BBC - Bigoted and Biased Corporation?

"Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” Jonathan Swift, 1710. 

How the mighty have fallen! BBCs Independent adviser to the BBC’s Editorial Guidelines and Standards Board, Michael Prescott, skrev en rapport som The Daily Telegraph fikk tak i og publiserte 6. november. Hoder har rullet i BBC. Gordon Rayner legger rapporten fram her. 

Det som fikk størst oppmerksomhet var at BBC ikke bare en, men også to ganger, hadde fikset klipp fra 6. januar 2020 som fikk det til å se ut som om Trump sa noe annet til sine tilhengere enn det han hadde. Trump er ufordragelig, prøvde å omstyrte valgresultatet i 2020, og er en - etter min mening - katastrofe for verden og USA, så jeg tror gjerne det verste om han. Men her hadde altså BBC med vitende og vilje manipulert virkeligheten. Det er utilgivelig for en institusjon som skal nyte allmenn tillit. 

Jeg tror gjerne det beste om redaktørstyrte medier. For det er viktig med tilsvarsrett, dobbeltsjekkede nyheter, og et ansvar bak hva man publiserer. Men tilliten til disse mediene er avhengig av hvordan redaktørene styrer, og her har mange feilet grovt og undergravet sin egen posisjon. Ikke minst BBC, som har så høy tillit verden over at folk gjerne ikke vil tro sine egne øyne før de har fått det bekreftet på BBC. 

Trump-klippingen er den delen av rapporten som har fått stor oppmerksomhet, ja nesten all oppmerksomhet (se mitt søk på Aftenposten), men det er mye annet minst like alvorlig i den. De har en egen uoffisiell "Trans-redaksjon" som ikke bare bestemmer hva som sies om særlig "trans-rights" men også språk og fremstillingsform i all dekningen i BBC (unntatt BBC Arabic, går jeg ut fra, siden slike ting ikke er særlig i vinden på den kanten.) 

For min del var det særlig avsløringene om dekningen av Hamas/Israel krigen som vakte interesse. Den burde egentlig være av særlig interesse for alle, for med BBCs rykte er det svært mange, kanskje særlig andre journalister, som tar BBC som en autoritativ kilde. Det er det ingen grunn til når man leser saken som ble avslørt. 

Det som først ga meg hakeslepp var "angrepet" på Al-Ahli sykehuset 17. oktober 2023. Israel fikk skylden, og jeg tror ikke til dags dato at verken BBC eller NRK har korrigert seg selv. Morten Rostrup i Leger Uten Grenser fortalte på Dagsrevyen at en venn og kollega hadde ringt han og fortalt om en operasjon han hadde utført på sykehuset og at taket kollapset inn i operasjonen, og så videre.

I ettertid har det vist seg at det knapt var noen skader på sykehuset, bare noen skrammer på siden av en vegg, og at det var en rakett fra Islamsk Jihad på tur til Israel som hadde landet og eksplodert på parkeringsplassen utenfor sykehuset. 

Dette, og mere til, blir tatt opp av Natasha Hausdorff i dette innlegget (se over - dobbelklikk for Youtube og full skjerm.) Synderegisteret som man ser i lenken over er langt og systematisk til fordel for Hamas. Det er og forblir meget problematisk at redaktørstyrte medier med høy troverdighet med viten og vilje villeder systematisk til fordel for terrorister. 

Ett av de forhold Hausdorff nevner er at det er et uomtvistelig faktum at journalister i regionen ikke rapporterer fritt siden de må tilpasse seg krav fra Hamas og Hezbollah. BBC har også i år etter år intervjuet Hamas-ledere i lobbyen på Shifa-sykehuset – vel vitende om at de kom rett fra tunnelene under bygget, og forsvant den veien etterpå. 

Avsløringene som denne måneden fikk BBC-topper til å gå av, var ikke enestående. I 2024 ble det klart at BBC hadde brutt sine egne retningslinjer over 1.500 ganger i dekningen av krigen mellom Israel og Hamas. 

Dette er ikke uskyldig, for BBCs dekning av Israel er ikke bare et journalistisk problem, men et demokratisk problem. Selv jurister og dommere bygger på BBCs narrativ. Når verdens mest innflytelsesrike mediehus følger et narrativ fremfor fakta, påvirker det sikkerheten til jøder, forståelsen av konflikter og tilliten til pressen som institusjon. Det gjør skandalen i BBC til et problem og en utfordring for oss alle. Noe Danny Cohen, tidligere "Director of BBC Television," problematiserer her. 

Jeg tror ikke BBC er korrupt, men det er klart at gruppetenkning og bekreftelsestendenser blir svært kraftige i et miljø der alle rekrutteres fra den samme bakgrunnen og de samme universitetene. Selv en allmenkringkaster vil helst sende nyheter som bekrefter kundenes eksisterende oppfatninger, og nyhetsjaget er nå på 24 timer i døgnet. Å sjekke en sak tar lang tid, og nyanser og motsvar betyr at en annen aktør er på plass før deg. Men på denne måten går også troverdigheten nedenom, og på lang sikt vil det være døden for redaktørstyrte medier om de ikke tar dette på blodig alvor. 

Haussdorf og jeg i Bergen i mai i år. 

PS

Noen ganger er den løgnaktige dekningen av Hamas, Gaza og Israel så åpenbar at alle kan se den med egne øyne. Man kan lure på om redaktørene tenker, og om de leser sine egne saker. Få korrigerer dem etter avsløringer, det kan vi slå fast. For det blir for pinlig. 

Som jeg skulle sagt det selv (Gaza, folkemord, osv.)

Konstantin Kisin får sagt det. Bruk fem minutter på dette! (dobbelklikk for å se full skjerm) 

Tekstversjonen er her. 

Gi Gaza til Greta

Jeg stjeler her skamløst fra satiren til Michael Deacon i Daily Telegraph 30. september. 

Alle spør seg jo om hvem som skal styre Gaza når krigen er over. Deacon foreslår at det må bli Greta Thunberg som jo har ofret så mye for palestinernes (eller i alle fall Hamas') sak. Glem Trump, Tony Blair og skokker av ansiktsløse teknokrater. Greta må ta over! Godt støttet av utallige vestlige kjendiser, selvsagt, som etter 7. oktober 2023 i hopetall har fordømt jødestaten sioniststaten og "folkemordet" og posert med flagg og keffiyeh. 

