har kommet i en oppdatert versjon. Den eneste måten å møte forfalskninger og løgn på, er å dokumentere sobert og grundig.

I en kommentar lagt inn på dette innlegget før det var ferdig (det gikk ut mens det enda var bare noen lenker og noen linjer) skrev "Anonym" dette: 

"Det må jo ha klikket helt for deg nå, søk hjelp! Denne fanatiske sionismen din er motbydelig i en tid der resten av verden ser Israel sin ondskap utfolde seg over hele verden, egentlig."

Dette illustrerer helt perfekt mitt anliggende: Løgn og demonisering av Israel fører til at jøder blir drept og må leve i frykt og med politibeskyttelse verden over. Bondi beach, Manchester, Washington DC, Toronto og så videre. De sier de er ute etter "sionistene," men det er jøder de dreper. Nå som før. Først var det religionen, så var det "rasen", nå er det nasjonen. Demoniseringen og hatet er konstant. 

Merk mine ord: The 30s are back!  

BBC - Bigoted and Biased Corporation?

"Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” Jonathan Swift, 1710. 

How the mighty have fallen! BBCs Independent adviser to the BBC’s Editorial Guidelines and Standards Board, Michael Prescott, skrev en rapport som The Daily Telegraph fikk tak i og publiserte 6. november. Hoder har rullet i BBC. Gordon Rayner legger rapporten fram her. 

Det som fikk størst oppmerksomhet var at BBC ikke bare en, men også to ganger, hadde fikset klipp fra 6. januar 2020 som fikk det til å se ut som om Trump sa noe annet til sine tilhengere enn det han hadde. Trump er ufordragelig, prøvde å omstyrte valgresultatet i 2020, og er en - etter min mening - katastrofe for verden og USA, så jeg tror gjerne det verste om han. Men her hadde altså BBC med vitende og vilje manipulert virkeligheten. Det er utilgivelig for en institusjon som skal nyte allmenn tillit. 

Jeg tror gjerne det beste om redaktørstyrte medier. For det er viktig med tilsvarsrett, dobbeltsjekkede nyheter, og et ansvar bak hva man publiserer. Men tilliten til disse mediene er avhengig av hvordan redaktørene styrer, og her har mange feilet grovt og undergravet sin egen posisjon. Ikke minst BBC, som har så høy tillit verden over at folk gjerne ikke vil tro sine egne øyne før de har fått det bekreftet på BBC. 

Trump-klippingen er den delen av rapporten som har fått stor oppmerksomhet, ja nesten all oppmerksomhet (se mitt søk på Aftenposten), men det er mye annet minst like alvorlig i den. De har en egen uoffisiell "Trans-redaksjon" som ikke bare bestemmer hva som sies om særlig "trans-rights" men også språk og fremstillingsform i all dekningen i BBC (unntatt BBC Arabic, går jeg ut fra, siden slike ting ikke er særlig i vinden på den kanten.) 

For min del var det særlig avsløringene om dekningen av Hamas/Israel krigen som vakte interesse. Den burde egentlig være av særlig interesse for alle, for med BBCs rykte er det svært mange, kanskje særlig andre journalister, som tar BBC som en autoritativ kilde. Det er det ingen grunn til når man leser saken som ble avslørt. 

Det som først ga meg hakeslepp var "angrepet" på Al-Ahli sykehuset 17. oktober 2023. Israel fikk skylden, og jeg tror ikke til dags dato at verken BBC eller NRK har korrigert seg selv. Morten Rostrup i Leger Uten Grenser fortalte på Dagsrevyen at en venn og kollega hadde ringt han og fortalt om en operasjon han hadde utført på sykehuset og at taket kollapset inn i operasjonen, og så videre.

I ettertid har det vist seg at det knapt var noen skader på sykehuset, bare noen skrammer på siden av en vegg, og at det var en rakett fra Islamsk Jihad på tur til Israel som hadde landet og eksplodert på parkeringsplassen utenfor sykehuset. 

