Nürnbergprosessen og de skyldige

Jeg er sent ute, men jeg har trengt tid til å tenke på dette. (Bildet: Skede i Latvia desember 1941 der 2.700 jøder ble skutt og drept på tre dager. De på bildet har sekunder igjen å leve.)

20. november var det nemlig 80 år siden Nürnbergprosessen mot Nazi-toppene begynte. Denne er grundig dokumentert, filmatisert og omskrevet. Men det som har krevd tid å tenke gjennom er omfanget og hvor mange som virkelig var skyldige, og som slapp så lett fra det. Ikke alle var tyskere heller, for den første fasen av Holocaust var en dugnad mellom tyskerne og lokale befolkninger i Øst-Europa. 

Jeg var i konsentrasjonsleiren Majdanek utenfor Lublin i 1992. Det var en dyster og rystende opplevelse. Noe av det mest rystende var kartene over det østlige Polen. Der var det tegnet inn de byene og landsbyene der alle jødene ble robbet og så drept. Gjerne ved å bli jaget inn i Synagogen som så ble påtent, men svært mange ble også skutt. Kartet var så tett av markerte massakre at det knapt var noen del av det til overs. 

Auschwitz har blitt et navn som oppsummerer det industrielle og systematiske mordet på millioner jøder og flere hundre tusen romfolk, men bruken skjuler den systematiske utryddingen av jøder i Øst-Europa som startet lenge før gasskamrene tok over. Dette var "The Holocaust by Bullets." Skissen under er fra et tysk dokument med oppskrift for å lage massegrav for jøder.

Dette illustrerer i grunnen poenget mitt: Det var uhorvelig mange som var involvert i massemord og massakre og som aldri så innsiden på en rettssal. 

Historiker Mary Fulbrook i Reckonings — Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice:

“Perhaps 200,000 people and possibly closer to a million were at one point or another actively involved in killing Jewish civilians. And the ranks of those who made this possible were far wider.”

Dominic Lawson i The Times kommer inn på hvorfor: Myrderiene var så effektive at det var få eller ingen vitner igjen. Fra Belzec, for eksempel, ble ingen dømt. Om du ikke har hørt om denne leiren der en halv million ble myrdet, er det trolig fordi det bare var to overlevende herfra - hvorav den ene døde under mystiske omstendigheter før det kom til noen rettssak. Bare en ble dømt. Dømte vs døde er altså 1:500.000. 

Dette er i grunnen dekkende for hele oppgjøret. Da jeg var i Øst-Tyskland i 1982 kom representantene for SED stadig inn på nazistene som fortsatt hadde høye stillinger i Vest-Tyskland. Mangelen på oppgjør med Nazismen i Vest var en vesentlig del av legitimeringen av DDR. 

En annen grunn til at oppgjøret uteble er at rettssystemet og statsadministrasjonen fort ble fylt av de som nyss var nazister. Konrad Adenauers stabssjef var Hans Globke som også var en av nazistenes viktigste og mektigste jurister og formulerte "Loven for beskyttelsen av det tyske blod".

Denne samme Globke skrev også lovteksten som i 1951 fastsatte kvoter for nyansettelse av Nazi-jurister på samme nivå som de før hadde jobbet. Ganske raskt var dermed 3/4 av de øvre embetene i rettssystemet besatt av gamle nazister. 

Amnestier og løslatelser fulgte - uten at de allierte blandet seg inn - av noen av de mest grusomme forbryterne som fortsatt satt i fengsel. 

Noe av det mest vesentlige med Nürnbergprosessen er altså alt som ikke skjedde etterpå. Men det skal de ha: Noe av det beste ved Haus der Wannsee-Konferenz (jeg var der i april 2023 - se bildet) er de siste rommene der de åpent og bramfritt tar fram hvor grunt oppgjøret etter Holocaust var. 

Det nye Tyskland er i grunnen forbilledlig når det gjelder oppgjøret med (det manglende) oppgjøret. 

Holdningsteppet i Europa

OK, jeg innrømmer det gjerne. Tittelen var kanskje ikke  så god, men fenomenet jeg vil fokusere på følger nesten helt det gamle jernteppet. Fenomenet er et skarpt skille mellom øst og vest når det gjelder sosiale holdninger. Bildet viser bare ett slikt spørsmål - om holdninger til homoekteskap (eller "samkjønnede ekteskap" for å være mer politisk korrekt), men fargene endrer seg lite når andre spørsmål som holdninger til andre kulturer, innvandring, predestinasjon, tro på gud, kvinners rettigheter osv. stilles. Russere og grekere er de som er mest overbevist om sin egen kulturs overlegenhet, for eksempel.