Mange av oss kynikerne tror at et "Fritt Palestina" vil bli et brutalt undertrykkende islamistan etter mønster av sponsorenes Iran, men Greta og vennene hennes kan vise oss  noe annet. De kan vise at Gaza kan bli et fyrtårn for mangfold og kulturell inklusjon ved å bygge synagoger og kirker så vel som moskéer. Puber, barer og nattklubber for alle, uansett kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, bør også finne sin plass under regnbuens inkluderende farger. Det må være viktig at også ikke-islamister føler seg kulturelt velkomne på Greta-stripen etter gjenoppbygningen. 

Med et kvinnelig statsoverhode vil det vel også bli slutt på at kvinner må følges av en mannlig slektning over alt der hun vil gå? Ikke sant?

Dersom Greta og hennes palestinavenner i show-biz virkelig mener alvor kan de arrangere en Pride-parade på Gazastripen. LGBTQIA+, regnbueflagg og feiring av alle kjønn og orienteringer vil nok bli en dundrende suksess og vise at vi som mistenker at "Fritt Palestina" bare betyr "Jødefritt" tar feil.

Dette er noe å se fram til! 

Intifadaen globalisert

Det er mange måter å begrense ytringsfriheten på, og den kjente metoden fra autoritære regimer er å henrette meningsmotstandere og slik skremme andre til å holde kjeft. 

Det er en metode man kan bruke også i demokratier med ytringsfrihet. YaronLischinsky and Sarah Lynn Milgrim (bildet) ble ikke bare skutt, de ble henrettet på åpen gate i Washington DC 22. mai. Morderen ropte det samme som vi hører i Pro-palestinske demonstrasjoner i hele den vestlige verden, med de samme uhyrlige påstandene som har blitt alminneliggjort av de som burde vite bedre. 

Morderen, Elias Rodrigez, blir nå fremstilt som en frigjøringshelt, og en kampanje er på gang for å få han løslatt. Hele 28 pro-palesinske og ytre-venstregrupper som Palestine News Network, The United Liberation Front for Palestine, The Democratic Socialists of America’s Liberation Caucus, the Chinese Palestine Solidarity Action Network, the DSA Liberation Caucus, the Bronx Anti-War coalition, og Tariq el-Tahrir Youth and Student Network har sluttet seg til. 

En morder som med flere skudd henrettet to unge jøder på åpen gate blir altså en frigjøringshelt som må slippes fri. Dette er hva "globaliser intifadaen" betyr. Jihadistene og deres håndlangere skremmer jøder og de som ønsker Hamas og andre jihadister bort fra makt og myndighet til taushet - akkurat som jihadistene som slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo. Man tør i mindre grad ytre seg mot løgn og proaganda fra disse ekstremistene, og de vinner. Det liberale demokratiet taper. 

Evig flyktning fra et ukjent land?

Jeg vet ikke hvordan er det å være flyktning, heldigvis, men det kan synes som om de to på bildet har det rimelig greit. Det er jo bra. De er flyktninger fra Palestina, et land bestefaren deres flyktet fra for nesten 80 år siden for han ville ikke leve i et land okkupert av jøder. Mohamad Hadid flyktet til USA, og hans sønn ble etter hvert styrtrik eiendomsmogul i California. Der ble også hans døtre Bella og Gigi (bildet) født, og de er nå det som kalles supermodeller. Multi-millionærene er alle registrert som flyktninger fra Palestina. 

Dette er en av konfliktens mest kuriøse faktorer, og - tror jeg - en viktig grunn til at dette er en konflikt som bare "gir og gir" mer krig, terror, og elendighet. Alle flyktninger i verden sorterer under FNs Høykommisjonær for flyktninger. Politikken er å hjelpe disse helsehjelp, mat, og et nytt liv. Med mindre de er flyktninger fra Palestina, vil si. Da sorterer de under UNRWA, og stilles i utsikt til å returnere til Palestina.  Men som alle skjønner - damene over har aldri bodd der eller vært der. Ikke faren deres heller. Men som de eneste "flyktningene" i verden stilles palestinere altså, i uendelige slektsledd, i utsikt å returnere til der deres mer og mer fjerne forfedre og formødre flyktet fra. Dette er en viktig grunn til at denne konflikten - blant alle som stammer fra oppløsningen av imperiene og oppgjøret etter andre verdenskrig -  kanskje er den eneste, bortsett fra Korea, som fortsatt er like betent 80 år senere. Årsaken er selvsagt at denne returretten er en eufemisme for det å fjerne Israel "from the river to the sea." 

Det er mange hindringer for en mer fredelig fremtid på den kanten av verden, inklusive aggressive jødiske settlere på Vestbredden, men arvelig flyktningestatus og returrett er en av de mest grunnleggende. 

Veien videre for Palestina

Inntil videre er det våpenhvile på Gaza, men få vil vel vedde på at det varer ved. Hamas ønsker Israel ut, og så snart som mulig helt vekk fra kart og historie. Selvstyremyndigheten på Vestbredden kan kanskje lokkes med en egen stat som steg på veien mot å få Israel helt vekk, men det sitter også langt inne. Den palestinske nasjonalismen er eliminativ, altså at Israel må forgå for at Palestina skal oppstå - det er dette "From the River to the Sea" betyr som slagord. Dette er også grunnen til at alle forsøk på å lokke PLO med en egen stat har feilet, i 1948, ved Camp David i 2000, med Olmert og Abbas i 2008, og med Netanyahu og Abbas i 2012-13. Så da vet vi det. 

De som tror jeg farer med desinformasjon om palestinske oppfatninger kan sjekke på denne lenken som går til Khalil Shikakis Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) og undersøkelser om palestineres politiske oppfatninger. Det er dyster lesning for alle som ønsker seg fred mellom palestinerne og Israel. Hamas er mer populære på Vestbredden enn på Gaza, men begge steder er støtten både til massakren 7. oktober 2023 og til Hamas overveldende. 