Dette, og mere til, blir tatt opp av Natasha Hausdorff i dette innlegget (se over - dobbelklikk for Youtube og full skjerm.) Synderegisteret som man ser i lenken over er langt og systematisk til fordel for Hamas. Det er og forblir meget problematisk at redaktørstyrte medier med høy troverdighet med viten og vilje villeder systematisk til fordel for terrorister. 

Ett av de forhold Hausdorff nevner er at det er et uomtvistelig faktum at journalister i regionen ikke rapporterer fritt siden de må tilpasse seg krav fra Hamas og Hezbollah. BBC har også i år etter år intervjuet Hamas-ledere i lobbyen på Shifa-sykehuset – vel vitende om at de kom rett fra tunnelene under bygget, og forsvant den veien etterpå. 

Avsløringene som denne måneden fikk BBC-topper til å gå av, var ikke enestående. I 2024 ble det klart at BBC hadde brutt sine egne retningslinjer over 1.500 ganger i dekningen av krigen mellom Israel og Hamas. 

Dette er ikke uskyldig, for BBCs dekning av Israel er ikke bare et journalistisk problem, men et demokratisk problem. Selv jurister og dommere bygger på BBCs narrativ. Når verdens mest innflytelsesrike mediehus følger et narrativ fremfor fakta, påvirker det sikkerheten til jøder, forståelsen av konflikter og tilliten til pressen som institusjon. Det gjør skandalen i BBC til et problem og en utfordring for oss alle. Noe Danny Cohen, tidligere "Director of BBC Television," problematiserer her. 

Jeg tror ikke BBC er korrupt, men det er klart at gruppetenkning og bekreftelsestendenser blir svært kraftige i et miljø der alle rekrutteres fra den samme bakgrunnen og de samme universitetene. Selv en allmenkringkaster vil helst sende nyheter som bekrefter kundenes eksisterende oppfatninger, og nyhetsjaget er nå på 24 timer i døgnet. Å sjekke en sak tar lang tid, og nyanser og motsvar betyr at en annen aktør er på plass før deg. Men på denne måten går også troverdigheten nedenom, og på lang sikt vil det være døden for redaktørstyrte medier om de ikke tar dette på blodig alvor. 

Haussdorf og jeg i Bergen i mai i år. 

PS

Noen ganger er den løgnaktige dekningen av Hamas, Gaza og Israel så åpenbar at alle kan se den med egne øyne. Man kan lure på om redaktørene tenker, og om de leser sine egne saker. Få korrigerer dem etter avsløringer, det kan vi slå fast. For det blir for pinlig. 

TV retusjerer historien

"Når jeg hører ordet kultur løsner jeg sikringen på min pistol," sa Göring. Eller gjorde han det?

Nei, det var Göring som fiksjonsfigur i et teaterstykke som sa det. Også mye annet vi "vet" om historien og historiske figurer har sin rot i fiksjonen og ikke i virkeligheten. Har de som lager fiksjon et ansvar for å - i det minste - ikke forfalske historien? 

I mange filmer og TV-serier fra 40-, 50- og 60-tallet fra Storbritannia (særlig) dukker det nå opp immigranter fra (særlig) Jamaica og andre britiske besittelser i samme område. De dukker gjerne opp langt ute på landsbygda (Father Brown, Sister Boniface, osv.). For det første er dette statistisk sett usannsynlig, og for det andre uttrykker karakterene holdninger og bruker uttrykk som hører hjemme i 2020-årene og slettes ikke i perioden fiksjonen foregår. (At katolske menigheter på den britiske landsbygda er sjeldne som hønsetenner er også så sin sak.)

