Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

Fred i Midt-Østen?

I det som sies og skrives om Israel, Palestina, Gaza og Hamas er det ganske mye som blir oversett og/eller underkommunisert. Noen kulepunkter om dette: 

• Palestinerne på Gaza-stripen lider på grunn av en krig som Hamas startet 7. oktober i fjor med en massakre og massiv gissel-taking. "Alle" krever at Israel skal slutte med sin krigføring, men "ingen" nevner at dette ville være over om Hamas løslot de levende gislene og overleverte alle de døde. Fritt leide til Iran kunne de sikkert også fått - men det vil de jo aldri gå med på. Det er hellig krig som gjelder, og krigens mål er at Israel skal vekk. 
• Det var en våpenhvile (hvis en ser bort fra alle rakettene som Hamas og andre til stadighet fyrte over til Israel) fram til og med 6. oktober. Hamas brøt den, og de kan lett gjenopprette den (se punktet over).
• Incentiver og terrorisme virker. Det å gi Hamas innrømmelser (anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat, for eksempel) for å ta gisler og massakrere jøder og andre tilfeldig forbipasserende, er å invitere til mer av det samme. Det å vise svakhet og kompromissvilje har, historisk, hatt akkurat samme effekt i Midt-Østen. 
• "Iran er dedikert til å utslette Israel, dette er rotfestet i den islamske republikken." Dette sa den nyvalgte og visstnok "moderate" presidenten i Iran, Masoud Pezeshkian i juli. Så lenge Irans håndlangere  Hamas og Hezbollah får holde på, og så lenge de får støtte fra moderate vestlige ledere som burde vite bedre, så blir det ingen fred i Midt-Østen. De som ikke ser de dype alliansene mellom Iran, Russland, Nord-Korea og Kina har bare sin egen blindhet å takke. 
• Det er ingen moderate krefter med noe støtte på palestinsk side. Ingen. Selvstyremyndigheten på Vestbredden ledes av en Holocaust-fornekter, og frie valg (noe islamistene ikke driver med med mindre de må) ville blitt vunnet av Hamas. De påstått moderate Selvstyremyndighetene driver også "Martyrfondet," som kritikere med god grunn kaller et system for "pay for slay" siden utbetalingene øker jo flere jøder som drepes. 
• Midt-Østen er ikke et sted der ettergivenhet og tegn på svakhet føles opp av motparten med fredsvilje, kompromiss og avtaler. Iran, Hamas og Hezbollah er ute etter seier. Seier betyr at Israel skal bort. De er med hensikt vage med hensyn til om dette betyr at også alle jødene skal bort, men mye tyder på at "Fritt Palestina!" for disse kreftene betyr "fritt for jøder."

PS - jeg ønsker et Midt-Østen der alle lever i fred og gjensidig respekt, side-om-side, uten noe ønske eller plan om å utslette eller fjerne sine naboer. Det betyr også et Midt-Østen uten Hamas og Hezbollah, og ISIS/Daesh og Al-Quada. Disse er ute etter å gjenerobre Israel for Islam. Om et Midt-Østen i fred og fordragelighet også skal omfatte Iran må det være uten det apokalyptiske prestestyret landet har nå. 

9/11 ti år etter

Aviser og andre media fylles nå, helt forutsigbart, med stoff om Al Qaidas angrep på USA for ti år siden, "krigen mot terror" som fulgte, Afghanistan og Irak. En leder i dagens The Times (krever abonnement) minner oss om hva de som angrep USA var ute etter, og sammenligner med hendelser omtrent ti år tidligere: murens fall og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa.

Heldigvis ser det ut til at det er de liberale og demokratiske impulsene bak murens fall som står sterkest for tiden, også i Midt-Østen, selv om islamistenes hat og offervilje utgjør en konstant trussel mot alle de oppfatter som fiender. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hva Al Qaidas "positive" program dreier seg om. De vil ramme USA og Vesten, samt alle de oppfatter som deres håndlangere i islamske land, men hva vil de oppnå?

Under alle "delmål", som utslettelse av Israel og islamistiske relvolusjoner i enkeltland, er målet å gjøre alle folkeslag islamske og å innføre sharia. Det er særlig en tenker som har hatt stor betydning for Osama bin Laden og dagens leder Ayman al-Sawahiri: Sayyid Qutb (bildet). Bin Ladens og Sawahiris fatwa fra 1998 er klar og tydelig, og i samsvar med Qutbs lære: drepe amerikanere og deres allierte - sivile såvel som militære - og ikke gi seg før det hersker rettferdighet og tro på Allah.

De fleste som har vært rekruttert har utført sine gjerninger i Irak og Afghanistan, men en del også i sine hjemland. Vi har lett for å fokusere på enkeltgjerningene: angrep på USA, på Madrid og London. Men målet er total islamsk dominans på jorden. Ganske ambisiøst.

Heldigvis: disse er ikke mange, og de sliter, men de kan fortsatt gjøre stor skade. Så lenge de ikke har fissile stoffer, eller midler til kjemisk eller bakteriologisk krigføring, ligger faren for meg og deg mest i det å være på feil sted til feil tid. Det mest effektive middelet vi har mot dem er trolig støtte til den demokratiske og økonomiske utviklingen i land som Egypt, Libya og Tunis.