Israel har ingen plan om å radere seg selv ut, og å møte disse ønskene om eliminasjon på halvveien er heller ikke særlig forlokkende. Uttrekkingen fra Gaza i 2005 resulterte i titusenvis av raketter fyrt av mot Israel og massakre og massiv gisseltaking. Et selvstendig Gaza har man prøvd, og det var ingen suksess sett fra Israels side. Hvorfor skulle de være interessert i å gjenta det samme? Å trekke seg ut betyr massakre og krig, så hvorfor prøve det samme på Vestbredden?

Svaret på det er at okkupasjonen er feil, urettferdig, upopulært og over tid gjør Israels venner til fiender. Raid, uendelige og urettferdige ransakinger, utålelige og aggressive israelske settlere er en pest og en plage for alle uansett hvilken side av grensen man er, og så videre. Så hvorfor ikke avslutte den så snart som mulig, slik Barth Eide og regjeringen i Norge ønsker seg?

Svaret på det bygger på tre premisser, skriver Rafi DeMogge i Mosaic Magazine, og konklusjonen er at et selvstendig Palestina vil føre til en evig krigstilstand mellom denne staten og Israel. De tre premissene er (1) at historien viser at ingen innrømmelser fra Israel fører til innrømmelser fra den andre parten. Tvert om: det blir tolket som tegn på svakhet, og blir fulgt opp med intifada (bølger av terrorbombing, osv., som etter Camp David 2000) eller ren krig og massakre (som etter uttrekningen fra Gaza). Som nevnt er (2) palestinsk nasjonalisme "from the river to the sea" - altså eliminativ. Israel og jødene skal vekk!. Men erfaringen så langt tyder også på (3) at en palestinsk myndighet vil være for svak til å kunne holde jihadister unna å det å krige med Israel. Det er bare å se på meningsmålingene til det palestinske instituttet i lenken over, og på palestinsk historie. 

DeMogge viser at ingenting er så skadelig for Israels omdømme og sikkerhet som en krigstilstand - som nå. Det er, tross alt, bedre å være en okkupant enn en krigsmakt. Det var først da Hamas massakrerte og kidnappet jøder over en lav sko at Irland, Spania, Norge og Slovenia anerkjente Palestina som stat (en stat som ikke finnes en gang). Den diplomatiske belastningen er mindre med okkupasjon enn med krig, og det er de to eneste realistiske alternativene. 

Som vi ser på bildet (fra Associated Press), er det ruiner på Gaza etter den krigen Hamas startet og vedlikeholdte. Svært mye er ødelagt. Nå har arabiske land stilt seg bak en Egyptisk plan for gjenoppbygging av Gaza - så noe bra har det kommet ut av Trumps "Gaza resort" fornærmelse. Men planen mangler noe helt vesentlig, noe som er forutsatt men ikke adressert: Hvordan fjerne Hamas som makt og kraft på Gaza? Uten det blir det bare en repetisjon av det vi har sett allerede. 

Nei, den eneste realistiske løsningen er et mirakel a-la slike vi leser om i hellige bøker fra denne delen av verden. 

PS - Trumps plan om å flytte folket ut av Gaza var ikke den første. Gamal Abdel Nasser, President i Egypt, og UNWRA (!) lanserte en slik plan i 1953. Les Hussain Abdul-Hussain i Middle East Forum. (Egypt okkuperte Gaza fra 1948 til 1967, noe de fleste ikke er klar over eller har "glemt".)

Rammefortellingen

Et hovedproblem for forståelsen av hva som skjer på Gaza, med Hamas og Israel, er at konflikten blir satt inn i en sammenheng der den ikke gir mening. Nå, når rakettene kommer fra Iran heller enn deres utposter Hamas og Hezbollah, blir det enda klarere: Rammen har aldri vært Palestinernes kamp for å bli en selvstendig stat. PLO har flere ganger fått tilbud om Vestbredden og Gaza, inklusive Øst-Jerusalem som hovedstad, uten å akseptere det. Det er fordi målet ikke er en selvstendig stat, men å fjerne Israel og dets folk "From the River to the Sea." "Fritt Palestina" er et Palestina fritt for jøder, og slik har det alltid vært. 

Det kan være verdt å se på hva nå likviderte Ismail Haniyeh sa i en tale på ett kvarter på Al Jazeera rett etter massakren 7. oktober 2023: 

“This battle is not only for the Palestinian people or only for Gaza. Gaza is merely the lever of resistance, . . . but since this is about al-Aqsa mosque, it is the battle of the [Islamic] nation. I call upon all the nation’s children, no matter where they are, to join the fight . . . of the men who are writing history with their blood and their rifles.”

Ingen går dør til dør og slakter ned barn foran deres foreldre, og foreldre foran deres barn, for å kunne etablere en selvstendig stat i fred med sine naboer. De gjør det for å fjerne inntrengerne fra islamsk land og nasjon. Denne messianske visjonen, om gjenerobringen av islamsk land, er det viktigste som står i veien for fred i Palestina/Israel. 

Om vestens politikere og intellektuelle kunne begynne å forstå at Hamas, Islamsk hellig krig, Hezbollah og andre ikke tenker som dem rundt denne konflikten, så kunne mye vært annerledes. For de nevnte gruppenes del har det aldri handlet om å gjøre livet godt og/eller levelig for befolkningen i Palestina, men om å vinne tilbake hellig land for Islam. 

Et siste sitat fra den påstått moderate Haniyehs tale for å gjøre det tydelig:

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Holocaust i Midt-Østen?

Nazistene planla å utrydde også jødene i Palestina under andre verdenskrig, men ble stoppet av Montgomery ved El Alamein. Godt hjulpet av "ørkenrottene" i SAS, som jeg før har skrevet om på bloggen. Hovedmålet deres var åpenbart Suez-kanalen og oljetransporten, men det sekundære målet var den halve millionen med jøder som hadde rømt til Palestina. SS hadde en tropp utstasjonert i Athen som skulle følge Rommel inn i Palestina og gjøre det av med jødene der. Dette mordet på jøder i Palestina var bare uker unna, og det skulle omfatte både de som hadde bodd i området i tusener av år og de som var mer nylig ankomne flyktninger fra forfølgelsen i Europa. 