På den annen side er det jo slik at den etniske sammensetningen av Storbritannia i dag er preget av immigrasjonen fra tidligere kolonier, noe landets skuespillerne speiler. Skal man nekte skuespillere av ikke-hvit avstamning roller fordi de ikke passer inn i epoken? Å gi de "gode" karakterene våre holdninger, til tross for at de er ekstremt usannsynlige i angjeldende tidsepoke, er mer av et problem. På den annen side: Hvis fremstillingen hadde vært mer realistisk - for eksempel ved at alle hadde gjort et stort nummer ut av en svart politimann på den britiske landsbygda på 50-tallet og uttrykt pinlig fordomsfulle holdninger - ville tema i fiksjonen naturlig nok blitt endret. 

Saken er i alle fall at dagens praksis, særlig i BBC som jo er woke så det holder, gir seerne et falskt bilde (bokstavelig talt) av den relativt nære fortiden. Særlig ved å gi historiske karakterer dagens holdninger bidrar fiksjonen til en retusjering av historien på linje med omskrivinger av klassikerne for å passe dagens holdninger. 

A Spy Among Friends er en TV-serie basert på Ben Macintyres dokumentarbok med samme navn, og dreier seg om Kim Philbys muldvarpvirksomhet i britisk etterretning. Her dukker det opp en karakter som ikke fantes i virkeligheten, og heller ikke (naturlig nok) i boka. Denne karakteren er en kvinne fra arbeiderklassen som legemliggjør og uttrykker dagens riktige holdninger. Macintyres bok er basert på fakta, og Philbys virksomhet er godt kjent. Men "man" må rette opp datidens feil og mangler, tydeligvis, og tilpasse seg nåtidens middelklasse med riktige holdninger. 

Det er legitimt med poetic licence. Sannheten må ikke få ødelegge en god historie og alt det der, men her er det ikke fiksjonens kvalitet som er det styrende prinsippet men retusjering av holdninger og historiske fakta. Mad Men ble ikke dårligere av å vise råtne holdninger og handlinger i reklamebransjen i New York i sin tidsepoke. 

Rogue Heroes (HBO)

For litt over to år siden skrev jeg om boken SAS - Rogue Heroes, og nå er TV-serien her. Den er laget av BBC, men ligger nå også på HBO. De seks episodene er svært spennende, godt spilt, og nesten helt autentisk. Det må sies, for mye - svært mye - som disse karene faktisk stelte i stand i Nord-Afrika er på eller over grensen til det en thriller-forfatter kunne sluppet unna med å finne på. 

Krig setter folk på prøve, men krig slipper også løs folk - gjerne menn - som sivilisasjonen sliter med å holde i tømme. De sentrale karakterene her - Jock Lewes, David Stirling og Paddy Mayne - var åpenbart eksepsjonelle individ som gjennom flaks, tilfeldigheter og intenst arbeid og listig påvirkning (David Stirling) fant sammen og fikk etablert en avdeling som skulle sabotere fienden (Rommel) i kampene om Nord-Afrika. De var ikke på noen måte tamme. 

Resten er i grunnen en legende. De lyktes så til de grader i krigen, og denne avdelingen med de tøffeste av de tøffe lever fortsatt. 

Serien tar seg selvsagt noen friheter, men ikke så mange. Det er en slående vakker kvinnelig leder for fransk etterretning i Nord-Afrika som virkeligheten ikke hadde. Synd for virkeligheten! Paddy Mayne blir her en working class hero, mens han i virkeligheten var sønn av en storbonde, hadde en grad fra University of Ulster og var advokat. En landslagsspiller i Rugby var han òg, og slettes ikke den drankeren serien gjør han til. 

Det gjør ikke så mye, for dette er fabelaktig bra underholdning som jeg er glad for at jeg fikk se. En av de originale medlemmene, Mike Sadler (101), har også gitt sine førstehånds erfaringer og sin velsignelse til serien.

Boka er selvsagt mye bedre, og den tar seg tid til å reflektere over disse eksepsjonelle individene, men som TV-underholdning er dette førsteklasses. 

Stephen Knight er hovedpersonen bak denne serien, og det er han som sto bak ikke helt ukjente Peaky Blinders. Han bekrefter at det kommer mer. 