Hvorfor dette? Jeg tror et mye oversett faktum er at dne sosialliberale vinden som blåste gjennom de vestlige samfunn på 60-tallet og utover på 70-tallet ble stoppet av det gamle jernteppet. Kvinners rettighter, den seksuelle frigjøringen (som den har blitt hetende), påvirkningen fra borgerrettighetsbevegelsen i USA - og ikke minst arbeidsinnvandringen som grep om seg i samme periode. Alle disse har endret de vestlige samfunn på grunnleggende måter, og vi glemmer at denne prosessen ikke har skjedd i landene i øst. 

Kommunistene hadde kvinners rettigheter høyt på agendaen, og det var fri abort, men som mye annet som kom ovenfra i disse diktaturene fikk ikke dette rot i folks hjerter. Heller tvert om. Ikke for det, det er ikke alle i vesten heller som er komfortable med sekulære og åpne samfunn, men likevel er det et klart skille mellom øst og vest. 

Vi som mener oss historisk bevisste lekser gjerne opp om reformasjonen som forklaring på forskjeller mellom nord og sør i Europa, og opplysningstiden som forklaring på økende rasjonalitet og vitenskapelig fremgang. Det er på tide at vi ser at Jernteppet også har vært en demning mot sosiale bølger som på avgjørende måter har formet vesten som liberale og åpne samfunn. 1968 hadde en annen betydning i øst enn i vest. 

Brexit?

Det er ikke min sak. Neppe din heller med mindre du er britisk statsborger som leser norsk. Likevel vil resultatet som vil foreligge på fredag påvirke oss begge.

Folkeavstemningen har fått fyldig dekning i norske media, men det meste som er sagt og skrevet er ganske overfladisk. Naturlig nok. Det som synes å overraske mange i Norge er at tilhengerne av å forlate EU i all hovedsak er høyreorienterte nasjonalister. I Norge er motstanderne av EU og alt dets vesen gjerne venstreorienterte nasjonalister - samt en god del pragmatikere.

Argumentene for å forlate EU er kjente for mange i Norge også, men med noe forskjellig betoning.

• Stoppe innvandring fra øst-europeiske EU-land. (Som er meget betydelig, og der det er flest fra Øst-Europa er også flertallet for å forlate EU gjerne høyest).
• Nasjonal suverenitet - slippe å forholde seg til EU-lover og overstyring fra Brussel og Strasbourg. 
• Slippe å betale penger til EU-kassen. 

Argumentene for å forbli i EU er kanskje ikke like kjente for oss i Norge: 

• Usikkerhet og handelshindringer vil føre til et betydelig økonomisk tilbakeslag og tap av arbeidsplasser. 
• Tap av innflytelse og anseelse i Europa og verden forøvrig.
• Det vil styrke Russland, og muliggjøre splitt-og-hersk taktikk.
• Skottland vil ønske å forbli, og presse hardt på for å forlate United Kingdom. 
• "Skilsmissen" vil dra ut, og skape usikkerhet og bitterhet. 
• Det kan starte en bølge av splittelser og forsterke nasjonalismen i Europa.

Det er en del argumenter som brukes for å gå ut av EU, men som ikke har noen relevans. Disse omfatter:

• Muligheten for å kontrollere grensene. Detter er fordi Storbritannia, ulikt Norge, ikke er med i Schengen-samarbeidet.
• Alle svakhetene med Euroen, og faren for å måtte punge ut for land som går konk. Dette er fordi Storbritannia (som kjent for de fleste) ikke har Euroen.
• Faren for utviklingen av en europeisk superstat, en føderasjon der nasjonene blir slukt opp. Nå er nok dette en uhyre fjern fare gitt dagens situasjon og problemer, men Storbritannia har en eksplisitt reservasjon mot dette i traktatsform. 

Viktigere enn alt dette vil det være at noen velger å splitte opp, heller enn å samle, i en tid da de virkelig store utfordringene er internasjonale: klimaproblemet, terrorisme, massemigrasjon osv. For meg er det åpenbart at svaret på "hva skal vi gjøre med disse problemene?" ikke er: "la oss splitte opp, og løse disse problemene hver for oss, på hver vår måte". 

Likevel: sjansen er stor for at både motstandere og tilhengere av brexit overdriver konsekvensene. Det er bare en av sidene som får oppleve å bli motbevist av fremtiden. 

Strøksnes for Putin

I dagens Bergens Tidende skriver Morten Strøksnes om forholdet mellom Norge/Vesten og Russland med utgangspunkt i Kirkenes. Denne spalten har av og til skrevet fornuftige og interessante artikler i BT, men denne gangen går det riktig galt. Galskapen bunner i at Strøksnes glatt overser at nasjoner og mennesker som ligger nær Russland har egne interesser, og at de rett og slett ikke tilhører Russland selv om Russland er en stor nabo med atomvåpen. Det, og at Strøksnes tydeligvis, som mange på venstresiden, mener at alt det onde i verden skyldes USA og profitthunger.