Skuffelsen ble stor da Rommel gikk på det avgjørende nederlaget ved El Alamein, men troppen gikk til verket i Tunis og 2.500 jøder der omkom i konsentrasjonsleire. Alt dette kommer fram i boka Nazi Palestine av de tyske historikerne Mallmann og Cüppers basert på kilder som ble frigitt først for omtrent 20 år siden. 

Amin al-Husseini, Stormuftien av Jerusalem (se bildet over), var svært entusiastisk da han fikk høre om planene. Felles jødehat forente dem, og dette fellesskapet skulle vare krigen gjennom med Muftiens sendinger fra Berlin med ufortynnet jødehat blandet med Koransitat til Midt-Østen på kortbølgeradio.

Gruppene skulle operere i Palestins på samme måte som Einsatzgruppene i Ukraina med massiv nedskyting av den halve millionen jøder som hadde flyktet dit, og mulig bruk også av mobile gasskamre. 

Det er all grunn til å tro at Midt-Østen, såvel som mye annet her i verden, hadde sett annerledes ut om ikke de allierte hadde vunnet ved El Alamein. 

How is that working for you?

Jeg har kanskje postet denne før, men på åtte minutter sier han egentlig det som må sies om denne konflikten. Den er definitivt verd å se igjen.

Så PLO og andre palestinske grupper har i 75 år prøvd å fjerne Israel. 

Hvordan har det gått for palestinerne? Kanskje velge et annet mål og en annen strategi? 

(Dobbelklikk, eller trykk på Youtube ikonet)

Etterlysning: Moderate palestinere

Det mye klaging på Netanyahu i norske medier, og ofte med rette, men den andre veien - mot det palestinske lederskapet - er det helt tyst. Eller i alle fall nesten. Når den myrdede lederen av Hamas, Ismail Hanyieh, ble fremstilt som "moderat" skjønner man at det er en dramatisk mangel på moderasjon på den kanten. 

Det er mye å utsette på den norske anerkjennelsen av Palestina, noe jeg har skrevet om før, og implikasjonene tas ikke alvorlig. Mye av skaden har skjedd, som at Hamas har innkassert en belønning for massakren 7. oktober i fjor. Incentiver virker og øker appetitten på det som har gitt gevinst. Begrunnelsen som gis for denne anerkjennelsen av en luftspeiling av en stat, er at det skal åpne for en tostatsløsning. Problemet er at denne staten skal være for et folk, palestinerne, som ikke ønsker den. 

I sommer ble det også tydeligere hvem som ser for seg å styre denne anerkjente palestinske staten. Det er selvsagt bare de som allerede styrer delene den skal lages av, og som nå har underskrevet en forsoningsavtale i diktaturet Kina. I praksis har Norge anerkjent et styre som omfatter Hamas. Ikke at Fatah er så mye bedre, for det springende punkt er dette: Det blir ingen fred mellom Palestina og Israel uten at også palestinerne anerkjenner sin motpart og dennes rett til å eksistere. 

Etterlysningen går altså ut på å finne noen palestinere med noe som helst slags støtte i folket som aksepterer dette:

• Israel er og forblir jødisk, sekulær og liberal
• At i en anerkjent stat Palestina kan ingen lenger være "flyktninger fra Palestina"
• At det ikke er noen "returrett" til Israel for "flyktninger fra Palestina"

Fortsatt er det mange, svært mange, i Norge som tror at palestinere ønsker seg en egen stat og at det eneste som står i veien for det er et gjenstridig Israel. Saken er at det palestinerne, enten det er Fatah eller Hamas eller noen av de andre gruppene med noe som helst av oppslutning, kun er ute etter å utradere Israel. Massakren 7. oktober har gjort dette helt åpenbart.

Som jeg har skrevet om før, er tostatsløsningen en havarert idé i Israel av helt åpenbare grunner nå etter massakren. Hamas er på vikende front på bakken i Gaza, men de har vært vinnere i propagandakrigen. Kanskje er det nå et skifte på gang? 

Skal noe endres i denne bitre og blodige konflikten må i alle fall realitetene være grunnlaget, og ikke et fromt vestlig ønske om at palestinerne skal ønske seg noe de faktisk ikke vil ha. 

Israel på sin side, og ikke bare regjeringen men også så godt som hele opposisjonen, skjønner at fred er en fjern drøm. Det er sikkerhet mot massakre og Iran og dets medsammensvorne som gjelder. Sørgelig, men sant og forståelig. 

Fred i Midt-Østen?

I det som sies og skrives om Israel, Palestina, Gaza og Hamas er det ganske mye som blir oversett og/eller underkommunisert. Noen kulepunkter om dette: 

• Palestinerne på Gaza-stripen lider på grunn av en krig som Hamas startet 7. oktober i fjor med en massakre og massiv gissel-taking. "Alle" krever at Israel skal slutte med sin krigføring, men "ingen" nevner at dette ville være over om Hamas løslot de levende gislene og overleverte alle de døde. Fritt leide til Iran kunne de sikkert også fått - men det vil de jo aldri gå med på. Det er hellig krig som gjelder, og krigens mål er at Israel skal vekk. 
• Det var en våpenhvile (hvis en ser bort fra alle rakettene som Hamas og andre til stadighet fyrte over til Israel) fram til og med 6. oktober. Hamas brøt den, og de kan lett gjenopprette den (se punktet over).
• Incentiver og terrorisme virker. Det å gi Hamas innrømmelser (anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat, for eksempel) for å ta gisler og massakrere jøder og andre tilfeldig forbipasserende, er å invitere til mer av det samme. Det å vise svakhet og kompromissvilje har, historisk, hatt akkurat samme effekt i Midt-Østen. 
• "Iran er dedikert til å utslette Israel, dette er rotfestet i den islamske republikken." Dette sa den nyvalgte og visstnok "moderate" presidenten i Iran, Masoud Pezeshkian i juli. Så lenge Irans håndlangere  Hamas og Hezbollah får holde på, og så lenge de får støtte fra moderate vestlige ledere som burde vite bedre, så blir det ingen fred i Midt-Østen. De som ikke ser de dype alliansene mellom Iran, Russland, Nord-Korea og Kina har bare sin egen blindhet å takke. 
• Det er ingen moderate krefter med noe støtte på palestinsk side. Ingen. Selvstyremyndigheten på Vestbredden ledes av en Holocaust-fornekter, og frie valg (noe islamistene ikke driver med med mindre de må) ville blitt vunnet av Hamas. De påstått moderate Selvstyremyndighetene driver også "Martyrfondet," som kritikere med god grunn kaller et system for "pay for slay" siden utbetalingene øker jo flere jøder som drepes. 
• Midt-Østen er ikke et sted der ettergivenhet og tegn på svakhet føles opp av motparten med fredsvilje, kompromiss og avtaler. Iran, Hamas og Hezbollah er ute etter seier. Seier betyr at Israel skal bort. De er med hensikt vage med hensyn til om dette betyr at også alle jødene skal bort, men mye tyder på at "Fritt Palestina!" for disse kreftene betyr "fritt for jøder."