Konklusjon - Klar anbefaling! (og verdt et abo på HBO)

Death in Paradise 9

Dette er ren eskapisme (som det står på omslaget), og bygd opp etter en formel. Men denne serien er svært populær, og det er ikke uten grunn. Den har hatt noen hyggelige og morsomme karakterer, og ofte nok har plottene vært intrikate nok til å holde på interessen. Men holder det også i den niende runden?

Min hovedkritikk mot denne sesongen er den samme som mot sesong 8: Ardal O'Hanlon passer ikke i rollen. Han er for mye, og fremfor alt for mye Ardal O'Hanlon. En pratesjuk og jovial ire som tar opp på tok for mye plass. Dessuten mangler vi nå Dwayne Myers - den lokale juniordetektiven som både var virkelig morsom og en fin kontrast til den britiske inspektøren. Ruby Patterson, med det store og rare håret, klarer ikke helt å dekke inn det tapte. 

Plottene er heller ikke helt der oppe. Det blir i det hele tatt ganske skuffende, særlig sett på bakgrunn av de første sesongene med Sara Martins som hoveddetektivens side-kick Camille Bordey.

Men så: Er det i episode fire? Jeg husker ikke helt. Da kommer en ny detektiv, Neville Parker, spilt av Ralf Little. Overgangen er meget merkbar, og plottene blir også mye bedre. Jeg mistenker sterkt at de beste ble forbeholdt den nye detektiven, for å gi han en flying start. Han ligner litt på de to første detektivene i serien - mest kanskje på Humphrey Goodmann, spilt av Kris Marshall. Hans nevroser overspilles kanskje noe, men det var fint å se at Ardal forsvant fra en serie der han ødela balansen i staben helt. Spørsmålet er om hans side-kick Madeleine Dumas klarer å bære byrdene av en jevnere rollefordeling. Så langt er jeg ikke helt sikker.

Jeg håper Neville Parker finner sin plass i troppen, og at sesong 10 kan gi serien et nytt løft! Dessuten har jeg akkurat oppdaget at det er skrevet flere romaner med den opprinnelige staben på politistasjonen, og jeg har lastet ned den første av dem. 

Konklusjon - Forbeholden anbefaling (av de siste episodene)

Bodyguard (DVD)

Dette er den nest mest sette TV-serien i Storbritannia gjennom tidene, og det er gode grunner for det. 

Spenningen er til å ta og føle på fra første minutt til det siste. Sett serien på pause hvis du går på do eller skal brygge deg en kopp te, for her er det lite med dødpunkt. Det er både ren spenning og mysterium: hvem står bak? Hva er motivene? Hvem lekker? Hvem står i ledtog med hvem? Osv.

Selv om selveste Keely Hawes er sentral i serien, er det relativt ukjente Richard Madden som Afghanistan-veteranen David Budd som har hovedrollen som livvakt. Men heller ikke han spiller med åpne kort, og kan vi egentlig være trygge på at han har så gode hensikter som han sier?

Jeg kan love stolkanten-spenning fra begynnelse til slutt. 

Forfatter Jed Mercurio har også skrevet en annen av de beste spenningsseriene gjennom tidene - Line of Duty, og her følger han opp.  

Konklusjon - Klar befaling!

The Fall - Third Season (Netflix)

De to foregående seriene fikk "klar anbefaling" fra meg. De var spennende både på det som skjedde av handlinger, og det som skjedde i sinnet på de karakterene vi ble kjent med. 

Men utfordringen nå er at hovedhandlingen har spilt seg ut. Jeg sier ikke mer om det, for de som ikke har sett de to seriene må absolutt få dem med seg. Hva kan da forfatterne krøste ut av dette?

Ikke nok, er svaret på det. I de fire første episodene skjer det ikke all verden, men det er desto flere drømmesekvenser og mye megetsigende dveling. Dertil er det minst en karakter som oppfører seg umotivert idiotisk, og det uten at det driver frem noe i handlingen. 