Da blir analysene nesten komisk forvridde, men han dekker seg bak samtalen med en russisk kunstner. Men denne kunsterens gjenfortelling av russisk propaganda får ingen motforestillinger fra Strøksnes. Kunstneren "påpeker" hele tiden, og Strøksnes jatter med. For verken Strøksnes eller denne kunstneren finnes Polen, Litauen, Estland eller noen av de andre landene som har hatt et alt annet enn trivelig forhold til sin store nabo i øst. De ble invadert, underkuet, og de som ikke ville innordne seg russiske forordninger fikk et lengre opphold i Gulag. Dersom de ikke ble skutt eller hengt, vil si.

Kan noen stusse på at disse landene søkte seg medlemsskap i NATO? Kan noen undres på at de ville bli med i EU? At demokrati, selvbestemmelse, og en fungerende rettsstat faktisk kunne motivere disse landene? Og at de faktisk ikke er Russlands eiendom? Kan det tenkes at dette var den mest vesentlige grunnen til at NATO og EU vokste i øst? Nei, Strøksnes og hans "påpekende" kunstner mener det er en "fornærmelse mot russernes intelligens" at ikke alt dette var USA og USAs våpenindustris verk.

"Hva skulle jeg svare?", skriver Strøksnes. "Alt var jo mer eller mindre sant."

Men det var jo ikke det. Det var sant at Sovjet-Unionen jaget ut Tyskland fra Øst-Finmark og senere trakk seg ut. Sovjet sto sterkt i disse delene av landet lenge, og Strøksnes er et symptom på at de gjør det fremdeles. Men andre deler av Europa hadde andre erfaringer, for å si det forsiktig. Disse hadde sine egne interesser å ivareta, og benyttet denne lille luken i verdenshistorien etter murens fall til å sikre seg mot overgrep, invasjoner og annen brutalitet fra russisk side. De ble med i NATO. Det er i grunnen symptomatisk for verdensbildet til Strøksnes og hans like at disse landene ikke en gang nevnes med navn.

Strøksnes gjør seg til talerør for et verdensbilde der store lands strategiske interesser skal overstyre andre lands selvbestemmelse. I realiteten er det Putin og hans kleptokrater som som tjener på at det russiske folk blir foret med propaganda som styrker den stor-russiske selvfølelsen. I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putinregimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

Med NKP til DDR 1982 - del III

 

Dette er det tredje innlegget om mitt besøk i DDR i juli 1982 som NKPs og dermed SEDs gjest. De to første innleggene sto her og her. (Over: inngangen til partiskolen i dag).

Mitt bidrag til opprettholdelsen av det Øst-Tyske overvåkningsregimet må vel sies å være begrenset, men likevel var det typisk for de fleste på venstresiden i Norge og de fleste vestlige land. Vi ønsket ikke at Norge skulle bli som DDR, men vi regnet vel med at virkeligheten lå et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Vi var unnfallende, altfor forståelsesfulle overfor diktaturene i øst, og preget av "min fiendes fiende er min venn". Frank Rossavik i sin bok om SV viser dette på en svært god måte.

Vi var på et par ekskursjoner til næringsvirksomhet i Magdeburg og områdene rundt. Det mest interessante besøket var på en fabrikk, men der fikk vi ikke ta bilder - så bildet over er fra besøket på et kollektivbruk.  Uansett ville ikke bildene få med seg det som var mest interessant: et utrolig labert arbeidstempo. Dette ble diskutert etterpå, for slikt var vi ikke vant med i kapitalistiske Norge. Ikke brukte de hjelm eller annet beskyttelsesutstyr heller. Jeg husker godt at en av de fremste kommunistene fra Norge fremhevet at her jobbet man uten beskyttelsesutstyr fordi arbeiderne selv bestemte tempoet, og slik slapp man også unna skader. Dette var arbeiderparadiset!

For meg så det mest ut som at de lot som de arbeidet, og at staten (formodentlig) lot som de betalte dem. Også på den tiden var jeg klar på en ting: sosialisme betyr opphevelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Ellers er den ingenting - omtrent som kristendommen uten Jesu oppstandelse. Uten privat eiendomsrett forsvinner også de fleste incentiver. Heller enn at alle betrakter alt som sitt, så betrakter ingen det som noens. Det var også Aristoteles' kritikk mot Platons idealsamfunn med felles eiendom.

På kollektivbruket kunne vi ikke se noen form for aktivitet, men det kunne ha med årstiden å gjøre. En viktig avling var humle (se under), for øl ble betraktet som lebensmittel.