PS - jeg ønsker et Midt-Østen der alle lever i fred og gjensidig respekt, side-om-side, uten noe ønske eller plan om å utslette eller fjerne sine naboer. Det betyr også et Midt-Østen uten Hamas og Hezbollah, og ISIS/Daesh og Al-Quada. Disse er ute etter å gjenerobre Israel for Islam. Om et Midt-Østen i fred og fordragelighet også skal omfatte Iran må det være uten det apokalyptiske prestestyret landet har nå. 

Victim-blaming

Hvorfor er "alle" så ivrige etter å beskylde Israel for "apartheid," "folkemord" og barnedrap? Enhver sammenligning med for eksempel hva Kina, Iran, Syria, Sudan, Ethiopia/Eritrea, og så videre - og USAs kriger i Midt-Østen, viser jo tydelig at Israel og jødene får uproporsjonalt mye tyn for krigføringen på Gaza og mye annet. 

Men først: Jeg verken vil eller kan forsvare alt hva Israel og IDF har gjort eller kommer til å foreta seg. Det får en eventuelt ta sak-for-sak. Men jeg finner det påfallende hvor ivrige mange er etter å fremme og forsvare åpenbart helt absurde anklager om folkemord, for eksempel. Man kan lure på om krigføringen på Gaza tjener hensikten, for hensikten er å ødelegge Hamas som trussel mot Israels befolkning. Er alt det som blir gjort mot Hamas faktisk nødvendig? Hensikten er åpenbart ikke å drepe Gazas befolkning. Det ville tatt Israel en dag eller to, gitt de ressursene de har. Folkemordere driver ikke og ringer folk for å få dem unna før de angriper en forskanset fiende, for eksempel. 

Så hva skyldes denne iveren etter å stemple Israel som Apartheidstat og folkemordere på ekstremt tynt og tvilsomt grunnlag? Howard Jacobson, britisk forfatter, mener det er en form for "victim-blaming" - at offeret får skylden for overgrepet. Victim-blaming virker i så fall retroaktivt: Se, jødene som ble offer for folkemord under nazistene driver nå med folkemord overfor palestinerne. Og jødene, som offer for ekstrem diskriminering over alt de holdt til, også i Midt-Østen - helt åpenbart former for apartheid før Sør-Afrika ga navn til denne formen for ekstrem diskriminering og segregering, får beskyldninger mot seg for apartheid selv om Israel er multi-etnisk, sekulært og demokratisk, og der arabere er overrepresentert i flere prestisjefylte profesjoner (som leger). 

På denne måten kaster man et helt folks traumatiske historie rett tilbake til dem på en måte som grenser mot det barbariske. Han siterer filosofen John Gray fra boka Straw Dogs: 

It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?

Svaret er like selvsagt: Aldri! Her ligger vel mye av forklaringen på Holocaustfornektelsen - som ofte følger Israel-hatet som en skygge. Det neste trinnet, som vi har sett mange eksempler på i det siste, er å kalle jøder som forsvarer Israel for nazister. Howard Jacobson kaller det "Holocaust annulment" - vis at jødene gjør akkurat det de ble utsatt for, så Holocaust med seks millioner mennesker skutt, brent og gasset i hjel ble en straff for en forbrytelse de ennå ikke hadde begått. 

Det er ikke helt fjernt å se dette som en form for victim-blaming, og dermed en unnskyldning for verdenhistoriens mest bestialske massemord. 

Usedvanlig forstandig og balansert

I Dag og Tid, en nynorsk avis jeg helt sikkert burde lest mer og oftere, publiserte Kai Skagen 7. juni et langt og grundig essay om Israel, Palestina, Gaza, Vestbredden og så videre. En venn delte det med meg, så jeg er ikke sikker på om lenken fungerer (men den gjorde det i dag - direkte til Dag og Tid).

Skagen ser i essayet både bakover og framover, og setter den opphetede debatten og lidelsene på Gaza og i Israel i en videre kontekst. 

Jeg skulle ønske dette essayet ble obligatorisk. Vi kunne kanskje fått en mer opplyst og realistisk debatt. 

Fritt Palestina?

Det er vanskelig å være uenig i et slagord som "Fritt Palestina," for hva er galt med det? Jeg håper Palestina blir et land en gang, og jeg håper virkelig det blir fritt. Men det er det dårlige utsikter til. Begge deler for så vidt (og jeg drøftet tostatsløsningen her). Et selvstendig Palestina har dårlige utsikter til å bli fritt, og det skyldes både Hamas og Fatah. De vant valg i henholdsvis Gaza og på Vestbredden i 2006, og er nå inne i det attende året av sine fireårsperioder. Ja nettopp: De driver ikke med valg og demokrati på den kanten. Prinsippet er: "en mann (!), en stemme, en gang." (Bildet: Tobias Schwarz/AFP via Getty Images)

Noen ganger trenger man noen som sier det rett ut, og nå er det Salman Rushdie som treffer spikeren på hodet. Som jeg støtter han en selvstendig palestinsk stat, men "et fritt Palestina ville blitt en Taliban-lignende stat," sa han nettopp. Det ville blitt en satellit av Iran, mente han, og syntes det var rart at progressive i vesten støtter en fascistisk terrorgruppering. Det synes jeg også, men ekstremister på begge kanter møtes gjerne i Israelhatet. 

Det er lite som tyder på at Hamas ønsker å styre Gaza, og å sørge for fred og velstand for folket der. Det de ønsker er friheten til å fortsette kampen for å utslette Israel, og å få opprettet et islamistisk kalifat på hele området. 