Men. Det er alltid et men. De to siste episodene er både svært spennende, og de tilfører karakterene vi har fulgt i tre serier nye dimensjoner. Det kommer fram forhold som kan være med på å forklare motivasjonen, og dynamikken, i karakterene. 

Man lager ikke noen "Christmas Special" i serier om seriemordere, men her hadde det formatet passet utmerket. Det er stoff til et par timer med fortettet spenning og utdypende innhold, men det holdt ikke til en serie.

Konklusjon - Klar befaling (episode 5 & 6). Ligg unna (episode 1 - 4)

BBC

Det er ikke bare i Norge at journalister ligger jevnt over lengre til venstre i det politiske landskapet enn velgerne. I Storbritannia som i Norge preger dette også den lisensfinansierte kringkasteren. (Tegning: Daily Telegraph - aka Daily Torygraph)

Alternativ sysselsetting

Som republikaner har jeg til nå ikke tenkt videre på hva man skal gjøre med de som gjennom et langt liv har trent seg til en oppgave det ikke lenger vil være bruk for (når monarkiet blir avskaffet). Men det er jo også en sak som bør løses - og helst på en annen måte enn den franskmennene brukte.

Her har BBC Scotland allerede funnet en alternativ anvendelse for Prince Charles!

Pressens makt

Midt i en opphetet situasjon er det lite heldig å gjennomføre store prinsippielle endringer. Ed Milliband, leder for Labour i Storbritannia, har foreslått å bryte opp News Internationals Britiske avis"imperium". Ved siste valg støttet disse avisene de konservative, så det går ann å forstå hans holdning.

Men ved alle valg fra og med 1997 og til - men ikke med - det i fjor, har disse avisene støttet Labour som også vant disse valgene. Det har derfor vært en vedtatt sannhet at News International, med avisene som kjøpes og leses av de viktige velgerne som kan tenkes å skifte side ved valg, kan avgjøre utfallet av valg i Storbritannia. Men meg bekjent er dette en antakelse, og ikke basert på undersøkelser. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kanskje News International bare fulgte stemningen i folket for ikke å støte fra seg lesere? De har - eller hadde - 40% av markedet for nasjonale aviser. Men kanskje denne oppfatningen har vært en selvoppfyllende profeti?

De politiske lederne i Storbritannia har ikke turt å la være å tro på denne sammenhengen, og det å ha et godt forhold til News International har vært en prioritert oppgave for alle politikere med ambisjoner om makt (og politikere uten ambisjoner om makt har man ikke bruk for!). En ganske utrolig servilitet har vært å observere, som det at Gordon Brown inviterte representanter for News International til sin sønns begravelse (det gjorde ikke David Cameron).

Men sjansen er stor for at de sitter fast i gamle forestillinger. Det er en stor spiller på den britiske media-scenen og det er BBC. Da Ofcom skulle undersøke medienes makt for regjeringen kom de til at 73% oppga TV som viktigste kilde for nyheter - og bare 8% oppga aviser. På TV har BBC, med sine soft left politiske holdninger 70% av markedet på nyheter - en langt mer dominerende stilling enn News International for aviser. Sky News hadde i 2009 (som tallene her er fra) 6% av markedet.

Men som de som leser bloggen min allerede vet: TV er gårsdagens medium. Personer under 30 oppgir internet som sin viktigste nyhetskilde. Hvem dominerer her da? I Storbritannia er svaret meget tydelig: bbc.co.uk.

Det The News of the World og andre tabloider i samme konsern foretok seg med hensyn til å bryte seg inn på telefonsvarerne til folk var utilgivelig. Men der som her bør man aldri foreta store strukturelle endringer i krisens hete, og man bør også ta med i beregningen at mediebildet endrer seg as we speak. Ingen vil om fem til ti år dominere mediebildet som aviser gjorde en gang, og TV gjorde for noen få år siden. Ny lovgivning her vil etter alt å dømme bli irrelevant før den blir satt ut i livet.