 

 

Omtrent på denne tiden begynte jeg å betrakte meg selv som sosialdemokrat, men jeg stemte ikke på Arbeiderpartiet før i 1989 - for første og siste (?) gang.

Med NKP til DDR 1982 - del I

Det er kjent for leserne av bloggen at jeg var aktivt medlem av SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20. I den forbindelse ble jeg godt kjent med flere fra NKP, og kanskje særlig Odd Steinar Karlsen, Levanger, som også var generalsekretær på denne tiden. (Bildet over: bloggeren på Bloksberg i Harz)

Jeg fikk et tilbud om å bli med, helt gratis, på deres sommerskole i DDR sommeren 1982. Jeg skulle også få lommepenger. Det var ikke helt populært hjemme, men jeg var tross alt 20 år og voksen, så i juli 1982 fløy vi med Interflug til Berlin Schönefeldt. De fleste som ble med var medlemmer av NKP, men vi var også noen andre som partiet betraktet som venner. Jeg så fram til et møte med "den reelt eksisterende sosialismen".

Vi ble så busset til Magdeburg, der partiskolen "Hermann Matern" lå. Bildet er fra nåtiden, og det er klart at denne skolen har blitt et slags symbol på edelt forfall hos mange.

 



Det som foregikk var i all hovedsak et kurs i Marxisme-Leninisme, det var i alle fall det jeg hadde søkt meg på. Det var dessverre (eller kanskje uunngåelig?) elendig, men det ble undervist på tysk og så oversatt til norsk av en svært dyktig, dynamisk og hyggelig tolk. Han kan vi kalle Wolfgang (for det var det han het - og han er til høyre på bildet under). Jeg lærte i alle fall svært mye tysk denne sommeren, det er da noe.

Jeg lærte også mye mer. Det ene er hvordan et verdensbilde kan være svært så motstandsdyktig mot alternativ informasjon. For de fleste av oss var det jo tydelig at DDR langt fra var noe arbeiderparadis. Men slik var det ikke for mange andre på turen. Flere av de mer dogmatiske deltakerne hadde en del imot at vi som ikke hadde partiboka i orden skulle få være med. Vi ble avkrevd trosbekjennelser, som at Oktoberrevolusjonen i Russland var et avgjørende øyeblikk i verdenshistorien. Flere av NKPerne lente seg også tilbake da vi kom fram og sa høyt og tydelig at de nøt å være i et ikke-kommersielt land. (Bildet under er av en ganske typisk gate).

 

Passene våre ble inndratt, og det var jo ikke vanskelig å forstå at de var svært mye verdt. For min del følte jeg meg innestengt - og det gjorde nok et stort flertall av innbyggerne også. Mer i del II!

9/11 ti år etter

Aviser og andre media fylles nå, helt forutsigbart, med stoff om Al Qaidas angrep på USA for ti år siden, "krigen mot terror" som fulgte, Afghanistan og Irak. En leder i dagens The Times (krever abonnement) minner oss om hva de som angrep USA var ute etter, og sammenligner med hendelser omtrent ti år tidligere: murens fall og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa.

Heldigvis ser det ut til at det er de liberale og demokratiske impulsene bak murens fall som står sterkest for tiden, også i Midt-Østen, selv om islamistenes hat og offervilje utgjør en konstant trussel mot alle de oppfatter som fiender. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hva Al Qaidas "positive" program dreier seg om. De vil ramme USA og Vesten, samt alle de oppfatter som deres håndlangere i islamske land, men hva vil de oppnå?

Under alle "delmål", som utslettelse av Israel og islamistiske relvolusjoner i enkeltland, er målet å gjøre alle folkeslag islamske og å innføre sharia. Det er særlig en tenker som har hatt stor betydning for Osama bin Laden og dagens leder Ayman al-Sawahiri: Sayyid Qutb (bildet). Bin Ladens og Sawahiris fatwa fra 1998 er klar og tydelig, og i samsvar med Qutbs lære: drepe amerikanere og deres allierte - sivile såvel som militære - og ikke gi seg før det hersker rettferdighet og tro på Allah.

De fleste som har vært rekruttert har utført sine gjerninger i Irak og Afghanistan, men en del også i sine hjemland. Vi har lett for å fokusere på enkeltgjerningene: angrep på USA, på Madrid og London. Men målet er total islamsk dominans på jorden. Ganske ambisiøst.

Heldigvis: disse er ikke mange, og de sliter, men de kan fortsatt gjøre stor skade. Så lenge de ikke har fissile stoffer, eller midler til kjemisk eller bakteriologisk krigføring, ligger faren for meg og deg mest i det å være på feil sted til feil tid. Det mest effektive middelet vi har mot dem er trolig støtte til den demokratiske og økonomiske utviklingen i land som Egypt, Libya og Tunis.