Implikasjoner av anerkjennelsen av Palestina

Norge har nå anerkjent Palestina som stat, til gratulasjoner fra Hamas. Men har man tatt inn over seg implikasjonene av dette? (Bildet: Ismail Haniyeh, leder i Hamas. Credit: Office of the Iranian Supreme Leader.)

Siden Palestina nå er anerkjent som suveren stat, så betyr det at de som bor der ikke er flyktninger og derfor ikke har rett på flyktningstatus i ditt land. De har da heller ikke rett på å returnere til et land (Israel) der de aldri har vært borgere og aldri bodd. Dersom Norge og alle de andre landene som har anerkjent Palestina som selvstendig stat ikke følger opp på denne måten, er de avslørt som hyklere som ikke egentlig mener anerkjennelsen seriøst. 

UNRWA er FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Den var ment å være midlertidig, men har blitt permanent. Alle andre flyktninger i hele verden sorterer under FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), og jobber jevnt for å hjelpe og gi nytt hjem til flyktninger. Ingen av disse arver flyktningstatusen, og de har ikke automatisk rett til å returnere til der de flyktet fra. Det å anerkjenne Palestina som suveren stat er også å "defund" UNWRA - hvis man mener anerkjennelsen seriøst, vel å merke. 

Men hvis man ikke er villig til å gjøre dette, er det ingen grunn til å tro at man seriøst ønsker en tostatsløsning der den ene staten er multi-etniske Israel med sine 20% muslimer. Det har aldri vært en palestinsk visjon å leve fredelig sammen som to stater der den ene er jødisk. Ingen palestinsk organisasjon av betydning har noen sinne sett Israel som noe annet enn et midlertidig stadium mot "From water to water, Palestine will be Arab" (som er den arabiske originalen til slagordet "From the River to the Sea..."). Det var denne visjonen som lå bak det bestialske overfallet 7. oktober i fjor. Jeg tror ikke den norske regjeringen deler denne visjonen, og det kunne være greit om man kommuniserte dette tydeligere.

Så derfor kunne det nå vært greit om Norge og de andre som har anerkjent Palestina som suveren stat også tar konsekvensen av dette, og viser at det er reelt og ikke bare en gest eller et "signal." Det betyr å avvikle UNRWA og å ikke anse palestinere som flyktninger siden de bor i sitt eget suverene land. 

Pro-palestinsk eller?

Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden. 

La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet. 

Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"? 

De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på. 

For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene? 

Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna. 

Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.  

* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert. 

Begår Israel folkemord?

Det hører man stadig vekk, fra Lindmo på NRK og fra flere andre som burde vite bedre. Et opprop ved universitetet OsloMet fastslår at "vi kan ikke bidra til å legitimere universiteter som uttrykker aktiv støtte til et pågående folkemord." (Foto: Flash90)

Det burde ikke vært krig i Midt-Østen. Det burde vært fred mellom jøder og palestinere. I en ideell verden levde disse, og alle andre, side om side med respekt og toleranse. Men sånn er det ikke.

Palestinere dør i krigen på Gaza, der befolkningen er på omtrent 2.300.000. Myndighetene (Hamas) hevder 28.000, og Israel hevder å ha drept 12.000 Hamas-soldater. Om vi aksepterer begge disse tallene, blir det 16.000 sivile - og med en så ung befolkning som på Gaza blir en svært stor andel av disse barn. Det er all grunn til å være rystet og opprørt over dette. Noen hevder at bortimot halvparten av bygningsmassen er ødelagt. 

Men folkemord? Det er en svært alvorlig anklage, og enda mer alvorlig å kaste det ut som et faktum. Som jeg har påpekt her tidligere kan dette ses på som et forsøk på å alminneliggjøre noe som er svært grovt, og det er det virkelig brutale regimer som tjener på. For at noe skal være et folkemord må man bevise «intensjon om å ødelegge» helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. 

Dersom Israel skulle ha denne intensjonen, så er deres handlinger virkelig talentløse. Ikke bare er det ca. 20% av israels borgere som er arabere og ikke jøder, men IDF driver ikke med mord eller overgrep mot disse. Selv om arabere i Israel (det er flere arabere og muslimer i Israel som regner seg som arabere enn som palestinere) har fritak fra militærtjeneste, er det også flere som er aktivt med i IDF. Det skulle tatt seg ut om disse var med på folkemord på sin egen etniske og religiøse gruppe. Altså kan ikke dette påstått "pågående folkemordet" være noe til suksess. 

Gazas befolkning utgjør, som nevnt, godt over to millioner mennesker. Etter flere måneder med krig, og kanskje så mye som halve bygningsmassen ødelagt, har altså 16.000 sivile blitt drept. Virker det som et folkemord? Et land som virkelig var ute etter folkemord, som Tyskland mot jødene og Hutiene mot Tutsiene i Rwanda, ville sørget for en helt annen type krigføring og ganske andre tapstall. At mange dør er ikke "et folkemord." 

Var Israel ute etter å ramme sivile ville de ikke ha bedt sivilbefolkningen dra fra områdene de kom til å rykke inn, de ville ikke ringt opp folk i områder som skal angripes, sendt flygeblad med informasjon om krigføringen, og så videre. Dødstallene ville sett helt annerledes ut. 

At de er såpass høye likevel skyldes jo i stor grad at Hamas har plassert sin militære infrastruktur i eller tett på boligområder, skoler, sykehus og så videre. De har bedt befolkningen om å ikke høre på Israel og oppfordringene om å flytte ut av kampområder, og de bruker bevisst og kynisk sivile dødstall for å skaffe seg sympati. 

Likevel kan det være at Israel har begått brudd på krigens folkerett. Det blir også etterforsket, og vil bli forfulgt både under og etter denne pågående krigen. Men folkemord er noe helt annet, og jeg er villig til å vedde at Den internasjonale straffedomstolen i Haag ikke kommer til å dømme Israel for folkemord. 

Tostatsløsningen

Jeg er tilhenger av en tostatsløsning i Palestina/Israel. Men det spiller ingen rolle hva jeg mener. Det som betyr noe er hva befolkningene i området mener, og der er det lite støtte for en tostatsløsning. Og den er synkende. 

Det vi må merke oss er at det er nesten ingen palestinere, altså arabere i områdene som defineres som palestinske, som vil ha en tostatsløsning. Når Harald Stanghelle i Aftenposten 25. januar skriver at "Helt siden Madrid-forhandlingene i 1991 har palestinerne håpet på en fremforhandlet tostatsløsning," så er det helt feil. Miff.no har i åtte år uten hell etterlyst en palestiner som går inn for to selvstendige stater. 

Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat i Palestina flere ganger, helt fra 1937 (80% til arabere, og 20% til jøder - omtrent i pakt med befolkningenes størrelse på det tidspunktet) og fram til 2008, og forkastet det hver gang. På Camp David fikk Arafat i 2000 tilbud om et suverent Palestina med Gaza, 95% av Vestbredden og Jerusalem som hovedstad. Det forkastet han. Trolig fordi han ikke hadde støtte for det. Majoritetssynet blant palestinerne er at Israel må vekk. Ikke en eneste palestinsk leder har noen sinne gått inn for en løsning med to stater der den ene er jødisk. Palestinerne vil gjerne ha sin stat, den 22. arabiske staten og den 59. muslimske. Det er det de ikke vil ha som har stoppet dem. De vil ikke ha den eneste jødiske staten i verden. Slik sett er ikke Hamas ekstremister men mainstream. Det ekstreme er alle de uskyldige sivile, muslimer såvel som jøder, de er ivrige etter å ofre i kampen mot den jødiske staten. 

Også i Israel er tilhengerne av en tostatsløsning på vikende front, og ikke bare i regjeringen. Det hjelper selvsagt ikke at bosettingene på Vestbredden brer om seg og at Netanyahus regjering er den mest ytterliggående noen gang. De israelske araberne, ca 20% av befolkningen, har gått fra å ha vært store tilhengere med 74% i 2013 og til heller lunkne med 41% i 2023. Det viser en undersøkelse fra Pew Research. Jødiske israelere har i samme undersøkelse gått fra 46% for i 2013, og til 32% i 2023. Og dette var før Hamas' barbariske overfall 7. oktober. Jeg tipper det skal godt gjøres å finne noen i Israel som mener en tostatsløsning er realistisk nå, men antakelig noen flere som fortsatt håper på en slik løsning et stykke fram i tid. 

Da Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 tvang de også de ca. 8.000 jødiske bosetterne ut. Man kan kanskje se det som et eksperiment på palestinsk selvstyre. Det var ikke særlig vellykket. I løpet av et par år hadde islamistene i Hamas vunnet (det første og siste) valget, og overtatt. De startet fort med å forberede krig, har har ikke gjort noe for å beskytte sivilbefolkningen. Rakettene begynte å fly mot Israel, og blokaden (den strenge grensekontrollen) ble innført for å stoppe (eller bare begrense, som det viste seg) våpenforsyningene til islamistene. 

Massakren 7. oktober, som i råskap overgår SS sine Einsatzgruppens framferd i Polen og Ukraina under andre verdenskrig, har neppe vært noen reklame for tostatsløsningen. Heller tvert om, noe som antakelig er tilsiktet. Men det har neppe skadet Hamas noe særlig på Vestbredden. Støtten til "militæroperasjonen" (som meningsmålingene kaller terroroperasjonen) var større på Vestbredden enn i Gaza. Dette gir neppe de i Israel som ønsker to stater noen gode argument. 

Den som ser noen lyspunkter i denne brutale konflikten må være mer skarpsynt enn det jeg er. Eller mer hallusinerende. 

Enemies and Neighbours - Ian Black (Anmeldelse)

Hvis du ser verden i svart og hvitt, i skurker og helter, overgripere og ofre, så er ikke dette boken for deg. Enten du ser historien om Israel og Palestina som en fortelling om en nasjon som får sitt lovede land og bygger et demokrati blant diktaturer, eller om koloniale overgrep, fordrivelse og apartheid, så vil du antakelig bli skuffet i lesningen av denne boka. Derimot kan du komme til å forstå det som skjer i Palestina/Israel på et mye dypere nivå. 

Det er derfor den er så bra. Både israelske og palestinske historikere har gitt den gode skussmål, og det er ikke så lite bare det. Ensidighet er det nok av, mens det er ganske lett å finne ut at enkle løsninger gir flere problemer og mye mer vold og elendighet. Hylekorene på gater og i sosiale media burde ta en pause for å lese denne boka, og anmeldelsene har vært svært gode. 

Vold har det vært nok av i denne historien fra Balfour-erklæringen i 2017 (“One nation solemnly promised to a second nation the country of a third” - som Arthur Koestler skrev) og til nå, og vold og lidelse fyrer opp følelsene og overstyrer forstanden. I min oppvekst var den norske offentligheten ekstremt pro-israelsk, mens den bikket den andre veien for ca. 40 år siden og nå antakelig er den mest anti-Israelske i den vestlige verden. 

Denne boka burde kanskje vært et slags "førerkort" for å uttale seg om konflikten? Ian Black hadde vært Midt-Østen journalist i fire tiår for The Guardian, og jobbet seg dypt og godt ned i kildene uten å rote seg vekk. Han har valgt å la fakta ødelegge fortellingene til begge sider, og også legge vekt på det lokale heller enn å spekulere om eksterne aktører og deres motiver. Det siste er det mer enn nok av på andre kanter. 

Ian Black, som døde nesten søtti år gammel i januar, snakket både arabisk og hebraisk og hadde en skog av kilder på begge sider. Med en PhD i historie fra London School of Economics var han ikke så opptatt av kulepunkter å fyre av i en diskusjon som skulle vinnes, men mer opptatt av å avdekke sammenhenger. Sammenhenger som nesten uten unntak er mer komplekse enn man skulle tro. 

Men boka er ikke kompleks å lese. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Dette måtte sies

Og noen ganger er en komiker den beste til å si det. Tydeligvis. 

Og her er en oversatt tekstversjon: 

Bill Maher 16. desember 2023

«Jeg vet, det er ment å være den magiske tiden på året, men kanskje det vi alle virkelig trenger akkurat nå, er en god dose realisme.

Jeg ser mange julekrybber når jeg er ute, slik du alltid gjør før jul. Og jeg kan ikke la være å tenke på hvor den krybben først var.

Det var på Vestbredden på palestinsk land, kontrollert av palestinske myndigheter. I 1950 var den lille byen Betlehem 86 prosent kristen, nå er den overveldende muslimsk.

Og det er poenget mitt i kveld, ting endrer seg.

For 2,3 milliarder kristne kan det ikke være noe mer hellig sted enn der deres Frelser ble født, men de har det ikke lenger. Og likevel har ingen korsfarerhær forberedt seg på å ta den tilbake.

For ting endrer seg. Land, grenser, imperier.

Palestina var under det osmanske riket i 400 år, men i dag er en ottoman [annet ord for krakk] noe du legger under føttene.

Byen Byzantium ble byen Konstantinopel, som ble Istanbul. Ikke alle likte det, men du kan ikke fortsette å krangle på hva noe blir kalt for alltid.

Irene hadde hele øya for seg selv, men britene startet et imperium, og vel, irene mistet nordområdene sine. De sprengte hverandre i luften på grunn av det i 30 år, men til slutt kommer alle frem til en avtale [som avslutter konflikten], bortsett fra palestinerne.

Var det urettferdig at selv en enkelt arabisk familie ble tvunget til å flytte ved grunnleggelsen av den jødiske staten? Ja. Men det er heller ikke sjelden. Det skjer gjennom historien, over hele verden, og de fleste folk gjøre det beste ut av det.

Etter andre verdenskrig ble 12 millioner etniske tyskere presset ut av Russland, Polen og Tsjekkoslovakia fordi det å være tysk hadde blitt litt upopulært.

En million grekere ble dyttet ut av Tyrkia i 1923, en million ghanesere ut av Nigeria i 1983, nesten en million franskmenn ut av Algerie i 1962, nesten en million syriske flyktninger flyttet til Tyskland for åtte år siden. Passet det perfekt?

Og ingen vet mer om å bli jaget fra land enn jødene. Inkludert å bli nesten fullstendig kastet ut av alle arabiske land de en gang bodde i. -Ja, TikTok-fans… Etnisk rensing skjedde begge veier. I «Spillemann på taket» beveger familien seg alltid for å ligge et skritt foran kosakkene, men de takler det.

Når de forlater Anatevka, sier de: «Hei, det var ikke så bra uansett.» Kom an, også andre land hadde jo tak som du kunne spille på.

Nå, det var ikke slik de egentlig følte det, men de taklet det. De klarte seg. For noen ganger er det alt du kan gjøre.

Historien er brutal og mennesker er ikke gode mennesker. Historien er trist og full av feil, men du kan ikke endre den, for en paraglider er ikke en tidsmaskin. [Hamas-terroristene brukte paraglidere under massakren 7. oktober 2023.]

Folk blir flyttet på, og ja, kolonisert. Ingen var en større kolonisator enn den muslimske hæren som feide ut av den arabiske ørkenen og tok over store deler av verden på et eneste århundre. Og de gjorde det ikke ved å spørre. Det er en grunn til at Saudi-Arabias flagg er et sverd. Kosovo var det kristne Serbias vugge, så ble det muslimsk. De kjempet en krig om det på 1990-tallet, men sluttet. De holdt det ikke gående 75 år.

Det var avtaler på bordet om å dele landet kalt Palestina. I 1947, 1993, 1995, 1998, 2000, 2008. Og Øst-Jerusalem kunne vært hovedstaden i en palestinsk stat som i dag kunne lignet mer på Dubai enn Gaza.

Arafat ble tilbudt 95 prosent av Vestbredden, og sa «nei». Det palestinske folket burde vite, deres ledere og de nyttige idiotene på college-campusene som er deres allierte ikke gjør deg noen tjenester ved å holde liv i «elven til havet»-myten.

Jeg mener hvor tror du Israel skal forsvinne? – Spoiler alert, ingen steder! Israel er et av de mektigste landene i verden med en økonomi på 500 milliarder dollar, verdens nest største teknologisektor etter Silicon Valley og atomvåpen. De er her, de liker bagelen med en shmear, bli vant til det.

Det som skjer med palestinerne i dag er fryktelig, og ikke bare i Gaza, på Vestbredden også. Men kriger ender med forhandlinger og det som mediene tilslører er: Det er vanskelig å forhandle når den andre sidens forhandlingsposisjon er at dere alle dør og forsvinner. Jeg mener kampropet «fra elven til havet». Ja, la oss se på kartet. Her er elven, her er havet. Å, jeg skjønner, det betyr at du får alt.

Ikke bare Vestbredden som i utgangspunktet var den opprinnelige FN-delingsavtalen du avviste fordi du ville ha alt og alltid ville ha alt. Selv om det utvilsomt også er jødenes forfedres hjemland. Så du angrep og tapte. Og angrep igjen og tapte. Og angrep igjen og tapte.

Som min venn, dr. Phil sier: «Hvordan fungerer det for deg?»

Se på hva Mexico pleide å eie. Helt opp til toppen av California, men ingen meksikaner er der ute som synger, «Fra Rio Grande til Portland, Oregon». Fordi de valgte en annen vei. De ble realistiske og bygde et land som nå er verdens 14. største økonomi. Fordi de visste at USA ikke kom til å gi tilbake Phoenix, og Hamas vil aldri noen gang være i Tel Aviv.

En av Hamas-lederne sier: «Spar dere tid og imaginære drømmer. Om noen år, om Allah vil, må dere diskutere situasjonen i regionen etter Israel [er borte].» Jeg beklager, hvem er det som har imaginære drømmer? Hvis jeg gir deg fordelen av tvilen og sier at planen din for et fullstendig jødefritt Palestina ikke er at alle jødene skal dø. Hva er det eneste andre alternativet?

De flytter. Du flytter alle jødene. Ok, jeg må advare deg, det kommer til å bli kvetching [klaging]. Du flytter alle jødene og vi gjør dette med hva? En flåte med lastebiler kalt «Jew Haul»? Og hvor skal vi flytte hele dette landet? Texas? – Jada, de har plass og jeg antar at vi kan sette Klagemuren på grensen og slå to fluer i en smekk… Eller vi kan bare bli seriøse.»